Steinalderens folk

1. Innledning

    Bjarne Gabrielsen fra Spenna, nå bosatt i Kristoffervalen på  Lille
Skorøy, var den som fant  det første spor av mennesker i  Karlsøy fra
eldre steinalder, altså det eldste  spor etter   bosetning i vårt
område. Det ligger et ufattelig langt sprang i tid  mellom Bjarne, der
han sitter  i naustdøra på Spenna og ordner fiskeredskapen, og den som
for kanskje 10.000 år sia satt  på Lille  Skorøy og strevde med å hogge
til et steinredskap. Men mye har de  likevel felles:  havet og båten,
kunnskapen om grunner og meder, om  fisk og fugl, om straum og vind. På
den måte representerer Bjarne en  levende og kanskje direkte tradisjon
gjennom alle disse årtusener og  generasjoner.
 
 

 Omriss av perioden

    De første sikre spor etter  mennesker i  Nord-Norge har vi ca.  8000
år  før vår  tidsregning,  d.v.s. 10.000 år tilbake i tida. Fra  samme
tid har vi de første spor etter mennesker i Karlsøy.

 Istida var da over, og i takt med klimaforbedringa kom ny vegetasjon,
skog og nye dyre --  og fuglearter. Folket var et jeger- og  fiskerfolk,
som levde av det havet og landet kunne gi dem.

 De råmaterialer steinaldersfolket hadde å hjelpe seg med til redskap og
utstyr, var først og  fremst de lokale materialer, som  tre, never,
bein, horn, skinn og lær. Dette er imidlertid alt   organisk eller
levende  materiale, og dermed lett forgjengelig.  Fra andre områder veit
vi  at disse materialene har vært viktige  råstoff, men hos oss har de
ikke etterlatt seg spor.

 At perioden er gitt namn etter stein, har naturligvis sammenheng  med
at stein er et  uforgjengelig materiale, og stort sett det  eineste som
er bevart.

 Det betyr ikke at stein er et materiale som det har vært overflod på,
som vi skulle tru. Egentlig er det svært få lokale  steinsorter som
egner seg til redskapsbruk. Flinten, som vi  gjerne  forbinder med
steinalderen, finnes ikke  naturlig i Nord-Norge, og  har måttet hentes
langveis fra. Den dårligere, lokale dolomittflint,  måtte hentes fra
Kvenangen eller Porsanger. Skifer, som var svært  popul'r i yngre
steinalder, finnes nok lokalt i Karlsøy, men det ser  ut  til at de
sorter som har vært foretrukket, har vært henta fra  østligere eller
sydligere områder,  trulig helst fra Finnmark, der  den is'r finnes i
Laksefjord og Tana. Av andre lokale steinsorter   som har vært brukt,
finner vi rullestein til fiskesøkker og  slagstein, sandstein, kvarts og
kvartsitt.

 Det som markerer perioden, er altså i første rekke  frav'r av metaller.
Det er med  overgangen til bruk av jern som redskap og  våpen, at vi får
en ny periode, jernalderen. Skillet  mellom de to  perioder setter vi
ved Kristi fødsel. Vi kan altså si at mesteparten  av den tid det har
bodd folk i Karlsøy, har de levd i en steinalderkultur.
 
 

 Hva skjer i verden?

    Mens folk i Karlsøy levde av jakt og fiske, bodde i skinntelt og
jordhytter, gikk kledt i skinn  og pels, og hadde redskap av stein og
bein, utvikla de første sivilisasjoner seg i andre  områder.

 I Østen blomstra de store rike kulturer, med byer og jordbruk,  med
metaller og keramikk,  med skrift og samfunnsdannelser, mange  tusen år
før vår tidsregning. I løpet av yngre  steinalder voks  egyptisk og
hellensk (gresk) kultur fram. Ca. 2.500 år før Kristus  blei de store
pyramider i Egypt bygd. Og i de siste 2-300 år før steinalderen gikk ut
hos oss, voks det første  verdensrike fram,  Romerriket. Ved Kristi
fødsel stod riket på toppen av si makt, med  grenser  som gikk langt inn
i germanernes land i Nord-Europa. Kanskje  hadde Karlsøyv'ringene   hørt
om dette? Men nyheten om Kristus  -- det skulle gå lang tid før den rakk
fram til våre øyer, og tusen  år før hans virke i Jødeland fikk direkte
følger hos oss.
 
 

 I begynnelsen var isen --

    Vår lokale skapelseshistorie begynner meget seinere enn den
bibelske, ved slutten av den  siste store istid. Men mindre dramatisk
enn den bibelske skapelsesberetning er den kanskje  ikke.

 For 18-20.000 år sia lå den store innlandsisen over nesten heile
Nord-Norge. Den var  tykkest innover, tynnere utover mot kysten, der den
endte i en iskant. Bare enkelte spisse fjell  stakk kanskje opp  av
isen, f.eks. Lenangsfjella, fjella på Arnøya og Sør-Kvaløy.

 Dette var et reint arktisk land. Det var sannsynligvis ikke verre enn
at endel planter  overlevde, kanskje også enkelte insekt og  smådyr, som
lemen. I sjøen var der utvilsomt rikelig med fisk og  sjøpattedyr som
kval, sel, kvalross og isbjørn, foruten sjøfugl. Men  mennesket  hadde
likevel ingen mulighet for å overleve.

 Så satte det inn med varmere værlag, og isen begynte å smelte.  For
11-12.000 år sia  hadde den store innlandsbre trekt seg adskillig
tilbake, og lå nå over Tromsø, Breivikeidet,  Straumen i Ullsfjord,  og
tvers  over Kjosen-Lyngen. Fortsatt var der brerester ute på  øyene,
både på Ringvassøy, Vanna og Nord-Kvaløy, der vi fortsatt kan  finne en
rekke brebotner fra  istida. På Lenangslandet lå der  utvilsomt
adskillig med is i fjelldalene. Mange steder kan vi   dessuten se rester
etter lokale små breframstøt, i form av nes og  steinrabber, f.eks. i
Langsund, i Skipsfjord, i Sørskarvågen, ved  Burøy, Skorøy og i
Nordlenangen. Det skyldes at  det i enkelte  perioder blei litt
kjøligere og fuktigere klima, slik at breene voks igjen.

 Generelt var klimaet imidlertid nedbørsfattig og kontinentalt,  med
varme somre og kalde  vintre. Det tok nok ei viss tid før  plantene
innfant seg, for de skulle fraktes lang vei. Noen kom   kanskje  som frø
med flyttfuglene, noen som frø med drivisen langs  kysten. Men de kom --
rødsildre, den fremste vårblomst også idag, rublom, frøstjerne, malurt
og grasarter. Skog eller  kratt fantes  ikke av noe slag.

 Landskapet var også heilt forskjellig fra det vi er vant med å  se.
Avleiringer fra ras, isbreer  og elver har gjennom disse 11- 12.000 år
forandra mye på landskapet. Men den største  forskjellen  var nok
vannstanden i havet.

 Ved Vannereid stod sjøen den gang 24 m høgere enn nå, d.v.s. oppe ved
de små vatna  oppe på eidet mot Burøysund, slik at heile  Vannereidet
var ei stor bukt. Nordligst på Vanna  stod havet 5 m  høgere enn nå, og
i fjordbotnene på Ringvassøy 24-29 m. Denne  forskjellen  skyldes at
landet har steget mest der isen var tykkest  og trykket var størst,
d.v.s. innover i  landet.

 Men havet hadde stått høgere enn dette. Da breene først begynte  å
smelte, steig havet  svært hurtig, før landet begynte å heve seg på
grunn av mindre ispress. På Vannereid stod  havet på det aller høgste
heile 42 m høgere enn nå, slik at sjøen da gikk tvers over eidet, og
Vanna var delt i 2.

 Denne øvre grense, som vi kaller den marine grense, ligger i Karlsøy
ca. 30-50 m over  havet i forhold til dagens vannstand. Det  betyr at
all bosetning idag ligger på gammel sjøgrunn,  bortsett fra  noen få
bruk ved Skogsfjordvatn og på Karlsøya.

 Da trykket av ismengden var borte, begynte landet å heve seg, og  sjøen
sank. Dette var  en langsom prosess, som enda ikke er heilt  fullført.

 I enkelte perioder stansa landhevninga opp, eller sjøen steig på  grunn
av avsmeltninga, slik  at det blei  stillstand  i landhevninga.  Det
danna seg da terrasser eller flater i landskapet.   Den øverste av disse
terrasser blei danna 9-8000 år før Kristus, og  er det vi kaller bakken
. Den ligger gjerne 15-25 m over havet,  og utgjør den øvre del av den
dyrka  innmarka på gårdene.

