6. Gods, gård og grunn

Godseierne

Kirkegodset undergikk ingen endringer i perioden. Adelsgodset blei
i 1651 solgt av den danske adelsmann og riksråd Henrik Rantzow av
Schøneweide til lensherre Preben von Ahnen på Bodøgård i Nordland. I
1675 arva sønnen Iver godset. Han var amtmann i Trondheim, og han og
enka eide godset fram til 1731. I de tidlige jordebøker er Laukvik
omtalt som adelsgods, men gården var alt i 1610 eid av krona, og det er
egentlig ei feilskrift for Steikervik. I matrikkelen 1648 er halvdelen
av Inderby omtalt som adelsgods, men det riktige er at heile gården
var kirkegods -- den var heller ikke med i jordeboka i 1633.
Det var krongodset som undergikk de mest drastiske endringer. P.g.a.
krigsgjeld måtte kongen selge alt krongods i Nord- Norge i 1666 til
private, utenlandske finansfolk. Dermed fikk mange Karlsøyværinger i
en hundreårsperiode utenlandske jordherrer, som styrte ved hjelp av
godsforvaltere. Den første var Jochum Irgens fra Holstein. Da han døde i
1675 fortsatte enka Cornelia Bickers fra Amsterdam som godseier,
deretter svogeren, baron Jacob de Petersen i Amsterdam, hans barn og
barnebarn.
Salget omfatta ikke bare krongodset og inntektene av det (landskyld og
bygsel), men alle regulære statsinntekter fra Nord- Norge, således
tiende, leidang, sikt-og sakefall (bøter), sjøfinneskatt,
sjøfinneleidang, fjellfinnskatt, jektereising (avgift på jektetømmer),
forlovspenger (arveavgift), almenningsskoger og rydninger. Det betyr
at alle oppsittere hos oss, også på kirke-og adelsgodset, blei
underlagt de private godseiere i Amsterdam, når det gjaldt vanlige
statsskatter, tiende og straffeforfølgelse. Dette var altså ei
privatisering av enorme dimensjoner.
Det er vanskelig å foreta ei sammenligning av godstypene når det
gjelder størrelse, fordi det stadig var endring i skyldverdien på
enkelte gårder, og en god del stadig lå øde. I det etterfølgende skal
vi beregne størrelsen av godsa ut fra skyldverdien i 1666. For
adelsgodset har jeg basert meg på matrikkelen året etter, som blei
erklært å være den gamle takst . For de to øyer som ikke var
skyldsatt, Karlsøy og Nord-Fugløy, har jeg benytta den skyldverdi som
blei satt i 1723.
Tabell Godsstrukturen i Karlsøy 1666-67.
Krona 28 våg 40,4 % Lokalkirka 7 våg 1 pund
10,5 % Adelsslekta 34 våg 49,1 % Selveie - -
Totalt 69 våg 1 pund 100 %
Vi ser altså at adelsgodset var det absolutt største godset, med
halvdelen av samla skyld. Krongodset inkluderte trulig mye av gammelt
finneodelsgods , slik at det egentlige krongods opprinnelig må ha vært
meir beskjedent enn de 40 % det nå utgjorde. Men skyldverdiene er
egentlig vanskelig å sammenligne, fordi adelsgodset heilt fram til 1666
var skyldsatt i forhold til antallet brukere. Først i 1667 fikk det
ei fast samla skyld per gård. Denne skylda blei da utvilsomt satt for
høgt, ettersom gårdene nå var meget forringet med oppsittere.
Når det gjelder skyldverdi per matrikkelgård, så var den nokså lik for
krongods og kirkegods, med litt under 1 våg (0,9 våg). Adelsgodset lå
høgt over, med over 1 våg (1,8 våg). Dette avspeiler fiskeverdien
(utroren) og det gamle antall av oppsittere, meir enn jordbruksverdien.
Dette misforhold forsøkte man i 1723 å utjevne, men med enkelte mindre
endringer, blei den gamle skylda stående til 1838.

