Periode IV

Bosetninga tar form

(1250-1500)
 
1. INNLEDNING
AVGRENSNING AV PERIODEN
KILDEBAKGRUNNEN
HVA SKJER I VERDEN?
OMRISS AV PERIODEN LOKALT
KLIMA-OG VEGETASJONSHISTORIE

2. BOSETNINGSUTVIKLING
BEFOLKNING
NORSK OG SAMISK
BOSETNING OG JORDEIENDOMSFORHOLD
ØDEGÅRDSPROBLEMET

 3. SAMFUNNSLIV
FRA HØVDINGSTYRE TIL LENSSTYRE
KARELKRIG OG LEIDANGSUTBUD
KIRKEBYGGING OG KIRKEORGANISASJON
KIRKEKUNSTEN

4. NÆRINGSLIV
FRA FANGSTBONDE TIL YRKESFISKER
HANDEL OG JEKTEFART
JORDBRUK
BRENSELSITUASJONEN

5. KULTURPREG
BYGGESKIKKEN
IMPORTVARER OG HEIMEPRODUKSJON

1. Innledning

Avgrensing av perioden

Perioden starter ved det tidspunkt der det i dag er mulig å
tilbakeføre ei sammenhengende bosetning fra nyere tid, d.v.s. midt på
1200-tallet. Selv om det ved seinere forskning skulle være mulig å
påvise større sammenheng mellom jernalder og middelalder, skjedde
tydeligvis ei omlegging i næringsliv og bosetning på 1200-tallet. Dette
århundre vil derfor likevel kunne framstå som et naturlig skille.
Forøvrig må perioden beskrives som en rein arkeologisk periode, med et
fåtall skriftlige kilder av interesse for vårt område.
Avslutninga på perioden, ved ca år 1500, lar vi sammenfalle med de
første skriftlige kilder som gir oss viktig innsyn i økonomi og
samfunnsforhold, ved sia av bosetningsforhold.

Kildebakgrunnen

Freds-og skatteavtalen mellom Norge og republikken Novgorod, har
vi allerede omtalt. Den inngår i en lang rekke samtidige opplysninger
fra 13-og 1400-tallet om Karelherjinger sørover i Troms. Endel
russesagn og stadnamn med russ er trulig like gamle. Fra tida
1432-1450 har vi etpar innførsler i erkebispens jordebok om eiendommer
i vårt område. Forøvrig finnes ingen skriftlige opplysninger før ca
1520. Men endel opplysninger fra 15- 1600-tallet om bosetning, økonomi,
jordeieforhold etc. kan også brukes til å kaste lys over tidligere
tider, ved såkalt tilbakeslutning. Vi går da ut fra at endel av de
forhold som eksisterte på 15-1600-tallet, med all rimelighet også har
eksistert noe tidligere, altså i den periode vi nå beskriver. Fra
denne periode får vi også de eldste bevarte gjenstander, utenom de
arkeologiske. Dette gjelder den katolske kirkekunst fra Helgøy og
Karlsøy kirker fra tida 1460-1520.
Det viktigste kildematerialet for perioden er imidlertid det vi har
kunnet hente ut av jorda. Her finnes et enormt rikt materiale fra
hustufter og gårdshauger , d.v.s. tykke avleiringer av bygningsrester,
avfall og fyllmasse fra gamle gårdstun og små tettbebyggelser. Slike
gårdshauger er i vårt område gjerne fra ca 1 m til 2 m høg, og kan
dekke et areal på -2 mål.
I alt er det i Karlsøy og Helgøy registrert 25 gårdshauger, hovedsaklig
på de ytre øyer. På Reinøy og Ringvassøy er bare 3, og de er alle fra
15-1600-tallet, mens de eldste ute på ytterøyene går tilbake til
900-tallet (Torsvåg og Sør-Grøttøy). På fastlandet er ikke registrert
sikre gårdshauger.
21 av gårdshaugene er blitt arkeologisk undersøkt, især med sikte på å
datere den tidligste bosetning på stedet, d.v.s. botnlaget i
gårdshaugen. De mest omfattende undersøkelser er foretatt i
gårdshaugene på Helgøy og Vannereid. På noen av stedene, som Torsvåg,
Kvitnes, Flatvær og Nord-Grøttøy, er meir enn en gårdshaug, opptil
4-5.
En heil rekke steder er også foretatt arkeologiske undersøkelser av
hustufter og tufteanlegg fra middelalder og nyere tid, også med sikte
på datering. Dette gjelder både firkanta og runde tufter.
Endel av undersøkelsene er foretatt av Helgøyprosjektet, ved Inger
Marie Holm-Olsen, Astrid Utne og Tom Søbstad, endel er foretatt for
bygdeboka, ved forfatteren. I Fagerfjord er undersøkelsene utført av
Povl Simonsen.
Tilsammen er det for Helgøyprosjektet og bygdeboka foretatt såkalt
radiologisk datering (C14) av materiale fra ialt 48 boplasser, på 32
matrikkelgårder med ialt 84 prøver. Dette omfatter også 13 prøver fra
jernalder og 2 fra steinalder, foruten 8 fra nyere tid. De fleste
dateringer(61) er altså fra middelalder og 1500-tallet. Samtlige prøver
er fra øyene, især Helgøy.
Selv om det arkeologiske materialet er rikt, er det et nokså ensidig
materiale. Spørsmål om samfunnsforhold, d.v.s. politikk,
administrative, økonomiske, religiøse og sosiale forhold gir materialet
lite svar på. Også av den materielle kultur er det meste gått tapt. De
utgravinger som er foretatt, har også vært svært begrensa i forhold til
det eksisterende gårdshaugs-og tuftemateriale.

Hva skjer i verden?

I kjølvatnet av korstoga fikk Europa en stadig utvida horisont mot
andre verdensdeler. De første oppdagelsesreiser kom i gang, med
europeernes gjenoppdagelse av Amerika i 1492 som viktigste begivenhet.
Mens araberne etterhvert blei fortrengt fra Vest-Europa, var ei ny
stormakt, tyrkerne, under oppseiling i øst fra ca 1300. I 1453 tok
tyrkerne den siste delen av det østromerske riket, Konstantinopel, og
hadde da allerede erobra store deler av Balkanlanda.
I Øst-Europa begynte et nytt rike å etableres, Moskovittenes Russland.
Fra 1478 opptok det den gamle Novgorodrepublikk, og dermed de russiske
og karelske områder ved Kvitsjøen og på Kola. I Norden skulle
utviklinga av Hansaforbundet som økonomisk og politisk organisasjon fra
1200-tallet få stor betydning gjennom Tyskebryggen i Bergen, ved de
muligheter som her blei skapt for avsetning av tørrfisk mot mel og
korn.
Hanseatenes maktposisjon, og folkereduksjonen under Svartedauen i 1349
har vært nemnt som hovedårsaker til den økonomiske og politiske
nedgang som Norge opplevde fra 1300-tallet og utetter i
seinmiddelalderen. I alle fall endte Norge som en økonomisk, politisk
og kulturell provins under Danmark, som nå var det førende land i
Norden. Den endelige underkastelse skjedde i 1450, med et
kongefellesskap, som i realiteten betydde dansk styre i Norge, og med
København som den fjerne hovedstad.
Viktige kulturelle begivenheter var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten
i 1440 og grunnleggelsen av Københavns universitet i 1479.

Omriss av perioden lokalt

1200-tallet er det århundret da den norske bosetninga tok seg opp
igjen for fullt i Karlsøy, med daterte tufter eller gårdshauger fra en
rekke steder. Trulig var dette et resultat av den økte betydning som
salgsfisket nå fikk, ved at Hanseatene gjennom sin organisasjon skapte
større etterspørsel etter tørrfisk.
Fleire og fleire gårder blei tatt i bruk utover 13-1400-tallet, og mot
slutten av perioden fikk vi også etablering av fiskevær med
yrkesfiskere, med blomstrende handel og jektefart.
Vi har også mange spor etter den samiske befolkninga, som har hatt sine
boplasser på de indre øyer og fastlandet. De to folkegrupper har bodd
hver for seg i to ulike områder, nordmennene ute på kysten, samene
lenger inne. Dette mønstret var tydeligvis skapt alt på 1200-tallet om
ikke før, og det varte ved til 1600- tallet.
Trulig blei det bygd kirke på Helgøy omkring 1300 eller litt før, og
noe seinere på Karlsøy. Fiskeværskapella blei trulig bygd på
1400-tallet. På denne tida var den samiske befolkninga i området blitt
kristna.
Det er uklart om russeherjingene og Svartedauen i 1349 fikk noen
følger for den lokale bosetninga. Det kan ikke utelukkes at noen av de
ødegårdene vi møter ute på øyene på 1500-tallet, kan ha si rot i disse
begivenheter.
I takt med ei meir bofast samisk befolkning ute på øyene, eller som
resultat av en meir aggresiv politikk, utvida russerne på 13-eller
1400-tallet skattlegginga til også å omfatte samene ute på øyene hos
oss. I løpet av perioden kom også de svenske birkarlene inn med sin
skattlegging av samene i området, slik at samene i Karlsøy i
seinmiddelalderen måtte betale skatt til tre land. Den svenske
innflytelse kan også spores gjennom de mange by -namn som trulig går
tilbake til denne periode. Den lokale dominans som Bjarkøy'tta hadde i
området, blei trulig sterkt svekka fra begynnelsen av 1300-tallet. I
stedet kom kirka og statsmakta inn med sine styringsverk. især blei
kirkas organisasjoner, i første rekke erkebispen, viktig for utvikling
av handel og økonomi mot slutten av perioden.

Klima- og vegetasjonshistorie

Klimanedgangen på 1200-tallet, fortsatte utover i sein
middelalderen, selv om enkelte perioder var bedre enn andre. Det blei
nedgang i temperaturen. Likevel var værlaget ikke verre enn at det i
enkelte perioder kan ha vært korndrift. På Helgøygården blei korndrifta
gjenopptatt ca 1350, men vi veit ikke om dette gjelder generelt for
sognet. Nå fantes også muligheter for å kjøpe korn i Bergen for en
rimelig pris, slik at korndyrking kanskje ikke lønte seg lenger her
nord. Muligheter for kornkjøp var i alle fall ei forutsetning for at
folk skulle kunne bosette seg i fiskevær.
Helgøygården ser også ut til å ha hatt bra med bjørkeskog fram til ca
1450. Etter dette tidspunkt får vi et meir skogfattig landskap på
Helgøy, trulig også meir myr og hei, noe som kan ha sammenheng med
større utnytting av skogen lokalt. Det er sannsynlig at værlaget holdt
seg relativt bra heilt til slutten av 1500-tallet.
Det er mulig at furuskogen ved Skogsfjordvatn holdt seg heilt til
1400-tallet, og i Lenangen-Jegervatn veit vi at furua overlevde selv
1600-tallet.
På mange av boplassene kan vi likevel se at den lokale brenseltilgang
var heilt utilstrekkelig i middelalderen. Folk måtte hjelpe seg med
rekved og anna tilfeldig tilfang, ved sia av bjørk og andre lokale
treslag som selje og einer. Dette skal vi komme tilbake til.