 Den neste terrasse er der hovedinnmarka og bebyggelsen idag gjerne
ligger,   nerjorda . Den blei danna i yngste del av eldre  steinalder,
5000-4000 år før Kristus, da  avsmeltinga av isen var  større enn
landhevinga, slik at havet steig betraktelig.

 Den tredje terrasse ligger like under fjære sjø, og kalles marbakken
(sjøbakken). Det  er en terrasse som fortsatt er under utforming. Den er
mest markert inne i sunda, der det er   roligere sjø.

 Ca. 10.000 år tilbake i tida regner vi med at isavsmeltinga var  kommet
så langt, at istida  var slutt, d.v.s. ca. 8.000 år før  Kristus. Da var
fleire planteslag vandra inn, som reinrose  (Dryas),  krøkebær,
Ranunculus (soleie), og vi fikk det første tegn til   skog  i form av
via eller selje. Dette er planter som enda i dag mange steder setter
sitt preg på vegetasjonen hos  oss.
 
 

Myra som databank

    Når vi har mulighet for å si noe om utvikling av klima og vegetasjon
i steinalderen, er det  fordi der i myr og tilgrodde tjern  ligger lagra
avsatte lag med planterester og blomsterstøv  (pollen)  fra de planter
og tr'r som en gang voks ved myra eller i en viss  avstand fra myra. De
eldste lag ligger da underst, de yngste øverst.

 Ved radiologisk undersøkelse kan prøver fra myra dateres, slik  at vi
også får ei absolutt  datering av laga, d.v.s. alder uttrykt i  konkrete
årstall.

 Vi kan da se hvordan endring i klimaet etterhvert virker inn på
planteveksten, og hvordan  mennesket kommer inn og forstyrrer den
naturlige vegetasjon. Dette kan skje ved rydding av  skog, ved å  brenne
lynghei til beite, ved beiting av husdyr, og ved innføring av
kulturbetinga planter, som korn og åkerugras.

 Slike undersøkelser er foretatt hos oss 13 steder  innafor sentrale
deler av  bosetningsområdet i forhistorisk tid: Brattfjell  ved
Burøysund, Lillevatn og Storvatn oppe på  eidet mellom Burøysund  og
Vannereid, ved Vannereid og Korsnes, fleire steder på Helgøya
(Klokkergården, Harald Figenschous innmark, Finnby og Stornes), på
Vinternes og  Dåfjordbotn i Dåfjord, i Nord-Grunnfjord og ved
Skogsfjordelva. Disse prøvene er undersøkt  av Karl-Dag Vorren, og  jeg
holder meg i hovedsaka til hans publikasjoner om dette emnet.

 Det disse undersøkelser forteller om bosetning og n'ringsliv i
jernalder og middelalder,  skal vi komme tilbake til seinere. Her  skal
vi bare omtale det som har betydning for  steinaldersfolket.
 

2.Eldre steinalder

 Vegetasjon og klimahistorie

    Ekspertene har satt mange fine namn på de ulike klimaperioder de har
funnet fram til:  Allerød, Dryas, Preboreal, Boreal, Atlantisk,
Subboreal og Subatlantisk -- som vi fortsatt lever  i.

 Her skal vi ikke bry oss så mye om dette. Derimot skal vi holde  fast
på ei to -- deling av  steinalderen, i en eldre og en yngre  periode.
Skillet setter vi omkring midten at steinalderen,  kanskje  ca 4000 før
Kristus.

 I det første tusenåret eller istida, fra 8000 til 7000  før Kristus,
blei klimaet stadig varmere,  så breene  gikk  hurtig tilbake.
Vegetasjonen i denne tida hadde preg av lyngheier, med   krøkebær og
andre lyngarter, slik vi stadig kan se det på de ytre  øyer som Vanna,
Nord-Kvaløy  og Rebbenesøy.

 Dernest fulgte et tusenår med noe ujamnt, men enda bedre klima  (7-6000
før Kristus). Og  det var et tørt klima, så breene blei heilt  borte. Nå
kom det inn  en ny type vegetasjon, skogen.  Først kom  dvergbjørka, så
den vanlige bjørka, og i skogbotn kom bregnene.  Dermed hadde landskapet
fått mye av det preget vi i vår tid er vant med å se, f.eks. på Reinøy
og Ringvassøy.

 De følgende tusenår, fra 6000 til 4000 før Kristus, som utgjør  siste
del av eldre steinalder,  skulle bli den beste klimaperiode vi  kjenner
etter istida. Julitemperaturen gikk opp til 13 grader   Celsius, d.v.s.
2-3 grader varmere enn i dag.

 Det kom da hurtig en varmetidsvegetasjon, med furu, einer, og older i
blanding, trulig på  de fleste øyer. En blandingsskog av furu  og bjørk
kan vi se har eksistert på Vannereid, slik  som vi fortsatt  kan se det
i Sørlenangsbotn.

 Mot slutten av perioden blei klimaet antakelig noe kjøligere, og  en
økende myrdannelse  satte inn.
 
 

 De første mennesker

    Når kom de første mennesker til Nord-Norge? Teoretisk kan de ha
kommet så snart isen  hadde smelta såpass at det blei plass til å ferdes
langs kysten.

 Noe sikkert spor fra så tidlig tid har vi ikke. Men i etpar prøver som
er tatt ved det øverste  vatn på Vannereid, er det funnet  så mye
trekollpartikler, at det har vært tolka som rester fra  et bål  ved en
fangstboplass i nærheten. Stedet ligger ca 25 m over havet,  ved det som
ca 11.000 år tilbake i tida har vært ei havbukt (9.000  før Kristus).
Dette var før det fantes lokalskog på Vanna, slik at  skogbrann kan
utelukkes. I stedet må det ha vært nytta rekved til   bålet.

 Hvis tolkinga er riktig, er dette blant de tidligste spor etter
mennesker vi har her i landet.  Men før vi finner redskap etter disse
folk, får tolkinga stå som en hypotese.

 Det er ca 8000  før Kristus vi finner de første  sikre  spor etter
mennesker.  Innvandringa synes å ha skjedd fra sør, fra jeger  -- og
fangstfolk i Sør-Norge, som igjen  kanskje var innvandra fra
Nord-Tyskland over Danmark. I Nord-Norge har vi især mange spor   etter
dette folket fra Nordland fram til Salten, og i Finnmark.
Finnmarksfolket blei trulig noe  seinere i eldre steinalder tilført
folkegrupper fra sørøst, d.v.s. fra Finnland over Pasvik, folk som
opprinnelig hørte heime i Russland og Polen.

 Folket som kom fra sørvest må ha passert Troms på vei østover,  og
sannsynligvis må de  også i perioder ha bodd her. Det var derfor  lenge
ei gåte for arkeologene hvorfor det ikke  fantes spor etter dem  i Troms
og den nordlige del av Nordland.

 Nyere naturvitenskapelige undersøkelser har vist at endel av
forklaringa lå i den  vekselvirkninga mellem landhevning og havstigning
som fulgte i tusenåra etter istida. Dette  betyr at  havstiginga i
seinere del av eldre steinalder gikk inn over de gamle  boplasser, og
ødela disse ved storm og flobanker, slik at  steinredskap blei liggende
under grus og stein.  Denne oversvømmelsen  fant ikke sted i sørlige
deler av Nordland.

 Men havet rakk ikke opp til  de  øverste -- og eldste -- boplassene, og
i de  siste få år har  det også i Troms dukka opp  endel funn som viser
at vi har hatt ei eldre steinalders bosetning   her. Det gjelder bl.a.
boplasser som ligger i nær tilknytning til  Karlsøyområdet.

 Hittil er eldre steinalders boplasser funnet ved Kvalsund, ved
Grøtsund, i Tromsøyområdet,  i Hillesøy og i Skjervøy. Sentral er her
boplassen i  Simavik, som er fra  ca 8000 før Kristus,  og en av de
eldste i landsdelen. Her er også funnet rester av hus. Litt yngre er
boplassen i Finnkrokan, trulig fra 7500-7000 før Kristus. Dette er  den
største av boplassene i utstrekning,  og den ligger under det som  havet
seinere har skylt opp av grus og aur. I 1981 fikk så Tromsø Museum
innlevert en svart, merkelig stein  fra Bjarne Gabrielsen i
Kristoffervalen. Steinen blei funnet på  Lille Skorøy, på en haug ca 30
m over havet, under  oppsetting av  fiskehjeller. Steinen er av
hornblende, og er egentlig et stykke  råmateriale som  det er slått
småspon av til mindre redskap. Seinere undersøkelser har også brakt for
dagen  en pilspiss og noen andre  saker fra samme stedet. Dette har
altså vært en liten boplass på  det  som den gang var en holme, og
kanskje benytta til fiske og fangst i  sommertida.