Godsforvalterne

Kirkegodset blei forvalta av sognepresten i Tromsø.
Det er uvisst om eierne av adelsgodset hadde egne lokale
forvaltere, eller om de nøyde seg med å sende en fullmektig,
f.eks. til tingmøter. I 1665 blei ombudsmannen (forvalter) for
adelsgodset omtalt på en slik måte at han kan ha vært bosatt
lokalt i lenet. I alle fall må han ha vært tilstede på tinget.
Året etter blei tidligere fogd i Tromsen, Lorents Frantzen, nemnt
som ombudsmann for Dønnesgodset i 1663, men det er uklart om
han bodde i Tromsen eller på Helgeland. Adelsgodset i Karlsøy
hørte nå med til dette godskomplekset. I 1669 nemnes Nils
Mortensen som forvalter for Rosenkrantz-godset i Nordlandene. Med
godseiere bosatt i Nordland (fra 1651), blei det naturligvis
mindre behov for egne forvaltere her nord.
Krongodset blei fram til 1666 forvalta av fogden. De utenlandske
godseiere som nå overtok, måtte styre gjennom lokale fullmektiger i
landsdelen, men de hadde også tidvis en generalagent i Bergen.
Første forvalter var viselagmann Gjert Lange, bosatt på Helgeland. I
tida 1671-84 var forvalteren bosatt i vårt område. Det var Hans
Pedersen Grå som brukte Langsund (Bratberg), den tidligere fogdgård,
som setegård, med Lanes og Hessfjord som underbruk. Hans eget
gårdsområde strakte seg altså fra Grågårdselva til Bjørnskar! Gården
fødde 6 kyr, 20 småfe, hest og 3 svin, og Hans Grå hadde 5
tjenestefolk. Hans etterkommere fortsatte å bo her til ca 1770, og
gården tok etterhvert namn etter slekta og blei til Grågård.
Grå hadde Tromsøgodset på regnskap, men i 1680-81 forpakta han godset
eller deler av det. Han forpakta også adelsgodset hos oss 1682-84. Da
han døde, var hans økonomi i full uorden, og han skyldte store summer
for godsforvaltninga. Med renter utgjorde det 618 daler for
Tromsøgodset og 58 daler for adelsgodset. Han skyldte og 67 daler til
lagmannen for andel i leidangsfisken, som han tydeligvis også hadde
spekulert i. Ialt hadde han skyld på 762 daler, mot aktiva på 340, så
godseierne tapte store beløp på sin forvalter.
I tida 1690-1710 var Andreas Tønder, Vang i Senja, forvalter, men den
videre utvikling skal vi omtale under neste periode.

Matrikulering, skyldsetting, landskyld og bygsel

Matrikulering betyr at et avgrensa landområde, en matrikkelgård,
blir gitt en fast skyldverdi (landskyld eller jordleie), og ført inn i
et offentlig jordeiendomsregister. Skylda var i prinsippet fast, og
ved bruksdeling skulle skylda fordeles på hver bruker i forhold til den
jorda de brukte.
Bortsett fra de samiske gårdene i Ullsfjord/Lyngen, var heile
prestegjeldet stort sett ferdig matrikulert i begynnelsen av 1600-
tallet. Det skjedde likevel endel endring både i skyldfastsettelse og
i det geografiske omfanget av enkelte matrikkelgårder.
