periode06

5. Næringslivet

Fra yrkesfiske til kombinasjonsfiske

I forrige periode fant vi enkelte steder med værkarakter. Som vi har
sett, sank tallet på oppsittere i slike fiskevær utover 1620-30- åra.
Dette tyder på at det stadig blei færre yrkesfiskere. Dessuten gikk
drengetallet sterkt ned (utrorsdrenger). Det er trulig at sviktende
innsig og dårligere levekår i første omgang har gått ut over
yrkesfiskerne, mens fiskerbøndene har klart seg bedre. Ødegårdene
viser likevel at det etterhvert også gikk utover dem.
Går vi fram til folketellinga 1702, som avslutter denne perioden,
finner vi her bare 7 personer oppgitt som yrkesfiskere. Det var 1
mann i Lyngøy (med 2 voksne sønner), 2 menn i Sørlenangen, og 1 på
Kammen -- men om han oppgis at han nylig hadde bygsla jord. 3 av de 7
var selvfosterkarer , d.v.s. ugifte menn uten hus og jord, bosatt på
Flatvær og i Burøysund og som dreiv for egen regning. Om handelsmannen
på Helgøy oppgis at han levde av fiske og handel, noe som betyr at
fisket blei ivaretatt av de 3 drengene han hadde. For de aller fleste
oppsittere var det nok kombinasjonen februk og fiske som var aktuell,
selv om dette bare er oppgitt spesielt i ett tilfelle, om oppsitteren
Ole Jonsen på Inderby, som hjelper seg noenlunde av sitt kveg og
fiskeri .
Det er ellers lite å finne i det sparsomme kildematerialet som viser
hvordan fiskerbøndenes fiske blei drevet eller organisert. Om Gregus
Steffensen på Kvitnes får vi høre at han i 1621-22 solgte fisk til
Hans Hansen i Nordskar. Han var altså selvfisker, og kunne velge å
selge til en oppkjøper langt borte. Imidlertid var han lite fornøyd
med handelen, og lot falle ord om at han mistenkte oppkjøperen for å ha
snytt på vekta, slik at han fikk 4 pund tørrfisk for lite (21 kg).
Dette kom Hans for øre, og Gregus blei bøtelagt for ærekrenkelse, da
han ikke kunne bevise påstanden. I 1636-37 får vi rede på et
utrederforhold, da Ingebrigt i Laukvik braut avtalen han hadde med den
mektige Iver i Sandvær. Da blei også rettsapparatet kobla inn, og
Ingebrigt måtte bøte for dette. I 1662 møter vi igjen Hans Hansen i
Nordskar, men nå dreide det seg om sønnen. Han var husbonde og
utreder for Jens samme sted, med en oppsamla gjeld på 70 våg tørrfisk
(1300 kilo). Da Jens bare var 30 år, kan dette ha vært kreditt i
forbindelse med etablering av hushold, hvis det ikke var arva gjeld
etter faren.
Når vi kommer heilt til slutten av århundret, får vi i skiftematerialet
god oversikt over utrederforholda, dels i fiskerbøndenes bo-oppgjør,
dels i handelsmennenes skifter. I de siste kan vi faktisk ringe inn
heile kundekretsen. Vi skal derfor komme tilbake til utrederforholda
under omtalen av handelsforholda.
Fisker-andelen i fiskerbondenæringa finner vi også fyldig dokumentert i
de bevarte skifta, hos fattig og rik, hos fiskerbønder og
handelsbønder og embedsbønder. I de fleste bo-oppgjør finnes en egen
rubrikk for sjøbruk eller sjøredskap , mens der aldri er noen samla
betegnelse for jordbruk (utenom husdyra). Her finnes båter,
fiskeredskap, sjøhyre, tauverk, dregger og beholdning av fiskeavl.
Naust og sjøhus er derimot oppført under bygninger.
I fiskerbøndenes skifter fra 1690-åra og tida omkring 1700 finner vi
også ofte lagerbeholdning av tørrfisk, som enda ikke var gått inn i
handelen, og som nå gikk inn i boet. Fisken er stundom spesifisert
som rundfisk og råskjær, eller som vårfisk, høstfisk etc. Kvantaene
kunne variere mye etter når på året skiftet blei holdt, og etter hvor
mange mann som stod bak avlen, f.eks. sønner og drenger.
Fra Sør-Grøttøy har vi vinterfisk (med båtlott) på 4 våg 1 pund, fra
Vannvåg og Sør-Grunnfjord er nemnt vinteravl eller vinterfisk på 5-7
våg, og fra Andammen høstfisk på 7 våg 1 pund. Det er uvisst om det
her var tale om full lott, til det er kvantaene vel små. Et par
skifter fra Sørskar og Skorøy med 30-32 våg tørrfisk virker meir rimelig
som årslott. Når vi på Nord-Grøttøy finner 70 våg, er det imidlertid
klart tale om fleire manns avl. Til sammenligning synes Lofotfiskets
normallott å ha ligget rundt 30 våg, som kanskje har tilsvart
årslotten hos oss.
I et skifte på Slettnes i 1697 har skiftefolka også telt opp det som
hang på hjell den 17/4, nemlig 40 sperrer (2 våg), noe som gir en
vinterlott på 17 våg. I tillegg kom høstfisk med 2,7 våg. Det mangler
da bare 10 våg fra vår-og sommerfisket for å rekke en årslott på 30
våg.
Hva som var viktigst av de to deler i fiskerbondenæringa, er ikke lett
å avgjøre. Fisket skaffa en stor del av maten, det skaffa skatter og
avgifter, tildels utreda i naturalia. Fiskeprodukta inngikk i
varebyttet, for å skaffe kornvarer, salt, jernsaker, fiskeredskap,
tekstiler, trevarer m.m. Det gav dermed også basis for den lokale
handelsoverklasse. Men februket var også ei livsnødvendighet, både for
matforsyninga, til klær, og for de bidrag som gikk inn i utrustninga
til fisket. Det var derfor selve kombinasjonen av fiske og februk
som gjorde det mulig å opprettholde et lokalsamfunn her.

Fisket i ei nedgangstid

Det kan ikke herske tvil om at bak den økonomiske krisa i perioden,
lå sviktende inntekter fra fisket. Dels kan dette ha hatt sammenheng
med sviktende innsig, dels med svikt i avsetninga og reduserte priser,
dels i problem med å skaffe utrustning. Dette betyr ikke at fisket
blei mindre viktig, for bortsett fra noe meir satsing på februket, var
det ikke noe som kunne erstatte svikten i fiskeria. Det betydde at
levestandarden til folk må ha gått drastisk ned, tildels at folk gav
opp å bo i Karlsøy, og flytta vekk.
For perioden 1611-12 til 1645-46 har vi årlige oppgave over
fisketienden, bortsett fra 4 år. Deretter svikter kildene, og i 1666
blei statens tiende solgt med krongodset. Det eineste vi da har, er
noen summariske oppgaver over proprietærens tiende fra 1680- åra.
Det var alltid svingninger i fisket, men tendensen i perioden var en
dramatisk nedgang. De første 10 år var tienden høgst, med 129 våg
årlig, de neste 8 år (1621-22 til 1629-30) var gjennomsnittet
redusert til 86 våg, og de siste 16 år (1630-31 til 1644-45) kom bare
52 våg inn. Dette var en reduksjon med 60 % fra den gode tida før
1620.
Bortsett fra 3 år, var vinterfisket alltid det viktigste. Den største
overvekt hadde vinterfisket i den midtre del av perioden, d.v.s.
1620-åra, ikke minst fordi sommerfisket alt i 1621-22 gikk ned til et
lågmål og holdt seg nokså konstant der resten av tida. At det ikke
gikk verre i 1620-åra, skyldes at vinterfisket da tross alt holdt seg
bra oppe. Da dette også svikta for fullt etter ca 1630, kom det
virkelig dårlige tider.
Ei oppsplitting av tienden på de to herreder avslører også stor lokal
ulikhet i utviklingsgangen. I Karlsøy var sommerfisket i heile
perioden lite, og det varierte ikke mye, men viste en svakt fallende
tendens. Det var vinterfisket som var overlegent viktigst, og det var
det som viste størst årlige variasjoner. Etter 1620 viste vinterfisket
en klar nedgang fram til ca 1639, da det kom noen brukbare år.
De dramatiske svingninger var det Helgøy som stod for, både i vinter-og
sommerfisket. For begge fiskeri var det generelt fallende kurve fra
ca 1620. Etter ca 1630 flata kurven for vinterfiske seg ut, men på et
mye lågere nivå enn tidligere. Sommerfisket jamna seg ut allerede fra
1620 på et lågt nivå, etter å ha ligget like høgt eller høgere enn
vinterfisket.
Den sterkt fallende kurve for tiendefisken i prestegjeldet, fra 1620
for sommerfisket, og fra 1630 for vinterfisket, kan vanskelig forklares
på annen måte enn svikt i innsiga, særlig når vi tar hensyn til at de
to herreder hadde ulik utvikling i perioden. Samtidige beretninger
synes å vise at dette også var den oppfatning fiskerne selv hadde.
I bønneskrift til Kongen både i 1624 og 1631 gav folk direkte uttrykk
for dette. I 1624 blei det sagt at fiskeriet dessverre nu ofte hos
oss ganske feilslår , noe som viser at uåra da allerede hadde vart ei
tid. I klagen heitte det også at fisket nå var langt annerledes enn
før , noe som viser at folk oppfatta dette som meir systematiske eller
varige endringer. Også i 1631 blei det klaga over at Gud i fleire år
hadde straffa almuen med feilslått fiske. Kildene viser at samtida
oppfatta endringene i fisket og de økonomiske følger av dette, som
uhyre dramatiske, og at 1620-30-åra blei ansett som ei nødstid i
forhold til den forutgående tid.
Men hvorfor svikta innsiga? I 1624 klaga folk over at storm og uvær
hadde lagt hindringer i veien for næringa, noe som kanskje viser til
ei markert klimaforverring. Også fra ytre Senja veit vi det blei klaga
over at storm og uvær ødela det gamle storfisket. Dette kan ha hatt
til følge at sjøtemperaturen sank, noe som igjen kan ha påvirka
åtevandring og gyteinnsig for torsken.
Når fisket etterhvert gikk ned p.g.a. svikt i innsiga og uvær, kan
følgen ha vært at deltakelsen i fisket etterhvert blei mindre, især av
fremmede fiskere. Det førte også til at fiskeværa tømtes for folk, og
at den lokale deltakelse i fisket blei sterkt redusert. Dermed var det
færre fiskere tilstede til å fiske, selv om innsiga bedra seg. Vi kan
heller ikke se bort fra at dyrtid og svikt i tilførslene fra Bergen kan
ha forsterka den generelle nedgang i deltakelsen enkelte år. Når
fisketienden fra ca 1630 jamna seg ut på et lågere nivå, kan det
skyldes at deltakelsen nå hadde stabilisert seg etter en periode med
mye fraflytting fra området, kanskje kombinert med at deltakelsen av
fremmede fiskere var blitt varig redusert.