2. Bosetningsutvikling

Befolkning

Det er gjort en stor arkeologisk innsats for å følge
bosetningsutviklinga fram gjennom middelalderen, og til de skriftlige
kilder overtar på 15-1600-tallet. Dette gjelder både norsk og samisk
bosetning.
Dette har gitt oss inntrykk av ei svak norsk bosetning i tidlig
middelalder, knytt til ytterkysten. Fra 1200-tallet kan det se ut til
at vi får ei nyetablering av den norske bosetning, med stadig vokster
videre til litt innpå 1600-tallet. Dette ervar bosetning knytt til de
ytre øyene, især Vanna, Helgøy, Nord-Kvaløy og Grøttøy, med tilhørende
småøyer.
Ringvassøy, Reinøy og fastlandet synes å ha hatt ei fast samisk
bosetning, ihvertfall fra 1200-tallet. Denne kan vi også følge
arkeologisk videre til 15-1600-tallet.
Spor etter den norske befolkning på 1200-tallet har vi fra Nordskar,
Sør-Grøttøy, Breivik (Rødgammen), Helgøy, Hamre, Torsvåg og
Grimsholmen. Alle dateringene ligger i andre halvdel av århundret, og
så nær i tid at det nærmest gir inntrykk av en regul'r kolonisasjon.
Det forhold at Hjemlandsfarere blei brukt om fiskere fra sørligere
distrikt som besøkte fiskeværa i Tromsen enda i 1620-åra, slik som i
Finnmark, kunne tyde på at re-etableringa av bosetninga skjedde ved
innvandring fra Sør-Troms og Nordland, og at tradisjonen om dette
fortsatt holdt seg. I tilegg må vi nemne at gårdshaugene på Flatvær og
Spenna gav botndatering fra 1100-tallet, noe som gjør det sannsynlig at
de også var bosatt på 1200-tallet. Dette gir bosetningsspor fra 9
boplasser. Av disse var trulig Grimsholmen da som seinere et rorvær,
d.v.s. et sesongfiskevær for fiskerbøndene i området.
De daterte samiske boplassene på 1200-tallet finner vi på Nordeidet og
i Nord-Grunnfjord (Bakkelund).
På 1300-tallet får vi dateringer fra følgende nye, norske boplasser:
Karlsøy, Vannstua, Vannvåg, Vannereid, og Laukvik. Vi har fortsatte
dateringer fra Helgøy og Torsvåg, og det er stadig muligheter for at
Spenna, Flatvær, Hamre, Nordskar og Sør-Grøttøy var bebodd -- steder
som har gitt eldre botndateringer i gårdshaugene. Dette gir oss 12
norske boplasser, foruten at rorværet Grimsholmen utvilsomt fortsatt
var i bruk.
Samiske boplasser kjenner vi til fra 1300-tallet i Nord- Grunnfjord
(hovedgården), Dåfjord (Steinvollen) og Sør-Grunnfjord (Gammelgården
eller Vestergård).
1400-tallet har gitt oss dateringer fra disse nye norske boplasser:
Kvitnes, Kvalsnes (Helgøy), Rødgammen og Hersøy. Fortsatte dateringer
har vi fra Laukvik, Helgøygården, Hamre og Torsvåg. Om vi regner med
sammenheng i bosetninga på gårdshaugene på Spenna, Vannvåg, Vannstua,
Karlsøy, Flatvær, Nordskar, og Sør- Grøttøy, har vi i alt 15 norske
boplasser i dette århundret.
Daterte samiske boplasser fra 1400-tallet har vi fra Skogsfjord
(Solheim) og Nord-Grunnfjord (Bakkelund)
Ser vi heile perioden under ett, har vi for de norske boplasser sikre
spor etter bosetning fra ialt 16 steder, medregna Grimsholmen. Det er
også overveiende sannsynlig at Flatvær og Spenna, som gav botndatering
i gårdshaugene fra 1100-tallet, fortsatt var bebodd. Vi har også
tilfeldige gjenstander innlevert fra Skorøy (været og Ravik), samt
Kammen og Kvalshausen som viser at også disse stedene var bebodd i
seinmiddelalderen. Trulig var også fleire andre norske boplasser
bebodd, uten at vi er kommet på sporet av dette.
Daterte samiske boplasser fra perioden har vi fra alle småfjordene på
Ringvassøy (Sør-Grunnfjord, Skogsfjord, Dåfjord, Nord-Grunnfjord), og
fra østsida av Reinøy (Nordeidet). Fra Langsund har vi ingen
dateringer, heller ikke fra fastlandet, men begge steder har vi
registrert samiske tufter. Det er derfor overveiende sannsynlig at også
disse bygder hørte med til det samiske bosetningsområdet, slik som på
1500-tallet.

Norsk og samisk

Når vi i det foregående har meint å kunne skille norske og samiske
boplasser fra hverandre, bygger dette på visse forutsetninger, nemlig
en kombinasjon av arkeologiske spor og seine skriftlige kilder.
Fra ca 1550 veit vi at samene var bosatt i Langsund, i småfjordene på
Ringvassøy (Nord-Grunnfjord, Dåfjord og Skogsfjord), og på fastlandet
fra Ullsnes og innover i Kjosen og Sørfjord. Den norske bosetninga
dekte da resten av fastlandet, østsida avReinøy, ytre Skogsfjord og
Fagerfjord på Ringvassøy, og samtlige øyer utenfor dette.
Det var da i det store og heile klare grenselinjer mellom det som var
norsk og det som var samisk område.
I det som den gang var samisk område, er det vi har funnet hovedmassen
av runde gammetufter, oftest nokså flate, og markert med ei
dreneringsgrøft, men endel har og meir markerte veggvoller. I det som
da var norsk område, ligger alle gårdshaugene, bortsett fra 3 seine
gårdshauger på Reinøy og Ringvassøy. Dessuten finner vi her hovedmassen
av firkanta tufter, oftest godt markert, med stein i veggene.
Ut fra dette har vi meint at samene og nordmennene har hatt ulike
boligformer, og dessuten at selve bosetninga har arta seg noe
forskjellig. Nordmennene har bodd i firkanta jordhus, samene i runde
jordhus. Noen av de 14 stadnamn vi har med gamme (Gamvik, Gamnes
etc) viser trulig til slike etniske forskjeller i byggeskikken. Dessuten
har nordmennene bodd i faste gårdstun og små tettbebyggelser, tildels
i fiskevær, mens samene trulig har flytta meir med sine boplasser,
både innafor området, og kanskje sesongvis innafor en årssyklus.
Vi har også meint at denne etniske todelinga kunne følges attover i
middelalderen, bakenfor de skriftlige kilder, og så langt som det
arkeologisk er mulig å følge runde gammetufter, gårdshauger og
firkanttufter. Den bakre grense skulle da etter dette bli 11-
1200-tallet.
Nå har grensen for samisk og norsk område trulig ikke ligget heilt fast
gjennom århundra. Når vi ca 1550 møter bosetninga i skriftlige kilder,
ser vi f.eks at det både på fastlandet og Reinøyas østside var ei
svært fåtallig norsk bosetning. Botndatering av gårdshaugen på
Nordeidet til ca 1550 tyder også på at norsk bosetning her ikke går
bakenfor 1500-tallet. Til gjengjeld kan vi begge steder finne endel
runde gammetufter.
Det er derfor trulig at vi her møter en prosess, der samene alt hadde
oppgitt endel av sitt bosetningsområde til nordmenn -- en prosess som
litt seinere førte til at samene også trakk seg tilbake fra
Ullsnesområdet, fra heile Langsund, og fra Nord-Grunnfjord.
Det er derfor grunn til å tru at samene i seinmiddelalderen var
bosatt i eller brukte heile fastlandet, heile Reinøy og heile
Ringvassøy. Runde gammetufter utover på andre øyer kan tyde på at
samene tidvis også var bosatt eller hadde bruksrettigheter i andre
bygder, som Andammen, Yttervik (Rødgammen), Burøy og Karlsøy, altså
detområdet vi ellers har definert som norsk . Fravær av norsk
bosetning på Andammen, Burøy, Måsvær, i Sør-Grunnfjord, og i området
Bakkeby-Jegervatn kan tyde på at disse områder hørte med til samenes
land heilt til innpå 1600-tallet.
Endel av de mange (ca 25) stadnamn med Finn , som vi finner spredt ut
over heile prestegjeldet, skriver seg trulig fra denne perioden, mens
andre skriver seg fra fornorskingsperioden på 15-1600-tallet, og
fjellsametida på 1800-tallet. Namna viser til boplasser og
oppholdssteder innafor områder som ved namnegivingstida må ha utmerka
seg som overveiende norsk.
Like etter 1600 kommer vi så på sporet av noen jordleieavgifter
(landvare, gressleie og husfrelse) som nordmennene inntil 1609 betalte
til samiske eiere for grunnrettigheter på Rødgammen, Karlsøy og
Nord-Fugløy. Dette er et forhold som vi også finner dokumentert for de
fleste øyene i Skjervøy, og for fire steder i Hillesøy og Tromsøysund.
På Rødgammen blei husfrelse eller tomteleie inkassert fra byborgere som
hadde sommeropphold der, og på Karlsøy blei husfrelse betalt av de
fastboende oppsittere. På Fugløy blei betalt gressleie for utslåttene,
det blei betalt husfrelse for rorbuene, og utrorslandvare for de
båtene som dreiv sesongfiske her.
Det interessante med avgiftene på Fugløy er at samene selv ikke
betalte noe, og heller ikke de nordmenn som bodde på krongodsgårder
f.eks. i Lenangen. De som betalte, var nordmenn som bodde på kirkas og
adelens gårder, i første rekke Vannværinger, dessuten noen fiskere fra
Tromsøysund.
Dette kan tyde på at f. eks. Lenangen og Reinøy, som på 15-1600- tallet
var krongods med norske oppsittere, hadde vært finneodel og i sin
heilhet bosatt av samer da avgiftene blei innført. Det tyder også på
at Fugløy var hevda som samisk bruksområde allerede på det tidspunkt
da Vannværingene blei økonomisk interessert i øya, noe som igjen
støtter hypotesen om en periode med svak norsk bosetning på Vanna
tidligere i middelalderen.
Dette gir i alle fall inntrykk av en sterk samisk dominans i vårt
område i seinmiddelalderen, både bosetningsmessig og økonomisk. Det
synes også å vise at samiske bruksrettigheter har vært ansett som
likeberettiga med formell juridisk eiendoms- besittelse, og at
overføring av bruksrettigheter fra samer til nordmenn har skjedd etter
gjensidige avtaler. I dette forholdet har samer og nordmenn altså vært
likeverdige partnere.
Når norske brukere utover 14-1500-tallet har fått overta samiske
bruksrettigheter, har dette trulig sammenheng med omlegging i samisk
bosetning og økonomi. Tradisjonelt har samene, d.v.s. sjøsamene, vært
oppfatta som et jeger-og fiskerfolk, som flytta mellom fleire
sesongboplasser innafor et visst ressursområde. Når vi for fullt møter
samene hos oss i det skriftlige materialet ca 1550, er det lite av
dette preget å finne. Bortsett fra litt jakt etter småkval, rev og
oter, var samene fiskerbønder, meir eller mindre som de norske. De
deltok i salgsfisket om vinteren, og dreiv et husdyrbruk som ikke lå
noe tilbake -- de var da også bosatt i områder som hørte til de beste
jordbruksområder. Om samene tidligere i middelalderen har vært mindre
bofaste, og flytta over visse områder, kan det ha vært sesongvis
flytting i forbindelse med seterdrift, fiske eller fangst. Oppgivelse
av et slikt flyttemønster kunne da være årsak til at nordmennene kunne
få overta deler av deres gamle bruksområder.
Fra etpar av de ytre øyer har vi faktisk opplysninger som synes å
gjelde slike sesongflytninger. Både på Finnes ved ytre Hamre og
Mellajorda (Indre Hamre) finnes tufta som etter det tradisjonen
forteller skal ha vært bebodd av samene inne fra fjorden under
sesongfiske. Hit skal de også ha ført med seg småfe på beite. Ei
lignende opplysning har vi fra Rødgammen, og det kan være grunn til å
tru at også Finnstøen på Helgøy har vært en slik sesongboplass.
Vi har også fleire stadnamn som synes å vise til et slikt gammelt
flyttemønster blant samene. Ved Fakken og Sør-Lenangen har vi
Sommerset eller-sete, vi har fleire ord med seter, som Setervik (på
Reinøy, i Sandfjord på Vanna, og i Dåfjord), Setervoll (på Rebbenesøy)
og Setra eller Sommarsetra (Måsvær), på Grøttøy og Rødgammen har vi
Sommarjorda og i Nord-Lenangen Sommarnes. I Dåfjord har vi også
Vinternes (samisk: Dal've-njarga). Ingen eller få av disse stedene
synes å vise til norsk setring, som har vært svært sjelden. Et
lignende mønster med namn finner vi og i Skjervøy, Lyngen, Ullsfjord og
ved Sør-Kvaløy.
Når nordmennene måtte gi årlig leie for å få utnytte ressurser som
samene gav fra seg, kan det ha sammenheng med samenes frie
statsrettslige stilling i seinmiddelalderen. Det forhold at også
Sverige og Russland hadde økonomiske interesser i samene, i form av
skatt og handel, kan ha virka til å styrke samiske krav på
godtgjørelse. Samene kan til og med ha spilt ut russiske og svenske
fogder mot norsk øvrighet, som gjennom lensstyret stod administrativt
svakt.
Norsk overtakelse av samiske rettigheter mot godtgjørelse, trenger
derfor ikke nødvendigvis bety fredelig samarbeid og jevnbyrdighet
mellom de to folkegrupper. Visse forhold kan tyde på at det faktisk
har eksistert et motsetningsforhold mellom dem, når det gjelder
havfiske.
Fleire namn på fiskeplasser med Finn (Finnklakk) inne i sunda, synes
å vise at samene tildels har holdt seg for seg selv under fjordfisket.
Det samme kan vi se ute på havet, der namn som Bumannsfila og
Bumannsjupet, den siste 1 mil ut av Flatvær, antyder egne fiskegrunner
for de to folkegrupper. I fiskeværet Flatvær viser Bumannsleia til og
med at samene og nordmennene har hatt egne innseilingsleier, likesom
namnet Finnholman viser at de kanskje også har holdt seg for seg selv
i været.
Et eldgammelt, noe uforståelig vers i et sagnkompleks om de tapte,
middelalderske fiskegrunner Fila og Langesve utfor Flatvær- Torsvåg,
viser kanskje også til etniske konflikter ute på havet:
Bumannsfila fiske bær, som Vola vil ha alene, kom ikke dit, Vola ber
det volder kun sorg og pine, ikke for mine, men dine. Når Vola er borte,
da Fila er en rikdom for alle og enhver. Det gret uti havet.
Vola (egentlig Vuolla), er den samiske namneforma for norsk Ola. I
dette verset synes Vola å symbolisere den norske kystfiskeren, som vil
ha den norske fiskegrunnen Bumannsfila for seg selv. Perspektivet i
verset synes altså å være samisk, og kan antyde ei meir aggresiv
holdning fra samisk side overfor nordmennene, enn det har vært vanlig å
tenke seg.

