I Norsk historie blei tidlig middelalder, d.v.s. de 250 år som
fulgte etter vikingtida, grunnleggende for utviklinga av samfunnslivet.
Rikssamlinga blei fullført, og deretter konsolidet gjennom
borgerkrigene på 1100-tallet. Kristendommen blei innført,
og en egen
nasjonal kirkeorganisasjon utvikla, med opprettelse av erkebispestolen
i Nidaros i 1152 som sluttsteinen. Handelsmessig og kulturelt
orienterte Norge seg sterkt inn mot det europeiske fellesskap. Med
kirka
og statsstyret kom skriftsspråket til landet. Landet fikk sine
første
byer, således Bergen ca. 1070, som trulig blei et sentrum for
tørrfiskhandelen, bl.a. fra Lofotfisket. Ca. 1250 kan vi si
at det
norske samfunn på mange måter stod på toppen i denne
utviklinga.
Viktige begivenheter skjedde også ute i Europa. Korstoga fra
ca. 1100
åpna Europa meir for kulturimpulser fra Østen. Ca. 1200
blei
Hansaforbundet danna i Nord-Europa. Ca. 1250 begynte Hanseatene å
bli
en viktig del av Bergens handelsliv. Samtidig er dette en periode da
det
lokalt i Karlsøy er vanskelig å følge utviklinga.
For en del har
dette tulig sammenheng med at en viktig kildetype fra jernalderen blir
borte, de hedenske, norrøne gravene. Men det har også
vært store
problem med å finne boplassene til folk, noe som kan antyde at
det også
har skjedd dypereliggende endringer i samfunnet. I alle fall ser det
ut til at vi fra ca. 1250 får ei ny utvikling av bosetning og
samfunnsliv. Vi lar derfor dette tidspunkt stå som innledning
til
neste periode, seinmiddelalderens Karlsøy.
Bosetningsspor fra tidlig middelalder
Det er få konkrete spor vi har etter bosetninga i tida 1000- 1250,
og da især fra 1000-tallet. Vi har ingen hedenske graver som
klart
synes å være norske. Fra Kvalshausen har vi imidlertid
ei grav som
ligger heilt i overgangen mellom vikingtid og tidlig middelalder, ei
mannsgrav datert til tida 950-1050. Selve grava var her av norsk
type, mens gravgodset dels var av vestlig opphav (et sverd), dels
østlig (vestfinsk ringspenne). Det kan ikke utelukkes at ringspenna
viser til en draktskikk, som kan ha vært forskjellig fra norsk.
I alle
fall får vi nå inn en ny gravskikk, som klart synes å
være samisk,
urgravene. Slike urgraver har vi fleire av hos oss. I alt har vi meir
eller mindre sikre opplysninger om 15 urgraver. Urgraver finnes det
mange av også ellers i landsdelen, og det har vært antatt
at de både
tilhører middelalderen og går inn i nyere tid, d.v.s.
til 1700-tallet.
5 undersøkte urgraver i Salten gav dateringer som spredte seg
fra ca
år 1000 til 1500-tallet. Hos oss er det neppe grunn til å
tru at
urgravene går særlig langt ned i middelalderen. De to urgraver
vi har
dateringer fra, tilhører da også klart tidlig middelalder.
Det gjelder
graver fra Sandfjord ved Torsvåg og Steinvollen i Langsund.