Bortefisket

Ved ei fiskeritelling i Lofoten i 1667 ser vi at ingen
Karlsøyværinger deltok i vinterfisket der. Det kom i det heile ingen
fra Tromsen, og fra Sør-Troms kom bare 4 båter fra Trondenes.
Mesteparten av de 701 båter, hovedsakelig åttringer, kom fra Salten og
Helgeland. Det deltok dette året 2758 fiskere i Lofotværa. Denne
konsentrasjon om Lofotfisket fra Helgeland og Salten, bekreftes av
Petter Dass ca 1690. Karlsøyfiskerne dreiv altså bare heimefiske om
vinteren.
Det er uvisst om de deltok i Finnmarksfisket om våren og sommeren
(loddefiske og seifiske). Det er tydelig at loddefisket etter torsk i
Finnmark har eksistert som et sesongfiske med tilreisende fiskere på
1600-tallet, men vi kan ikke utelukke at det var noe nytt som kom inn
p.g.a. sviktende innsig lenger sør.
I 1666 opplyste sognepresten i Tromsø at endel av hans menighet pleide
å fiske i Finnmark, i forbindelse med en klage over at han ikke fikk
sin rettmessige andel av fisketienden fra Finnmarksværa. I 1641 var
det nemlig ved Herredagsbeslutning vedtatt at presteandelen av
fisketienden skulle deles mellom borteprest og heimeprest. Dette kan
antyde at det kom et oppsving i Finnmarksfisket i 1620-30-åra av
fiskere fra Nordlandene. I Nordland og Troms var deling av prestens og
kirkas tiende for bortefiske mellom heimesogn og bortesogn alt da en
gammel sedvane. Det er da også fra 1640-åra vi har den første omtale
av smelle- tiende i Finnmark.
At Senjafiskerne brukte å fare til Finnmark på vårfiske, får vi høre
hos Petter Dass ca 1690. Han forteller imidlertid ikke noe om folk
fra Tromsen gjorde det samme. At fiskere fra sogneprestens menighet
fo r til Finnmark i 1666, kan bety at også Karlsøyværingene fo r
dit. Sognepresten skulle nemlig også ha andel i deres fisketiende,
enten de fiska heime eller i Finnmark. I mangel av konkrete
opplysninger må vi imidlertid slå fast at Karlsøyværingenes fiske i
hovedsak var et heimefiske .

Fremmede fiskere i Karlsøy

I foregående periode var der forhold ved tienden som best lot seg
forklare ved å anta at fiskere sørfra hadde deltatt i fisket i Karlsøy.
Tradisjonen beretter da også at Saltværinger skal ha deltatt i
vårfisket her i gamle dager.
I denne perioden får vi konkrete bevis for at dette virkelig var
tilfellet, og det etterat fisket var på nedgang. I 1628-29 er oppgitt
særskilt for Torsvåg 3 våg hjemlandstiende , som må gjelde
tilreisende sesongfiskere fra Nordland eller Sør-Troms. Da det er lite
trulig at slike fiskere deltok bare dette året, må det bety at de
ellers er skjult i den vanlige tienden. Total tiende forøvrig fra
Karlsøy var dette år 60 våg (statens anpart), slik at
hjemlandstienden utgjorde dette året 5,8 %. Av Torsvågs heimetiende på
11 våg utgjorde dette 30 %. -- M.a.o. har hver tredje fisker her
vært nordlending. Forutsetter vi at det i dette året ikke skjuler seg
fremmede fiskere i tienden fra andre vær, blei der av 134 fiskere
(leidangsbetalere utenom enker) ytt 0,45 våg per mann. Hvis
hjemlandsfiskerne har ytt like mye, betyr det at 8 slike fiskere har
deltatt i Torsvåg. Hvis de har ytt mindre enn de lokale fiskere,
skulle tallet ha vært større enn 8.
Vi har også etpar andre opplysninger som støtter dette. I 1625- 26
blei noen Hjemlandsfarere bøtelagt for utror på helligdag, uten at
vi kjenner til hvilket vær de rodde i. Totalt ytte de 5 daler, som
betyr at det har dreid seg om 5 personer. Vi finner også i et skifte
fra Torsvåg fra 1696 oppført en vårfellgamme , noe som viser til
permanent deltakelse av tilreisende fiskere på 1600-tallet. Den var
da eid av en fastboende fisker, noe som kanskje betyr at dette fisket
var slutt nå. Etter all sannsynlighet blei ord som hjemlandsfisker og
vårfell (den som ror om våren), vanligvis ikke brukt om tilreisende
fiskere fra eget distrikt (fogderi).

Fiskeredskap

I skiftematerialet fra 1690-åra får vi opplysninger om de
fiskeredskap som var i bruk ved utgangen av perioden.
Juksa (dypsang) er det redskap som oftest nemnes. Det er da også det
eldste redskap, kjent fra mange gårdshaugsfunn fra middelalderen. Det
ser ut til at bruken av naturstein til søkke nå var et tilbakelagt
stadium, men ikke lenger vekk enn at skiftefolka oftest har funnet det
naturlig å framheve jernsteinen . Det er da også denne som har gitt
juksa skifteverdi, med opptil 3 mark, eller som en sau. Fra Flatvær
nemnes i 1712 også et valbein , noe vi ellers kjenner i stort antall
fra gårdshaugene. Juksa var et universalredskap som kunne nyttes til
mange fiskeslag, men det var nok helst torsken som hang på ripa, når
juksa blei trekt opp. Til kveitefisket blei brukt den eldgamle gangvaden
, ei kort grov line med få kroker og levende agn. Dette redskap er
særlig nemnt fra havgårdene. På Sør-Grøttøy var en vad med 50 famn og
14 angler, mens Sørskar hadde 5 angler på 60 famn. I 1713 kom og en
kveitevad fra Breivik.
Vad , ei slags jukse med jernlenke og svær angel, er et gammelt
redskap til håkjerringfisket ute i havet. Dette redskap var især
knytt til handelsgårdene, som Helgøy og Søreidet, samt Nord- Grunnfjord
(i 1714). På Søreidet var vaden på 120 famn. Det er tydelig at
fisket har krevd større organisasjon og utrustning enn vanlige
fiskerbønder kunne klare.
Til seifisket har dorga vært i bruk. Den kjennes fra Skorøy, men har
trulig ellers hatt liten skifteverdi. Til laksefisket er nemnt
laksegarn fra Hansnes og fogdgården. På Hansnes var også ei gammel
kastenot , trulig brukt til kasting etter laks eller ørret i elveoser,
kanskje og etter småsei. Disse to redskap er og kjent fra et skifte i
Ullsfjord.
Vi finner også såvidt spor av de to nye redskap som kom inn på
1600-tallet, og som seinere skulle bli de viktigste. I skiftet etter
fogd Riber på Karlsøy fra 1695 er nemnt et torskegarn , som ser ut
til å ha vært et nokså enestående redskap hos oss. Lina har vi
ingen klare spor av, men det er trulig at noen rørte angler var
beregna til linebruk. I et skifte fra Sørskar i 1700 forekommer en
gammel linebåt , uten at vi veit hvordan dette skal tolkes. At lina
var kjent i området, veit vi fra et skifte fra Skjervøy i 1694-95, der
det var oppført 2 bayeline redskap med angler til 3 daler. Dette
skiftet er ellers interessant ved sin store variasjon i fiskeredskap,
med gangvad, håkjerringlenke, dragenot, 10 sildgarn og 5 jukser. Det
er da også Skjervøykongens rike bo vi her har referert fra.