På fastlandet var 6 matrikkelgårder: Nord-Lenangen, Sør- Lenangen,
Selnes, Jegervatn, Bakkeby og Svendsby (med Ullsnes).Reinøy var delt i
3: Eide, Reinøy (Reinsvoll-Høystasletta) og Bratrein. Ca 1615-16 blei
Søreidet utskilt fra Nordeidet, og nærmere 1666 blei Reinsvoll nytt
namn på Reinøygården. Ringvassøy hadde 10 matrikkelgårder, derav 5 i
Langsund: Kraknes (sia kalt Lanes), Hessfjord, Bratberg, Skipvik (sia
kalt Elvevoll) og Skattøra (også kalt Geitholl). Bratberg blei seinere
kalt Langsund, og fikk tillagt seg Hessfjord og Lanes. De øvrige
matrikkelgårder på øya var Nord-Grunnfjord, Fagerfjord, Skogsfjord (med
vatnet) og Sør- Grunnfjord, mens Dåfjord og Dåvøy lå under
Helgøygården. Helgøya var delt i 2: Helgøy og Inderby, Grøttøy var delt
i 2: Nord-Grøttøy og Sør-Grøttøy. Rebbenesøy var delt i 3: Rebbenes,
Toftefjord og Breivik. Nord-Kvaløy var delt i 7: Sørskar, Hermannsfjord,
Laukvik, Rødgammen (med Bårset), Finnsula, Nordskar og Steikervik.
Egne matrikkelgårder var Andammen, Måsvær, Hersøy, Flatvær, Lyngøy og
Hattøy (med Mekta og Sør-Fugløy). Seinere blei Måsvær og Hermannsfjord
slått sammen til en matrikkelgård. På Vanna var 11 matrikkelgårder:
Torsvåg, Vannereid, Ytre Hamre, Indre Hamre, Kvalshausen, Vannstua,
Vannvåg, Kvitnes, Vikan, Slettnes (med Skipsfjord) og Burøy/Burøysund.
Egne matrikkelgårder var Grimsholmen, Skorøy og Spenna. Ca 1666-67 var
Vikan gått inn i Skorøy, Kammen blei utskilt fra Indre Hamre, og
Skåningen utskilt fra Kvalshausen. Grimsholmen blei lagt under Burøy.
Nord-Fugløy og Karlsøy var ikke skyldsatt, men begge gav
leieinntekter, og var vel avgrensa som landområder.
Vi skal så se nærmere på jordleia og leiesystemet, som begge viser
sterke avvik fra landsnormalen .
I folketellinga i 1666 og matrikkelen 1667 er jordleia kalt landskyld,
men både for krongodset og adelsgodset er det i de tidlige jordebøker
tale om landvare .
Dette var i middelalderen ei jordherreavgift, lagt på utroren. Den
utgjorde ei vorde , som opprinnelig var ei knippe med 10 fisker. I
denne betydning møter vi også landvaren i noen av de gamle rorvær, som
Flatvær, Mekta og Fugløy. I Fugløy blei betalt pund per mann fra
1610 og utover, mens det i Flatvær fram til 1666 blei betalt 2 pund per
båt i landvare.
Alt i 1567 møter vi imidlertid landvare i betydninga jordleie på noen
av krongodsgårdene, og utover 1600-tallet var dette en nokså
gjennomført betegnelse for krongodset. Det var da en nokså fast
skyldverdi på gårdene, selv om der også forekom endringer. Satsene
varierte fra 1 pund (Laukvik og Finnsula) opp til 2 våg (for Helgøy) og
2 våg 1 pund (Reinøy/Reinsvoll), med -1 våg som normalytinger.
For kirkegodset var det i 1589 tale om landskyld, likeså i 1666, men
vi har ellers ingen jordebøker å sammenligne med. Bortsett fra
Toftefjord med pund i leie, var normalleia 1 våg per gård, og satsene
virker nokså stabile.
Det er adelsgodset som gir den mest avvikende skyldsetting. Her tales
i jordebøkene om landvare, og den varierte mye. I jordeboka fra 1633
heitte det da også at landvaren hvert år ikke faller like meget, men
likesom fisket tilgår og folkene tilflytter . I folketellinga i 1666
får vi forklaring på systemet. Det blei oppgitt her for endel av
gårdene at det ikke var satt ei fast skyld, men at hver oppsitter
eller bruker betalte 2 pund årlig, uansett hvor mange som bodde på
gården. Dette gjaldt for Flatvær, Torsvåg, Ytre og Indre Hamre,
Vannereid og Kammen. For Lyngøy, Skorøy og Slettnes var det også
oppgitt oppsittere som betalte 2 pund hver. For 2 gårder (Skåningen
og Vannvåg) blei det betalt 2 pund for gården, men delt likt mellom 2
oppsittere hvert sted -- her var altså ytinga på 2 pund stivna og
festa til gården. I tillegg får vi her 5 gårder som ikke kan knyttes
til 2 pundssatsen: Steikervik (1 våg), Kvalshausen (1 pund), Vannstua
(2 våg), Spenna og Burøy (2 pund hver). Går vi til jordeboka i 1633,
kan disse gårdene også knyttes til 2 pund satsen, men da var det til
gjengjeld noen av de øvrige gårdene som ikke samsvarte med systemet.