Sandfjordgrava er C14 datert til ca. 1145, mens Steinvollgrava er meir
usikker. Dels har den vært datert til 900-tallet, dels til 1100-tallet,
og vi velger her den seineste datering. Hvor de øvrige urgraver
skal
dateres, er uvisst, men det er ingen grunn til å tru at de ligger
utenfor middelalderen, kanskje helst tidlig middelalder. Sandfjordgrava
skal vi gi egen omtale. Steinvollgrava bestod av et skjelett som var
satt ned i ei bergkløft. Gravgodset er klart av østlig
opprinnelse,
med ringspenne og 2 hengesmykker. Urgravene, sammen med Mellajordgrava
fra ca. 935, og kanskje Kvalshausgrava fra 950-1050, synes å
vise at
her har eksistert ei samisk befolkning i Karlsøy ved overgangen
mellom
Vikingtid og Middelalder. En bekreftelse på dette har vi også
fra ei
tuft på Andammen, som er C14 -- datert til ca. 1180. Dette gjelder
ei
rund tuft, som ut fra seinere materiale vil bli tolka som samisk. Fra
begynnelsen av denne periode er det også vi har fleire skattefunn
fra
Nord-Troms, som synes å vise til samisk nærvær, trulig
bortgjømt sølv
fra samenes handel med de norske høvdinger. Det dreier seg om
4 funn
som er datert til seinere del av 1000- tallet, kanskje 1080/90.
S'rlig interessant er her skatten fra Haukøy i Skjervøy.
Den bestod dels
av engelske penger, dels av østlige saker, bl.a. en Kristusfigur,
og
er det første konkrete spor etter kristen innflytelse i området.
Det
er uklart når samene i vårt område blei kristna,
men det er knapt grunn
til å tru at den hedenske tida gikk ut over Middelalderen. Det
kan
derfor høve å gi en omtale her av de offerplasser vi finner
spor av hos
oss. Det gjelder for det første de to Finnkirker, ved Høysta-
sletta
på Reinøy og på Rebbenesøy, store markerte
steiner, der sagnet har
holdt vedlike en tradisjon om samisk ofring. Finn- kirke -- namnet
har imidlertid også vært i bruk om store markerte steiner
andre steder,
således på Karlsøy, i Nord-Grunnfjord og i Nordskar,
uten at vi
konkret kjenner til noen tradisjon om ofring på disse steder.
I 1835
omtaler imidlertid Jens Kraft Finnkirkene generelt som
gudstjenestesteder for samene. På et par steder har vi også
funnet
steinringer som synes å vise til gamle offerplasser, uten at
vi
kjenner noen tradisjon om det. Ved Migan på Reinøy, like
ved ei kilde
som springer ut av fjellet, finnes en offerring, ikke så langt
fra den
omtalte Finnkirka. En steinring som kan ha vært offersplas finnes
også i
Klemetsvik ved Torsvåg. Endelig kan vi nemne tradisjonen om Alteret
ved
Sørskar, et berg ved innseilinga, der fiskerne skulle ofre den
største
fisken når de kom på land. Her synes det helst å
være tale om en
norsk tradisjon, som gjaldt oppsitterne på stedet. Hva så
med
etterkommerne etter den norrøne jernaldersbefolkninga? Fra 1000-tallet
har vi ingen spor etter dem, hvis vi ikke går ut fra at det var
sammenhengende bosetning i Torsvåg og Sør-Grøttøy,
der de nederste lag
i gårdshaugene er datert til 900- tallet. Sør-Grøttøy
er her så sein
(ca. 990), at den like gjerne kan betraktes som en boplass fra
1000-tallet. Imidlertid er neste datering fra denne gårdshaugen,
fra
1250, også fra botnlaget, og det kan tyde på avbrudd i
bosetninga
mellom 990 og 1250. For Torsvåg er det mye som taler for sammenhengende
bosetning fra vikingtid og inn i middelalderen. Fra 1100-tallet har
vi
så botndatering fra to nye gårdshauger, Flatvær fra
ca. 1140 og Spenna
fra ca. 1125. Begge kan være litt eldre, især Flatvær,
der dateringa er
gjort på materiale fra utkanten av haugen. Alle de spor vi har
etter
ei norsk befolkning i tidlig middelalder, skriver seg altså fra
det
ytre området. I tillegg kan vi nemne at vi fra Årviksand
på Arnøy også
har ei botndatering fra gårdshaugen fra 1100-tallet (ca. 1150).
Går vi
til de undersøkelser som er gjort av vegetasjon og pollen i
myrene, er
det også her forhold som taler for ei svakere gårdsbosetning
i tidlig
middelalder, i forhold til jernalderen. Således synes både
Finnby og
Helgøygården å bli lagt øde, men ikke før
på 1100-tallet.