Fiskearter og produkt

For noen av gårdshaugene har vi mulighet for å studere
sammensetninga av de arter som har vært fiska og spist, også for denne
periode, ved at vi har opptelling av fiskebein for tida før og etter
ca 1600.
På Helgøy er det bestemt 4116 fiskebein før 1600, og 10.033 i laga
etter 1600. Den viktigste endring vi kan se, er en relativ auke i
torskefisket (fra 78 % til 86,2 %), mens det var nedgang i bruken av
kveite (4 % til 1,5 %), hyse (2,5 % til 1,7 %), sei (5,1 % til 4,5 %)
og lange (9,5 % til 4,8 %). De øvrige fiskearter som er konstatert i
tida etter 1600, er brosme, auar og sild, men alle med små mengder.
Det er likevel uvisst om talla avspeiler reelle endringer. At noen
fiskeslag gikk ned, kunne tyde på at de blei meir etterspurt som
salgsfisk, f.eks. lange.
For en av gårdshaugene i Torsvåg har vi avvikende tall, noe som kan ha
sammenheng med at denne boplassen var et utrorssted for tilreisende
sesongfiskere. For tida etter 1600 gikk torsken ned (73,9 % til 67,7
%), mens de øvrige sortene gikk opp, som lange (15,7 % til 16,7 %), sei
(8,9 % til 11,9 %) brosme (1,4 % til 1,9) og kveite (0,1 til 1,4 %).
Den store andel av lange og sei avspeiler her nærheten til det gode
fiskehavet, og kanskje meir salgsfisk på disse artene.
Vannereid viser ei utvikling som er nokså lik Torsvåg. Dette betyr nok
at det var det samme fiskehav som blei utnytta, da Vannereid har et
dårlig heimehav.
For Nord-Grunnfjord faller heile beinmengden etter 1600, og vi får
derfor ikke tak i endringer. Her var torsken i absolutt overvekt
(80,2 %), etterfulgt av lange (7,8 %), hyse (4,3 %), sei (3,8 %),
flyndre (3,5 %), med ubetydelig forekomst av brosme, auar og skate.
Vi ser av dette at fjordtorsken har vært den viktigste matfisken på de
indre boplasser, mens fiskemenyen har vært noe meir variert lenger
ute. Visse forhold kan tyde på at denne forskjell er noe som kom
etter 1600, uten at vi veit hvordan dette skal tolkes. Det kan forøvrig
reises tvil om hvorvidt langa var noen ettertrakta matfisk, eller om
forekomsten av bein helst er et uttrykk for heimbrakt løypningsavfall
fra det kommersielle fisket.
Går vi til tiendematerialet for perioden, er det stadig uklart hvilke
fiskesorter som har vært regna som kommersielle og dermed underlagt
beskatning. For torsken er det naturligvis ingen tvil, den har
iallefall utgjort hovedmassen. Tvilen gjelder helst lange, sei og
kveite, som bare reint unntaksvis er spesifisert i tiendematerialet.
Det er tydelig at disse artene blei eksportert og regna som
tiendepliktig. Spørsmålet er om det ikke forekom meir av disse artene
enn det som er oppgitt, eller om artene ellers er skjult under den
uspesifiserte fisketiende, sammen med torsken, som var basisfisken.
Lange er oppført for Torsvåg og Nordskar med i alt 5 våg 2 pund,
fordelt over 5 år. I et skifte fra Torsvåg fra 1697 er oppført 2 våg 2
pund lenger som høstfisk. Ut fra den mengde lange som finnes i
gårdshaugen i Torsvåg er det sannsynlig at langa heilt sia
middelalderen har vært salgsfisk. Når den i liten grad er spesifisert
i tiendelistene, kan grunnen være at verdien generelt var på høgde med
god torsk, og at den som tiendefisk er slått sammen med torsken
(råskjæren).
Dette gjelder neppe tørrseien , som alltid har stått langt under
torsken i verdi. I tiendelistene er sei bare spesifisert ett år, med
2 pund gråsei fra Torsvåg i 1622-23. Det kan bety at det ikke gikk
meir sei enn dette i Bergenshandelen tidlig på 1600- tallet. Det som
gikk over Skibotnmarkedet og Levangermarkedet (via borgerhandelen) kan
ha vært sett på som tiendefri vare. Når vi like etter 1700 møter seien
også i Bergenshandelen, kan dette være noe som har utvikla seg etter
midten av 1600-tallet, fra en periode vi ikke har tiendeoppgaver. Der
er heller ingen sei nemnt som lagervare i skifta fra 1690-åra.
Kveite er spesifisert bare etpar år fra Nordskar, med våg rav hvert
år. Den var gammel som salgsvare, og skulle tiendeberegnes, som vi
veit allerede fra foregående periode. Dette betyr trulig at det blei
fiska lite kveite hos oss. I 1682 blei det oppgitt at mengden av rav
og rekling var ganske ringe , med bare 5-6 våg på Irgens sin
tiendepart fra heile fogderiet. Det tidligste vi finner kveite i
skifta, er 1 våg skårkveite i Nord- Grunnfjord i 1714, forøvrig
samtidig med 1 våg tørrsei, som heller ikke er nemnt før i skifta.
Som tidligere har torsken vært produsert til rundfisk og råskjær,
avhengig av årstida. I tiendelistene er dette for det meste
spesifisert. I 1680-åra er også tiende oppgitt for titling, en
sortering med små rundtorsk. I 1686 er oppgitt fors og utsott , d.v.s.
frostskada og bederva fisk. Slikt har nok eksistert tidligere også,
men trulig har dette vært justert vekk på en eller annen måte,
f.eks. gjennom vektoppgavene.
For 1624-25 er Torsvågs tiende spesifisert som vår-og høsttiende. Her
ser vi at høstfisken bare omfatta rundfisk, som trulig var fiska
seinhaustes. Vårfisken bestod av både rundfisk og råskjær, der
rundfisken vel egentlig står for vintertorsk.
I 1623-24 hører vi i forbindelse med tiendesvik at et parti saltfisk
var produsert på Spenna og frakta til Bergen. Dette er overraskende
tidlig for et slikt produkt, og det er usikkert om det gikk meir enn
dette eine partiet, selv om vi fra 1612 har opplysning om saltfisk fra
Tromsen som gikk direkte til Holland. Like etter 1700 finner vi
imidlertid et parti saltfisk på 2 lester med Rødgamjekta (1707-08), så
det ser ut til at tørrfisken nå ikke lenger var enerådende.
I et skifte fra Torsvåg fra 1696 er opplyst at fiskeren hadde levert
til handelen på Helgøy 2 tynner rogn, det første kjente eksempel på at
rogna var blitt handelsvare hos oss. Rogn er ellers en sein vare, som
først etter ca 1660 begynte å bli produsert. I Bergenshandelen synes
den lite omsatt før etter 1700.

Fisketiende og tiendesteder

Det ser ut til at tiendeinnkrevinga gikk omtrent som før, til tross
for krisen i fiskeria, ihvertfall til ca 1640-45, som vi har oversikt
over. De siste åra (d.v.s. fra 1635-36) var tienden uspesifisert på
sted for hvert av sogna.
Det viktigste innkrevingsstedet var Kvitnes med omegn, d.v.s.
Slettnes og Skorøy, som tilsammen gav 19 våg i gjennomsnitt. Her var
egen tiendebu med Edis Mogensen som tiendekrever. Enkelte år blei
tienden avlevert på Karlsøy. I åra 1629-30 til 1634-35 avgav Slettnes
egen tiende, med Ole Hansen som tiendemann . Disse åra gav Slettnes 5,3
våg i gjennomsnitt.
Like etter lå Torsvåg med 18,2 våg tiende, som det absolutte største
enkeltvær. Deretter fulgte Nordskar med 17,1 våg, men hit gikk også
tienden fra Flatvær, og den var trulig den største av de to. Her
krevde Hans Hansen tiende, og hadde egen tiendebu. I 1645-46 blei det
oppført som det eineste tiendested i sognet. Blant de nederste lå
innkrevingsstedet i Vestre Helgøy , med 9,4 våg, men fordelt på en
rekke småsteder. Innkrevinga skjedde her først i Grøttøy, så Måsvik,
Rebbenes, Hersøy og Rødgammen. Lengst var Rebbenes innkrevingssted,
med Iver Villomsen som tiendemann.
På Karlsøy var ihvertfall delvis lensmannen tiendekrever, og det kom
her 8,6 våg per år. Trulig blei nordmannstienden fra Ullsfjord
avkrevd her, men fra 1624-25 blei Ullsfjord eget tiendested, enkelte
år oppkrevd av Jens Hansen i Oldervik. Fra Ullsfjord kom 7,2 våg.
Helgøy hadde egen innkreving 1621-22, deretter er det oppgitt at
Inderby avleverte sin tiende på Karlsøy.
I den grad tienden er spesifisert på rundfisk og råskjær, ser vi at
vinterfisket var det viktigste i alle væra, men størst dominans hadde
vinterfisket i Karlsøyværa. Både på Kvitnes og Karlsøy utgjorde
vinterfisken 70 %, mens de vestlige væra lå rundt 63-66 %. Et unntak
var Helgøy-Inderby med 87 % vinterfisk. For prestegjeldet under ett kom
rundfisken på 67,6 %, oppdelt på de 2 sogn blei det 73,4 % i Karlsøy
og 63,4 % i Helgøy. Det er da trulig at det i vinterfisken også lå
noe høstrundfisk.
I de 21 år vi har tiendeoppgaver (1621-22 til 1645-46) kom det ialt en
totaltiende på 1400 våg, eller 66,7 våg per år på statens andel. Det
er trulig at litt av dette også dekte deler av Tromsøysund, som
Oldervik og Måsvik. Av dette fiska Helgøy sogn mest med 57,7 %, mens
Karlsøy fiska 42,3 %.

Det samiske salgsfisket

Finnetienden blei i heile perioden beregna for seg, trulig helst
fordi den bare skulle deles i 2 på stat og prest. I følge et tingvitne
fra 1663-64 kan det se ut til at fogden tok tienden udelt, og
sognepresten klaga i 1666 nettopp over at det var vanskelig for han å
få den halvdelen han tilkom. Jeg har likevel gått ut fra at presten
stort sett fikk det han skulle ha.
For fogderiet finnes oppgaver for 15 år. For Lyngen, Nordreisa og
Kvenangen blei tienden oppgitt samla for hvert år. Stort sett blei
Kallfjord, Røssholmen og Sandvær oppført samla, men enkelte år
spesifisert. Vi ser da f.eks. at der rodde 2 samer i Sandvær. Den
tredje gruppa omfatta Ullsfjord, Dåfjord og Rebbeby, men etter 2 år
nemnes bare Ullsfjord. Det er likevel grunn til å tru at Dåfjord og
Rebbeby fortsatt var inkludert. Denne gruppa gav 7,1 våg tiende per
år.
Totalsummen fra lenet varierte meget i perioden, fra 87 våg i 1621-22
til 15 våg i 1637-38, med en klar nedgående tendens etter 1627-28.
Som i foregående periode la samene meget større vekt på vinterfisket
enn de norske fiskere. For Kallfjord, Røssholmen og Sandvær var det
nesten bare tale om vinterfisk (95,5 %). For Ullsfjord, Dåfjord og
Rebbeby utgjorde vinterfisken 82,8 % mot 17,2 % sommerfisk. Nordfylket
lå meir på linje med det norske fisket i Karlsøy prestegjeld, med 70 %
vinterfisk og 30 % sommerfisk.
En undersøkelse for åra 1621-22 og 1623-24 viser at for vinterfisk
betalte samene i nordfylket totalt i tiende (2 parter) 1,28 våg årlig
per yter, for Ullsfjord-Dåfjord-Rebbeby blei betalt 1,18 våg og for
Kallfjord etc. 1,4 våg. Samtidig ytte de norske fiskere i Karlsøy
prestegjeld i vintertiende (3 parter) 1,13 våg. For heile tinglaget
for året 1621-22 blei ytt 1,5 våg vintertiende per mann for norske
fiskere, nøyaktig det samme som de samiske fiskere dette år gav i
heile fogderiet (utenom Malangen).
Hvis det i den norske tiende også skjuler seg Hjemlandsfiskere, betyr
det at samenes vinterfiske til og med lå litt over nordmennenes
vinterfiske. Til gjengjeld var samenes sommerfiske ubetydelig,
unntatt i nordfylket, der det blei gitt 0,27 våg per yter. I Karlsøy
var samtidig ytt sommertiende på 0,21 våg per mann, altså i underkant
av samenes tiende.
At samenes fiske var viktig, ser vi klart ved at den økonomiske krise
også ramma dem. I 1632 var samene blitt så forarma at de i likhet med
nordmannsalmuen delvis fikk slippe skatt. I 1632 var det gitt
skattefrihet for 3 i Lyngen, 5 i Ullsfjord og 1 i Kallfjord.