 Boplassen på Lille Skorøy kan trulig dateres til ca 8000 før Kristus,
og er altså fra eldste  del av menneskets historie i Nord- Norge. Dette
er da det eldste sikre spor hittil av mennesker  i  Karlsøy.

 Undersøkelser har også vist at der i det innleverte
steinaldersmaterialet fra Kvalshausen  finnes gjenstander fra yngste del
av eldre steinalder, slik at Karlsøy er representert med 2 funnsteder
fra eldre steinalder i Troms. Det er all grunn til å tru  at vi i
framtida vil finne fleire  spor etter den eldste bosetninga,  både i
Karlsøy og i fylket forøvrig.

 Med så få lokale funn, må vi dra inn opplysninger fra heile landsdelen,
når vi skal tenke oss  hvordan folk har levd i vårt  område i den aller
eldste tid.
 

Kulturpreg

    De første innvandrere kom til et heilt anna land enn det vi  lever
i, både m.h.t. klima,  vegetasjon, dyre -- og fugleliv, og  topografi
(landskap).

 Det ser ut til at bosetninga i steinalderen var nær knytt til sjøen og
strandflata, Det betyr  at det er på de to øvre terrasser vi  må leite
etter bosetningsspor.

 Da de første innbyggere kom til Karlsøy, stod havet 30-40 m høgere enn
idag inne  i sunda,  f.eks. ved  Karlsøy, og 10-20 m  høgere ute mot
havet som ved Burøya. Det betyr at endel av  dalene  var fjorder, som
Skipsfjorddalen, Skogsfjordvatn og Jegervatn. Sjøen  gikk også over
enkelte eider, slik at f.eks. Karlsøy var delt i to. Det er ikke
sannsynlig at de breieste,  straumfulle sund og fjorder  var isdekt om
vinteren. Båten må derfor også i eldre steinalder ha   vært ei
forutsetning for bosetniga i Karlsøy.

 De endringer som skjedde med klimaet, landhevning, innvandring  av nye
trær, planter og  dyr, skjedde sannsynligvis så langsomt at  ingen
mennesker merka seg det, og knapt blei det  registrert fra en generasjon
til en annen.

 Også kulturelt skjedde endringer, både i materiell kultur og
samfunnsmessig, men så  langsomt at det eine århundret nokså ubemerka
glei over i det andre. Det betyr ikke at livet for  det enkelte
mennesket ikke var spennende nok. Kamp for livberging, mot rovdyr,
sjukdom, mot  ulykker på sjø og land, kanskje og mot fiendtlige  naboer,
var en del av dagliglivet, og førte til  at levealderen for den enkelte
ikke blei s'rlig høg.

 Folk levde nok enkelt, men å tru at dette var en primitiv kultur, vil
være feilaktig. Det var en  spesialisert, teknisk høgt  utvikla
materiell kultur, som knapt noen av oss idag ville ha  innsikt  eller
teknisk ferdighet til å klare oss i. Å lage  funksjonelle redskap for
jakt og fiske av bein eller  av lokale  råstoff som kvartsitt, kvartsog
dolomittflint, har krevd stor  dyktighet, likeså å bruke  dem med
utbytte. Flint og skifer er steinsorter som hører yngre steinalder til.
Fra Finnmark og   Helgeland er funnet  noen  få tufter etter hus, og
noen få  ildsteder. Ellers er boplassene, slik  vi nå finner dem,
såkalte åpne  boplasser, der det bare ligger litt redskap eller
steinavfall igjen.   Kanskje har dette vært skinntelt, eller enkle
torvehus der alt av  torv er vaska vekk.

 Folk har levd av å høste fra naturen, og årets gang måtte innrettes
etter naturens gang. Ressursene måtte utnyttes sesongvis,  når de var
tilgjengelig, og på det stedet de eksisterte.  Det betyr  antakelig at
folk har flytta omkring i et visst mønster, avhengig av  årstid,
ressurser  og klima.

 Det vil også være galt å tru at folk levde under enkle sosiale forhold.
De sosiale system,  med grupper og ledere, kan gjerne ha  vært
komplisert, slik vi stadig kan se det hos såkalte  primitive  folk andre
steder i verden. Det har utvilsomt vært ei nokså lita  befolkning, som
vi skal se i neste avsnitt.
 

 3. Yngre steinalder

    Det er vanskelig å sette noen klar grense mellem eldre og yngre
steinalder i  Nord-Norge.  Tidligere  blei denne grensen gjerne satt ved
år 3000 før Kristus, og var da basert på ei  videreutvikling av  de
gamle redskapstypene til meir  moderne  redskap av slipt  skifer samt
innføring av keramikk. Nyere forskning syns å vise at  denne utviklinga
bør settes lenger attover  i tida, kanskje ca 4.000  før Kristus. Vi lar
da dette stå som et tidsskille i denne  framstillinga.

 For sørnorsk steinalder har især innføring av jordbruket vært brukt til
å markere  overgangen fra eldre til yngre steinalder, men  dette er
forhold som passer dårlig hos oss.
 

 Klima og vegetasjon

    Yngre steinalder hadde generelt litt dårligere klima enn eldre
steinalder, især de siste 500  år av perioden. Dette synes særlig å  ha
fått følger for furuskogen. Likevel var værlaget klart  bedre enn  det
vi har vært vant med i vår tid.

 Ca 2.500 før Kristus gikk furuskogen tilbake både på Vanna (Vannereid)
og Ringvassøya   (Dåfjord). I stedet kom et sterkt oppsving i
bjørkeskogen. Mot slutten av yngre steinalder blei  det  igjen meir
nedbør og kjøligere. Bjørka gikk da noe tilbake, samtidig  som de siste
rester av furuskogen blei borte på Ringvassøy,  (Grunnfjord og Dåfjord).
Et unntak var trulig  innlandsbygda Skogsfjordvatn, der det ser ut til
at furuskogen holdt seg heilt  fram til  middelalderen.

 På fastlandet veit vi at forra har holdt seg i Sørlenangen-
Jegervatnområdet heilt til i dag.  På fastlandet har det trulig vært
større forekomster enn det vi kjenner, også i historisk tid. Et  kart
fra 1690 har således avmerka forraskog i Nordlenangen. Også på øyene kan
ei og anna  forra ha overlevd hist og her. På Rebbenesøy finner  vi
stadnamnet  Forrabalten, og tradisjonen  påstår at det fantes  furutrær
her   før i tida . Stokker i myrene ute på øyene kan   også  vise til
tidligere utbredelse, hvis det ikke er drivtømmer som  har avleira seg
langs de gamle  strender.

 Men selv om forra gav tapt, fortsatte bjørka og andre hardføre lauvtre,
som rogn, older,  hegg, osp og selje, treslag som vi stadig har i vår
lokale vegetasjon ute på øyene. Det var derfor overflod av trevirke, til
hus, båter, redskap og brensel.

 Kjøligere og fuktigere klima fra ca 500 før Kristus, førte tydeligvis
til omfattende   myrdannelse. Funn av steinaldersaker  under myrer på 1
-2  meters dybde, som på   Karlsøy og Helgøy,  viser at den omfattende
myrvoksteren vi har hatt, for en stor del  har skjedd   etter
steinalderen.

 Det viktigste vi kan lese ut av pollenprøvene i yngre steinalder, er
imidlertid menneskets  innvirkning på vegetasjonen.  Hovedtendensen
viser en viss tilbakegang i den naturlige,  uberørte  vegetasjon, først
og fremst bjørkeskogen, især tidlig i perioden.  Tilbakegang har også
planter som vier, bregne og mjødurt. Dette  må  ha sammenheng med  at
menneskenes  aktiviteter endra karakter, ikke  at det var blitt så mange
fleire mennesker.

 Seinere kom også et oppsving i grasvoksteren, og vi får større
spredning av enkelte  naturlige planter, som høymugle, vassarve, engsyre
(syregras), engsoleie (smørblomst), melde,  ballblom m.m. Særlig fra ca
1500 før Kristus er dette vegetasjonsskiftet tydelig. Dessuten opptrer
nå enkelte planter som direkte synes å skyldes menneskenes aktiviteter,
som  brennesle, groblad, burot og ryllik.  Hva dette betyr, skal vi
komme tilbake til.
 