Gravplass i ura
Vi har tidligere hørt om de samiske urbegravelser i vårt område.
En
av disse er undersøkt av Tromsø Museum. Det er Russeura,
som ligger et
stykke utfor Sandfjord ved Torsvåg, ikke så langt fra Næringen.
Ura er
en del av fjellsida som har rast ut og lagt seg til ro i skråninga
mot
sjøen. Her er havet aldri i ro. Om vinteren knuses de veldige
dønningene
fra Ishavet mot foten av ura. Selv om sommeren er det gjerne noe dråg
i
sjøen. Like bortfor landet ligger endel grunnbrott og undervannsskjær,
bl.a. Eiston . Her i ura finner vi en liten gravplass, først
oppdaga av
oter jegere tilbake i tida. I hvertfall 2 begravelser er kjent her,
men det kan godt være fleire. Sognet har knytt dem til de russiske
overfall i middelalderen, noe som trulig også har gitt namn til
ura. I
virkeligheta er det altså velkjente og ordinære begravelsesformer
blant
samer i førkristen tid. Selve grava var lagt i et hulrom under
en svær
stein, 30-40 meter over havet, slik at det danna seg et slags
gravkammer under. Inngangen var bare 40 cm høg, og dekt med
oppmurt
stein. Liket var satt på en slags hylle bakerst i rommet, nærmest
som
på en sarkofag . Hodet var vendt mot sjøen, og liket var
satt ned i et
liksvøp av never. Noen trerester kan ha vært av en båre
eller
lignende. Det blei ikke funnet rester av klær eller gravgods.
Det
eineste som fantes var en bronsering som fortsatt satt på eine
fingeren. P.g.a. irring fra ringen var også litt av huden på
handa
bevart. Undersøkelse av skjelettet viser at dette var en mann,
20-30 år
gammel, og ca. 165 cm lang. Nedslitte tenner med bortslitt emalje har
vært tolka som resultatet av mangel på ernæring i
3-års alderen. En
prøve av nevra har vært innsendt til radiologisk analyse
(C14), og gav
ei datering til ca. 1145 etter Kristus. Dette er det eldste, sikre
belegg vi har for ei samisk befolkning i vårt område. Det
er
imidlertid vanskelig å avgjøre hvor boplassen til mannen
har vært. Den
nærmeste gård er Sandfjord, ca. 1 1/2 km borte, men vi
veit ikke om
stedet var bebodd i middelalderen. Skjelettet kan også skrive
seg fra en
fisker eller fangstmann fra andre bygder, som har dødd under
opphold i
Torsvåg. Vi kjenner til en nokså samtidig samisk boplass
på Andammen,
men trulig har det vært en god del fleire i området. Det
kan også ha
kommet samer hit ut fra fjordene.