Fiskeværa

De fiskevær vi møtte i forrige periode, med fastboende fiskere, blei
borte med nedgangen i 1620-30-åra. Lengst holdt Kvitnes og Karlsøy
seg, men ca 1645 var det ikke stort igjen her heller. Litt aktivitet
var likevel fortsatt knytt til Karlsøya, som enda i 1666 blei omtalt
som fiskevær med noen bosittende strandsittere eller husmenn. I 1702
hadde Gjert Lange folk til utror her, men dette var visstnok
hovedsakelig drenger som delvis var knytt til handel.
Det var utrorsværa som holdt seg, stedene som blei søkt i sesongen av
tilreisende fiskere, i første rekke Flatvær, Grimsholmen og
Nord-Fugløy.
Flatvær hadde i 1666 4 fastboende værmenn , og i tillegg rodde
dette året 100 båter med tilreisende fiskere på vår- eller sommerfiske.
Dette kan tilsvare ca 300 mann. Disse har bodd i rorbuer av torv
fordelt utover holmene, som Hanslarsaholmen, Varjesundholmen,
Lagmannsholmen, Skjåholmen, Karaholmen, Engholmen og Sjursholman,
foruten Heimeværet. Her er registrert 42 rorbutufter og 32 støer.
Fra 1667 har vi og opplysninger om rorbuer og utror om våren på Hattøy
og Mekta .
Grimsholmen var fortsatt i bruk gjennom heile perioden. I 1667 har
vi omtale av 3 rorbuer i Holmen , som det gjerne kaltes, men der har
nok vært fleire. De var eid av skipper Christen Knudsen på Reinsvoll,
Jan Tysk på Karlsøy og Hans Mortensen på Karlsøy. I åra 1623-24 og
1627 betalte 3 menn landskatt og leidang for Grimsholmen, og har altså
hatt vinteropphold her.
Det best dokumenterte fisket har vi fra Nord-Fugløy , p.g.a. de
avgiftene som blei betalt her for rorbuer og utror. Disse avgiftene
kan vi følge til ca 1645. Tomteleie blei betalt for opptil 7-8
rorbuer, med 3-4 som det vanligste.
Fra tidligere veit vi at det var folk fra adels-og kirkegods som skulle
betale leie, og dette slår til også nå, men med visse unntak. Vi finner
her folk fra Vannstua, Kvitnes, Skorøy og Spenna, hvorav etpar enker,
dessuten Bakkejord i Tromsøysund. Fra 1632-33 finner vi og skipperenka
Dorethe i Nord-Grunnfjord, fram til 1645-46, selv om ho bebodde en
krongodsgård. Muligens er det samme bua vi finner i 1667, eid av Ole
Mogensen i Nord-Grunnfjord. Vi finner og ca 1634-35 til 36-37 oppført
noen rorbueiere fra Skjervøy, nemlig fra Nikkeby samt Lille og Store
Follesøy. Dette var også folk som bodde på krongods, og det er mulig
disse buene stod også tidligere og seinere, men uten å betale avgift.
I 1667 nemnes også ei rorbu fra Skittenelv, som var krongods.
For selve fisket (landvare) betaltes fortsatt pund per mann samt 6
sk. per halvkar. Antallet av båter varierte i 20-års perioden fra 3
til 8, med vel 5 i gjennomsnitt, men da vi mangler tall for
krongodsbåtene, må det reelle tallet ha vært en god del høgere. For
alle som har oppgitt heimplass, er det bare adels-og kirkegods som
gjenfinnes, d.v.s. Vanna (Skorøy, Kvitnes, Vannvåg, Vannstua, Vikan,
Slettnes, Torsvåg og Spenna), foruten gårder i Tromsøysund (Tønsvik,
Tønsås, Tisnes, Strømmen, Langnes og Måsvik). De fleste båtene var
3-roringer, (68 %), men også endel færinger (toromsbåter) fantes (25
%), tildels bare bemanna med 1 fisker, samt noen 4-roringer (7 %). Vi
kan og se at båtlaga undertiden har hatt med halvkarer (halvlott). I
alt kan vi i 30-års perioden 1611-12 til 1645-46 identifisere ca 68
høvedsmenn. Dette var etter ei opplysning fra 1661 et reint vårfiske.
Utrorsplassene har foruten Gamvik på yttersida, vært noen småkjeiler
på sørøstsida, kalt Sendinga og Været, der det er funnet en god del
rorbutufter, bl.a. fra 1600-tallet. Også seinere, f.eks. 1687, nemnes
frelse av de huser derpå står , så fisket fortsatte utvilsomt uendra
utover 1600-tallet.

Jakt og fangst

Som før har naturligvis folk fanga og ett det de har kunnet
nyttiggjøre seg av villdyr, sjødyr og fugl. Dette ser vi ikke minst i
beinmengden fra gårdshaugene, også fra denne periode. Viktigst har
sjøfugl, kobbe og kval vært, og disse artene skal vi gi særskilt omtale.
Men repertoaret har vært adskillig større. Fra Fagerfjord har vi bein
av kvalross, fra Helgøy bjørn, fra Nordskar fjellrev, oter er blitt
fanga, fjell-og lirype er med, især fra Helgøy, men også fra
Nord-Grunnfjord, Torsvåg og Karlsøy. Gås, and og lom finnes såvidt, og
ellers litt av sjøfugl, som ærfugl, skarv, teist, tjeld og måse,
foruten artene fra de store fuglefjell. Arkivalisk kjenner vi til 2
bjørneskinn fra Ullsfjord og Lyngen som blei solgt i 1622-23 i Torsvåg.
Vi ser dette også av de redskapa folk har hatt, som laksegarn og
kobbegarn, revjern finner vi hos fogd Riber på Karlsøy i 1695 og i
Ullsfjord 1694, og vi finner jaktgevær, som kan ha vært brukt både til
kobbe, rein og fugl. Best utvalg hadde handelsmannen på Helgøy i 1696,
med ei fyrlåsbørse, 2 hagler og 2 halvspenning haglbørser, fogden hadde
2 fyrlåsbørser, på Søreidet var ei halvspenning haglbørse, og på
Skorøy ei børsepipe.
Nå er det lite trulig at handelsmann Hegelund og fogd Riber selv dreiv
sportsjakt. Det var uten tvil drengene som blei sendt ut på jakt. Vi
finner og et eksempel på spesialisert jakt som levevei i 1702, hos
Nils Nilsen i Mikkelvik. Han var en fastboende same som nærte seg av
skytteri , og hadde en dreng til hjelp. Likevel gav det armelig
utbytte.
Det ser ut til at især samene har satsa på jakt, i tillegg til at
overklassen i en viss grad har hatt jakt-drenger . Det siste tyder i
alle fall på at jakt og fangst blei drevet med salg for øye.

Kobbefangsten

Grøttøy nemnes ikke lenger som kobbeveide, men Hattøy med Mekta og
tilliggende øyer var fortsatt i hevd som kommersielt fangststed for
overklassen.
Ca 1620-21 var skipper Oluf Pedersen i Sør-Grøttøy bygsler. Han
fortsatte bygslinga også etterat han flytta til Nord-Grunnfjord, like
til 1630-32.
Deretter overtok Herr Laurits (Lars) fra 1634-35 til ca 1650. Han var
sogneprest i Tromsø fra ca 1638, og har kanskje også vært bygsler
tidligere som huskapellan. Det kan være en arv fra denne perioden når
vi ca 1800 møter endel av kobbeveidet, Lille-Mekta, som en fast del
av Tromsø prestegårds tilliggende herligheter. Et kobbegarn på
prestegården i 1659 kan ha vært nytta her ute.
Deretter var det slutt med den kommersielle fangst. I 1661 blei
kobbeveidet oppgitt som øde, d.v.s. det var ikke lenger bygsla. I 1667
heitte det at kobbeveidet hadde ligget øde uti en rom tid . Etter
dette er kobbeveidet oppgitt som øde i skattelisten til langt innpå
1800-tallet.
Det må ha vært de dårlige tider som gjorde kobbeveidet ulønnsomt,
kanskje i forbindelse med mindre bestand. Leia var da også ei av de
høgste, med 2 våg årlig, og den holdt seg til 1838. Et forslag om
redusert leie i 1723 avspeiler trulig dette forholdet.
Om Hattøy og Mekta ikke lenger blei bygsla, foregikk her utvilsomt
fortsatt fangst, og vi kan ikke utelukke at fangsten blei forpakta
bort.
Også de gamle kobbeveider uti Burø gikk tilbake. I 1633 heitte det
at det var mest øde , og det førte til redusert landskyld. Det nemnes
likevel enda i 1667, etterat gården var blitt bosatt.
At folk flest dreiv fangst når de kunne komme til, ser vi av etpar
skifter med kobbegarn, i Ullsfjord 1694 og Dåfjord 1723, begge samer.
Det er også sannsynlig at mange av de gevær vi nå møter i skifta, var
brukt på kobben. Kobbebein finnes også i en viss grad i gårdshaugene
fra denne tida, og ikke minst i tuftene på Gamhaugen på Helgøy fra
16-1700-tallet.