 Kulturforhold

    Kulturstrømningene har for en del gått fra områdene i sør og mot
nord. Dette betyr at  Sør-Norge har mottatt endel kulturimpulser
tidligere enn vi. De nye, store landevinninger, som  februk,  åkerdrift,
keramikk, samt slipte steinredskap opptrer således i Sør- Norge lenge
før de  kan spores i Nord-Norge. Også metallbruken -- kopper, bronse og
jern -- er tidligere ute. I  Sør-Norge regner vi  med en egen
bronsealder fra ca 1800 f. Kristus, mens mesteparten av   Nord-Norge
levde i steinalder fram til Kristi fødsel. Da hadde  jernet vært i bruk
i Sør-Norge i  500 år og kjent enda lenger, slik  at vi regner dette som
begynnelsen på jernalderen der. Men  det store  gjennombruddet for
jernbruken ligger i Sør-Norge -- som i Nord-Norge  --  etter   Kristi
fødsel.

 I Sør-Skandinavia regner vi med at en germansk eller nordisk kultur
etableres i løpet av  yngre steinalder, kanskje ca 2800 før  Kristus. Om
denne endring har skjedd med innvandring,  eller ved  kulturpåvirkning,
er et omstridt spørsmål blant arkeologene. Ved  begynnelsen av vår
tidsregning synes i alle fall nordisk språk å  være enerådende i
Sør-Norge. Herfra har det  spredt seg videre nordover i landet, uten at
vi veit når det skjedde, eller hvordan  det skjedde.

 Men Nord-Norge har også hatt en kontaktvei mot øst, mot finsk og
russisk område, og  mottatt kulturimpulser denne vei. Det gjelder
keramikk, steinbruk og metallimport. Allerede nå  synes vårt område å
ligge i skj'ringspunktet mellom østlige og vestlige kulturimpulser.
Dette  preg av kulturgrense har holdt seg heilt fram mot vår egen  tid,
som vi skal se i seinere  perioder.

 Dette betyr ikke at folkegruppene i Nord-Norge bare satt passivt  og
tok imot impulser  utenfra. Det som blei tatt imot skulle  tilpasses det
eksisterende kultur -- og naturmiljø. Og vi  ser at  kulturimpulser også
gikk den omvendte vei -- fra nord mot sør.
 

 Kilder

    I motsetning til eldre steinalder har yngre steinalder gitt et
overveldende rikt arkeologisk  materiale fra våre bygder. Det har
sammenheng med at ved overgangen fra eldre til yngre  steinalder  trakk
sjøen seg tilbake for godt. Boplassene fra yngre steinalder er  derfor
ikke blitt ødelagt av havet, selv om de ellers nok har vært utsatt for
tidens tann . De funngrupper  som kan være aktuelle  som  spor  eller
kilder etter steinalderfolket, er lausfunn av   redskap, tufter, graver,
offerplasser, steinbrudd, helleristninger,  avfallsdunger (møddinger) og
fangstanlegg. Av alt dette er det bare lausfunn og hustufter vi har fra
vårt område, foruten noen graver,  et steinbrudd og fangstgraver.

 Avfallslag finnes især i tilknytning til huler, men bebodde huler og
hellere veit vi ikke om hos  oss, unntatt etpar på Nord- Fugløy, og de
synes ikke å føre oss lenger tilbake enn   middelalderen.
Helleristninger kan det ha vært her. Det kan være at  de bare ikke er
funnet,  eller at bergartene er forvitra. Men det kan  og tenkes at
slike  ristninger har hørt til i en  nærings -- eller årsrytme som gjør
at vi i Nord-Troms helst finner dem inne i fjordene. Hittil  er de
n'rmeste funnet i Malangen, i Balsfjorden og  ved Rya, foruten en enkelt
som i seinere  år er funnet på Skjervøy.  Sikre offerplasser fra denne
tid er heller ikke funnet. Fangstanlegg   for villrein er registrert på
Reinøy, Vanna, Ringvassøy og Helgøy,  men det er usikkert hvor  gamle de
er, og de blir derfor behandla seinere. Det er likevel mulig at
fallgravene ved  Skogsfjordelva går  tilbake til siste del av
steinalderen.
 

 Bosetning og bebyggelse

    Fra de 4000 år yngre steinalder varte, finner vi spor etter folk  i
omtrent alle bygder i vårt  område. Det kjennes ca 75 lausfunn av
steinredskap, spredt over alle større og mellomstore  øyer. Dessuten har
vi ca 20 funnsteder fra fastlandet. Ved registreringer har vi funnet 431
tufter etter hus på øyene, men det er bare gravd i etpar  av dem, Helgøy
og Kvalshausen.   Tilsammen dekker disse funn samtlige øyer, unntatt
småøyene Dåvøy, Grimsholmen,  Sør-Fugløy, Måsvær og Hattøy. Usikre spor
er imidlertid funnet på Dåvøy og Grimsholmen.   Det er dessuten funnet
15 hustufter ved Lyngstua på fastlandet. Dette gir i alt 446 hustufter.
Av dette har Helgøy hoveddelen, 298  (67 %), Karlsøy bare 148 (33 %).

 De fleste bygder er representert med funn eller tufter. Hittil  mangler
vi funn fra østsida av   Reinøy (Reinsvoll-Stangnes),  østsida av Vanna
(Kvitnes-Skåningen) og det er lite i Langsund   (især  Ringvassøysida),
og Sørlenangen på fastlandet. Forøvrig må vi  si at steinalderfolket har
vært i aktivitet på alle de steder der folk har bodd i seinere tid. Og
de  tause  bygder kan  bety at vi bare ikke har funnet alle spora enda.
Is'r er dette aktuelt for  fastlandssida når det gjelder
tufteregistrering.

 Lausfunn og tufter fordeler seg over både tidligste, mellomste  og
seineste del av yngre  steinalder, og synes å vise til sikker sammenheng
i bosetninga gjennom heile perioden.  Sentralt står her Kvalshausen, med
alle 3 faser representert, foruten sikker  kontinuitet fra  yngste del
av eldre steinalder. Her er 28 tufter som  ligger på ulike terrasser fra
25 m o.h. til  5 m o.h., og i den innleverte og utgravde
gjenstandsmassen på 42 redskap er alle faser  å  finne. Hamningberget på
Reinøy har funn fra både eldste og yngste  fase.

 Generelt lar de fleste gjenstandene seg ikke nærmere datere innafor
yngre steinalder. Heller  ikke forøvrig har vi stort av sikre holdepunkt
for datering. Den eineste C14-datering er fra et  ildsted  i ei tuft på
Doktorgården på Karlsøy, som viste ca. 2.430 før  Kristus.

 446 tufter høres mye ut, men fordelt over 4000 år blir det ikke  stort.
Hvis vi regner at hvert  hus har vært et jordhus som har hatt  ei
levetid på 45 år, betyr det at det samtidig har vært i  bruk 5 hus  i
heile tidsrommet.

 Dette gir naturligvis et galt bilde av bosetninga. I noen perioder kan
hver familie ha brukt  meir enn ett hus samtidig, eller  de kan i løpet
av et år ha bodd på fleire boplasser. Det er   sannsynlig at mange av
tuftene fra eldre del av yngre steinalder var  gått tapt allerede da
yngre steinalder var slutt. Blant de hus vi fortsatt finner spor etter,
er seinere deler av yngre steinalder   derfor trulig overrepresentert.
Gjennom tidene er mange spor av  disse hus gått tapt ved  jordras,
elveoversvømmelser og myrdannelser,  foruten jorddyrking, veibygging og
annen  menneskelig aktivitet de  siste par tusen år. Det er også
sannsynlig at vi heller ikke har funnet  alle tufter som fortsatt
eksisterer. Hvor mange bebodde hus  som virkelig har eksistert samtidig,
er derfor vanskelig å anslå.

 I reine jegerkulturer regner man generelt med temmelig store areal pr.
familie, for å kunne  overleve. Vårt område må i en næringssammenheng
beskrives som et ressursrikt område,  både p.g.a.  kobbe, sjøfugl, kval,
rype og villrein. Det er likevel stort sett  sesongmessige forekomster.
Det er derfor rikelig tilgang på fisk til  alle årets tider som kan ha
gjort det mulig  for ei forholdsvis stor  befolkning å livnære seg her,
is'r fordi fisk er lettvint å  tilberede -- tørke  -- for  lagring, om
uv'rsperioder  eller andre  forhold skulle hindre tilgang på ferskmat.