De første skrifter om Nord-Troms
Den første skriflige kilde om direkte angår vårt område,
er fra
1326. Men da den kaster lys over forholda også bakover i denne
periode, skal vi omtale den allerede nå. Etter ufred mellom Norge
og
Novgorodriket i Russland blei det i 1326 inngått en freds --
og
skatteavtale, som gjorde Lyngstuva til en slags grense mellom de to
land. Dette var i første rekke en skattegrense, og viser hvor
langt
vest russerne eller karelerne hadde lov å ta skatt av innbyggerne,
d.v.s. samene. Seinere skal vi se at de også kom utover til våre
øyer
med sine skattekrav. Men dette var en eldre grense, "efter pui sem
gamler menn hafua sagt ok en sæghia; dagh gamler bumenn ok finnar"
, som
det heitte i avtalen. D.v.s. folk som nå var gamle, både
nordmenn og
samer, hadde hørt om dette fra folk som var gamle før
dem. Dette viser
at det hadde bodd nordmenn og samer i området også bakover
på
1200-tallet, i hvert fall fra midten av århundret. Slik formuleringa
lyder, tyder det på at samene også bodde vest for Lyngstuva,
altså i
Karlsøy, ved slutten av den perioden vi her behandler. Dette
er ei
klar støtte til det vi har kunnet tolke ut av det sparsomme
arkologiske
materialet fra 1000/1100-tallet. Med dette kildeutsagnet er vi tilbake
i Håkon Håkonsons regjeringstid. Fra sagaen veit vi at
han ca. 1240/50
bygde ei misjonskirke på Tromsøy, nær hedningene,
som det blei sagt
i 1308. Dette betyr at samene må ha bodd innen rekkevidde av
presten på
Tromsøy, i første rekke trulig samene i Balsfjord og
Malangen, kanskje
også på Sør-Kvaløy, Ringvassøy og
Reinøy. Men det er trulig at her også
fantes ei norsk befolkning, slik at kirka blei lagt inne i et område,
eller i utkanten av et område som var norsk. Sagaen sier ikke
noe om at
dette var den nordligste kirka i landet. Det forhold at Vardø
kirke og
festning blei bygd like etter 1300, tyder på at det må
ha eksistert en
del norsk aktivitet og bosetning østover i Finnmark alt på
1200-tallet, kanskje også kirkebygging. Sagaen sier ikke noe
om at kong
Håkon la gods til kirka på Tromsøy. Men hvis det
omfattende godset som
Tromsøy kirke seinere eide i sunda rundt Tromsøy og lenger
sør, blei
lagt til kirka alt ved bygginga, må disse gårdene ha vært
bosatt av
norske bønder allerede på 1200-tallet, som leilendinger
under krona.
Det tredje skriftet vi skal omtale, er den såkalte Rimbegla ,
forfatta
på Island på slutten av 1100-tallet, og bevart i ei seinere
avskrift.
Dette skriftet gir endel opplysninger om forholda i Nord-Troms, men
det har vært strid om tolkninga av disse opplysningene. Forfatteren
av
Rimbegla har heilt klart oppfatta Malangen som en grense. Her lå
Lenvik
kirke, som var den nordligste i verden, etter det han sier. Den veit
vi
lå på fastlandet like sør om innløpet til
selve Malangen. Dette må
bety at kirkebygginga på 1100- tallet ikke var kommet så
særlig langt
nordover i Troms, selv om det vel kan tenkes at den islandske
forfatteren ikke var heilt ajour med den kirkebygging som kan ha skjedd
her f.eks. etter midten av 1100- tallet. Men Malangen var ifølge
Rimbegla også en grense mellom Finnmark og bumenn , d.v.s. nordmenn.
Hvis det med dette meines en etnisk grense, en grense mellom
folkegrupper, er dette trulig også riktig, når det gjelder
indre
Malangen. Dette kan vi se av bosetningsforholda i seinmiddelalderen.
For ytre Malangen kan imidlertid ikke utsagnet tas så bokstavelig.
Forfatteren opplyser selv at det bodde kristne menn , d.v.s. nordmenn
både på Tussøy og Sør-Kvaløy (Salarøy),
altså inn i det han regner som
Finnmark . Her kan det altså se ut til at han bruker Finnmark
som et
geografisk eller administrativt begrep, ikke et etnisk. Trulig er det
den gamle grensen mellom Bjarkøyriket og Ottars rike som her
går igjen
hos forfatteren -- den fortsatte jo også som lens -- og fogderigrense
heilt fram til nyere tid. Men han er taus når det gjelder nordmenn
lenger nord, både i Tromsøyområdet og i Karlsøy.
Betyr det at den
gamle norrøne jernaldersbosetninga her var gått tapt i
tidlig
middelalder? Rimbegla kan på dette punkt finne adskillig støtte
i det
arkeologiske materialet, slik vi tidligere har gjort rede for det.