Bosetning og jordeiendomsforhold

Fra 1400-tallet har vi skriftlige opplysniger om et par steder i
Helgøy, som hørte til erkebispens jordegods. Det var Aslak Bolt som
fra ca 1432 satte opp en fortegnelse over alle sine gårder i landet,
og de to nordligste var Skogsfjord og Skogsfjordvatn, som var
betrakta som to eiendommer. Det siste var da kalt med sitt gamle namn,
Rindarvatn, etter øya (Rinda). De to gårdene hørte ikke med i den
opprinnelige fortegnelse fra 1432, men blei tilføyd i løpet av
erkebispens funksjonstid, 1432-1450.
Jordeboka gir ingen opplysninger om bruken av gårdene, eller hva slags
inntekter Aslak Bolt fikk av dem. Når stedene kom i erkebispens eie i
denne tida, er det lite trulig at det skulle dreie seg om ødegårder,
som ikke gav inntekter. Det er ikke dermed sagt at det dreide seg om
ordinære gårder med landskyldinntekter (jordleie). Skogsfjordvatn og
elva er som kjent det mest fiskerike vassdrag i vårt område, og mye
taler for at det var fiskerikdommen som interesserte erkebispen. Dette
kan vi se ved at han samtidig eide det meir beskjedne laksefisket i
Ringvatnet ved Røsnes på den sørøstlige side av øya, i jordeboka kalt
Grindavatn.
Vi har nokså samtidig med jordeboka, fra ca 1455, en datert samisk
boplass i Skogsfjord, noen kilometer utover fra elveosen. Vi har
likevel ingen opplysninger om at samene bygsla jorder og betalte
landskyld før på 1600-tallet. Derimot kan de samiske oppsittere ha vært
leid til å forestå selve fisket i elva og vatnet.
Forøvrig kan vi ikke utelukke at det også kan ha eksistert norske
oppsittere i fjorden så tidlig som dette. Vel 100 år seinere, i 1567,
bodde her 4 oppsittere som bygslere under Tromsø kirke, som nå eide
gården, og de kan jo ha bodd her ei god tid. I alle fall er Skogsfjord
og Fagerfjord de to eldste norske gårder på vår del av øya, men det er
uvisst om bosetninga går bakenfor 1500-tallet.
Det er uklart hvordan Aslak Bolt fikk tak i de to gårdene eller
fiskerettighetene. Vi kjenner ikke noe til privateie her. Det mest
sannsynlige er at området har vært betrakta som en slags allmenning
for dem som bodde ute på øyene, og at kongen disponerte de formelle
eierrettighetene. Kongen kan ha gitt eller makebytta rettighetene til
erkebispen, kanskje til fortrengsel for dem som fra før fiska i elva
og vatnet.
Bortsett fra Aslak Bolt har vi ingen opplysninger om jordeieforholda
hos oss før på 15-1600-tallet. Likevel kan det vi veit om forholda så
seint, kaste lys over bruksforhold og bosetningsforhold tidligere i
middelalderen. Dette har sammenheng med karakteren av godseieforholda.
På 15-1600-tallet var all jord eid av kirka, adelen og krona (kongen
eller staten). Det mest interessante godset, er adelsgodset. Det
bestod av heile Vanna, Spenna, Skorøy, Burøy, Grimsholmen, Lyngøy,
Flatvær, Steikervik (Ryten), Måsvær og Hermannsfjord -- altså for en
stor del gårder som vi veit var bebodd alt i jernalderen.
Adelsgodset tilhørte nå Rosenkrantz-ætta, men hadde tidligere tilhørt
Bjarkøyættas arvtakere, og det ser ut til at vi kan følge det tilbake
til 1490, trulig til 1405. Det er likevel overveiende sannsynlig at
det må være meget eldre. Fra ca 1300 flytta Bjarkøyætta vekk fra
området, og konsentrerte seg om rikspolitiske opgaver i Sør-Norge. Det
er derfor trulig at de ikke lenger samla seg lokalt gods i Nord-Norge.
Arten av jordleia, kalt landvare, med 2 pund tørrfisk på hver bruker
av en gård, synes også å vise til meget alderdommelige forhold. I
tillegg til dette blei det ytt utrorslandvare av fremmede fiskere fra
Flatvær og Grimsholmen, ei avgift på fisket. Jordleia kan ha hatt sin
opprinnelse i en rein fangst-eller fiskerøkonomi, organisert fra
Bjarkøy i tidlig middelalder, eller overtatt fra Ottars arvtakere ved
rikssamlinga. Ordinær bygsel fantes, med etpar unntak fra Hillesøy,
ikke i heile lenet. I stedet var det en slags åremålsleie eller
forpakting.
Når det gjelder kirkegods, veit vi altså at erkebispen eide Skogsfjord
og Skogsfjordvatnet på 1400-tallet. Seinere finner vi dette sammen med
endel andre gårder i Helgøy under Tromsø kirke og presteskap: Inderby,
Rebbenes, Toftefjord, Breivik, Andammen, Sørskar og Nordskar. Hit hørte
og den sørlige del av Rebbenesøy, slik at heile øya var kirkegods.
Det har generelt vært antatt at kirkegodset i Norge ikke økte noe etter
Reformasjonen (1536), slik at dette godskompleks bør være noe eldre.
Det betyr at gårdene bør ha vært bosatt og gitt inntekter til
godseieren også ei viss tid før reformasjonen, d.v.s. bakover i
middelalderen.
Det forhold at alt kirkegodset var heileie, d.v.s. at kirka eide
gårdene i sin heilhet, viser at det ikke var tale om sjelegaver og
småbøter. Mest sannsynlig var godset lagt til kirka av en stormann
eller av kongen ved en engangsoperasjon, som del av lønn til presteskap
eller til vedlikehold av kirkebygning.
Det er også overveiende sannsynlig at godset opprinnelig blei lagt
til Helgøy kirke, og ikke til Tromsøy kirke, som seinere eide det.
Dels ligger godset godt avgrensa og i en viss avstand fra det godset
Tromsøy kirke eide lenger sør i sunda. Dels er det administrative
forhold som sterkt taler for at Helgøy kirke først blei underlagt
Tromsøy i løpet av 1400-tallet, og at lokalgodset da fulgte med.
Det er da nærliggende å gjette på at det lokale kirkegods i Helgøy også
har tilhørt Bjarkøy'tta, og at storfolk herfra, f.eks. Bjarne
Erlingsson (d. 1313), både stod for kirkebygginga på Helgøy og
godsoverføringa. Fra andre kilder veit vi at Bjarkøyhøvdingene på
denne tida fleire ganger gav gods og gaver til kirker. Ved hovedsetet
hadde de også bygd egen kirke tidligere i middelalderen. De to
nordligste av kirkegodsgårdene, Nordskar og Sørskar, ligger da også
heilt inneklemt i det virkelige adelsgods. Hvis det var kongen som la
gods til Helgøykirka, skulle vi dessuten ha venta at han også gav
Helgøygården, som han trulig eide allerede da.
Når det gjelder krongodset, kan vi her se bort fra alt det som var
bebodd av sjøsamene, og som blei seint skyldsatt, d.v.s. fastlandet,
Reinøy og mesteparten av Ringvassøy.
Det som da blir igjen, er noen gårder som ligger godt samla vest i
Helgøy: Hattøy, Grøttøy, Hersøy, Laukvik, Bårset-Rødgammen og
Helgøygården, kanskje også Fagerfjord. Fleire av disse gårdene er
jernaldersgårder, og hører med til de beste ressursgårdene i området.
De bør derfor ha hørt med i et opprinnelig høvdinggods.
Mye kan tyde på at kongen sikra seg disse gårdene allerede da Ottars
rike blei delt omkring år 1000. Det er derfor overraskende at ikke
alle gårdene betalte landskyld i 1567, da det første lensregnskap er
bevart. Det blei da bare ført opp inntekter av Hattøy og Grøttøy
kobbeveide, og landvare (jordleie) av Grøttøy, Rødgammen og Lenangen. At
Laukvik og Bårset ikke var med, skyldtes at gårdene var ubebodd. Det
er derimot vanskelig å forklare hvorfor Hersøy, Fagerfjord og Helgøy
ikke var med, for alle var bebodd i 1567, og alle var krongods i 1610.
Ei mulig forklaring er at gårdene i 1567 var eid av en eller annen
kirkelig institusjon, og lagt til krona mellom 1567 og 1610, f.eks.
domkapitlet i Nidaros, som ikke er med i Aslak Bolts jordebok. At
Lenangen betalte landvare i 1567, kunne bety at krona først nå hadde
begynt å sikre seg landskyldinntekter av de indre gårdene som hadde
vært finneodel, men det gir likevel ingen god forklaring for det
øvrige krongods. Skyldverdien i 1567 var også så låg, med 1/2 våg for
Grøttøy, 1 pund for Rødgammen og 1/2 våg for Lenangen, at det kan se ut
til at skyldsettinga av krongodset nettopp var begynt.
Som et generelt prinsipp kan vi si at det som var hevda som gods for
adel, lokalkirke og krona i første halvdel av 1500-tallet, dekker det
som den gang var bebodd av ei norsk befolkning. Det eineste mulige
unntak var Skogsfjord og Skogsfjordvatn, som erkebispen tidligere
eide. Samtidig var dette det område som hadde vært bebodd av ei norrøn
befolkning i jernalderen, med unntak av noen gårder i vestre Helgøy,
der vi ikke har funnet spor etter jernaldersbosetning.
Det forhold at vi ikke finner spor etter partseie , d.v.s. delt
eiendomsrett, for noen av godstypene, gir oss grunn til å tru at
etableringa av det privatrettslig hevda jordegods i Karsløy skjedde på
et tidspunkt da kongen og storfolket kjempa om å skaffe seg
samfunnsherredømmet, kanskje alt i slutten av vikingtida. Her var
altså ikke igjen noen selveide gårder, som konge og kirke kunne sikre
seg biter av som bøter etc. under utøvelse av samfunnsmakta, slik
som andre steder.
Det som da blei igjen,var den jorda som samene brukte. Disse gårdene ,
også kalt finnerydninger , var ikke skyldsatt som de norske. De var
betrakta som en slags selveie, finneodel , som samene hadde rett til
å bruke uten å betale avgifter. Gårdene gikk også i arv.