 Nå veit  vi ikke om det folket vi finner spor etter, har vært bosatt
heile året innafor vårt  område, eller om de har bodd her bare  deler av
året, f.eks. vår og sommer. De kan da f.eks.  ha bodd inne i  fjordene
om høsten og vinteren, som Ullsfjord, Lyngen eller  Balsfjord, kanskje
og innover i dalene eller på vidda. Der finnes imidlertid lite med
tufter inne i fjordene, så det  er ikke sannsynlig at deres
hovedboplasser lå her inne. Det rike fisket kan  ha gjort det mulig  med
ei næringstilpasning som har medført fast  heilårs bosetning innafor
vårt område. Dette  kan ha skjedd ved at hovedboplassene, der fleire
familier har holdt til om høsten og  vinteren,  har ligget langs
hovedsunda, eller langs småsunda mellom  Vanna og Burøy eller Skorøy,
der  det er bra heilårsfiske og bra  klima. Om våren og sommeren kan så
familiene, eller kanskje bare  mannfolka, ha reist utover til de ytre
øyene på eggsanking, fiske,  fangst og jakt etter  sjøfugl, kobbe og
småkval. Om høsten kan man ha  drevet villreinfangst og rypefangst i
fjellet  fra de faste  boplasser, og noen steder, som Skogsfjordvatn og
Skipsfjord,  dessuten innsjøfiske.  Også fastlandet i Karlsøy kan ha
vært benytta til villreinfangst og innsjøfiske om  høsten.
 

 Det er i fordelinga  av hustufter  og lausfunn mye som kan tale  for en
slik hypotese. De  store tuftegrupper ligger stort sett ikke i  de  gode
fangstområda i yttersonen, men  inne i  sunda, der det er  bedre livd.
Ei sentral øy har vært Helgøy, med ialt 80 tufter  fordelt over 14-15
boplasser fra Inderby til Kvalsnes, alt på  sørsida  av øya. Tvers over
sundet finner vi så  Karanes og  Fagerfjord, begge med 5 tufter. På
halvøya mellom Dåfjord og Nord- Grunnfjord  har vi ialt 69 tufter
fordelt på ialt 7 boplasser, med  Gamvikbukta som den sentrale boplass
med 39 tufter i tett samling.  Dette er den største enkeltboplass i
heile prestegjeldet. På østsida av Nord-Grunnfjord ligger ei mindre
tuftegruppe på 5 tufter (men  noen er antakelig ødelagt av  veien). I
Jøvik ved Skagesund finnes 13  tufter på 3 lokaliteter.

 En viss konsentrasjon finnes fra Holmesletta til Breivik på
Nord-Kvaløy, med 34 tufter fordelt  på 10-12 lokaliteter. På Vanna
finner vi 89 tufter fra  Sandfjord til Kvalshausen, fordelt på 21
lokaliteter. Kvalshausen er her den største, med 28 tufter fordelt  på 3
lokaliteter. På Burøy  finnes 31 tufter på 3 lokaliteter, i Stakkeng 8
og på Store Skorøy 19 tufter på 3 lokaliteter. I Nord- Langsund ligger
26 tufter på begge sider av sundet (4 på Skattøra   og 22  på
Stakkviknes-Skog), Karlsøy (Arvik) har 5, Spenna  (Slåttevika) 7. Ellers
finnes noen smågrupper  på 2-3 tufter spredt  utover. De eineste tufter
vi kjenner fra fastlandet, er 2-3 felt med ialt 15  tufter ved Lyngstua.

 Ser vi på fordelinga av tilfeldige lausfunn og boplassfunn, viser disse
ikke noe fast mønster.  Med  boplass  meines her et  sted der det er
funnet fleire gjenstander, slik at det er grunn  til  å tru at folk har
oppholdt seg her ei viss tid. En del av disse  kommer fra steder der vi
også  har registrert hustufter, og det er da  grunn til å tru at funna
egentlig stammer fra hustufter. Det  gjelder  f.eks. Burøy, Store
Skorøy, Karlsøy (Arvik), Breivik på Nord-Kvaløy,  og især  Kvalshausen,
der det gjennom åra er kommet for dagen minst  12 boplassfunn -- det
eldste  forøvrig fra 1865. Det er også trulig  at fleire av boplassfunna
fra fastlandet egentlig skriver seg  fra  hustufter. Forøvrig er
boplassfunna og en rekke av lausfunna  antakelig fra teltplasser,
rasteplasser og andre steder der folk har  oppholdt seg ei viss tid uten
å bygge hus. Slike  steder er antakelig Nord-Grøttøy, Hersøyvalen,
Nord-Fugløy og Hamningberget ved Reinsvoll.  De mange  lausfunn i
Skogsfjord-Mikkelvik og ved  Jegervatn kan være uttrykk for det samme.
Ellers er sikkert endel av  lausfunna tilfeldig tapt under jakt.

 Det er et interessant trekk at i vestre Helgøy er det lite tufter, og
få på hver lokalitet, mens  det til gjengjeld er funnet  forholdsvis
mange lausfunn. Dette støtter hypotesen om   sesongutnytting av området,
med teltboplasser eller sommergammer,  der enkeltfamilier eller
mannsdominerte fangstlag har holdt til.  Sammen med Spenna, Nord-Fugløy,
Grimsholmen og  Torsvågområdet, er  det især i vestre Helgøy vi finner
kobbeveider, fuglefjell, oterplasser,  egg-og dunvær  og vekststeder for
sløke og multer. Her  ligger de to eineste fuglefjell i fylket,  og
vestre Helgøy har i  nyere tid vært ett av de 3 beste områder i fylket
med kobbe, egg-og  dunvær. Til gjengjeld har disse områder trulig hatt
meir begrensa  tilgang på brensel enn  sundsonene, og de er svært utsatt
for havsjø og sterk vind.

 Det er et stort spørsmål hvor mange familier som samtidig kan ha  bodd
på de store  boplasser, som Gamvikbukt, Brennes, Breivik,  Kvalshausen,
Helgøy, Skorøy, Burøy, Stakkeng  og Lyngstua. Heller  ikke er det
sikkert at alle de store boplassene var i bruk på samme tid.  I
Finnmark, der vi finner lignende og tildels meget større forekomster,
har dette tidligere vært   oppfatta som fiske -- eller  fangstv'r, med
stor befolkning. I seinere tid har imidlertid   undersøkelser vist at
bosetninga har strukket seg over lange  tidsrom, slik at bare få hus har
vært bebodd samtidig, kanskje 5-10  familier. Noe lignende kan ha vært
tilfelle også hos oss.  På en  boplass som Kvalshausen, der tuftene
ligger spredt over fleire terrasser, og tildels  innbyrdes adskilt, er
det sannsynlig at de  representerer mange ulike bosetningsfaser, med
forholdsvis få hus  bebodd samtidig. Det samme kan og gjelde Gamvikbukt
som fordeler seg   over 4 terrasser. På noen boplasser ligger tuftene
nokså på   linje , d.v.s. på samme nivå  over havet. Det gjelder f.eks.
de  store boplassene på Burøysletta, Stakkeng og været på  Skorøy, men
også disse kan representere fleire bosetningsfaser. svært mange  steder
klumper  tuftene seg sammen på linje i grupper fra 5-6 til 9- 10 tufter.

 Dette antyder meir samtidighet, men det er da sannsynlig at stedet er
blitt fraflytta etter en   viss periode, og ikke gjenopptatt. Ved
Lyngstua ligger de 15 tuftene på 2-3 adskilte felt  på  ulike nivåer,
noe som antyder fleire ulike, avbrutte  bosetningsfaser. Generelt kan vi
si at det mange steder finnes 5-6  tufter samla, som synes å ha en viss
samtidighet. Dette kan ha vært   den vanlige størrelse på en
vinterboplass, selv om noen forskere vil  være skeptisk til såpass store
boplasser.

 Det er vanskelig å gjette på hvor mange slike grupper som har eksistert
på en gang. Det  er derfor ikke sikkert at det har bodd  folk samtidig
på så mange av de boplassene vi har  registrert. Hvert  hus på en slik
boplass kan naturligvis ha vært reparert og kanskje   gjenoppbygd mange
ganger på samme sted, uten at vi idag kan påvise  dette. Det betyr til
gjengjeld at de enkelte tufter kan representere  en bosetningsperiode
som er meget lenger enn den normale levetid for  et hus, som vi satte
til 45 år, kanskje fleire hundre års beboelse.  Totalt  kan vi kanskje
gjette på at her har vært ei befolkning på  øyene i yngre steinalder på
15-20  familier, eller 75-100 innbyggere,  kanskje noe økende mot
slutten av perioden.

 Det er tørre terrasser, fra 8-12 m o.h. opptil 15 m o.h. som har  vært
foretrukket som  boplasser. Enkelte ligger lågere, heilt ned mot  og
kanskje under 5 m o.h. og må være blant  de yngste. På Burøynes  ligger
tuftene 20 m o.h., i Kvalvåg 30-35 m o.h. og i Nord- Grunnfjord  40 m
o.h. Høgda over havet kan antyde høg alder, men kan  og ha bakgrunn i
topografiske  forhold på stedet.