Kvalfangst

Som i forrige periode er det i hovedsak drivhval fra storfanbgsten i
Nordishavet vi møter. Slik sett hadde Petter Dass heilt rett, når han
skreiv ca 1690:
Men aldrig var Nordlandske Bonde saa klog, At dig (kvalen) for
u-lempet hans Spiud eller Krog, Han vidste dig aldrig at fange, Hvis
icke du selver paa Stranden opdrev .
Den lokale småkvalfangst vi kommer på sporet av i Nord- Troms, var det
nemlig sjøsamene som dreiv. Men det visste ikke Petter Dass.
I alt finner vi i perioden 1627-28 til 1665 ca 25 kvalfunn. Av disse
synes 17 å være funn av død kval fra storhavet. I 8 tilfeller dreide
det seg om småkval som var fanga lokalt. I tillegg har vi 4 funn
rapportert fra 1680-åra.
Denne ujamne funnmengden har for det meste kildemessige årsaker, men
mye kan også tyde på at det gikk noe tilbake med funn av drivkval, i
takt med redusert storkvalfangst i Ishavet i perioden. Forsåvidt kan
sognepresten i Tromsø ha litt rett, når han i 1666 hevda at det nærmest
var en hendelse at han fikk kvaltiende. Et oppdaga forsøk på
tiendesvik på Kvitnes 1636-37 viser at de fleste funn nok blei anmeldt
til øvrigheta.
To-delinga mellom lokal fangst og drivkval ser vi klart i ei overskrift
i lensregnskapet i 1627-28: Inntekt på hvis Kong. Mayts. anpart, er
annammet (fått) for kvalspekk, som utav Enfindinger og unge kvaler,
finnene har skutlet (harpunert), så utav gammel forleinstykker (?) utav
kvaler, er funnet rekende på sjøen og i land slaget .
Alt i 1614-15 kom det en hval som var fanga lokalt, i land i Torsvåg.
Alle de 8 kvaler som i denne periode er registrert som lokal fangst,
blei skutt av finner . Fangstområda er oppgitt som Ullsfjord, Lyngen
og Kvenangen, der angivelse er gitt. Ofte er det oppgitt at kvalene
blei skutlet , d.v.s. drept med skottal eller harpun. Kvalene er
blitt opprodd og harpunert med merka jern, og har så svømt avgårde med
harpunen i seg. Fangstmannen var da i de fleste tilfeller avhengig av
at noen fant den døde kvalen, og meldte ifra. At dette kunne ta tid,
ser vi av et kvalfunn ved Slettnes, der en harpunert kval var forderva
av varmt vær . I ett tilfelle blei det opplyst at 2 finner fikk en
kval ved Sandtiehr (Sandvær?), og at de etter loven beholdt
fangsten bare mot tiende. Dette tyder på at kvalen blei drept på stedet
-- det var da også en liten ungkval det dreide seg om. Også i et
tilfelle da finnelensmannen i Lyngen avleverte tiende for 2 små
enfindings kvalunger, må fangsten ha endt vellykka.
Den samiske kvalfangst har tydeligvis bare dreid seg om små dyr, men
den må alt nå ha vært gammel. Den tok da heller ikke slutt på lenge.
I 1835 har vi omtale av slik fangst i Nord-Troms, og fra Kvenangen
finnes ei beretning om tradisjonell småkvalfangst med harpun i siste
halvdel av 1800-tallet. Der finnes også en tradisjon om at kval i gamle
dager blei jaga på land og drept i Kjosen i Sør- Grunnfjord, uten at vi
kjenner nærmere til dette.
Når det gjelder de øvrige kvalfunn, kan vi ikke utelukke at noen var
resultat av samisk fangst. For det meste må det likevel ha dreid seg
om drivkval fra havet. I noen tilfeller var det råtne spekkstykker som
blei funnet, eller kvalfunnet blei gjort langt ute på dypet og
buksert opp. I noen tilfeller var det tale om for store dyr, til at de
kan ha vært etterstrebt lokalt. I 1682 blei det oppgitt at en kval
ved Sørskar var skutlet av kvalfangere og hadde 2 avbrutte harpuner i
kroppen. Men her var verdien 24 daler etterat tienden var fragått, så
det må ha dreid seg om en større kval ute fra havet. Finnestedet var
vanligvis ute ved havet, på Prestens grunn eller Rosenkrantz-godsets
gårder, som Torsvåg, Kvitnes, Slettnes, Skorøy, Buret ved Sørskar og
Breivik.
I etpar tilfeller er det oppgitt hvem som har tatt hand om spekket,
nemlig handelsmann Iver Sørensen på Sandvær, og utreder og tiendemann
Eddis Mogensen på Kvitnes. Kvalen blei ellers tydeligvis vurdert og
omsatt til lokale handlende. Resultatet blei innført i regnskapet i
form av tørrfisk eller penger. Det som tilfalt staten (Kongen), har
variert fra etpar daler i penger til 30 daler, eller i fisk fra 2 våg
til 12 våg. I 1631-32 er oppgitt at verdiforholdet mellom spekk og
tørrfisk var 2:1, altså 2 våg spekk gav 1 våg tørrfisk.
Kongen fikk altså tiende av kvalfunn og kvalfangst, slik som med
tørrfisk for eksport, men altså ikke for tran av fisk, selv om
kvalspekket jo også endte som tran for eksport. Kongen delte her
tienden med prest og kirke, på vanlig måte. Fra 1632-33 nemnes også en
veidelott til kongen, som var av det som var igjen, når tienden var
gått fra. Det er uklart om dette var noe heilt nytt som nå kom inn
eller om det hadde vært beregna tidligere, og inkludert under tienden
. De 2 andre deler av veidelotten gikk etter opplysninger fra 1665 til
almuen i finnerlønn og for partering, og til landeieren, i de fleste
tilfeller adelsgodseieren. Av eventuell verdi av tokner , som må bety
barder, tok kongen halvparten. Denne tredelinga bekreftes på nytt ved
funn i 1680-åra og på 1700-tallet.
For en kval som blei funnet på havet utfor Vanna 20/5 1665 og tatt inn
til Torsvåg for partering, blei da f.eks. oppgjøret som følger.
Kvalen blei målt til 13 alen eller vel 8 meter fra blåsterhullet til
sprevollen (?). Den blei omregna på gammel vis etter en måleenhet
som kaltes honer , et firkanta stykke av uviss størrelse, Dette gav
ialt 210 honer for denne kvalen.
Tiende til konge 7 honer prest/kirke 14 " 21 honer
resten (189) delt i 3 gav: veidelott
til kongen 63 "
til almuen 63 "
til landherren 63 "
---------- 210 honer.
Verdien av kvalen var beregna til 18 daler og 4 våg tørrfisk, derav
til kongen 1 våg tørrfisk og 6 daler. 21 honer spekk tilsvarte 4 våg
tørrfisk, som bør ha tilsvart 9 våg spekk. Etter dette bør 1 hon ha
tilsvart 0,43 våg spekk eller ca 8 kilo spekk. Det er likevel mulig at
hon ikke var et heilt fast mål.
På denne kvalen var bardene ødelagt, da den hadde rekt for lenge på
dypet . En annen litt større kval på 15 alen (9 m) og tilsvarende 300
honer, funnet ved Torsvåg samme år, hadde barder til en verdi av 6
daler. Denne kvalen gav ialt verdier for ca 36 daler.
Det var altså verdier å hente i havet, både for konge, godseier,
prest/kirke og almue, selv om dette var småpenger i forhold til de
verdier som utenlandske nasjoner høsta i Nordishavet. Etter
krongodssalget i 1666 fikk kongen ikke lenger andel av tienden, men
beholdt sin tredjedel av nettolotten .
Ifølge Kristian den fjerdes norske lov skulle finneren egentlig ha
finnerlønn eller findingsspekk på ca 1 famn, mens resten skulle gå
til kongen, visstnok etter tiendeberegning. Det framgår ikke av
materialet om finnerne hos oss fikk slikt findingsspekk. Det ser ut
til at finnerlønna nå lå i den tredjedel som almuen fikk etterat tiende
var beregna, d.v.s. at dette var godtgjøring både for selve funnet og
for arbeidet med ilandføring og partering. Imidlertid skal vi se at
det på 1700-tallet blei beregna både finnerlønn og arbeidslott.
Ikke bare spekket og bardene var til nytte, men også beina. Det blei
laga mange slags redskap av kvalbein, især vabein til juksa, som vi
ofte finner i gårdshaugene sammen med avfallsbein. Av de store kvaler
har også rygghvirveler og ribbein vært brukt til husbygging. Dette
har vi eksempler på fra denne tida fra Rekvik, Slettnes og Vannereid.
Fra Helgøy og Nord-Grøttøy har vi også etpar bein av nise, den minste
kvalarten, som var et godt matdyr.
Også andre ting som kom drivende, skulle kongen ha andel i, som tønner,
voks, olje, smør, tran og skipsvrak. Dette var saker som nok var
lettere å stikke unda, så trulig er det bare en liten del som er
oppgitt til beskatning i denne tida. Det framgår at det også her var
ei tre-deling av verdien i 1680-90-åra.

Den kommersielle kvalfangst

Spitsbergfangsten begynte ca 1610, og omtrent samtidig begynte
utenlandske kvalfangere å fange langs kysten av Nord-Norge, hovedsaklig
med basis i landstasjoner. Også i Tromsen len hører vi om slik fangst,
således i 1614, 1615, 1616 og 1622. Fra 1615 kom også dansk-norske
selskap med. I hvor stor grad dette har berørt vårt område, er uvisst.
3 groper på Lokkarsholman ved Burøy, derav ei grop med steinforing,
kan tenkes å ha vært brukt til smelting av spekk. Ca 1635 gikk
fangsten meir over til havfangst uten landstasjoner, og blei stort sett
oppgitt ca 1660. Ca 1663 hører vi likevel at von Ahnen hadde fått
privilegium på fangst i landsdelen. Kvaltrana var en viktig artikkel på
verdensmarkedet, og blei bl.a. brukt til såpefabrikasjon, belysning,
klesfabrikasjon, garving, oljemaling og i tjæreblanding til skipsskrog.
Mot slutten av 1600-tallet kom også en meir profesjonell fangst i
stand hos oss, basert på lokale kvalstasjoner og store skip, organisert
av kommersielle selskap utenfor vårt område.
En slik kvalstasjon blei ca 1690 bygd på Risholmen nær Nipøy ved
Finnkrokan. Her finnes fortsatt tufter etter anlegget, med rester av
murstein. Bak selskapet stod kaptein Erik Lorch, opprinnelig fra
Reinsvoll, sia amtmann i Finnmark. Det var her tale om ei besetning på
150 mann, trulig fordelt både på anlegg og skip.
Foretaket blei imidlertid en økonomisk fiasko, da det var for lite kval
å få. Anlegget måtte derfor avvikles etter kort tid. Dette tiltaket
har det nok vært snakka mye om i heile landsdelen. Ryktene gikk
iallefall heilt til Helgeland, der de nådde Petter Dass sine ører:
I Fior stod paa Nibøe saa smukt et Pallatz, I Aar er det som en
forvustede (ødelagt) Platz, Nedrevne er Ovne og V'gge; Fra Huuset
Vinduer, fra Dørene Laas, De pakket tilsammen, og seilet sin Kaas, Og
lod det i Skibet indl'gge .
Imidlertid ser det ut til at endel av landanlegget har vært holdt
intakt, for ny virksomhet kom i gang her. I 1699 stod Hval Compagniet
som bygsler av Finnkrokan med Nipøy og Rottenby, uten at vi kjenner
utfallet. Et tredje forsøk blei gjort her i 1731-32 av fogd Tønder og
2 kjøpmenn fra Bergen, men de gav opp etter etpar år.
I 1699 stod Hval Compagniet også som bygsler av Jegervatn, og det kan
se ut til at det var tanken å anlegge en kvalstasjon her. I 1700 lå
imidlertid også Jegervatn øde. Først i 1880-åra kom ny fangst i stand
i området.

Sjøfuglfangst

Det eineste egg-og dunvær som er nemnt i matrikkelen 1667, er Risøy
(Sandvær) i Tromsøysund, som tydeligvis nå har vært av de store,
trulig med aner langt attover i tida. Egg og dun har nok også vært
samla inn hos oss i denne periode, selv om kildene tier.
Arkivalisk er det heller ikke lett å se omfanget av fuglefangsten i de
to store fuglefjell i denne periode. Fra gårdshaugene ser vi at
alkefugler generelt har vært fanga både i middelalderen og nyere tid,
således fra Karlsøy, Vannereid, Torsvåg, Helgøy, Nord-Grunnfjord. Stort
sett utgjør ikke fuglebeina noen stor andel av den utgravde beinmassen,
med under 4 %. Det som stikker seg ut, er Nord-Grunnfjord, med 67 %
fuglebein. I alt blei det i gårdshaugen her identifisert 13.508
sjøfuglbein, derav 3941 lunde, 1093 lomvi/alke, og 8474 alkefugler
uspesifisert. Dette utgjør 95,7 % av alle sjøfuglebein som er utgravd
i området. Beinmassen går gjennom alle lag, og heilt til etableringa
av bosetninga her tidlig på 1600-tallet. Mengden gav inntrykk av en
gårdshaug som nærmest var en avfallshaug fra fuglefangsten, tildels med
heile fugleskrotter, noe som viser at fangsten har skjedd hovedsakelig
p.g.a. fjæra. Beinmengden må skrive seg fra Sør-Fugløy, og viser en
sammenhengende, kommersiell fangst her fra Oluf Pedersens tid og til vi
møter fangsten for fullt i det skriftlige materialet på slutten av
1700-tallet under jekteskipper Rasmus Trane. Da viser det seg at også
noe kobbefangst blei drevet i Store-Mekta.
Når matrikkelgården Hattøy (med Mekta og Sør-Fugløy) på 16-og
1700-tallet er oppgitt som øde og bygselledig, har det utvilsomt
sammenheng med den høge landskylda. I stedet blei Hattøy forpakta
bort eller lagt til Nord-Grunnfjord som en fast del av bygselkontrakten
der. Dette kunne gjøres fordi det var samme eierinteresser bak begge
matrikkelgårdene, staten til 1666 og proprietæren etterpå.