2. Hva kan ha skjedd?
Hypoteser om utviklinga
i tidlig middelalder
Slik forskninga står idag, er det ikke mulig å trekke noen
sikre
konklusjoner om utviklinga i Karlsøy i tidlig Middelalder. Vi
må
derfor nøye oss med å antyde noen utviklingsforløp
som kan være
mulige, ut fra det kildematerialet vi har beskrevet. Så får
heller
framtidig arkeologisk forskning fortelle oss hva som kan være
det
riktige. Egentlig er det ikke så mange forhold som skulle tilsi
en
drastisk reduksjon i bosetninga i vårt område i hundreåra
etter
Vikingtida. I andre deler av landet, også Nord-Norge, har det
v'rt
regna med vedvarende og sterk vokster i bosetninga fra Jernalderen
til
utpå 12/1300-tallet. De første par hundreår etter
Vikingtida regnes også
for å ha hatt et meget gunstig klima, og vi har heller ingen
sikre
opplysninger om at russeherjingene kan ha hatt noen betydning før
1250. Når det har vært vanskelig å finne særlig
med spor etter den
norske gårdsbosetninga, kan dette forklares med endring i
kildematerialet. Med kristendommen fra ca. år 1000 blei gravene
borte,
og de problem som har vært med å finne boplasser, kunne
skyldes endring
i byggeskikk -- f.eks. overgang til meir tømmerhus, slik som
andre
steder i landet. I midlertid har vi fra siste halvdel av 1200-tallet
datering fra Breivik ved Rødgammen fra et hus som nettopp har
en viss
karakter av jernalderhus -- stedet har klare belegg for bosetning også
i jernalderen. Og enda på 1500-tallet finner vi langhus av samme
type
som i jernalderen, således i Nordskar og Inderby (Mollnes). Teoretisk
kan derfor bondefolket i jernalderen ha levd videre i en
jernalderskultur enda etpar hundre år, også i Karlsøy,
med de endringer
som religionsskifte forøvrig medførte. Rimbegla's upresise
opplysninger lar vi da være å ta hensyn til, og pollen-
resultata kan
trulig forklares på andre måter. Det er likevel mulig å
innpasse både
Rimbegla , de arkeologiske resultat, pollenanalysene og andre forhold
i
et større heilhetsbilde av utviklinga i perioden. Vi må
da akseptere at
det gikk tilbake med den norske bosetninga i Karlsøy på
1000 -- og
1100-tallet. Men noe totalt brudd i forhold til jernalderen kan det
ikke ha v'rt. Det forhold at så mye av de norrøne stadnamn
er blitt
bevart, likesom jord- eiendomsstrukturen fra vikingtida trulig forblei
intakt, viser at det må ha vært opprettholdt noe bosetning,
eller i det
minste en aktiv næringsaktivitet i Karlsøy, utgått
fra ei norsk talende
befolkning. Denne bosetninga eller næringsaktivitet kan da i
første
rekke ha vært knytt til ytterkysten, der det er vi finner de
få spor
etter ei norsk befolkning: Flatvær, Spenna og Årvik, trulig
også
Sør-Grøttøy og Torsvåg. Om det ikke dreide
seg om ei fast norsk
bosetning, kunne vi tenke oss ei sesongmessig utnytting av fiske og
fangstmulighetene her, utgått fra høvdingsetet på
Bjarkøy. Ved sia av
Bjarkøy og Hillesøy er det Karlsøy og Helgøy
som har hatt de beste
fangstområda i heile Troms, og de kan ha vært utnytta ved
fjernekspedisjoner, slik som Finnmarksfisket fra Troms og Nordland
i
nyere tid. Denne næringsaktiviteten kan ha vært kombinert
med fortsatt
handel og skattlegging av samene, slik at noe norsk aktivitet også
gikk
innover i fjorder og sund. Også på Finnmarkskysten er det
sannsynlig at
slike fjernekspedisjoner fortsatt fant sted i tidlig middelalder. I
takt med nedgangen i norsk bosetning og aktivitet, kan så samene
ha
ekspandert noe utover i området. Tydeligvis fantes det samer
i området
alt i seinere del av jernalderen, men forholda i tidlig middelalder
kan
ha gitt denne folkegruppa nye muligheter. Vi ser da også at noen
av de
indre jernaldersgårdene, som Ullsnes og Berg på fastlandet,
og
Nord-Grunnfjord, Karlsøy og kanskje Håkaby ikke lenger
blei hevda som
eiendom av Bjarkøyhøvdingene. I denne periode var det
trulig også at
samene kunne legge beslag på de rike ressursene på Nord-Fugløy.