Ødegårdsproblemet

I norsk middelalderhistorie har nedgang i folketall og sterk auke i
antallet ødegårder fra midten av 1300-tallet vært et stort
debatt-tema. Det synes å være enighet om at de fleste bygder opplevde
ei slik nedgangstid i kjølvatnet av Svartedauen og andre pestulykker,
ei nedgangstid som mange steder ikke var over før utpå 1500-tallet.
Også i Sør-Troms og heilt opp til Hillesøy synes bygdene, ifølge
bevarte skriftlige kilder, å ha vært utsatt for ei slik ødetid, med
lågmål tidlig på 1400-tallet. især synes det å ha vært ille langs
hovedleia mellom Senja og fastlandet, heilt opp til ytre Malangen. Her
forsvant endel gårder for alltid.
I vårt område har vi ikke skriftlige kilder som kan fortelle om ei
slik ødetid, og ut fra det arkeologiske materialet er det ikke mulig å
hente holdepunkter for nedlegging av gårder. Den eineste opplysning
vi har om ødetida, er et sagn fra Vanna som forteller at etter
Svartedauen rauk det bare fra 3 skorsteiner mellom Torsvåg og Kammen.
Dette er imidlertid et velkjent vandresagn, som vi ikke tør tillegge
noen vekt som historisk kilde.
Den best undersøkte middelaldergården hos oss, er Helgøygården, der
arkeologen Inger Marie Holm-Olsen har foretatt fleire utgravninger i
gårdshaugen. Til og med har ho gjort et snitt tvers gjennom haugen,
for å studere oppbygning av haugen og få materiale til C14-datering.
Her kan vi da vise til følgende rekke av dateringer -- radiologiske og
fra 1519 skriftlige -- som klart viser full sammenheng i bosetninga fra
1200-tallet og fram til vår tid:
1285 1290 1290 1300 1360 1385 1395 1460 1470 1519 1567 1591 1610 (og
deretter årlige belegg).
Selv om det hefter noe usikkerhet til de enkelte årstall, synes her
ikke å være stort rom for noen ødetid, hverken etter Svartedauen i
1349 eller seinere. Slikt sett er Helgøy trulig en av de best daterte
middelaldergårder i heile landet!
Heller ikke i det øvrige materialet er det noe som peiker mot noen
nedgang etter 1349. Fra andre halvdel av 1300-tallet har vi dateringer
fra fleire gamle boplasser (Dåfjord og Nord-Grunnfjord foruten
Helgøy), og noen nye (Vannvåg, Vannstua, Karlsøy, Vannereid). Den
eineste gården vi kan se blir borte i middelalderen, er Breivik ved
Rødgammen, som har gitt ei datering til ca 1295. Men vi veit ikke når
den blei oppgitt.
En av grunnene til at vi kan ha unngått ei nedgangstid etter
Svartedauen, er at folk fra andre bygder flytta ut til kysten hos oss
på grunn av mulighetene i fiske og fiskehandel, som trulig tok seg opp
fra midten av 1300-tallet.
Vi veit heller ikke hva de mange russeherjinger i seinmiddelalderen kan
ha medført av folkedrap og nedlagte boplasser hos oss. Trulig har
herjingene gått særlig hardt utover den samiske befolkninga. Fleire
sagn beretter om at samene rømte ut fra fjordene og fastlandet for å
berge liv, bl.a. til Nord-Fugløy. At russeherjingene førte til minka
folkemengde inne i fjordene, forteller også presten Kaurin ca 1800, og
han opplyser at der på Karlsøy fantes tufter vest for kirka, etter
folk som hadde rømt fra fjordene på grunn av russen.
Det er uvisst hva vi skal legge i alt dette, og fra fastlandet har vi
ingen undersøkelser som kan si noe om forholda. Likevel kan vi fra det
skriftlige materialet fra midten av 1500-tallet og litt seinere se at
der virkelig eksisterte endel ødegårder hos oss. Som ødegård regner
vi her gårder som vi veit var bosatt i jernalderen eller middelalderen,
men som mangler i de skrevne kildene fra 1567 og 1610. Trulig er dette
gårder som også var øde noe bakover i middelalderen, uten at vi kan
vite noe om når det skjedde, eller hvorfor det skjedde. I denne
forbindelse behandler vi bare gårder innafor det norske området, ikke
gårder på fastlandet, Reinøy og Ringvassøy.
De ødegårdene det dreier seg om etter denne definisjonen, er Rekvik,
Andammen og Toftefjord av kirkegodset, Bårset, Breivik (Rødgammen) og
Finnsula av krongodset, og av adelsgodset: Burøy, Skipsfjord, Kammen
og Mellajorda (Indre Hamre). Av disse var Andammen, Toftefjord,
Finnsula og Burøy trulig egne matrikkelgårder alt i middelalderen.
Burøy hadde i 1633 ei skyld på 1 våg 2 pund, noe som tilsvarer 2
brukere.
Laukvik er ikke her tatt med, selv om den hadde bosetning på
1400-tallet, og mangler i 1567. Gården var bosatt i 1610, og ødestatus
i 1567 kan ha vært tilfeldig eller kortvarig. Heller ikke har jeg tatt
med Måsvær og Hermannsfjorden av adelsgodset, da vi for begge gårdene
mangler opplysninger om tidligere bosetning.De kan ha vært --
ressursgårder eller høstingsgårder , i likhet med Hattøy. De blei
ikke bosatt før på 1600-tallet, og er ikke nemnt i jordeboka fra 1633.
Når det gjelder Skipsfjord, kan det være tvil om vi skal regne gården
som øde. Den var matrikulert under Slettnes, noe som er et sikkert
tegn på en øde periode. På 1500-tallet og trulig også før, var der
imidlertid ei omfattende bosetning i været i ytre del av fjorden, mens
indre del trulig var ubebodd.
For de øvrige stedene er det klart tale om reell ødestatus i
seinmiddelalderen eller på 1500-tallet, selv om noen av gårdene tidvis
kan ha vært utnytta. Kammen synes således bosatt så seint som på
1400-tallet. De fleste blei bosatt på nytt i løpet av 1600- tallet.
Breivik blei imidlertid liggende som gårdsvald under Rødgammen, og
først bosatt på 1900-tallet. Bårset blei ikke utskilt fra Rødgammen
før i 1838, selv om den var bosatt fra 1600-tallet. Finnsula var fra
gammel tid matrikulert, men fikk ikke noen s'rlig fast bosetning før på
1800-tallet. Rekvik blei liggende som gårdsvald under Sørskar, og fikk
aldri ny fast bosetning.
Den mest typiske ødegård var trulig Toftefjord. Den hadde ei svært
låg skyld på pund, og lå dessuten øde så lenge at den mista sitt
opphavelige namn til fordel for et ødegårdsnamn . Også ødegården
Mellajorda mista sitt jernaldersnamn, og blei heitende Indre Hamre da
den på 1600-tallet blei utskilt fra hovedgården Hamre. Også ødegården
Kammen blei utskilt fra Hamre på 1600-tallet, men beholdt sitt
jernaldersnamn.
Ødegårdene på 1500-tallet representerer ei nokså blanda gruppe
boplasser, og det er uklart når og hvorfor de blei oppgitt som gårder.
For noen av gårdene kan det like gjerne tenkes at de blei lagt øde på
1000-eller 1100-tallet, som etter Svartedauen eller seinere i
middelalderen.
Og Karlsøy var ikke aleine om sine ødegårder. Også i nabosognet mot
sør finner vi endel ødegårder, som Tromvik, Grøtfjord, deler av
Vengsøy, Musvær og Lyngøy, foruten endel gårder rundt Tromsø.