Reinjakt

Vi veit ikke om det fantes stort av rein i området på 1600- tallet,
eller om dette var tamrein eller villrein. På et kart fra 1689 står
det skrevet at det fantes villrein på Reinøy. Da det ca 1690skulle
anlegges kvalstasjon i Finnkrokan, heitte det seg at provianten skulle
komme fra reinavl på øya, noe som trulig betyr reinjakt.
I utgravningene fra gårdshaugene finnes rein også i laga etter ca
1600, men det er uvisst om dette er villrein eller tamrein. Reinbein
og horn forekommer således på Helgøy, Torsvåg, Nordskar, Fagerfjord og
Nord-Grunnfjord, men i så små mengder at dyret ikke kan ha vært særlig
viktig. Den største forekomsten av reinbein er fra 16-1700-talls tufter
på Gamhaugen på Helgøy.

Innsjøfiske

I matrikkelen 1667 blei det sagt om Jegervatnet at ingen formår å
bruke det som fiskevatn. Nå kan det være at nettopp denne innsjøen
har hatt dårlig med innsjøfisk p.g.a. kaldt brevatn. De øvrige større
vassdrag har uten tvil vært utnytta, slik som seinere.
I følge en Tromsø-avis fra 1844 skulle hollenderne i forrige tider ha
drevet stort laksefiske med stengsler i Skogsfjordelva, og der fantes
da fortsatt rester av disse stengslene. Ringvasselva ved Røssnes på
Ringvassøy som erkebispen eide på 1400-tallet, var nå lagt inn under
sognepresten i Tromsø. Den laksenota som fantes på prestegården i
1659, kan ha vært brukt i Ringvasselva og Ringvatnet.
I skifta fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700- tallet
finnes fleire laksegarn og kastenøter som kan ha vært brukt til
innsjøfiske. I Ullsfjord hadde en same i 1694 laksegarn og not, fogden
på Karlsøy hadde et laksegarn i 1695, handelsmannen på Hansnes hadde i
1700 2 laksegarn og ei gammel kastenot, og i 1723 finner vi 5 laksegarn
i Dåfjord.
Også i gårdshaugene kan vi finne innsjøfisk. I Nordskar var det 4
ørretbein og i Rødgammen 10, uten at vi kan datere disse nærmere. I
Nordskar veit vi at det i nyere tid har vært fiska endel ørret i
elveosen.