Ei
utvikling som vi her har skissert, krever imidlertid ei forklaring,
for
å kunne godtas som sannsynlig. Det er da tre forklaringer som
byr seg
fram, to politiske, og ei kulturell eller etnisk. 900 -- og
1000-tallet er tida for de store politiske, økonomiske og sosiale
omveltninger i Nord-Norge. Det var nå de gamle høvdingdømma
i
landsdelen blei inkorporert i riket, og rikskongen underla seg
finneskatt, finnehandel og pelshandel -- alt det som hadde båret
oppe
det lokale aristokrati. Tydeligvis blei en god del jordegods også
tatt
fra høvdingene og lagt under krona. Mye taler for at Ottars
rike gikk i
oppløsning under denne prosessen, og at Ottars gods blei delt
mellom
krona og Bjarkøy- høvdingene. Mot to slike pågående
makter hadde Ottars
arvtakere ingen muligheter for å klare seg -- kanskje hadde Bjarkøy'tta
også tidligere v'rt ute etter rikdommene til sin nordlige nabo.
Disse
omveltninger, som trulig har hatt en voldelig karakter, kan ha ført
til
tilbakegang for den utsatte norske befolkninga heilt nord i Ottars
rike. Trulig har dette ikke skjedd i det rikere og tettere bosatte
Hillesøy, og kanskje bare delvis i Tromsøyregionen. Når
Lenvik kirke,
kanskje tidlig på 1100-tallet, blei bygd tett ved Malangen, var
hensikten tydeligvis å nå lengst mulig både utover
i Hillesøy og oppover
i sunda mot Tromsø -- Gisundområdet dekte den jo i alle
fall. Det
forhold at det seinere Hillesøy sogn dekte begge sider av Ytre
Malangen, og dessuten var underlagt Lenvik/Trondenes, kan nettopp ha
basis i den norske bosetning her ute i tidlig Middelalder. Hvis vi
skal
stole på at Lenvik var landets nordligste kirke i deler av
1100-tallet, er det imidlertid vanskelig å tenke seg at ei befolkning
i Karlsøy kunne ha noen glede av geistlig betjenning fra Rødberghamn.
Ei
anna politisk forklaring kan være ufred fra øst. Selv
om vi ikke
kjenner til herjinger fra Karelsk side før 1250, kan vi ikke
utelukke
at slike kan ha forekommet også i tidlig middelalder. Den norske
handelsekspedisjon til Kvitsjøen i 1222 endte med ovstort h'rv'rk
med
manndrap og ran . Slike overgrep fra norsk side kan ha foregått
også
tidligere, med karelsk gjengjeldelse i Nord-Norge. Det forhold at vi
i
Troms har 4-5 skattefunn som synes nedlagt nokså samtidig seint
på
1000-tallet, kunne tude på noe slikt. Det gjelder 3-4 funn i
samiske
områder i Nord-Troms, og et norsk funn i Hillesøy. At
skattene er
blitt liggende urørt, kunne tyde på omfattende herjinger,
som kan ha
strakt seg heilt ned til Nord-Senja. I det skisserte forløp,
blei
nordmennene for en stor del borte, og samene flytta inn. Ei anna
forklaring kan være at folket forblei i området, men at
de skifta
etnisitet, eller gruppetilhørighet og blei samer. Ut fra det
sparsomme
jernaldersmaterialet kan det se ut til at eldre jernalder har hatt
et
klart norrønt preg. Karlsøyområdet var en utkant,
men likevel en del av
et felles kulturområde som strakk seg over store deler av Skandinavia.