3. Samfunnsliv

Fra høvdingstyre til lensstyre

Det er lite vi kan finne ut om samfunnsforholda fra det
arkeologiske materialet. Men noe kan vi slutte oss til ved å gå til
seinere kilder, og ellers ved å hente opplysninger fra andre deler av
Nord-Norge.
Det er trulig at Bjarkøy'tta spilte en dominerende rolle hos oss fra
tidlig i middelalderen, og fram til ca 1300. Antakelig har Bjarkøy
stått for den lokale administrasjon i området, på vegne av kongen.
Dette innebar trulig også skattekreving av samene for den norske stat.
Ca 1182 -- under borgerkrigene -- hører vi at kong Sverre hadde Torgils
som sysselmann i det nordligste tinglaget i Hålogaland, og han hadde
også finne-ferda. Bjarkøyfolket støtta da den konkurrerende konge,
Magnus, og drepte Torgils i Øksfjord , truligi Loppa. Det er også
sannsynlig at Bjarkøy'tta ikke bare eide jord og fangstrettigheter hos
oss, men at de aktivt har organisert fiske og fangst, både i Karlsøy
og oppover Finnmarkskysten. Kanskje var også den nye bosetninga fra
midten av 1200-tallet direkte organisert fra Bjarkøy? Bjarkøyhøvdingene
kan også ha organisert handelsturer til Kvitsjøen, og har trulig drevet
eksport med egne skip til Nordsjølanda.
Og det var ikke småfolk som satt på det gamle høvdingsetet mot slutten
av 1200-tallet. Bjarne Erlingsson var baron, og regna som landets
rikeste og mest høgætta kar. Han hadde også viktige posisjoner i
statsstyret, og var leder for formynderstyret under kong Erik. En
lignende posisjon hadde hans arving, brorsønnen Erling Vidkunsson fra
1313. Fra 1323 var han drottsete, d.v.s. stedfortredende konge for den
umyndige kong Magnus. Og det var Erling som i 1326 slutta fred med
Novgorodfyrsten, da Lyngstua var skattegrense. Med så viktige og
prestisjefylte oppgaver i rikspolitikken, og med mye av sine
eiendommer og storgårder i Sør-Norge, forsvant Bjarkøybaronene
etterhvert ut av landsdelen. Det blei også dårligere med mannlige
etterkommere, og i løpet av 1300-tallet gikk Bjarkøyætta heilt opp i
den sørnorske riksadel. De beholdt nok fortsatt sitt nordnorske
jordegods, bl.a. i Karlsøy, men det blei trulig slutt både med
lokalstyret og med organisering av handel og fiske.
Vi har ikke noe kjennskap til den administrative oppbygging av
Nord-Troms i tidlig middelalder. Vi veit ikke om Tromsen , d.v.s
området fra Malangen til Brynilen, var eget fylke eller sysle, om det
blei regna som en del av Trondenes fylke, eller om det blei regna
sammen med Finnmark som skattland. Etter Rimbeglas utsagn kunne det
godt tenkes at det gamle Finnmark hadde sin vestgrense heilt fram til
Malangen, der grensen for Ottars rike trulig gikk. Likevel sier Ottar
klart at hans område hørte til Hålogaland. Det er derfor trulig at
nordgrensen for Hålogaland gikk ved Lyngstua, til den seinere i
middelalderen blei trukket ved Brynilen.
I seinmiddelalderen var iallefall Tromsen et eget len, og blei styrt
på samme måte som landet forøvrig, gjennom et føydalsystem. Dette betyr
at kongen overdro lokalstyret, ofte sammen med kronas inntekter av
skatt og bøter, til en adelsherre, som til gjengjeld skyldte kongen
truskap og krigstjeneste. Oftest var denne lensherren ikke i lenet i
løpet av styringsperioden, men styrte lenet ved hjelp av egne fogder.
Karakteristisk for kirkas sterke stilling i seinmiddelalderen, er det
at også kirkas fyrster kunne inneha len av kongen, noe som i første
rekke hadde økonomiske hensikter. I Nord-Norge var det de rike
inntekter fra fisket som nå lokka geistligheta. S'rlig ser vi at
erkebispen var interessert i fiskehandel, og hadde egne
handelsfullmektiger, setesveiner, i landsdelen. Det ser også ut til at
erkebispen gjerne hadde Finnmark som len. Når vi får rede på
lensstyret i Tromsen fra ca 1480, var det biskopen i Bergen som var
lensherre, og mye tyder på at dette var en eldre sedvane. Trulig hadde
dette sammenheng med at Tromsen i slutten av middelalderen var blitt
et viktig økonomisk område for Bergenshandelen, og at borgerne i
Bergen hadde handelsstasjoner og jekteleier her. Trulig var lenet i
seinmiddelalderen også oppdelt i mindre administrative enheter,
tinglag. Mye taler for at det opprinnelig bare var to tinglag i lenet,
Hillesøy og Helgøy, og at grensen gikk ved Kvalsund. Det lokale
samfunn var et samfunn bare for nordmenn. Utenfor stod samene, som blei
avkrevd skatt både fra norsk, svensk og russisk side. I løpet av
seinmiddelalderen blei den russiske skattelegging utvida fra Lyngstuva
og heilt sør til Malangen, slik at de russiske skattekrevere også tok
skatt fra samene i Karlsøy. Samtidig hadde den finsk-svenske
handelsorganisasjon, birkarlene, begynt å ta skatt av samene i området,
trulig i forbindelse med at de fra gammelt av hadde drevet handel med
samene. Statsrettslig hørte derfor samene ikke til noen av rika.
Hvis vi skal snakke om et Norge her i Karlsøy ved slutten av
1400-tallet, omfatta dette trulig ikke meir enn de ytre øyer, som
Rebbenesøy, Nord-Kvaløy, Helgøy, Vanna og Karlsøy. Det er likevel
sannsynlig at samene i vårt område var blitt kristne i sein-
middelalderen, og søkte de norske kirker i området. I en viss grad har
de også deltatt i det norske handelssystem. Når det gjelder
jurisdiksjon, eller håndhevelse av lov og rett, skulle det gå enda
lang tid før samene blei forsøkt dratt inn under det norske
lokalstyret.

Karelkrig og leidangsutbud

Tida omkring 1250 blei innledninga til ei lang ufredstid i Troms og
Finnmark, da karelske eller russiske røverbander stadig gjorde
overfall, herja og drepte.
Fra samtidige kilder har vi kjennskap til slike overfall i 1250, 1271,
1279, 1302, 1316, 1323, 1349, 1385, 1411, og 1444. Mye kan tale for at
herjingene ikke stoppa heilt før utpå 1500-tallet. Ved 4 traktater
inngått mellom Russland og Norge-Danmark i tida 1493-1516 heitte det at
rov og strid ved grensene skulle opphøre, noe som synes å vise til
fortsatt strid i Finnmark og Nord-Troms. Både i 1323 og 1349 herja
russen heilt sørover til høvdingsetet på Bjarkøy, som de trulig
oppfatta som sentrum for den lokale motstand. På slutten av 1300-tallet
blei også Lenvik prestegård herja og brent.
Disse herjinger har utvilsomt også hatt virkninger innafor vårt
område, uten at vi kjenner til detaljer om dette. Det er rettnok
bevart en rekke sagn fra Karlsøy, knytt tilnamngitte lokaliteter, som
Sør-Fugløy, Flatvær, Torsvåg, Karlsøy, Nord-Lenangen, Nord- Fugløy og
Lattervik. Også russenamna i området er for det meste knytt til disse
stedene. Mange av sagnmotiva er imidlertid vandresagn som finnes spredt
over heile Troms og Finnmark, så vi tør ikke bruke dem som belegg for
konkrete hendelser. Likevel forteller sagna oss noe om den skrekk og
gru som folk opplevde i forbindelse med russernes overfall i
middelalderen.
Sagna er kjent både fra norsk og samisk tradisjon i området, de er
også kjent fra Ullsfjord, og især fra Lyngen. I mange av sagna er det
tale om overfall på samene, og trulig var det denne folkegruppa det
gikk verst ut over. Det kan ha sammenheng med at så mange av overfalla
tydeligvis skjedde over land, ned i fjordene og fastlandet, selv om
båtekspedisjoner langs kysten også har forekommet i en viss grad. Det
kan også ha sammenheng med at nordmennene klarte å forsvare seg bedre.
Det er uklart hva som lå bak det nordmennene oppfatta som røvertokter
fra karelernes og russernes side. Overfalla har tildels vært ansett
som en politisk reaksjon på den norske kolonisering, som fra
1200-tallet og videre inn i seinmiddelalderen skjedde østover langs
Finnmarkskysten, og heilt inn på Kola-halvøya. Denne kolonisering gikk
naturligvis ut over samene i området, som også var karelernes og
russernes skatteobjekt. Fra norsk side blei det dessuten allerede fra
tidlig middelalder tatt skatt av samene heilt ned i Kvitsjøområdet.
Dette var tydeligvis et forhold russerne sterkt mislikte, især
etterhvert som de selv begynte å kolonisere Kolahalvøya, og nærma seg
sterkt Varanger.
Det var da heller ikke slik at nordmennene bare satt heime, og passivt
tok i mot overfallsmennene. De ytte selv motstand, og det blei fra
norsk side også gjort gjengjeld med herjinger og overfall innover i
Karelernes land, både på land og sjø, in terra vel in aqua , som det
heitte på latin i fredsavtalen i 1326. Også i 1419 og 1445 hører vi om
omfattende norske tokt østover i Kvitsjøen, i 1419 utøvd av en styrke
på 500 mann, med buser og snekker, som det blei sagt.
Dette var da ikke improviserte hevntokt fra norsk side, men
regul'rkrigføring, med mobilisering av det gamle norske
milit'roppbudet, leidangen. Fra kilder på 1500-tallet og tidlig på
1600-tallet veit vi nemlig at den nordnorske leidangen blei holdt i
hevd lenge etter at den sørnorske leidangen i løpet av 1400-tallet var
blitt oppgitt.
I 1557 hører vi at det skulle bygges en skjøttebåt for de to små len
Tromsen og Andenes. Dette var et 24 årers skip, altså omtrent som en
13-sesse, som var det minste leidangsskipet, men det skulle ellers
utstyres for 40 mann. Størrelsen var altså redusert noe i forhold til
den gammelnorske normalstørrelsen, med 20-sesser. Til gjengjeld var
skipet utstyrt med siste nytt i krigsteknologi, i form av små kanoner.
Fra 1609 har vi en fullstendig fortegnelse over den nordnorske
leidangsflåten, som liksom på 11-1200-tallet bestod av 13 skip. Det
aller nordligste av disse skip var da fast stasjonert i Karlsøyvær ,
der det var bygd et eget naust for skip og utstyr. Det vanlige var
ellers at kirkene blei benytta til lagring av utstyr.
Skipreida omfatta da heile lenet, d.v.s. området mellom Malangen og
Finnmarksgrensen. Fra Sør-Troms blei stilt 3 skip, stasjonert i
Tranøy, Bjarkøy og Harstad. De øvrige 9 skip hørte til i Nordland.
Leidangsskipa var fra gammelt av bygd, utrusta og vedlikeholdt av
bygdefolket, og bemanna av et folkeoppbud, som kongen kunne kalle ut
til forsvarskrig når det trengtes. Systemet blei skapt i slutten av
vikingtida, og vi veit at det også omfatta Hålogaland i tidlig
middelalder. Om Karlsøy var med i den opphavelige ordninga, er likevel
usikkert, p.g.a. den uklarhet som hersker om bosetningsforholda i
tidlig middelalder.
nær knytt til leidangsordninga var også et milit'rt signalsystem med
varder eller veter, som skulle kunne varsle ufred fra landsende til
landsende på 7 dager. Også dette system finner vi klare spor av i
Karlsøy, i form av fjellnamn på Vetten . Dette er de nordligste namn
av denne typen som er kjent, og viser at Karlsøy trulig var den
nordligste delen av milit'rsystemet i landet.
De Vettenamn vi har, ligger på Rebbenesøy (Forrabalten), på Helgøy,
Karlsøy og Skorøy. Sammen med Vorterøy i Skjervøy danner disse 5
stedene ei sammenhengende rekke med innbyrdes synskontakt. Sørover har
signalsystemet altså gått gjennom den gamle ferdselsleia i Skagesund og
videre til Hillesøy, der Vettenamn også er kjent. Nordover har Skorøy
synskontakt østover til Loppa i Finnmark, om karelerne kom sjøveien.
Fra Vorterøy er det god sikt innover Lyngen, om Karelerne kom over
land.
Karlsøyværingene har altså deltatt som den nordligste utpost i det
landsomfattende milit'rsystemet, leidangen, i alle fall fra midtveis i
middelalderen. De har da også vært med å yte motstand mot karelerne,
og har utvilsomt også vært med på milit'rtoktene østover til Kvitsjøen.
I tidlig og midtre del av middelalderen har utvilsomt
Bjarkøyhøvdingene stått for den milit're ledelse av leidangen her
nord. Det kan være grunnen til at karelerne prøvde å ramme
høvdingsetet fleire ganger, og lyktes med det. Kanskje er de mange
overfall i seinmiddelalderen et utrykk for at det lokale forsvaret i
Troms blei svekka, da Bjarkøybaronene flytta sørover.