Med liten stabilitet i bosetninga, ville dette systemet variere meget
årlig, og det er da ikke rart at de 5 eierne hadde delt gårdene slik
athver eide i hver gård. Rettnok var adelsgods visstnok fritatt for å
betale odelsskatt, men kontribusjonsskatten fra ca 1648 skulle knyttes
til jordleia, så det gamle systemet måtte føre til ugreie for fogden.
Likeså kunne et slikt system dårlig forenes med
Matrikuleringskommisjonens arbeid i 1667. Det ser derfor ut til at ei
fast matrikkelskyld blei etablert for de fleste adelsgodsgårdene etter
1660-åra. Det skjer likevel en god del endringer, så systemet var ikke
stabilt. I 1679 hadde f.eks. 13 gårder skyld som var utleda av 2
punds-ytinga, noen gårdparter a 2 pund er oppgitt øde, noen slike
parter var delt mellom fleire brukere, og på Kvitnes disponerte en
bruker 2 gårdparter a 2 pund. 4 gårder hadde nå avvikende satser:
Burøy og Spenna (1 våg hver), Vannstua (2 våg) og Måsvær med
Hermannsfjord (4 pund).
Jordleia på adelsgodset var altså en mellomting mellom utrorsavgift og
fast landskyld. Den var ikke knytt til utroren, og heller ikke til
jorda, men til personen som brukte jorda. Slik sett stod den i
motsetning både til kirkegodset og krongodsets jordleie eller landvare.
Det som forente disse tre godstypene, var selve leiesystemet . Det var
tydelig ikke tale om formell bygsel med livsfeste, slik som Christian
den fjerdes lov foreskreiv, og med alle de avgifter som hørte med:
førstebygsel (engangsavgift ved kontraktinngåelse, også kalt
innfestingssum), sportler ( støvelhud ) til kontraktskriveren ved
bygslinga, og tredjeårstake ellerlandboveitsle (ei fornyingsavgift, som
skulle betales hvert tredje år). Heller ikke kunne det være tale om
åbotsplikt (vedlikeholdsplikt) for husa, som leieren her selv eide.
I krongodsets jordebok fra 1626 er det sagt klart at det ikke fantes
bygsla jorder i lenet, unntatt to gårder i Hillesøy (Austein og
Brensholmen) som lå til bispens underhold. Andre samtidige kilder
støtter dette. I lensregnskapa er ikke innført noen førstebygsel eller
tredjeårstake eller lignende for 1567 eller seinere. I skattematrikkelen
av 1648 er det oppgitt gressleie for alt gods i Tromsen len, (f.eks.
kongens gressleie ) mens det fra Malangen og sørover var bygsel, (f.eks.
kongen bygger , d.v.s. har bygselretten). Også i 1666 nemnes gressleie
for noen gårder av kirkegodset. I ei adelsjordebok fra 1661 sies klart
at det ikke blei gitt bygsel, førstetake eller tredjeårstake, og
matrikkelen i 1667 bekrefta det samme for alt godset i lenet. Det ser
ikke ut til at matrikkelrevisjonen i 1667 førte til noen forandring i
systemet. Enda ca 1680 blei det opplyst at det blei betalt gressleie i
avgift, at her ikke fantes bygsla jorder og det blei ikke gitt første
bygsel og tredjeårstake. Derimot blei det gitt en ringe kjennelse til
landdrotten, når noen plass til gressleie antakes . Dette var da
gammel praksis -- fra Arilds tid, som det blei sagt. I 1666 omtales
rettnok førstetake for kappellanens gårder i Helgøy, om noen faller ,
men det er trulig at det var denne kjennelse eller godtgjørelse det
dreide seg om. Enda så seint som i 1741 blei landvaren til Herskabet
omtalt i betydning av landskyld eller jordleie.