 Dette viser generelt til ei livsform nær knytt til havet. Med litt
høgere vannstand, har folk  bokstavelig bodd i fjæra (flomålet),  eller
like over. Med båt, og dermed stor rørlighet, kan og  folk ha  bodd
langt vekk fra de ressurser som blei utnytta. Det er mulig at  skinntelt
for en stor  del har vært brukt på steder der folk bodde  bare noen
dager eller uker under innhøsting av  egg, fugl, bær, sel,  sløke etc.
Det funnet som er gjort på Nord-Fugløy ligger således i  ytre  Gamvik på
en bakke like ved oppgangen til de rike multemyrene.  Her var intet tegn
til ei tuft, noe som kan tolkes som en teltplass  for multeplukkere. De
regul're fangstområder for fugl  og kobbe har  lite spor etter
bosetning, men dette betyr ikke at dette var mindre  ettertrakta
herligheter. Det betyr bare at områda topografisk og  klimatisk var
mindre egna for permanent bebyggelse enn sunda, der  det er meir ly.

 De fleste sundboplassene ligger og slik at de gir gode muligheter for
heilårsfiske, som f.  eks. Burøy, Skorøy, Kvalshausen,  Arvik på
Karlsøy, Hamningberg på Reinøy, Inderby på  Helgøy, Breivik  ved
Rødgammen, Valen på Hersøy, Karanes, Gamvikbukta, Brennes og   Stornes
ved Nord-Grunnfjord, og Lyngstua. Andre er mindre  iøynefallende slik
sett, men for  noen av disse stedene kan det og  tenkes at villreinjakt
på de større øyene kan ha vært viktig  for lokaliseringa. Her kan det
kanskje også påpeikes at fleire av de  områder som ikke har gitt  s'rlig
med bosetningsspor, som Langsunds  søndre del, Sørlenangen, Skagesund,
Andammfjord, Skipsfjord og  Sørskar, tradisjonelt er dårlige
fiskeplasser. Når det gjelder   Langsund, er det påfallende at det er i
begge innløp vi finner spor  av steinalder -- mot det  fiskerike
Grøtsund (Glemma og Finnkrokan)  og mot Helgøyfjorden (Skattøra og
Stakkvik).
 

 Redskapsbruk

    Av identifiserte gjenstander, d.v.s. redskap, har vi ialt ca 175
fra det gamle prestegjeld. Alt  er av stein, bortsett fra 1 kopperpil
og 1 beinongel. Av reint jaktutstyr er det 61, herav 31  spydspisser  og
30 pilspisser, dessuten 4 skinnskrapere. Fra fisket har vi 18
søkkesteiner til  juksa, og 1 beinongel (fra Selnes). Den største
gruppa er universalredskapet kniven, både en  -- og toegga, ialt 54
stk. Den har utvilsomt for en stor del vært brukt til slakting,  flåing,
sløying,  og partering. 11 økser kan ha vært brukt til  slakting, men
kan og ha vært til skogrydding og  brenselproduksjon.  Ca 1877 blei  det
i ei 2 m djup myr på Dåvøy funnet trestykker som  syntes  å være tiløksa
med steinøks. Til slutt har vi ei mindre  gruppe redskap som har vært
brukt til  å lage eller forbedre andre  redskap, som meisler, bryner,
slagstein og slipeheller, ialt 25.   Meisler kan også ha vært brukt som
skinnskrapere.

 Dette gir naturligvis ikke noe inntrykk av de gjenstander
steinalderfolket har hatt til  disposisjon. Det viser bare hva som er
bevart, funnet og tatt vare på. En stor mengde saker  av bein, horn,
never, tre, lær og skinn -- d.v.s. alt av organisk materiale -- er  gått
tapt.

 De gjenstander som er funnet, viser altså for en stor del til fangst og
fiske. Noen saker er  funnet i utmark, tydelig tapt på jakt  eller annen
n'ringsaktivitet. Dette gjelder f.eks. ei øks  funnet ved  Varden på
Karlsøy, og et spyd fra Jegervatn, begge ca 100 m o.h. På  makkeleira  i
Nord-Grøttøy er funnet en pilespiss, som må ha gått  tapt under jakt på
kobbe inne i vågen.  På fiskegrunnen Grø rett nord  av Flatvær på 16-17
famn blei det under fiske funnet et halvt  meter  langt redskap av grå
steinsort, etter beskrivelsen trulig en skottal  eller harpun til
småkvalfangst. Andre steder i landsdelen har gode bevaringsforhold gitt
angler, piler og  harpuner av bein.

 I forhold til eldre steinalders redskap av stein, er det meget  vakre
og meir forseggjorte  ting  vi finner, f. eks. finhogne  pilespisser,
slipte økser og hulslipte økseegger. Dette viser at det   foregikk ei
teknisk utvikling gjennom tusenåra. Især var det redskap  av slipt
skifer som etterhvert blei foretrukket, ofte meget vakre både av form og
farge. Foruten skifer, finner vi  redskap av kvarts,  kvartsitt, flint,
hornstein og sandstein eller granitt/gneis. I  Sengsvågen på
Nord-Grøttøy, er det også funnet et kvartsbrudd med  rester etter
redskapsproduksjonen.

 Et eksempel på tilløp til spesialisering har vi fra Karlsøys fastland,
med  skifersmeden fra  Lenangen . Her er funnet 5 spydblad av slipt
skifer, 3 fra Futnes i Nord-Lenangen og 2 fra   Selnes. Disse 5 spydblad
er av så spesiell utførelse at Povl  Simonsen ved Tromsø Museum  har
tolka dem som produkt av  en   mann, som trulig har levd en gang mellom
1000-500  f. Kristus, en  lokal, særlig dyktig handverksspesialist.

 Det kan se ut til at råstoffet til de vakre skifersakene for en  del må
være innført, antakelig  fra Finnmark. Vi har og andre  gjenstander som
viser til handel eller kontakt over lange  avstander. På Lille Skorøy er
funnet litt rå-flint, som kan være innført fra  Sør-Skandinavia. Fra
Kvalshausen kommer også et stykke sørskandinavisk flint, samt en tykk
kniv som er importert  fra den  finsk-botniske kyst. Fra Karlsøya kommer
to importstykker: ei  tykknakka grønnsteinøks  fra Sør-Skandinavia, og
en pilespiss av  kopper, som er produsert i Nord-Russland ca 1000 år  f.
Kristus.  Dette funnet er det tidligste metallfunn i vårt område. Det
kommer fra et område  som på denne tida hadde en rik bronsealderkultur.
I  Nord-Norge er det ellers bare funnet 2-3 slike stykker, så det må ha
vært en stor kostbarhet.

 Hva har så vært betalt eller gitt i bytte for kopperpila og de  andre
importgjenstandene? Det  kan vi ikke vite, og det er vanskelig  å
gjette. Men det viser at det fantes kulturkontakter alt den  gang,  og
også den tids Karlsøyværinger må ha gjort seg tanker om en verden  som
var meget  større og annerledes enn deres egen.
 

 Båt og naust

    Med ei bosetning fordelt utover 15 øyer eller meir, har naturligvis
båten  vært et viktig  element i tilværelsen. Gode  båter har vært ei
forutsetnig for fiske og sjøfangst, noe ikke minst   funnet fra
Nord-Fugløy  viser oss. Båten har og vært viktig for  kontakt mellom
folk. Om dette  har vært skinnbåter som i eldre  steinalder, eller
trebåter som i jernalderen, veit vi ikke. Trulig   var det i løpet av
yngre steinalder at overgangen fra skinnbåt til trebåt fant sted. I alle
fall var forutsetningene tilstede for  trebåtbygging,  med overflod av
skog. Namn som  saum  og    hud  kan tyde på at trebåten likevel blei
bygd på skinnbåtens tradisjoner.

 Hvordan båtene har sett ut, veit vi ikke noe om. Det er ikke bevart noe
av båtrester fra  denne tida. Det eineste mulige holdepunkt er et
båtvrak som for noen år sia kom til syne da  en båt  fra Vanna dro lina
1 sjømil ut av Torsvågnæringen, på 27-28 fots  dybde. Vraket var  av en
båttype som ikke kjennes fra historisk tid,  det var av tre, med spant
i, og ligna  en   elvebåt  med 1  -  2 meters bredde.