Kirkebygging og kirkeorganisasjon

Det er uvisst når de første kirkene blei bygd i Karlsøy. Det er i
1589 vi første gang får opplysninger om de 6 kirker som har berørt
vårt område i middelalderen. Den 7. kirka, Nordskar, var bygd så seint
som ca 1590, og vi kan ikke utelukke at også andre av kirkene kan være
bygd på 1500-tallet. Ut fra sannsynlighetsbetraktninger er det
imidlertid grunn til å tru at de er eldre. Bevart kirkekunst synes å
vise at ingen av kapella kan være yngre enn ca 1520.
Det som er bevart av kirkekunst, daterer seg fra tida 1460 til 1520.
Det kommer fra Karlsøy og Helgøy kirker, men noe kan tidligere ha
tilhørt andre kirker i området. Tufta av Melvik kapell, som er
arkeologisk undersøkt av Povl Simonsen, er datert til midten av
1400-tallet. Også på Finnmarkskysten veit vi at det var bygd små
kapell i fiskeværa på 1400-tallet. I et pavebrev fra 1488 fortelles det
at her fantes kapell i væra, men ikke faste kirkesogn, og prestene
reiste rundt og utførte kirketjeneste. Denne ordninga hadde da vart
lenger enn noen kunne minnes, heitte det. Bevart kirkekunst fra
Finnmarkskirkene heilt tilbake fra ca 1420 bekrefter dette.
Det er derfor grunn til å tru at fiskeværskapella på Vanna, Torsvåg,
Vannvåg og Kvitnes, eksisterte alt på 1400-tallet, da storfisket og
fiskehandelen var i full blomst. I hvertfall ei av hovedkirkene bør ha
vært bygd ikke så lenge etter at befolkninga tok seg opp, enten på
slutten av 1200-tallet eller begynnelsen av 1300- tallet. Det er grunn
til å tru at Helgøy kirke bør ha vært den første, ut fra geografiske og
bosetningsmessige forhold. Da er det meir usikkert med Karlsøy.
Gårdshaugen her er datert til slutten av 1300-tallet, og det er derfor
rimelig å tru at kirka ikke kan være s'rlig eldre. Som vi seinere skal
se, var det bare Helgøy og Karlsøy kirker som overlevde den økonomiske
nedgangen på 1600-tallet, og det kan derfor være grunn til å tru at de
begge er eldre enn høgkonjunkturen på 14-1500-tallet.
Hvis vi foretar ei enkel beregning av de to kirkenes alder og varighet,
veit vi at de to gamle kirkene på Karlsøy og Helgøy blei bygd i tida
1620-1660, og at de var 220-230 år gamle, da de blei revet i andre
halvdel av 1800-tallet. Hvis vi forutsetter at de to kirkene som blei
revet på 1600-tallet varte like lenge, kunne vi gjette på at de var
bygd i tida 1400-1430 og da med Karlsøy som den eldste. Dette kan da
passe bra for den første kirka på Karlsøy, mens vi for Helgøy må
forutsette enda en kirkegenerasjon, og kommer da tilbake til
1200-tallet.
Men kirka var ikke bare ei bygning. Det dreide seg også om et
presteskap og om deltakelse i en organisasjon. Denne organisasjon
omfatta da ikke bare erkebispedømmet og kirkefyrstene i Nidaros, men
heile den kristne verden, med Paven i Rom -- tidvis i Avignon -- som
den øverste leder, både åndelig og organisatorisk. Og vi skal ikke
glømme at kirka foruten å være en religøs institusjon, også var en
sosial institusjon. Den var et samlende element i folks liv, og den
tilfredsstilte folks sosiale behov for å komme sammen. I middelalderen
tok den seg dessuten av viktige samfunnsoppgaver som fattighjelp og
sjukepleie.
Når vi møter den lokale kirkeorganisasjon i Troms i seinmiddelalderen,
bestod den av 2 svære prestegjeld, Trondenes og Tromsøy, som begge var
direkte underlagt presteskapet ved erkebispestolen i Nidaros. Dit gikk
da også mesteparten av de store inntekter som lokalkirkene fikk i
tiende, sjelegaver, av jordegods, bøter etc. Begrunnelsen for systemet
var naturligvis at høggeistligheta i Nidaros ønska å få større del i
utbyttet av det rike fisket, både for ytre Senja og Nord-Troms.
De lokale kirker i Helgøy og Karlsøy og det lokale presteskap hos oss
var altså underlagt sognepresten i Tromsøy, som da egentlig satt i
Nidaros. Dette er imidlertid ei ordning som kom seint i stand.
Da Tromsøy kirke blei bygd ca 1240, blei den bygd som et kongelig
kapell , og hørte fra 1308 til den kongelige kapellinstitusjon som da
blei formelt oppretta. Kirka stod ikke under erkebispen, men fikk
utnemnt prest direkte av kongen. Forøvrig stod den under tilsyn av
prosten ved Apostelkirka i Bergen, som var medlem av kongens råd og
hadde biskops rang. Som kongelig kapell kunne Tromsøykirka neppe
fungere som hovedkirke, med andre kapell og geistlighet under seg, da
den kongelige kapellinstitusjonen stod i sterk opposisjon til det
ordinære geistlige system som var underlagt erkebispen og pavekirka.
Denne ordninga varte ved til 1419, da Tromsøy kirke blei lagt inn under
en dekan (kannik) i Nidaros. Det er trulig at innlemmelsen av
småkirkene i Karlsøy og Helgøy skjedde samtidig, selv om kongen også
seinere forsøkte å hevde overhøyhet til Tromsøykirka. Full
underkastelse under pavekirka kom først seinere på 1400-tallet, etterat
det norske kongedømmet var blitt ytterligere svekka.
Det er grunn til å tru at både Helgøy og Karlsøy kirker var bygd før
Tromsøy kirke blei underlagt Nidaros, mens fiskeværskapella trulig
blei bygd seinere. Kirkene og prestene i Helgøy og Karlsøy har da
trulig stått direkte under erkebispestolen i Nidaros, og har antakelig
hatt ei meir selvstendig stilling, både organisatorisk og økonomisk,
enn det de fikk som kapell og kapellaner under Tromsøy prestegjeld.
Trulig var da både Helgøy og Karlsøy egne prestegjeld.
Om den religiøse tru og innlevelse i kirkas l're i middelalderen er
det ikke stort å berette ut fra tilgjengelige kilder. De gamle
trusforestillinger har levd sitt liv videre fram gjennom tida, om
underjordiske, om magi, om legeråder og mangt anna. Men med
kristendommen må en rekke nye trusforestillinger ha kommet til.
I tre stadnamn med kors -- Korsnes på Karlsøy, Vannereid og Rødgammen
møter vi kanskje restene av ei slik forestilling. Vi veit at det i
mange katolske land idag er satt opp helgenfigurer og kors utover i
bygdene, og slik har det trulig også vært hos oss i den katolske tida.
Korsnamn finnes også på ytre Senja, og det finnes ei gammel beretnig om
at det skal ha stått kors i fiskeværa og andre steder på Senja i
middelalderen.

Kirkekunsten

Det mest markerte uttrykk -- ikke bare for religiøs tru, men også
for de gode økonomiske tider i seinmiddelalderen, er den katolske
kirkekunst som er bevart fra våre kirker. Det er krusifiks og rester
av alterskap med skulptur og maleri på generelt høgt kunstnerisk nivå,
produsert ved profesjonelle verksteder i Hansabyene i Nord-Europa, især
Lu beck.
Denne kirkekunsten har vært kostbar å skaffe, den er betalt med
produkt fra fiskeria, og forteller om betydelig overskudd og
kjøpekraft i våre lokale samfunn. Det er likevel liten grunn til å tru
at det var produsentene, fiskerne, som her ønska å gi uttrykk for sin
fromhet. I middelalderen, som seinere, var kirkekunsten utvilsomt et
uttrykk for hvordan den økonomiske overklasse ønska å markere sin
status. Den bevarte kirkekunst er derfor også et vitnemål om at det på
slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500- tallet fantes en slik
økonomisk overklasse hos oss.
Dette ser vi klart fra det bevarte krusifiks fra Karlsøy kirke fra ca
1460. Det har opprinnelig hatt initialene THSS og ASD, som klart
markerer giverne, et ektepar der altså farsnamnet er med for begge,
med tillegg av-sønn og-datter. Selv om vi ikke får tak i namna, kommer
vi her altså på sporet av en entreprenør eller foretaksmann som har vært
økonomisk aktiv i vårt område ca 1460-80.
Dette krusifikset, som nå mangler kors, blei sendt inn til Historisk
Museum i Oslo, sammen med 3 helgenfigurer, etter at gammelkirka på
Karlsøy var revet i 1850-åra.
Helgenfigurene er av eik, og mangler nå heilt maling. To av dem
forestiller Sta. Sunniva med klippestykket i handa og Maria Magdalena.
Disse figurene kommer opprinnelig fra ett alterskap, som har hatt
malte dører. De er datert til ca 1520.
Den tredje figur er en kront helgen, trulig også Sta. Sunniva, og
skriver seg fra et anna alterskap, datert til ca 1500.
Fra opplysninger på 1700-tallet veit vi at det har eksistert enda meir
av katolsk kirkekunst i Karlsøy kirke. Ca 1750 fantes et heilt intakt
alterskap med 3 skulpturer og 2 malte dører. Inni var skapdørene malt,
med St. Olav på høyre side, og ei kront kvinne til venstre. Utenpå den
eine døra var ei maling av engelen Gabriel og Ave Maria over med
gammel skrift . På den andre sida var malt Maria, og over stod: Ecce
ego sum etc -- i beskrivelsen oversatt med: Jeg er Herrens
tjenerinne .
Inni skapet var 3 figurer, som var gipsa og forgylt. Den midterste
framstilte Sta. Anna med Maria på armen og barnet i sitt skjød -- slik
som det fantes i Trondenes, opplyser beskrivelsen (og der finnes den
enda, i et skap fra ca 1490). På høyre side stod ei kront kvinne, og på
venstre side ei kvinne med ei bok i handa.
Oppå alterskapet stod 2 små lause Mariabilder og en liten St. Olav
med skjegg, kalk i handa og drage under føttene, utvilsomt fra et tapt
alterskap.
Det fantes også noen større figurer med delvis bevart maling og
forgylling, bl.a. av Maria og Peter, som ifølge beskrivelsen skulle ha
tilhørt ei gammel altertavle . Dette kan ha tilhørt ei renessanse
altertavle fra tidlig på 1600-tallet, hvis ikke beskrivelsen tar feil,
og det egentlig var figurer fra et tredje alterskap.
Det er uklart hvilke av de bevarte 3 figurer som tilsvarer figurene i
beskrivelsen. Her har i alle fall eksistert meir enn ett alterskap fra
katolsk tid. Det er da trulig at noe av utstyret er overført til
Karlsøy kirke fra de andre kirkene, da disse blei nedlagt på
1600-tallet, i første rekke Vannvåg og Kvitnes. Jeg forutsetter da at
disse enkle små gudshus ikke har vært utstyrt med sidealtre.
Det katolske kirkeutstyr som er bevart fra Helgøy kirke, befinner seg
fortsatt i kirka. Det har i seinere år vært til restaurering hos
Riksantikvaren.
Også her er det klart tale om utstyr fra to ulike alterskap. Av disse
var trulig ett overført fra Torsvåg. Det eine er en figur av St.
Hieronimus, som står innmontert i sidedøra til et lite alterskap, 68
cm høgt. Det er datert til ca 1480. Resten av skapet er gått tapt. Det
øvrige er 3 figurer, 65,5-69 cm høg og delvis bemalt, som tydeligvis
kommer fra et anna og større alterskap. Figurene er St. Olav med
dragen, Gud med krone, og madonna med Kristus, også datert til ca
1480. Det finnes også bevart noe gotisk rankeverk fra et alterskap, 80
ce i lengde -- trulig det samme alterskapet som de 3 figurene skriver
seg fra.
Fra Helgøy har vi ikke eldre beskrivelser som forteller om meir
kirkekunst enn det som er bevart i kirka, bortsett fra at en
inventarfortegnelse fra 1848 omtaler 5 gamle billeder , d.v.s.
skulpturer, en meir enn det som er bevart i dag.
Karlsøy-og Helgøyværingene har altså i sine små og beskjedne Gudshus
kunnet glede seg over synet av framstående små kunstverk, blant det
beste som blei skapt i seinmiddelalderen i den nordre del av Europa.
Etter de opplysninger vi har, kan det se ut til å ha vært alterskap i
samtlige av de 5 kirker hos oss. Fra Melvik kirke mangler opplysninger.
Sia endel av kirkekunsten er datert så seint som til tida 1500- 1520,
er det ikke utelukka at noen av giverne kan være å finne blant
rikfolket i skattelistene fra 1519. Og ettersom alle kirkene våre
synes å ha hatt Hansakunst fra ca 1520 eller før, bør ingen av dem ha
vært bygd seinere enn ca 1520.