Når vi fra 1709 får bevarte justisprotokoller (tingbøker), finner vi
tinglyste bygselkontrakter allerede fra første side, som et fast
system. Selve bygselbreva er imidlertid ikke innført, så vi mangler
detaljene. I forbindelse med en tvist i 1722 om leieretten til en
jordpart på Reinsvoll, er imidlertid bygselseddelen fra 1720 gjengitt.
Her finner vi denne tilføyelse av godseierens fullmektig: En liten
kjennelse isteden for bygsel og støvlehud er meg betalt som mitt
regnskap utviser . Også denne kontrakten er uklar når det gjelder
leietida, idet den skulle gjelde sålenge han (leier) riktig avlegger
de kongelige kontribusjoner (skatter), samt sedvanlig rettighet til
landdrotten, og forresten forholder seg som en skikkelig leilending
etter loven.
Det kan etter dette se ut til at vi her har å gjøre med et
jordleiesystem som gikk ut på forpaktning eller åremålsleie. Dette
systemet var fleksibelt nok til å fange opp de hurtige endringer i
bosetninga som en labil, fiskeriprega økonomi gjorde nødvendig. Dette
framheves også i samtidige kilder. I kronas jordebok 1626 omtales
således jordeplasser, engesletter eller gressleier -- en part bor
folk på undertiden -- en part engesletter brukes undertiden, og
undertiden ligger de øde, så ingen dem bruker -- . Og i adelsjordeboka
fra 1633 sies det: disse landvarer -- uti hvert år ikke faller (gir)
like meget, mens like som fiskeriet tilgår og folkene tilflytter .
Noe meir stabilitet i systemet har selveie av husa kanskje brakt, ved
at etterkommerne lettere enn ellers kunne overta bygselen når de
allerede eide husa. Det ville da ikke være så lett for utenforstående
å komme inn ved bygselskifte. At leieren eide husa, har kanskje
sammenheng med at her var lite tømmer innen rekkevidde, til reparasjon
og nybygg. At leierne eide husa, bekreftes allerede i 1626, og nemnes
også i 1680 og på 1700-tallet. Men det blei og hevda i 1680 at
selveide hus ikke var til hinder for flytting: -- deres ringe
medfølgende hus at må oppsette som de igjen medtakes, når de på andre
plasser seg for armod må forføye . På mange gårder var jordhus vanlig
enda utover 16-1700-tallet, og det var da ikke så mye trevirke som
skulle fraktes vekk.
Hva slags gård er det så vi finner her på 1600-tallet? I ei rettsak i
1710 om eiendomsgrensen mellom Elvevoll (Hansnes) og det som seinere
blei Grågården, blei mark, skog og engesletter omtalt som det som
utgjorde gården. Her er det tydelig at engesletter ikke bare betydde
innmark i snever forstand, men generelt slåtteland, slik vi også kan
møte det i andre kilder. Her brukes også jord om selve innmarka, noe
som ellers og har vært vanlig heilt til vår tid, f.eks. Prestejorda.
Gård har vært brukt om våningshuset eller tunet, og det må være denne
betydninga vi finner i stadnamn som Mariagård, Futgård, Pålfinngård,
Pergård, Grågård og Hersøygård. Både jord, eng og voll har ellers vært
vanlig namn på jordstykker, både på innmarka ( heimejorda ) og
utslåtter. Alle gjenfinnes idag i en rekke tradisjonelle bruksnamn, som
Kokkevollen, Storvollen, Håkenjorda, Mellajorda, Pernilsajorda, Rotenga
og Stakkenga. Andre utslåtter har vært omtalt med stakk, sletta, lade
etc., f.eks. Lauvsletta, Ystelad, Lanes, Stakkvik, Stakkenes. Dette er
bruk som tydeligvis er sekundære i forhold til matrikkelgårdens
hovedboplass.