 I yngre steinalder blei tydeligvis naustet tatt i bruk. Vi har  fleire
eksempler på tufter som  synes å være etter naust eller  båtoppsett. I
Slåttevika på Spenna er noen hustufter på en liten   terrasse, og rett
under terrassen er ei tuft etter et naust eller  båtoppsett. Oppfor
Jollnes i Sandfjord ved Torsvåg er 6 steinalders  tufter ca 7-8 m over
havet, og 2 av disse synes å være  etter naust.  I Faulbergvik på
Nord-kvaløy er 4 hustufter,  og nedfor dem er ei  nausttuft som  ligger
8-10 m fra flomålet. I Skipsfjord er 4  nausttufter eller båtoppsett på
en terrasse  2  -3  m over fjæra.  Her kjennes ikke hustufter, men endel
smårøyser kan være fra  steinalderen.

 Nausttuftene har vært store nok til å ta i mot båter på 5-6 meter
(15-20 fot), d.v.s. båter  på størrelse med en 2   roms eller treroms
båt. Slik stedene ligger, er det trulig at nausta  er  fra seinere del
av yngre steinalder. Fra ei av tuftene i Faulbergvik  har vi da også ei
datering  til ca 450 år f. Kristus. I Skipsfjord ligger de 4 naust slik
i forhold til havet, at de bør ha vært i bruk  de siste 200 år før
Kristi fødsel, altså heilt på slutten av  steinalderen. Vi veit ikke om
det var en skinnbåt eller en trebåt  som stod i naustet. Kanskje kunne
vi gjette på at naustet  kom i bruk  i forbindelse med overgang til
trebåt, som trengte meir beskyttelse mot sol og  vind?

 Bruken av naust på disse  stedene  synes å vise til meir permanent
beboelse enn bare et  kort sommeropphold, som man ellers  skulle tru var
det rimelige på disse utsatte boplassene.
 

 Hus, mat og klær

    Husa har  hovedsakelig vært bosteder for en familie, med et  areal
(golvflate) på 12-15  kvadrat-meter. De  har  vært bygd av  torv, med
reisverk av tre og med åpent ildsted inni. Ei  utgravd tuft  fra Helgøy
viser at folk har hatt ildsted i midten av rommet, og dør  vendt mot
havet. Husa har tydeligvis vært noe nedgravd i terrenget -- derfor møter
vi dem idag som meir  eller mindre lett kjennelige  groper. Her skiller
et tuftefelt på Burøyneset seg ut, med store og   svært dype tufter, det
eineste feltet som er kjent hos oss av denne  type hus. Til sommerbruk
har vært brukt enkle torvehus eller  skinntelt, som idag kan være
vanskelig å se noe spor av  i terrenget. Noen tufter viser til hus med
større golvareal, og kan ha vært brukt  av fleire familier. På
Burøysletta er således 2 tufter som er ca 10  m lang, og 50-70
kvadrat-meter i areal.

 Keramikk til gryter eller oppbevaringskar har vi ikke  spor av  hos
oss, men har antakelig  vært i bruk her som ellers i landsdelen.  Ellers
har trekar sikkert vært vanlig, og oppheting av  vatnet har  foregått
ved å slippe varme steiner fra bålet opp i trekar med kaldt  vatn. Slik
ildsprengt stein er svært vanlig på steinalderboplasser.  Endel steiking
eller koking kan ha foregått i nedgravde kokegroper. De mat-ressurser
som har vært tilgjengelig i yngre steinalder har stort sett vært de
samme  som vi har kunnet høste av i historisk  tid: Fisk og havdyr som
kobbe og kval, sjøfugl, rype,  landdyr som  rein, oter, hare og bjørn,
foruten bær, urter og planter. I tillegg  hadde steinalderfolket
antakelig mulighet for å jakte på skogsdyr  som elg og bever. Dessuten
kom  det etterhvert inn en ny ressurs i  form av husdyr og korn.

 Det var altså fiske og jakt som har skaffa mesteparten av mat og
kl'r. Kl'rne  har vært  av skinn og pels, mot slutten av steinalderen
trulig også av ull. I vårt område har vi ikke funnet  avfallsplasser,
men i Finnmark kjennes boplasser med bevart beinmateriale fra
matavfallet. Fra Varanger har vi oppgaver som viser 57 % fisk (torsk,
sei, hyse), 7 % sjøfugl, og 34 %  pattedyr (kval, sel, rein).  I Lofoten
er det i ei hule funnet bein også av hjort, bjørn, bever,  hare.  Det er
sannsynlig at folk i vårt område ikke har levd stort  anderledes. I
tilleg har folk sikkert  fortært egg om våren, ulike  urter og planter
som syregras og sløke om sommeren, og bær om høsten. Planter og bær har
vært viktig  mot skjørbuk. Skjell, snegler og tang og tare har  muligens
også vært fortært.
 

 Nye næringer

    En eller annen gang et godt stykke ut i yngre steinalder skjer  det
noe nytt, og det var  forandringer som skulle få langtrekkende  følger
for n'ringsliv og bosetning. Det nye var fedrift  og åkerbruk,  altså
innføring av husdyr og korn. Det var med andre ord   bonden  som  gjorde
sin entre. Eller var det fiskeren og  fangstmannen som begynte å holde
husdyr og så  korn, og bli fisker -- eller fangstbonde? Det er iallefall
sannsylig at overgangen skjedde  svært  langsomt, og det er sannsynlig
at fedrift og åkerbruk aldri  blei meir enn et  tillegg  til fiske  og
jakt, slik som det har  vært vanlig heilt fram til etterkrigstida. Når
skjedde så dette?

 I enkelte deler av Nord-Norge, heilt fram til Vest-Finnmark, finnes
endel steinredskap som  har vært satt i forbindelse med jordbruk, nemlig
visse typer av arbeidsøkser, meisler og dolker.  En  større
konsentrasjon av slike er funnet i Tromsø-området, en mindre  i Alta.
Slike redskap  er hittil ikke funnet hos oss. Det endelige  bevis for
husdyrhold i Nord-Norge i steinalderen gav ei hule i  Lofoten, der det
på en fangstboplass også blei funnet husdyrbein fra  ca 800 f.  Kristus.

 Det er ellers  ved pollenanalyser at vi -- litt indirekte rettnok, kan
komme på spor etter fedrift  og åkerbruk, ved et studium  av hvordan
vegetasjonen på et sted har forandra seg gjennom  tidene.

 Alt ca 2800 før Kristus har vi tegn som kunne tydes som beiting  av
husdyr hos oss, f.eks.  i Dåfjord.

 De første  sikre  tegn i vegetasjonshistoria av jordbruksaktivitet i
landsdelen kom ca  1500 før Kristus. Dette synes  også å gjelde vårt
område, i første rekke Vannereid, men kanskje   også Helgøy og Burøysund
(Brattfjell). Det utvikla seg nå et åpent  beitelandskap rundt
boplassen, der vegetasjonen var påvirka av  husdyrholdet. Det er derimot
usikkert om  korndyrking var kjent så  tidlig.

 I de siste århundre av steinalderen synes også korndyrking å ha  vært
drevet hos oss. Ca  300 før Kristus er pollen av bygg påvist  på
Korsnes, og bygg har trulig også vært dyrka på  andre boplasser som  lå
meir gunstig til.

 Husdyrhold og især kornavl bør ha ført til fastere bosetning, kanskje
kombinert med en  form for seterflytting (beitesetring). Hvis
fangstsamfunet var basert på faste heilårsboplasser  med   bistasjoner ,
kunne imidlertid opptak av jordbruk foretas uten  særlige endringer,
f.eks. ved at mennene fortsatt dreiv fangst og  fiske, mens jordbruket
blir ivaretatt av kvinnene,  slik som i seinere tid. Men boplassen måtte
naturligvis tilpasses beiteforhold  og utmarksslåtter.  Samtidig har
dette gitt en solidere økonomi, som  kan ha ført til større befolkning i
området enn  i det reine  fangst-fiskersamfunnet, kanskje med så  mange
som 25-30 familier på  øyene.

 Med noe dårligere klima og  meir inneforing om vinteren heilt i
slutten av steinalderen, er  det trulig at boplassen fikk et fastere
preg av  gård , med fjøs, gjerder, innmark, åkerlapper,  beitemark og
utslåtter. Noen har meint at det var forverring i  klimaet i denne
perioden som skapte gården, ved at husdyra nå måtte  settes i fjøs og
fores om vinteren, mens  de tidligere kanskje gikk  ute og ern'rte seg
selv året rundt. I denne sammenheng er det   spesielt av interesse å se
at de fleste litt større steinalderboplasser er lokalisert innafor de
beste jordbruksområder.  Forholdet er så påtakelig, at hvis vi var uten
s'rlig kunnskap om   steinalderens kulturforhold forøvrig, ville vi
kanskje uten videre  koble dem sammen med ei rein  jordbruksbefolkning.
 