4. Næringsliv

Fra fangstbonde til yrkesfisker

Mens norsk økonomi i Karlsøy i jernalder og tidlig middelalder
var basert på jordbruk og heimefiske, med fangst som et viktig
tillegg, ser det ut til at bosetninga fra 1200-tallet var basert på en
kombinasjon av februk, heimefiske og sesongfiske.
Betydninga av jordbruket ser vi av at det på 12-1300-tallet var
gårdene i de gode jordbruksstrøk som først blei tatt opp. Betydninga
av fisket ser vi av at vi får botndatering av rorværshaugen på
Grimsholmen på 1200-tallet, likesom en gårdshaug i Torsvåg som starter
på 1200-tallet, trulig var rorværshaug.
Fra ca 1350 ser det ut til at vi får ei omlegging i næringslivet med
større vekt på salgsfisket, og ei norsk bosetning som var meir vendt
mot ytterkysten, der jordbruksmulighetene var magrere.
I Bergen veit vi det skjedde ei viktig omlegging i handelen i denne
tida, ved at Hansaen fikk større betydning. Dette skal vi omtale
seinere. Lokalt kan vi se at både Karlsøy og Vannvåg nå blei etablert,
trulig i første rekke som handelsstasjoner. S'rlig synes dette å ha
vært hovedfunksjonen for Vannvåg i heile seinmiddelalderen.
I løpet av 1400-tallet får vi også framvoksteren av ei profesjonell
fiskerbefolkning, i hovedsak basert på salgsfiske, og bosatt i
fiskevær. Men fleire av stedene fungerte også som rorvær for
tilreisende fiskere. Etter seinere opplysninger skal noen av
Karlsøyværa, som Torsvåg og Flatvær, ha vært søkt av langveisfarende
sesongfiskere, heilt fra Salten. Andre vær, som Kvitnes, blei trulig
søkt av fiskere fra de nærmeste bygder, bl.a. samene.
Det kan være grunn til å tru at salgsfisket i denne perioden især var
knytt til vinterfisket, med produksjon av torsk og lange som rundfisk.
Dette kan ha hatt sammenheng med at det var disse fiskesorter
Hanseatene særlig etterspurte. Et klart uttrykk for denne utviklinga
finner vi i de større, sentrale gårdshaugene, som alle ligger der vi
finner fiskeværa på 1500-tallet. Det gjelder især Kvitnes, Karlsøy,
Torsvåg og Flatvær. I Torsvåg har vi 5 gårdshauger, hvorav en går
tilbake til 900-tallet, en til 1200- tallet, og 2 til 1400-tallet. Noen
av haugene skyldes trulig tilreisende fiskere, andre skriver seg fra
den fastboende fiskeværsbosetning. Kvitnes har 4 gårdshauger, hvorav
en er datert til 1450, men bosetninga her kom utvilsomt endel
tidligere. Utgravinga i den mest sentrale gårdshaugen her måtte nemlig
oppgis p.g.a. vannsig. Flatvær har en stor gårdshaug datert til 1100-
tallet, og etpar mindre, trulig både fra fastboende og tilreisende
fiskere. Gårdshaugen på Karlsøy er datert til 1300-tallet. Nord- Grøttøy
har 2 gårdshauger, hvorav en trulig var bosatt av tilreisende fiskere.
Gårdshaugen på Lyngøy er trulig i hovedsak produsert av tilreisende
fiskere.
Mange steder finner vi også ei mengd med rorbutufter og støanlegg, som
for endel trulig går tilbake til denne perioden. På Flatværholmene
finnes således 32 støer og 42 gamle rorbutufter, på Grimsholmen finnes
foruten gårdshaug rorbutufter spredt utover på 4- 5 steder, vi finner
mange rorbutufter i Sendinga utfor Laukvik på Nord-Fugløy, på
Hus-Hattøy, på Vannholman (Måsvær), på Hus-Mekta, og på Fagervær utfor
Grøttøy. På Hattøy og Mekta markerer også tillegget Hus at det var
her utrorsplassen var.
Også fleire av de faste boplassene for seinmiddelalderen viser sterk
avhengighet av havet, som Ravik på Skorøy, Steikervik (Ryten), Lyngøy
og Rekvik ved Sørskar, som alle trulig var bebodd nå. En av de mest
markerte boplasser fra seinmiddelalder og 1500-tallet finner vi langt
ute i Skipsfjorden. Her er lite jordbruksmuligheter, og dårlig lending,
men kort utror. Her finner vi ca 35 hustufter, trulig fra 5-6
gårdsanlegg, som ikke alle trenger å være samtidig. C14-dateringer
herfra har gitt 15-1600-tallet, men boplassen er trulig noe eldre.
Boplassen i Skipsfjorden bærer fortsatt namnet været eller værneset, og
vær-namnet finner vi fortsatt brukt om fleire av de andre boplassene
fra seinmiddelalderen. Foruten Skipsfjord, gjelder det Nord-Fugløy
(Sendinga), Skorøy, Karlsøy, Torsvåg og Helgøy. Dette viser at
ihvertfall endel av den seinmiddelalderlige bosetningsstruktur meir har
vært oppfatta som tettbebyggelse basert på fiske, enn som
jordbruksenheter eller gårder.
Går vi inn i gårdshaugene, levnes vi her ingen tvil om den betydning
fisket har hatt. Vi ser det både direkte i form av fiskebein, og i alle
de importgjenstander som bl.a. er kommet som betaling for
fiskeeksporten, foruten at der også finnes endel fiskeredskap.
I alle gårdshaugene ligger det enorme mengder fiskebein, som del av
avfallet fra hus og fjøs. Fra utgravingene i Helgøy sogn er det samla
inn ca 70.000 bein av fisk, sjøfugl, husdyr og sjødyr som er blitt
bestemt etter art. Av disse hadde gårdshaugen på selve Helgøy 17.300
artsbestemte bein. Av dette var fisk 81 %, mens husdyr utgjorde 15 %:
storfe 4 %, sau og geit 7,5 %, gris 3,5 %. Av sel (kobbe) var 1,7 %
bein, alkefugler 1,2 %, og dessuten var det noen enkelte bein av rein,
bjørn, oter, kvalross, rype og høns. Dette materialet dekker tida fra
1200-tallet til 1700-tallet, og vi skal også seinere omtale det. Fra
Torsvåg har vi også bevart skall av sjøfuglegg.
Ser vi nærmere på fisken, var torsk temmelig dominerende, med 84 % av
fiskebeina, lange utgjorde 6 %, sei 4 %, og hyse og kveite 2 % hver.
Dessuten var noen bein av brosme, auar, steinbit og sild.
Nå er det nok hovedsakelig matfisken vi slik finner igjen i
gårdshaugene. Eksportfisken har gått ut i verden med beina på,
bortsett fra hodet og -- for råskjær -- litt av ryggbeinet. Endel av
dette avfallet kan imidlertid være brakt heim fra fiskeværet til den
heimlige løypningsgryta, og det som ikke blei fortært av kumagen, har
da gått i avfallslaga i gårdshaugen.
Det er i gjenstandsmaterialet fra gårdshaugene og tufter at
fiskehandelen best lar seg påvise. Her er importvarene godt dokumentert
i form av gjenstander som kniver og gafler, smykker, og især keramikk
fra fat, tallerkener og kokekar. Slikt finnes i alle middelalderlag fra
gårdshaugene, selv om hovedmassen er fra tida etter 1600. I
gårdshaugen på Helgøy er funnet 53 potteskår fra middelalderen , og på
Vannereid 15.
Hovedmassen av importvarene har imidlertid vært forbruksvarer som mel,
salt, øl, etc. og dette er naturligvis fortært og borte. Fra
pollenprøver i Helgøy gårdshaug har vi likevel spor etter bygg, hamp,
humle og mynte, som utvilsomt skriver seg fra denne forsvunne
import.

Handel og jektefart

Utviklinga av ei kystvendt bosetning og salgsfiske i
seinmiddelalderen i Nord-Norge, er nær knytt til oppbygginga av
Hanseatenes organisasjon på Bryggen i Bergen. Dette gjelder også
Karlsøyområdet.
Hanseatene kom inn i Bergen fra ca 1250, omtrent samtidig med at
bosetninga i Karlsøy begynte å ta seg opp. Fra ca 1300 begynte også
fiskeværa på Finnmarkskysten å vokse fram. Hanseatene i Bergen blei
snart meir eller mindre fastboende, vintersittere . De representerte
også en meir profesjonell handelsstand, med et høgere teknisk nivå
(bokføring etc.). Handelsmennene på Tyskebryggen dreiv ikke
selvstendige firmaer, men var forvaltere som bestyrte ei stue eller
en filial for en kapitalist i en av Hansabyene, som Lu beck, Wismar,
Rostock og Danzig.
Selv om tørrfiskhandelen er eldre enn Hansaen, var det nå det store
oppsving i eksporten kom i stand på grunn av de nye markeder som
Hanseatene hadde hånd om. Samtidig var Hanseatene bedre i stand til å
skaffe korn (rugmel), salt, øl, tøyer og andre nyttevarer. S'rlig var
en regulær melimport ei forutsetning for at ei yrkesfiskerbefolkning
skulle kunne oppstå.
Ca 1350 hadde Hanseatene overtatt hovedmengden av norsk utenrikshandel,
og var nå ganske enerådende i Bergen. På denne tida organiserte de seg
formelt som Det tyske kontor , de begynte å yte kredit til fiskerne i
Nord-Norge, og Nordfargjelden begynte å vokse.
Omkring 1350 skjedde også ei prisøkning på fisk i forhold til
importvarene -- fiskerne fikk altså meir igjen for det de produserte.
Opprinnelig hadde Vågan i Lofoten vært en slags nordnorsk eksportby,
som kystfiskerne førte fisken til, og herfra gikk den videre til
Bergen, Det kom nå i stand direkte jektefart fra de nordnorske
fiske-produsenter og til Bergen. Denne omlegginga kan ha sammenheng med
at fiskeværa i Senja, Nord-Troms og Finnmark begynte å vokse fram, og
det føltes ikke lenger naturlig å benytte Vågan som kjøpsstevne.
Dermed var i prinsippet det handelssystem skapt, som skulle vare nokså
uendra til utpå 1800-tallet. Mot slutten av middelalderen veit vi at
også presteskapet, i første rekke erkebispen, hadde store interesser i
fiskehandelen hos oss. Det samme hadde trulig Bergensbispen, i
forbindelse med lensstyret. Det ser også ut til at Bergensborgerne
etterhvert kom inn, i forbindelse med direkte seilas til fiskeværa og
handelsstasjonene. Alt dette har vi imidlertid bedre opplysninger om
på 1500-tallet, når vi får inn skriftlige kilder, og vi skal da
behandle det meir utførlig.
Seinmiddelalderen blei altså ei glimrende tid for Nord-Norge, mens
perioden nasjonalt har vært sett på som ei tragisk tid, dels p.g.a.
Hanseatenes kontroll med utenrikshandelen , dels p.g.a. den økonomiske
og befolkningsmessige nedgang, og dels p.g.a. den sterke politiske
svekkelse av landet.
Selv om seinmiddelalderen politisk var ei urolig tid, med ufred og
krig i forbindelse med nordiske allianser og unionsbestrebelser, merka
man i Helgøy og Karlsøy trulig lite til dette. Det var når handelen på
Bergen blei hindra, som ved bybranner og overfall på Nordfarflåten,
ved Hansabyenes handelsblokader etc. at problema blei følt hos oss.

Jordbruk

Betydninga av februket får vi demonstrert i gårdshaugene ved tykke
lag med husdyrgjødsel, ved ett og anna jordbruksredskap, og især ved
husdyrbeina. I alla lag -- også de middelalderske -- finnes bein av
storfe, småfe og svin. Særlig er det interessant å se at grisen har
vært en viktig produsent av kjøtt og flesk. Den har uten tvil da som
seinere vært fødd på fiskeavfall, og har altså nokså direkte omskapt
fisk til kjøtt.
På Helgøygården veit vi at korndrift var i gang i seinmiddelalderen,
kanskje også på fleire gårder. Det er da av interesse å se at det
finnes et heilt system av gamle åkerlapper på innmarka hos Harald
Figenschou. Her ligger 7-8 små åkrer på 30-40 m hver, tildels oppå
hverandre. Det betyr at de enkelte åkrene har vært brukt til ulik tid.
For å få ei god helling mot sola, er åkrene lagt delvis oppover i
bakken.
Åkrene er uten tvil eldre enn potetdyrkinga, men det er likevel ikke
sikkert at det er byggåkrer. Åkrene kan også ha vært nytta til
nepedyrking, som trulig tok til her i middelalderen. Nepe blei dyrka
til den blei erstatta av poteten.