Jordbruket

I Tromsen har ingen Mand Plov eller Harv, Dem levnes ey S'd eller
Ager til Arv, Mand Jorden i Faarer ey velter; -- En Fisker som ude ved
Holmen mon boe, Hans levende Qv'g er en eneste Koe, Hun andet til
Spisning ey nyder End Tang og Søevoxende Tarrernes Blad, Opværmet i
Grugge (grakse), det kaldes Bumad, Saa kastes Hov-vorer (hau-knipper) i
Gryder .
Dette var Petter Dass sin karakteristikk av jordbruket hos oss ca
1690, og som vanlig er han for det meste treffsikker. Her er ingen
spor av åkerbruk i lenet før utpå 1700-tallet, da åkerbruket blei tatt
opp fram til Tromsø. Klimanedgangen i seinmiddelalderen hadde fått
korngrensen til å trekke seg fra Helgøy og sørover til Malangen, og
forholda på 1600-tallet skulle ikke friste noen til å forsøke seg.
Manglende muligheter for åkerbruk blei av almuen i fogderiet i 1624
framhevd som ei årsak til dårlig generell økonomi, når fisket slo feil.
Her stilte Tromsen på linje med Finnmark, i motsetning til områda
lenger sør, blei det påpekt. Enda i 1683 heitte det klart at her ikke
fantes sedejord i fogderiet.
Også beskrivelsen av løypningsgryta sin rolle, er tatt på kornet, med
tang, tare og fiskeavfall som viktige ingredienser i vinterfo ret. Man
skulle nesten tru Petter Dass hadde lest ei jordebok for Tromsen fra
1626, der det tilsvarende heitte: hvor de holder kveg, må de om
vinteren føde dem med tang, tare, skav og fiskemoll, med stort arbeid og
elendighet .
Det er derimot ikke riktig når husdyrholdet bagatelliseres til en
eneste ko . Samtidige kilder forteller klart om et omfattende fehold
på øyene hos oss.
Ved utgravning av en mengde gårdshauger fra denne perioden, kan vi se
at husdyrbein ved sia av fiskebein er det som har dominert matseddelen.
Ettersom det er liten grunn til å tru at noe kjøtt blei skaffa tilveie
ved kjøp, må vi anta at det som blei spist av kjøtt, også er et
uttrykk for det husdyrholdet man hadde på hver enkel boplass. Ved alle
utgravninger finnes bein fra storfe og småfe, d.v.s. sau og geit, men
beina til disse to artene er så like, at de ikke så lett lar seg
skjelne. Vi kan ihvertfall se at begge arter er representert i
gårdshaugene. Det finnes dessuten en god del bein av svin fra alle lag,
så også dette dyret har vært en viktig matvare. Dette er jo et dyr som
bare holdes for kjøttet, mens ku, sau og geit også gir andre viktige
produkt (melk, ull, skinn).
Vi kan også se at tamhøns har vært holdt, selv om det er i lite antall.
Den opptrer i nyere tids lag både fra Rødgammen, Nordskar, Torsvåg,
Helgøy og Nord-Grunnfjord -- på det siste stedet kan vi se at det er
ei 1600-talls høne det dreier seg om. Skal vi dømme ut fra seinere
tids praksis, har høna bare vært eggprodusent, og har ikke vært holdt
p.g.a. kjøttet.
Det er vanskelig ut fra mengden av bein å vurdere forholdet mellom det
som har vært holdt av storfe, småfe, og gris. Vi har her bare
antallet av enkeltbein å holde oss til, og det er et dårlig
utgangspunkt for noen analyse av feholdet. Men generelt kan det se ut
til at småfebein opptrer i minst dobbelt antall av storfe, bortsett fra
i Nord-Grunnfjord, der storfeholdet tydelig har hatt overvekt. Dette
kan og ha skifta noe over tid.
I gårdshaugen på Helgøy ser vi at forholdet mellom storfe, småfe og
gris har vært nokså konstant, med ca halvdelen småfebein, og resten
fordelt likelig på storfe og svin. Dette gjelder både nyere tid og
middelalder. I storfe finnes og bein av kalver, og småfe omfatter
alle størrelser. Av grisen er det mye ungdyr, d.v.s. ett- årsgriser,
som er spist, men også voksne dyr finnes. Hvem som har holdt avlsdyr,
og har skaffa grisunger til folk, er vanskelig å vite. Antakelig har
bare enkelte gårder holdt avlsdyr.
Der er først med matrikkelen av 1667 at vi får den første oversikt over
feholdet på de enkelte gårdsbruk. Det er uklart i hvor stor grad de
oppgitte tall avspeiler det virkelige tallet av husdyr, eller om det
er uttrykk for hva som burde holdes, ut fra ei vurdering av
jordbruksressursene. Den store mengde av tre- delelige tall: 3, 6, 12,
15, og 18 for småfe er tydeligvis avrundinger av hensyn til beregning
av ostetiende ( mark per sau) men her finnes og mange tall som ikke
går opp (4, 5, 8, 10, 14).
Den store variasjon i de oppgitte tall for husdyr, kan tyde på at
talla likevel i nokså stor grad bygger på reelle forhold. Det gjelder
f.eks. når enka Anne Bloch på Nordeidet holdt 4 kyr, 12 smaler og 1
hest, mens naboen Jon Østensen på Søreidet holdt 2 kyr og 9 smaler, til
tross for lik landskyld ( våg) og lik ostetiende (7 mark). Likeså ser
vi at de 3 oppsittere på Skorøya hadde hver 2 kyr og 6 smaler, 3 kyr
og 3 smaler, og 1 ku og 3 smaler -- og det til tross for at de to siste
hadde like stor landskyld ( våg). Der det er oppgitt fetall for øde
bruk, sies det da også at dette var beregna tall ( der kan holdes ),
f.eks. for Hersøy. Jeg vil derfor gå ut fra at det er reelle tall vi
får oppgitt i matrikkelen, altså en slags jordbrukstelling, selv om
dette selvsagt ikke går på det enkelte år, men meir er uttrykk for det
sedvanlig eller gjennomsnittlige husdyrhold på bruket. Når der ikke
er oppført geiter, kan det bety at dette ligger innbefatta i
smaletallet, som da skal forstås som småfe generelt. Hadde vi ikke hatt
det arkeologiske materialet, ville vi ikke visst at grisen var slikt et
viktig dyr, eller at tamhønsa eksisterte. Til gjengjeld er det det
skriftlige materialet som viser oss at hesten fantes. Den blei ikke
spist, og er derfor ikke gjenfunnet i gårdshaugene noe sted, men er
blitt gravd ned bortpå jorda.
Matrikkelen forteller om store variasjoner i husdyrholdet. De aller
fleste holdte kyr, fra 1 opptil 7. Bare småfe (6) finner vi hos Jens
Jakobsen på Kvitnes, og vi må tru noen av disse var geiter. Småfeholdet
varierer ellers fra 3 opptil 18.
Ved beregning av ostetiende, som var lagt både på storfe og småfe, er
disse satt i forholdet 6 småfe til 1 storfe, det samme verdiforhold vi
finner i skifta fra 1690. For å beregne buskapen per bruker ,
benytter vi samme formel. Vi får da ut det vi kan kalle småfeenheter
eller småfelag . Vi kan nå sammenligne alle jordbrukerne i området, og
se hvem som dreiv størst.
Storbonden i vårt område er da klokker og handelsmann Bertel Hansen
på Bårset med 60 småfeenheter, men da høsta han rettnok Sør-Grøttøy for
3 kufor. De tre neste i rekka er 2 bønder på Vannereid og 1 på
Bakkeby med 48 enheter, deretter handelsmannen i Nordskar, futen i
Langsund og en bonde i Skogsfjord, alle med 42. Futgården hadde da 2
underbruk, og Skogsfjord høsta Sør-Grunnfjord. Skipperen på Reinsvoll
hadde 40, men han høsta da halvdelen av Vannstua. Vi ser altså at ikke
så få av de store buskaper hørte til i det ytre området, på gårder med
gode beiteforhold.
Vi ser og at en rekke gårder som ikke var bosatt, var avlsgårder eller
underbruk. Vi ser og at skriveren, bosatt på Karlsøy, høsta Bratrein
og resten av Vannstua, fogdenka på Elvevoll høsta Skipvik, og 2
oppsittere i Laukvik høsta Måsvær. Dessuten fantes en rekke øde gårder
og 7 enkeltbruk som ingen hadde nytte av.
Ialt finner vi 72 jordbrukere som bygsla jord. Disse har jeg delt opp
i to grupper, ei gruppe på fastlandet og de indre øyer (Reinøy,
Helgøy, Karlsøy og Ringvassøy), og ei gruppe på de ytre øyer eller
sone, der jordbruksressursene gjennomgående var mest begrensa. Ved å
sammenligne disse, ser vi da også at indre sone både hadde størst
storfehold og størst småfehold, med 2,9 storfe og 8,8 småfe hver.
Jordbrukerne i ytre sone hadde 2,4 storfe og 7,2 småfe. Omregna i
småfeenheter gir dette 21,5 i ytre sone, mot 26,1 i indre sone, altså
en forskjell på 4-5 sauer eller i underkant av 1 ku.
Gjennomsnittet for heile prestegjeldet blir 2,7 kyr og 8 småfe, eller
23,8 småfelag. I tillegg kan nemnes at vi i indre sone finner alle de 14
hestene som er oppgitt, 7 på fastlandet, 5 på Ringvassøy og 2 på
Reinøy. Hestene hørte på sett og vis med til jordbruket, både fordi de
forbrukte fo r som ellers kunne vært brukt på kyr og småfe, og fordi de
kunne brukes til høykjøring. Men de var naturligvis nyttig til all
slags transport, især der det var lang vei å få fram brenselet. Dette
må ha vært grunn til at fogdenka på Elvevoll holdt 2, mens alle andre
nøyde seg med 1 trekkdyr. I ytre sone har hesten utvilsomt for en stor
del vært erstatta av båten, både til høy og vedfrakting. Har det så
vært folk i området som ikke har holdt husdyr, eller har holdt husdyr
uten å bygsle jord, slik at de faller utenfor de beregninger vi har
gjort her? I folketellinga 1666 er oppgitt ialt ca 110 familier,
hvorav 27 er oppgitt som husmenn , mens resten synes å være bygslere.
Av husmennene er bl.a. 3 finner i Dåfjord under Helgøy. De har uten
tvil vært jordbrukere, og 2 gjenfinnes som brukere 1667. I matrikkelen
finner vi også ei gruppe husmenn på 16. -- Om disse heitte det at de
ikke bruker noen engesletter , men hadde noen få krettur -- d.v.s. det
var antakelig helst strandsittere som har fått høste i utmarka. To av
disse bodde på Karlsøy, som ikke var skyldsatt. Ellers finner vi dem
spredt utover alle bygder. Disse 16 familiene må vi regne med har
hatt husdyr, men trulig for lite til eget forbruk -- kanskje etpar
geiter og sauer, eller ei ku.
På Karlsøy finner vi dessuten en annen kategori folk som i 1667 betalte
husfrelse eller tomteleie. 2 av disse har drevet jordbruk andre steder
(Reinøy), mens 6 antakelig er å oppfatte som folk uten noe husdyrhold.
3 av disse var Trondhjemsborgere, mens 1 var fastboende handelsmann, som
tidligere hadde leid jord på Reinøy. I tillegg kommer to familier som
synes å ha vært kretturlaus. Også på Rødgammen, Helgøy og Langsund
finnes 3 som betalte husfrelse, trulig byborgere eller fastboende
handelsmenn. Vi finner altså at i tillegg til de vanlige gårdbrukere,
har det eksistert endel folk med et beskjedent februk, og uten regulær
leie av jord. Noen har antakelig vært heilt uten krettur. Fleire av
disse var handelsmenn, som kunne kjøpe nødvendige februksprodukt. Det
er trulig at antallet av folk uten februk var mye større tidligere på
1600- tallet, da de mange fiskevær var intakt.
Hva så med samenes februk? I Dåfjord og Skogsfjord ser det ut til at
samene har drevet et nokså gjennomsnittlig februk, enten som bygslere
eller husmenn . I 1666 er det også oppført 14 samiske oppsittere i
Ullsfjord. De hadde inntil nå nytt fordelen av finneodelen , men i
1667 blei det bestemt at jordene skulle takseres for landskyld. Rettnok
blei denne skyldsettinga opphevd, men vi får i alle fall oversikt over
deres februk.
Vi ser at det i 1667 føres opp 13 gårder i Ullsfjord, altså en mindre
enn antallet samiske familier året før. Det må bety at så godt som
samtlige var jordbrukere. Matrikkelen refererer til samenes ringe
plasser , men går vi inn på husdyrholdet, ser vi at dette var
omfattende. Storfetallet varierte fra 1 til 5, med et gjennomsnitt på
2,9, småfeholdet fra 3 til 18, med gjennomsnitt på 9,8. Omregna til
småfeenheter, gir dette 27,3. Lensmann Oluf Jonsen var med 5 kyr og 6
småfe, av de største. Alle disse tall er større enn både ytre og indre
sone i de norske områdene, slik vi tidligere har beregna det. Skal vi
ta disse tall alvorlig, må det bety at samene i Ullsfjord var bedre
jordbrukere enn folket ute på øyene og Lenangslandet. Når den
foreslåtte landskyld holdte seg så lågt som på til 1 pund, er det
utvilsomt fordi de øvrige ressurser -- bl.a. -- adgang til fiske, var
dårligere enn lenger ute. Generelt ser det ut til at feholdet var noe
jamnere per bruk, med mindre variasjoner opp og ned, enn ute på øyene.
Her var heller ingen hester.
Ser vi så på samene på Ringvassøy, hadde begge de samiske brukere i
Dåfjord 2 kyr og 12 småfe, eller omregna 24 småfeenheter, som ligger
midt mellom gjennomsnittet for ytre og indre sone. De utmerka seg
altså ikke noen vei i forhold til de norske brukene, men står heller
ikke dårligere. I Skogsfjord satt nå som samisk bruker visstnok bare
enka Gunhild, med 1 ku og 6 småfe, mens ho året før er nemnt som
husmann under en annen samisk bruker. Ei anna enke som nemnes i
Dåfjord i 1666, oppgis ikke med husdyr i 1667. Men der kan for begge
enkene ligge spesielle forhold til grunn som gjør at deres februk var
mindre omfattende enn vanlig.
Tar vi hensyn til at alle samiske familier dreiv februk, mens der
blant de norske også var endel familier som var uten jord og dreiv
lite eller ingen februk, blir forskjellen mellom samisk og norsk
februk enda større enn de beregna gjennomsnittstall, basert på
matrikkelen av 1667.
Om feholdet blant embedsstanden har vi endel konkrete opplysninger fra
1683 og etterfølgende år, i forbindelse med en kvegskatt. Av
skattemessige årsaker er disse tall trulig satt lågest mulig, og de
bør oppfattes som minimumstall. Ved omregning har jeg ikke tatt med
ungnaut og handyr.
Presten på Karlsøy holdt nå husdyr tilsvarende 19 småfeenheter, mens
hans forgjenger i 1667 var taksert for 18. Fogdene hadde nå 70-84
småfeenheter, noe som var en svær framgang fra 1667 (36 enheter). Det
viser at fogdene nå satsa mye meir på februk enn tidligere fogder.
Sorenskriveren var med sine 25 enheter derimot gått tilbake fra 1667
(36 enheter), noe som skyldes tap av embedsgård. Godsforvalteren hadde
56 enheter, og brukte det samme areal som fogden hadde hatt i 1667, da
beregna til 42 enheter -- han fikk altså litt større utbytte av
Langsundgården.
Alle disse holdt hest, til høy og brenneved å kjøre . Vi får nå
bekrefta at småfe i 1667 omfatta både sau og geit. Nå var tallet
omtrent halvparten av hvert slag. Vi får også bekrefta griseholdet
fra gårdshaugende: fogden holdt 2 og forvalteren 3 griser. Vi får nå
også opplysning om hvem som gikk i fjøsen, ihvertfall hos forvalteren.
Av tjenerstaben var her nemlig 2 kvinnfolk som akter (steller)
kreaturene .
Til kontroll av oppgavene fra 1667-matrikkelen har vi bevart 17 skifter
fra 1690-åra, der husdyr er oppført. Det eineste skiftet uten husdyr,
er Karlsøyprestens bo med bare en hest.
I disse skifta er oppgitt tilsammen 6 hester, 84 storfe, 52 ungfe
(kviger og okser), 100 geiter, 135 sauer, 106 ungdyr av småfe samt
handyr, 10 svin og 25 rein. Dette gir et gjennomsnitt på 4,9 storfe,
3,1 ungfe, 5,9 geiter, 7,9 sauer og 6,8 ungsmåfe. Dette er altså et
reelt uttrykk for feholdet på disse 17 gårdene. Det ligger som vi ser
betraktelig over resultata fra 1667. Når vi trekker ut de uproduktive
dyr blir gjennomsnittet 43,5 småfeenheter mot 23,8 enheter i 1667.
Forskjellen ligger for endel i at vi nå har flere storgårder med i
materialet. Tar vi bort de 3 største bo, blir gjennomsnittet 29,2
enheter, som er et meir rimelig nivå.
Den minste buskapen i skiftematerialet finner vi hos en husmann i
Sør-Grøttøy, med 2 geiter, 1 sau og 2 ki, tilsvarende 3 enheter. Den
største buskapen var på Hansnes, med 2 hester, 24 kyr, 11 ungfe, 20
geiter, 20 sauer, 20 ki og lam etc., omregna til 184 småfeenheter for
de produktive dyr. Her skulle Petter Dass ha vært i fjøsen!
Ei direkte sammenligning mellom 1667-matrikkelen og de 17 skifta viser
at noen buskaper hadde vokst betraktelig mens andre gav stor
overensstemmelse. På Langsundgården var der således 5 kyr og 12 småfe
både i 1667 og i 1687.
Skifta viser at hesteholdet hadde vokst noe sia 1667. Vi finner nå
hester på Helgøy, Søreidet, Skipsfjord og Breivik, steder som ikke er
oppgitt med hest i 1667. Svineholdet er og godt dokumentert i skifta,
med 10 svin fordelt på 5 skifter (av 17).
For første gang treffer vi nå tamrein i materialet, begge i norske
bo. Handelsmann Christen Mortensen Hegelund på Helgøy hadde 10 dyr,
utreder Sjur Olsen Sør-Grøttøy hadde 15. Det er uklart hvordan dette
skal tolkes. Det kan ha vært utsatt tamrein som har gått vill på
øyene, eller de to kan ha eid tamrein i sjøsamenes flokker på
Ringvassøy, f.eks. erverva gjennom utredning og kreditt. De første
samiske reinflokker på Ringvassøy treffer vi rettnok etter 1700, men
vi kan ikke utelukke at samisk reindrift kan ha vært drevet også på
1600-tallet.
For en del gårder kan vi se auke i husdyrholdet på 1600-tallet. Den
utstrakte bruk av avlsgårder, især hos embedsklassen, vitner også om
større vekt på februket. Også utviklinga av ostetienden synes å vise
oppgang. Denne tienden var lagt på produktive husdyr med 2 mark per
storfe og mark per småfe i 1667. Auken kan imidlertid også skyldes
regulering av satsene, så noe sikkert om dette kan ikke sies.