 Samfunnsforhold og etniske forhold

    Det arkeologiske materialet er etter sin art slik at det ikke er
mulig å si stort om hva  slags samfunnssystem folk har levd i,  hva
slags religion de har hatt, hva slags språk de har  snakka, eller  hva
slags folkerase de har tilhørt.

 Folk har naturligvis organisert seg i fangst -- og fiskerlag, og  det
kan tenkes at overgangen  til jordbruk medførte en overgang fra
kjernefamilie til storfamilie innafor gården. Men danna de  også
samfunn  utover  fiske -- og fangstværet eller gården?

 Blant fangst -- og jegerfolk andre steder i verden kan man se at
småfamiliene ofte har  slutta seg sammen i sosiale enheter på fra  25
til 100 personer. Hvis vår antakelse om 75-100  individ på våre  øyer er
riktig, skulle dette tilsvare mellom 1 og 4 slike grupper.

 Så tett og avgrensa som øyene hos oss ligger geografisk, er det  derfor
ikke utenkelig at  Karlsøyområdet allerede i steinalderen kan  ha
utgjort ett samfunn. Med den store  konsentrasjon av boplasser  rundt
Helgøybassenget, er det da fristende å gjette på at nettopp   dette
utgjorde kjernen i det lokale samfunnssystem, slik som i  seinere tider.
Men vi må slå fast  at dette veit vi ingen ting om. Ofte står utviklinga
av samfunnsorganisasjon i nær tilknytning  til religionsutøvelse og
gudsdyrking, men materialet gir oss liten  eller ingen innsikt i slike
forhold. At folk har markert   enkelte  graver   til avdøde personer,
kunne tyde på tanker om en tilværelse  utover døden, eller  at man har
ønska å framheve  den status de døde  har hatt i samfunnet. Gravrøyser
finner vi  på Burøy, i Dalan ved  Vannereid, i Sandfjord, ved Lyngstuva
og kanskje i Skipsfjord. I ei   utgravd røys på Kvalshausen blei det
funnet et skiferbryne og litt steinavfall, noe som blei tolka  som
nedlagt gravgave. Et funn av ei  hårflette fra  Stormyra på Karlsøy
kunne minne om  offernedleggelser  av fletter, slik vi kjenner det fra
bronsealderen i Sør-Skandinavia.

 Når det gjelder folkegrupper og etniske forhold, er det idag ikke mulig
å komme lenger enn  til å sette fram hypoteser. Den todeling i etniske
grupper vi kjenner så godt fra historisk tid, i   samisk og norsk, synes
å være klar i jernalderen. Det er heller ikke  utenkelig at noen av de
eldste stadnamn vi har bevart av norsk type, kan gå tilbake til tida
omkring Kristi fødsel, altså  like henimot  steinalder. Men vi kan ikke
vite om denne innføring av  norsk   språk og  etnisitet skyldes
innvandring av nye folkegrupper, eller om  det var deler av det gamle
steinalderfolket som skifta etnisk  tilhørighet. Dette kunne skje f.eks.
i forbindelse med at de opptok  nye næringer som februk og jordbruk,
eller gikk over fra stein til  jern i   redskapsbruken. Vi kunne da
tenke oss at endel av det gamle  fisker -- og fangstfolket forblei
uberørt av alt dette nye, og at  det er denne gruppa vi seinere finner
igjen som  samer .

 Uansett når og hvordan det har skjedd, må etableringa av de to  kjente
etniske grupper ha  skjedd ved intens kulturkontakt både mot  sørvest
(germansk område) og mot sørøst  (finsk-ugrisk) område.
 

 Konklusjon

    Yngre steinalder varte i 4000 år. Det  er ei lang tid, men det  er
ingen stillestående kultur  vi har med å gjøre. Perioden går inn  med et
folk som levde i rein veide -- og fiskerkultur,  antakelig med  faste
vinterboplasser langs sunda, der fleire familier var samla, og  med meir
spredte sommeroppholdssteder på ytterkysten. Den går ut med  ei meir
fastboende  fisker-bondebefolkning, som har levd på en   gård  der både
februk og åkerbruk hørte med,  ved sia av fangst  og fiske. Redskap  av
bein, horn og stein er blitt meget forbedra,  og de  første
metallredskap dukker opp. Importsaker viser til handel  og vide
kulturkontakter utover i  verden, både mot Sør-Skandinavia og
russisk-finsk område. Alt nå synes Karlsøy å ligge i et   grenseområde,
der østlige og vestlige impulser møtes. Men om dette  kan knyttes til
ulike folkegrupper, er ikke mulig å avgjøre.
 

3. Fra steinalder til jernalder

    De eldste arkeologiske spor hittil etter ei jernaldersbefolkning
har vi fra 300-tallet etter  Kristus, mens spora etter  steinalderfolket
taper seg i tida opp mot Kristi fødsel. Det er  altså  ikke mulig å
påvise noen direkte sammenheng i bosetninga i  vårt område mellom
steinalder  og jernalder.

 Men problemet med sammenheng i bosetninga har vårt område felles  med
mesteparten  av landsdelen. Bare i Finnmark er en kontinuitet  påvist,
og det har uten tvil sammenheng med  en aktiv  forskningsinnsats her.
Med andre ord: Problemet kan antakelig  reduseres til et
forskningsproblem. Steinalderfolket-- en eller  fleire etniske grupper
-- har  antakelig levd videre  inn i  jernalderen og etterhvert opptatt
ny teknologi, som jernbruk, og nye  skikker i gravmåte  og husbygging,
som gjør at vi lettere kan følge  spora etter dem.

 Ved fleire store tufteansamlinger finner vi tufter med låg beliggenhet,
som Kvalshausen,  Gamvikbukt, Kvalsnes på Helgøy. Her  har vi tufter
heilt nede på 4-5 m o.h. Disse kan tenkes  å vise til  ei slik
overgangstid . Dessuten har vi tuftegrupper inne i  Dåfjorden, på
Spenna,  på Brennes, på Gullelv på Helgøy og i Ravik på Skorøy, som alle
ligger bare 2-4 m o.h., men  som har et preg av  steinalder, og kan være
fra hundreåra omkring Kristi fødsel eller  kanskje  hundreåra etter. Det
er tankevekkende at det er på de  seinere jernaldergårder: Kvalshausen,
Karlsøy, Nord-Grunnfjord,  Helgøy, Skorøy, Burøy, Rødgammen, Vannereid
og Hamre, at vi  finner  fleire av de sentrale  steinaldergårder  eller
boplasser. Betyr dette kontinuitet i  bosetting og kultur, eller bare
sammenfall i  erverv (fjordfiske og jordbruk)?

 Ser vi på pollenmaterialet, er det ikke noe i dette som tyder på  noe
avbrudd i bosetning og  næringsutøvelse. Alt tyder derfor på at
overgangen fra steinbruk til jern ikke betydde noe brudd  i bosetning
og erverv, slik det var etablert i de siste århundra før Kristus,  med
basis i gården .
 

 Steinalderbonden  i Faulbergvik

    Den siste daterte boplass før jernalderen, finner vi i Faulbergvik
på yttersida av  Nord-Kvaløy. Her ligger 4 små runde  tufter som kan
minne litt om steinalder, men de er  mindre, dypere og  meir markerte
enn det som ellers er vanlig for steinaldertufter.

 C14-datering av trekoll fra ei av tuftene har gitt som resultat  450
før Kristus, med 70 års  margin på begge sider. Vi er da inne i  det som
ellers i landet  kalles før -- romersk jernalder  eller  keltertid,
etter den dominerende folkegruppe i Mellom-Europa.

 Tuftene ligger bare noen få meter over havet, på den samme strandflata
der folk har bodd  i nyere tid. Men landhevinga her ute  har vært lita,
og grov havsjø har til alle tider hindra folk  i å  bosette seg for n'r
flomålet.

 P.g.a. den utsatte beliggenhet mot storhavet, har Faulbergvika  ikke
hatt noen  sammenhengende bosetning i historisk tid. Til dels  har
stedet vært seter for hovedgården i  Steikervik (Ryten), noe som
skyldes de meget gode beiteforhold her. Det kunne tyde på at det  var
februksmulighetene som var mest attraktive også for de siste
steinalderfolk. Men folket har  også drevet  fiske når havsjøen  tillot
det. De har hatt naust og båt, og i trekoll-laget var rester   av brente
fiskebein. Trulig var det da heller ikke så stor forskjell  i kulturpreg
og næringstilpasning mellom de siste steinalderfolk og  de første
jernalderfolk. Fiskerbønder var  de sannsynligvis begge.