Den gård vi sitter igjen med blir da primært en boplass . Den har hatt
et stort oppland, med beitemark og utslåtter, skog og myr, men med
lite innmark, og var heilt uten åkerland og gjerder.
Bygningene var plasert slik at det var kort vei til støa, som kanskje
var det mest sentrale sted på gården. Støa og naustet var å finne der
det var best mulighet for lending, enten p.g.a. havsjø og fjordvind,
eller etter fjæras beskaffenhet. På den måten blei det adgangen til
havet som bestemte mye av gårdens fysiske utforming.

Finneodelen

Første gang vi møter dette begrepet i vårt materiale, er i 1667
matrikkelen. Da heitte det at finnene i fjordene Ullsfjord og Lyngen
ikke tidligere hadde gitt landskyld ettersom deres fedre har rydda i
ville skogen . Deres plasser blei nå skyldsatt og innført i matrikkelen
etter kongelig ordre, men dette blei opphevd igjen. I 1723 blei
gårdene deres igjen innført i matrikkelen, men dette blei ikke
virkeliggjort før ei tid etterpå. Noen finnerydninger som var overtatt
av nordmenn, som Jøvik i Ullsfjord og Koppangen i Lyngen, var skyldsatt
litt tidligere (i 1713 og 1720). Finneodelen var altså virksom i
Ullsfjord og Lyngen til inn på 1700-tallet.
Mye tyder på at sjøsamene tidligere hadde hatt finneodel også til deler
av områda lenger ute. Dette gjelder især Langsund, som var bosatt av
samer fram til ca 1580, og Nord-Grunnfjord, som samene gav opp
1611-12, muligens også Sør-Grunnfjord (norsk bosatt fra 1610). For
Skogsfjord er saka uviss. Her bodde både samer og nordmenn på
1500-tallet, men mye tyder på at samene delvis var husmenn under de
norske bygslere. Gården var som kjent tidlig matrikulert som kirkegods.
I 1666 ser det ut til at en same selv bygsla en gårdpart i Skogsfjord.
I Dåfjord tapte samene finneodelen på 1600-tallet, og gav seg inn under
Helgøygården som husmenn, antakelig for å sikre seg beskyttelse mot
inntrengere med bygselbrev. Et forsøk på å matrikulere de samiske
bruka i Dåfjord i 1667, med ei skyld på 1 våg, blei oppgitt, og
Dåfjord blei liggende under Helgøy til 1838. Dette tyder på at samene
ennå ikke var ansett som bygselverdige.
Det kan og stilles spørsmål om ikke finneodel tidligere hadde vært
virksom for den østlige og sørlige del av Reinøy og heile
Lenangslandet, som synes å ha vært samiske bruksområder til nordmennene
flytta inn tidlig på 1500-tallet.
Noe som gir støtte til en slik hypotese, er det forhold at fram til
1608 var samene i området anerkjent som rettighetsinnehavere til
jordleie (landvare) av alle de norske jordbrukerne i Skjervøy tinglag,
til tomteleie (husfrelse) fra endel norske bygder Karlsøy, Rødgammen,
Nord-Fugløy, Nipøy, Sør-Lyngøy i Helgøy tinglag, og Sommarøy og Hillesøy
i Hillesøy tinglag, samt til utrorsavgift og gressleie av Nord-Fugløy.
I Skjervøy omfatta dette alle gårdene på Arnøy, Laukøy, Vorterøy,
Skjervøy, Haukøy, Follesøy og Kågen, foruten Meiland og etpar steder
på Hamneidlandet.