Brenselsituasjonen

Vi har tidligere behandla spørsmålet om lokal skog i
seinmiddelalderen. Fra artsbestemte trekollprøver som har vært sendt
inn til C14-analyse, kan vi i en viss grad se hva folk virkelig har
brent på sitt ildsted. I alt finnes 51 prøver med identifiserte treslag
fra middelalder og 1500-tallet. Av disse er det naturlig nok bjørka
som dominerer, med ca halvparten av prøvene. Det kommer bjørk fra alle
boplasser unntatt en, nemlig Breivik på Rebbenesøy, en av våre mest
utsatte havgårder. Størst overvekt har bjørka generelt på de indre
gårdene.
Av andre klart lokale treslag, har vi 2 prøver av selje fra Grøttøy, og
en med einer, fra Kvitnes. Også furu må betegnes som en lokal tresort,
selv om den også kan være henta fra gamle hus, utrangerte fiskebåter,
og rekved. I alt 12 prøver, eller 23 % kommer fra furu, nokså spredt
over området.
Grana, med 4 prøver, er i alle fall en fremmed gjest, som må være henta
fra Helgeland eller sørligere strøk. Den finner vi på boplasser med
dårlig skogtilgang.
Ei gruppe med ialt 7 prøver eller 14 %, er av treslag som virkelig er
eksotiske: lerketre, hassel og eik. Disse er uten tvil kommet som
driv-ved, især fra det vestlige Atlanterhavsområdet. Det er da også på
de hav-vendte gårdene vi finner mest av disse tresortene. Lerketre
kommer fra Torsvåg, Nord-og Sør-Grøttøy, Rødgammen og Breivik -- på
det siste stedet er det den eineste identifiserte tresort. Hassel kommer
fra Nordskar, og eikeprøven fra Helgøy. Den kan og ha vært del av et
skip eller nyttegjenstand. P.g.a. mange års sirkulasjon i havet, gir
rekvedprøvene meir usikre C14-dateringer enn f. eks. bjørk, som for
det meste er nytta fersk eller nyhugd til brensel. Dette har sammenheng
med at det er tidspunktet når treet døde , som blir datert, ikke når
bålet blei brent.
Det vi kan si er at den lokale vedtilgang ikke har vært tilstrekkelig,
slik at rekved og anna tilfeldig tilfang har vært nytta i stor grad
til brensel, især på de ytre gårdene, i middelalderen som i nyere tid.
Noen bruk av torv til brensel kjenner vi ikke til før langt fram i
nyere tid.

5. Kulturpreg

Byggeskikken

De utgravninger som er foretatt, både i gårdshauger og i enkelte
hustufter, er for begrensa til å kunne fortelle s'rlig mye om
hustypene som har vært brukt i middelalderen. Trulig har de fleste hus
vært bygd med ytre vegger av jord og stein, med torvtak, og med et
reisverk av tre, slik som Povl Simonsen har vist fra ei større
utgravning i Melvik fra 1400-tallet.
I Laukvik er det gravd i tufter fra 1300-og 1400-tallet, på Hamre og
Rødgammen er det gravd i tufter fra 1400-tallet, og på Kvalsnes på
Helgøy og i Nordskar i tufter fra ca 1500. Til dels har dette vært
avlange firkanta hus, med gavlen mot sjøen, gjerne 8-10 m lange. Noen
steder har fleire slike hus stått i rekke. Slike gavlhus finner vi
bl.a. i Rekvik, Bårset, Andammen, Hamre, Elvevold (Hansnes), Laukvik,
været i Skipsfjord, Fugløy (Sendinga) og Karlsøy. Hustypen synes å ha
vært i bruk fra 13-1400-tallet til inn på 1600-tallet.
Fra gårdshaugene har vi fleire ganger kommet ned på steingolv, som
Slettnes og Kvitnes, men der finnes også godt bevarte tregolv. På
Helgøy er et tregolv datert til ca 1395, på Vannereid til ca 1550. Det
siste var av furu. I Torsvåg var et tregolv fra høgmiddelalderen, med
detaljer som også viste en veggkonstruksjon av stokker, med never og
torv utenpå (se snitt-tegning). Men vi kjenner ikke til hva huset har
vært benytta til. I gårdshaugen på Kvitnes fantes en steinsatt
bærestolpe, som trulig viser til tradisjoner fra jernalderens
byggeskikk. Daterte langhus fra Breivik (Rødgammen) fra 1200-tallet
og Nordskar fra 1500-tallet viser trulig også til tradisjoner fra
jernalderens hustyper. Forøvrig er det vanskelig å se noen direkte
tradisjon fra jernaldershuset, salen , til mange av de hus som har
eksistert i seinmiddelalderen og 15-1600-tallet.
Tregolva i middelalderhusa viser at vi ikke har å gjøre med en trelaus
byggekultur, og spørsmålet kan reises om vi også har hatt hus av
tømmer, d.v.s. i laft eller andre byggeteknikker. Under utgravning av
et jordhus i Fagerfjord fra ca 1600, kom utgraverne på sporet av noe
som blei tolka som et tømmerhus fra 1500-tallet, og slike kan ha
eksistert også tidligere.
I stadnamnet Vannstua har vi trulig et språklig minne fra et slikt
tømmerhus fra 12-1300-tallet. Opprinnelig har namnet vært Varnarstqfa,
stua eller stova på Vanna. Stove har trulig opprinnelig vært namn
på et lafta tømmerhus, kanskje brukt som gjestehus. Ved tida for
namnelaginga har dette huset vært så nytt og særegent i forhold til
vanlig byggeskikk i Karlsøy, at det gav namn til heile gården. Det
gamle jernalders gårdsnamn som dermed gikk tapt, var kanskje identisk
med øynamnet Vanna.
Når det gjelder samisk byggeskikk, er deres bosetning i hovedsak
identifisert ved hjelp av ulikhet i boligform fra det de norske bygder
hadde. Samene synes å ha brukt ettroms runde eller ovale hus, altså
egentlige gammer, 4-6 m i diameter, ofte fleire slike i rekke, i små
anlegg. Endel av disse gammetuftene har markerte jordvegger, mens de
fleste er flate og i hovedsak markert ved hjelp av ei dreneringsgrøft
som har gått rundt gammene på øversida. En heil del slike flate
hustufter er utgravd av Tom Søbstad i småfjordene på Ringvassøy, men de
kjennes også fra andre bygder.
Det har vært et problem ved disse utgravninger å identifisere
ildstedene, og også påvise rester av torvevegger. Noen
tilfredsstillende forklaring på hvordan disse hus har vært bygd, eller
brukt, er ikke gitt. Det kan ikke utelukkes at det slett ikke dreier
seg om torvegammer, men kanskje heller om lettere sesongboliger av
teltduk, skinn eller never.

Importvarer og heimeproduksjon

Det er ikke lite av gjenstander som er kommet for dagen fra de
utgravde gårdshauger og tufter -- mellom 5000 og 6000. En del av dette
er komplette saker, men mesteparten er fragmenter eller stykker. især
gjelder dette all keramikken eller potteskårene. Tallet dekker også
tida etter middelalderen, da fleire av gårdshaugene blitt fraflytta
først på 17-1800-tallet. Faktisk auker funnmengden en god del etter ca
1600, både fordi det blei meir tilgang på keramikk enn før, og fordi
nye varer som krittpiper og glass blei tatt i bruk. Likevel er det ikke
så få saker som stammer fra kulturlag fra middelalderen.
Den heimlige produksjon kjennetegnes især av utstyr fra næringsliv og
husflid. Fra fisket kommer juksasøkker av stein (kleber), ongler av
jern og deler av vabein. De siste er vanligvis kvalbein, men fra
Karlsøy finnes også et vabein av elfenben , d.v.s. kvalrosstann. Fra
husfliden har vi fleire vevtyngder av kleber, beinål, hornprener og
mange handteinsneller av stein.
Den største mengden gjenstander har vi fra husholdet, og det er her vi
har den største mengden av kjøpsvarer. I motsetning til almuesfolket
ellers mange steder i Norge, har Karlsøyværingene slett ikke levd i en
heimeprodusert gjenstandsverden. Dette gjelder især all slags rødbrent
keramikk, som i hovedsak er importert gjennom Bergen fra tysk område:
kokekar, fat og tallerkener. En spesiell type keramikk er små
salvekrukker, som det ialt er funnet ca 10 av. De eldste av disse er
fra 1400-tallet, mens noen typer er litt seinere. Andre saker som er
importert, er flint til ildslagning, kniver etc.
Men husholdet har og benytta seg av heimegjorte saker. Det gjelder
f.eks. steikejern av skifer til flatbrødbakst. Og især gjelder det
tre, som lite er bevart av. Men vi har tretallerkener fra Sør-Grøttøy
og Torsvåg, og en tynnebotn fra Kvitnes. Karakteristiske gårdshaugsfunn
er også ei mengd med beinskjeier, for det meste vakkert dekorert. Disse
er vanskelig å datere. Endel er nok fra middelalderen, men typen har
også vært brukt i nyere tid. Det er uklart hvor beinskjeiene er
produsert.
Fra middelalderlaga på Kvitnes er også funnet taurester og noe
tekstil. Her var også endel l'rsaker og skorester. Et par sko var
såkalte komuler med tverr tåside, i bruk ca 1475-1550. Her var og
rester av en smal og elegant motesko med spiss tå, som var i bruk på
13-1400-tallet. Disse kan godt ha vært produsert lokalt.
Fra noen av gårdshaugene, i første rekke Vannvåg og Helgøy, kommer
endel saker som gir inntrykk av litt større velstand enn andre
steder. Begge steder er det funnet spillebrikker og perler -- i
Vannvåg var perla av rav. Fra Helgøy kommer og ei rund spenne, ei
bronsenål, og endel fint dekketøy. Fra Vannvåg er kommet deler av ei
fin rhinsk krukke av steingods fra 13-1400-tallet, deler av et
bronsefat, og et bronsekjede. Nemnes må også en nydelig liten kniv fra
Kvitnes, med skaft av bein og med innlagt dekor av bronse, fra
1500-tallet.
Vi har hittil holdt oss til det som har vært antatt å være norske
miljø. Men egentlig er det ingen stor forskjell fra det vi finner i de
samiske tuftene. Også her er det mest keramikk, nagler, jernsaker, og
etter 1600: krittpiper og glass. Fra Nord-Grunnfjord har vi også 2
1400-talls tyske salvekrukker. Dette viser ikke til noen s'rlig
forskjell i kulturform, bortsett fra byggeskikken. Men ettersom vi ikke
har bevart tekstiler, tresaker etc. kan vi ikke utelukke at
forskjellene i materiell kultur kan ha vært større enn det som framgår
av det arkeologiske materialet.
I ei tuft i Nord-Grunnfjord, datert til ca 1540, er det funnet et
bronsekjede som synes å ha østlig opphav, og et stykke svartbrent
keramikk, som trulig er produsert ved Østersjøen. Begge deler kan ha
vært brakt til vårt område gjennom det handelssystem som i
seinmiddelalderen beherska Nord-Kalotten, Birkarlenes system.
Dette synes å vise at mens nordmennene har hatt sine
handelsforbindelser bare retta mot Bergen, har samene hatt sine
forbindelser både med Bergen og med handelssystemet på
Nordkalotten.