I den gamle forskninga blei det til og med hevda at jernaldersfolket
i
Nord-Norge, Karlsøy iberegna, kom seilende i eldre jernalder
med alt
sitt gods fra Sørvestlandet. Et spannforma leirkar fra Vannareid
fra
400-tallet viser ingen avvik fra det som blei produsert samtidig i
Rogaland. I yngre jernalder kan det være forhold som tyder på
at
Karlsøyområdet utvikla en egen lokal kultur. Det gjelder
forhold både
med gravskikk og gjenstandmaterialet, der især endel beinsaker
synes å
vise til lokale former og lokal produksjon. Allerede i storkarsgravene
på Engholmen fra 600-tallet er det tegn til dette, vi har det
i
dobbeltgrava fra Kammen fra ca. 800, og vi har særlig sett det
i 2
graver fra 900-tallet, fra Kvalshausen og Mellajorda, der vi møter
både
norske og samiske former. Det vi da kunne tenke oss, var at den norrøne
befolkninga har i grensesonen blei stadig meir påvirka av
kulturforholda hos den andre folkegruppa i området, samene. Med
sin
bedre tilpassa fangstkultur hadde samene kanskje lettere for å
livn're
seg her enn nordmennene. Dette kan ha ført til gradvis overgang
til
samisk næringsliv og livsvaner, klesdrakt, inngifte, og etterhvert
antakelse av samisk språk og identitet, altså en samfifisering
. Nye
boligformer, ny religion og gravskikk, ny bosetning med mindre
bofasthet enn før, kan da være forklaringa på at
spora etter den gamle
norrøne befolkninga ikke kan sees så klart fra første
del av
middelalderen, bortsett fra på de ytterste boplassene. Men uansett
hva
som har skjedd -- med fiskehandel og Bergensfart fra ca. 1250 lå
forholda igjen tilrette for norsk bosetning i Karlsøy.
1200-tallet -- ei krisetid?
Uansett hva som skjedde de første to hundre år etter vikingtida,
synes 1200-tallet å framstå som et kritisk århundre,
med store
endringer i bosetning og økonomi. Det satte nå inn med
ei
klimaforverring, med kjøligere og fuktigere værlag som
trulig fikk
negative følger for det lokale jordbruk. Til gjengjeld er det
ikke
utenkelig at kjøligere havstrømmer forårsaka bedre
fiskeinnsig. Vi
veit også at det nå satte inn med herjinger av russere
og karelere.
Den første ufreden hører vi om i Finnmark i 1250. Selv
om det nå blei
inngått en fredsavtale med Novgorodriket, skulle ufreden komme
til å
være i 2- 300 år. Da mange av disse herjetokter kom over
land, der det
trulig at det gikk verst ut over samene, og at disse kanskje nå
i
større grad bosatte seg ute på øyene. Til gjengjeld
blei det også gjort
herjinger østover fra norsk side. Den gamle handelsveien for
pelsverk
fra det indre Russland og Kvitsjøen til Nord-Norge, opphørte
nå, da
handelen fant ei sydligere rute over Novgorod. I 1222 er det oppgitt
at den siste handelsekspedisjon til Kvitsjøen over Nord-Norge
fant sted
-- men den omfatta også rov og ran der borte. Men det kom nå
fra ca.
1250 også ei ny handelsrute i gang, med tørrfiskhandel
fra Nord-Norge
over Bergen. Herfra førte Hanseatene fisken videre utover i
Europa, og
skaffa til gjengjeld mel til fiskerne. Trulig er det dette som lå
bak
den reorganisering av bosetninga i Karlsøy vi fra midten av
1200-tallet kan følge nokså detaljrikt. Mens det tidligere
trulig hadde
vært tale om fangstbønder, kom nå fiskerbonden.
Fra nå av kan det se ut
til at de boplassene folk tok seg, blei varige boplasser, som vi kan
følge heilt fram til våre dager. Bakover til jernalderens
boplasser,
enten disse blei oppgitt på 1000-tallet eller 1200-tallet, er
det
derimot liten eller ingen sammenheng.