Driftsmåter og produkt

Kildene er sparsomme når det gjelder opplysninger om driftsmåter.
Det gjelder også matrikkelen av 1667. De eineste utslåtter som blei
nemnt, er Karlsøyværingenes utslåtter på Reinøy. Herfra måtte høyet
føres med båt. Det gjaldt naturligvis også fra mange av avlsgårdene
som var i bruk. Trulig har bruken av utslåtter for vinterfo r vært et
gjennomgående trekk ved de fleste bruk hos oss, mens innmarkene rundt
husa synes å ha spilt en mindre rolle. Disse har vært under stadig
forbedring ved hjelp av grindgang, der husdyra har trakka opp og
gjødsla jorda. I tillegg til høyet, har fo rstoffer fra havet, som
tang, tare og fiskeavfall, vært viktig, slik det blei beskrevet i 1626.
Der det har bodd fleire oppsittere, har disse trulig bodd i et felles
tun, og hatt gården i samdrift. Det betyr at de har høya i lag og
delt utbyttet, likesom skogen har vært felles. Slike fellestun kan
være årsak til framvoksteren av gårdshauger mange steder.
Fra skifta ser vi at høyløene har stått adskilt fra fjøsen, og at der
kunne være fleire fjøsbygninger for ulike slag husdyr. Vi får og
opplysninger om melkestellet, gjennom forekomsten av melkebøtter,
melkehølker og melkebunker. Bunkene blei brukt til å sette bort
ferskmelk for fløtesamling, og det kunne være mange slike i et hushold.
Her stod Hansnesgården på topp med 50 bunker. Adskillige kjerner
forteller om den videre bearbeiding av rømmen, og syretynnene viser
til surmelkslagring. I enkelte skifter møter vi ljå til slåttonna, og
vi finner grev til jordforbedring eller nepelandet. Når vi kommer inn
i neste århundre, dukker også grindene og grindstaurer fram. Det
øvrige av redskap har vært av tre, og uten særlig verdi.
Også en god del stadnamn forteller om driftsformer i jordbruket. En
mengde namn viser til grindgang, som Grindvollen, Grindbakken, Grindta
og Nytrøa. Vi har namn på utslåtter, som Slåttefjellet, Lanes,
Ystelad, Stakkemyra, Labukt, Såta, Storslåttelva, Adrianslåtten o.s.v.
Især har vi mange namn på Reinsvoll som viser til Karlsøyslåttene:
Storvollen, Adamvollen, Reinsvoll, Elvevoll, Lilleng, Klokkervollen,
Mellavollen og Høystasletta. Vi har og namn som viser til setring,
som Setervik, Setervoll og Setra, og Gjetslegangsbekken viser til
gjeting.
En stor mengde husdyrnamn viser også til februksaktiviteter, som
Rånebakken, Purkevollen, Hestebakkmyra, Kurapet, Oksevatn og
Geithollet. Særlig i Helgøy har det vært vanlig med utsetting av
beitedyr på holmer, som Verholman, Kjiholmen, Bukkholman, Lamholman,
Sauøy, Ungsmalholmen etc. viser.
Februket var primært basert på sjølvforsyning, men noe av overskuddet
kunne nyttiggjøres i fisket, og noe var det marked for i Trondheim og
Bergen. I noen skifter finner vi beholdninger av februksprodukt som
synes klargjort for salg. På Skorøy var i 1696 1 råhud, skinn av 2
bukker, 5 sauer og 3 kalver. Handelsmannen på Helgøy satt samtidig
inne med 5 barka huder og 3 bukkeskinn. Størst beholdning hadde fogd
Riber i 1695, trulig beregna for Bergen: 8 beredde saueskinn, 1 våg
høstull, pund vårull, 4 huder, 14 skinn og 3 risbitskinn.
Dette var altså ikke-spiselige produkt. Største delen av slikt har
nok likevel gått til heimeproduksjon, av grener, klær, skinnhyre,
støvler, fottøy etc.
Det er vanskelig å vurdere om folk produserte nok av kjøtt og
melkeprodukt. Det kan se ut til at noe talg har gått til Bergen
omkring 1700. Vi veit og at Nordlandsfiskerne gjerne førte
overskuddsprodukt med til Finnmarksværa, for salg der.
Februksproduksjonen har i alle fall vært ujamnt fordelt på gårdene, som
vi har sett av husdyrholdet. På de større og mellomstore gårdene har
der utvilsomt vært et overskudd både av spiselige og ikke-spiselige
produkt. Selv om noe skinn og talg har gått med jektene sørover, er
det trulig at mesteparten av overskuddet har vært satt inn i fisket, i
form av utrustning av drenger og lottkarer. Det trengtes både
sjøhyre, støvler, smør og kjøtt til de langvarige sesongfiskeria. På
den måten kunne et overskudd som det kanskje ikke var marked for,
lettvint konverteres eller omskapes til et salgsprodukt, tørrfisk og
tran. Et omfattende fiske forutsatte altså tilgang på
jordbruksprodukt.

Klima, jordbruk og skogbruk

Mye kan tyde på at 1600-tallet klimatisk var ei hård tid her i
landet. å skulle satse meir på februket enn før, for å oppveie tapt
fiske, kan ikke ha vært lett under slike forhold.
De sparsomme kilder gir oss lite innsyn i slike problem. Det er
likevel mulig at klimatiske forhold i en viss grad avspeiles i de
klagene over feholdet som kom med kvegskatten i 1683. Kapellanen på
Karlsøy oppgav da at kalver, ki og lam er bortdødd av mangel på fo r.
Også sognepresten med sin gode prestegård påstod som en generell regel
at småfeet døde hen etterhånden p.g.a. fo rmangel. I 1683 var
halvparten av de 20 kyr på prestegården bortleid til andre for vinteren
fordi presten mangla fo r.
Dette viser at sommerbeitet har vært tilstrekkelig. Kjøligere og
fuktigere klima ville da heller ikke redusere beitemulighetene særlig.
Det var fo rtilgangen for innefo ringa som var problemet, og dette kan
ha blitt vanskeligere nå. Dårligere høytørk ville føre til mindre og
dårligere vinterfo r, især ettersom all høytørking foregikk ved
marketørking. Det er og sannsynlig at kjøligere klima ville forlenge
inneforingssesongen merkbart. Sognepresten oppgav i 1683 at sommeren
var beregna fra St. Hans (24/6) til St. Michael (29/9), tydeligvis med
henblikk på hva som var vanlig beitesesong for storfe. Dette synes
generelt å vise til en temmelig sein vår. I 1667 sa da også
sognepresten at gode åringer og god høytørk her ganske sjelden faller
(forekommer).
Dårligere klima kan også ha hatt innvirkning på skogen. I følge
matrikkelen i 1667 var brenseltilgangen utilfredsstillende i store
deler av prestegjeldet, tross lita befolkning. Bare fastlandsgårdene
var selvforsynt, bortsett fra Bakkeby, som måtte heilt oppi fjellet
etter ved. På øyene var det bare Bratrein, Skattøra og Nord-Grunnfjord
som var forsynt med skog. Alle de øvrige gårdene var heilt fri for
skog, eller der var bare litt kramp og ris.
I tillegg til klimaet kan også aukt februk ha hatt innvirkning på
skogen, både i form av aukt beiting og større behov for brensel til
koking av ost og løyping.

Håndverk og husflid

I forrige periode fant vi noe håndverksspesialisering knytt til
fiskevær og handelsstasjoner. I denne periode ser det ut til at vi får
en tilbakegang til et meir uspesialisert næringsliv og meir
heimehusflid. De håndverkere vi møtte sist i forrige periode, blei alle
borte i 1620-åra eller like etter 1630. Fleire av dem fikk også sine
håndverksnamn bytta ut med -sen-namn, noe som kanskje viser til mindre
aktivitet. Seinere utover 1600-tallet er det lenge mellom hver
håndverker vi kommer på sporet av.
I 1620-åra møter vi Jakob (Jokum) Skredder på Karlsøy etpar år. Så
finner vi Morten Skredder på Slettnes 1647-52, Mads Snekker på Slettnes
i 1661, i Langsund 1666-70 og Vannvåg 1682-87, i 1672-82 var Laurits
Tømmermann på Helgøy, i 1676-77 var Johan Skredder i Langsund, og i
1690-92 var Jens Jakobsen Smed på Rødgammen. Det er ikke stort på
70-80-år, selv om vi ikke kan regne med å ha nådd alle. Vi kan ellers
nemne Henrik Hofnagel, sønn av Henrik Nilsen Hofnagel på Reinsvoll ca
1666, med borgerskap i Bergen som kannestøper fra 1692. Han var litt
utpå 1700-tallet bosatt i Vannvåg, men vi kjenner ikke til noen
håndverksaktivitet her.
I en skatteoppgave fra 1683 blei det da også sagt klart at her ikke
eksisterte håndverkere. De som hadde råd til det, fikk slikt arbeid
utført i Bergen, ellers utførte folk selv slikt arbeid som husflid.
Det hadde rettnok kommet noen håndverkere og slått seg ned, men de
hadde måttet gi opp håndverket og dreiv jord og sjø, blei det sagt. Det
ser heller ikke ut til at det blei drevet noen salgsproduksjon av båter
lokalt eller i fjordene. I matrikkelen 1667 blei det sagt om
fjordsamene at de kan bygge seg noen små båter av furu, og dette
viser vel helst til heimebehov. Vi veit derfor ikke hvor folk fikk
sine båter og jekter.
Vi kommer derimot over adskillig med husflidsproduksjon, både kvinnelig
og mannlig, i skifta fra 1690-åra. Det er heller ikke noen grunn til
å tru at dette var noe nytt som kom inn nå.
Av de produkt som folk har omgitt seg med, ser vi at flittige hender
har drevet med sying, strikking og veving. I håndkle og putevar
finner vi fleire eksempler på sprang . De mange grener til sengetøy
viser til mange timer bak veven.
Redskapa har stort sett vært for enkle til å ha skifte- verdi . Det
eineste redskap som er nemnt, er en hjulrokk på Helgøy i 1696, trulig
en av de første. Det betyr at det var håndteinen og steinveven
(oppstaveven) som var i bruk blant kvinner flest.
I mannfolka sine bo-oppgjør kan vi finne en god del redskap, især slike
som har deler av jern. Det gjelder især redskap til tømmerarbeid, som
øks, sag, naver, hammer, tenger etc. I noen tilfeller finnes
smedverktøy: belg, smedtenger og smedsted (ambolt?). Bare ett sted
er smia oppgitt, på Helgøy i 1696. Trulig har virksomheta ikke gått
stort lenger enn til gårdens eget behov.
Fellberedning har også vært drevet, som vi kan se av de ferdige
produkt. I ett bo er oppgitt 6 ferdige sauskinn til en fell, klar
til sying.