Det er i et kongebrev fra 1608 at disse samiske avgiftene blei omtalt
første gang, og da i forbindelse med at staten nå ønska å inndra dem,
tydeligvis i forbindelse med den aktuelle politiske strid med Sverige
om sjøsamene. I lensregnskapet møter vi dem fra 1611-12, og med omtale
som viser deres opprinnelige karakter. Innkrevinga kom trulig i stand
allerede fra 1608.
I vårt område dreide det seg om den uskyldsatte Nord-Fugløy, som både
gav utrorslandvare, gressleie og tomteleie for rorbuer. Denne
ressursrike øya har tydeligvis vært dominert av samiske brukere alt i
sein-middelalderen, slik som det fortsatte heilt fram til 18-1900-
tallet.
Husfrelse var tomteleie fra alle fastboende folk på Karlsøy, som også
var uskyldsatt like til 1723, samt tomteleie for noen få byborgere for
sommerhus på Nipøy og Rødgammen og Hillesøy/Sommarøy, foruten rorbuer
i Sør-Lyngøy.
Disse avgiftene må tolkes slik at samene tidligere i middelalderen
hadde disponert eller hatt finneodel til en betraktelig større del av
området enn det vi møter på 15-1600- tallet. I forbindelse med
omlegging i næringsutøving har de så på 14-1500-tallet oppgitt endel av
sitt bruksområde, og blitt fastboende gårdbrukere i de i indre strøk,
slik vi møter dem i matrikkelen 1667.
Avgiftene fra Nord-Fugløy er spesiell, ved at de bare blei pålagt folk
fra adels-og kirkegodset, hovedsakelig folk fra Øst- Vanna og
Tromsøysund. Vi må tru at også noe folk fra krongodsgårder deltok,
ihvertfall fra Lenangslandet, men de var altså forskånet for avgift.
Dette kan ha si rot i tidligere forhold, da det seinere krongods, bl.a.
Lenangslandet, var finneodel. Det samme kan gjelde utror av folk fra
Skjervøyområdet. Det forhold at Vannværingene blei pålagt avgifter i
den nærliggende Nord-Fugløy, synes å vise at samene har beherska
Fugløyressursene fra ei tid da der ikke var noen deltakelse her fra
Vanna-folket, kanskje i en nedgangsperiode i tidlig middelalder. Slik
sett kan forhold på 1600-tallet også kaste lys over tidligere
perioder.
At både Nord-Fugløy og Karlsøy var uskyldsatt på 1600-tallet, som de
eineste gårder i prestegjeldet, kan altså finne sin forklaring i at
begge tidligere hadde vært finneodel.
De samiske avgiftene gav da også meir inntekt i statskassen ca 1611-12
enn ei vanlig landskyld. Nord-Fugløy gav nå 5 våg fisk og Karlsøy 2
våg. Ved skyldsettinga i 1723 blei Nord-Fugløy satt i bare 1 pund og
Karlsøy 1 våg i landskyld.
I betraktning av at Karlsøya har hatt gårdshaugsbebyggelse fra slutten
av 1300-tallet, kunne det tenkes at finneodelen var etablert tidligere
enn dette. Det kan imidlertid også tenkes at det har vært seinere
avbrudd i den norske bosetninga, som har gjort at samene har kommet
inn. Vi kan der minne om at vi ikke har holdepunkt for at Karlsøya var
etablert som fiskevær ca 1520.
Nipøy lå på 1500-tallet innafor det som trulig var samisk område. Øya
var i likhet med Sør-Lyngøy, Hillesøy og Sommarøy, egg- og dunvær, og
det kan være dette som samene var ute etter, men sommerfisket kan og
ha spilt en rolle. Den samiske avgifta i Rødgammen var pålagt
sommerborgerne, som trulig begynte å ta opphold her fra slutten av
1500-tallet. Forøvrig var Rødgammen bygselgård under krona fra 1567
eller før.
Vi ser altså at det ikke fantes norske selveiere i prestegjeldet på
1600-tallet, mens de samiske jordbrukere inne i fjordene fortsatt satt
med eksklusive bruksrettigheter som etnisk gruppe, finneodel. På mange
måter stod denne rettighet på linje med selveie.