9. Stor Armod er Landet geraaden udi

Dyrtid og kriser

Dette sitatet fra Petter Dass fra 1690-åra om forholda i Lofoten,
kan stå som passende karakteristikk for perioden 1620-1700, også i
Karlsøy.
Det finnes ei rekke utsagn og forhold som viser til dyrtid og kriser og
nedgang i perioden, især i første delen, mens tida fra 1670-åra
kanskje meir kan karakteriseres som konsolidering eller stabilisering.
Ca 1620 var høgkonjukturen over, etter kanskje etpar hundre års
varighet, og den skulle aldri ta seg opp igjen. Hvordan forløp så
dette kriseramte århundret, og hva var det som svikta?
Selv om der er tegn til svikt allerede før 1620, representerer tida
1610-20 på mange måter høgdepunktet i utviklinga. Den måtte i
ettertida bli stående som ei glansfull tid -- og gjøre nedgangen
etterpå enda meir kontrastrik og dramatisk. Vi ser dette på omtrent
alle felt -- når det gjelder nedgang i fisket, i skatteinnkreving, i
handel og jektefart, i redusert folketall og fraflytta boplasser, i
nedlagte kirker, og ved at den sentrale plass vårt område hadde hatt i
den lokale forvaltning, gikk tapt.
Der finnes i det sparsomme materialet fra 1600-tallet fleire eksempel
på utsagn om krisa.
I 1624 blei det fra Tromsen len sendt et bønneskriv til Kongen om å få
skattelette p.g.a. de elendige tider. Selv om vi vel får trekke litt
av for overdrivelser, var det tydelig nødsprega tilstander som herska.
Skrivet var undertegna på Tromsøy 10. juni, av 9 lagrettemenn fra
Helgøy tinglag, 1 fra Skjervøy og 2 fra Hillesøy, uten at det trenger å
bety at forholda var verst hos oss. Her var i lenet nød og trang
p.g.a. dyrtid og slemme og fordervelige sjukdommer -- noe som kanskje
hang sammen. Trulig hadde da tilstanden alt vart fleire år, ettersom
reservene fra den gode tida alt nå var oppbrukt.
Det var fisket som hadde slått feil, så det blei for lite å leve av
når skatter og avgifter var betalt. De fleste fiskere hadde i fleire
år måttet ta underholding på borg (kreditt). Nå var skylda blitt så
stor at utredere ikke lenger ville forsyne fiskerne med mat, klær og
penger, så sultedøden stod for døra.
Skrivet gikk direkte til København, og svaret blei gitt allerede 26/8.
Det gikk ut på at de fattigste fiskere skulle behandles mildest mulig.
Tingvitner skulle settes opp og sendes sammen med fogdregnskapet, over
de som ikke kunne betale.
Og nødsåra nå skulle ikke bli forbigående. I 1628 måtte Tromsværingene
igjen sende bønneskrift til Kongen, for å slippe utskriving av yngre
mannskap til krigstjeneste, noe som gikk utover deltakelsen i fisket.
Og kongen var dem igjen nådig, og gav fritak, mot at de utreda en viss
sum. ret 1629 omtales som denne hårde og dyre tid , og fisket slo
fortsatt feil i 1631. Da nye byrder med utredsler til et orlogsfartøy
på 300 daler blei pålagt folket her dette år, måtte de igjen ty til et
bønneskriv til København, for 3. gang på 8 år. Folket som før var
formuende heitte det, var nå kommet heilt til akters økonomisk. De var
uten kreditt og kunne lite klare disse byrdene. Det ser og ut til at
de blei bønnhørt igjen.
I 1629-32 blei oppgitt hvert år om strandsitterne at den største part
(var) forarmet og uti stor elendighet . Også den velsituerte
styrmannsgruppa gikk det ut med. I 1624 var Mogens Hansen i Laukvik
forarma, i 1629-31 var alle styrmenn forarma, og i 1632 var styrmann
Oluf Christoffersen på Inderby i stor skyld .
Og bedre tider var ikke i sikte. I 1635 heitte det om Tromsø
prestegjeld, altså heile Nord-Troms, at fiskeriet seg forslår -- , i
1644-45 var folk forarmet og fiskeri fraslagen , som må bety det
samme. I 1652 var det oppført 28 husmenn, men heile 13 av dem var så
forarma at de ikke kunne betale skatt.
I 1666 heitte det om Melvik anneks, som delvis dekte vestre Helgøy:
fiskeriet er ganske ringe, og forverret år etter annet . ret etter sa
matrikkelen generelt om adelsgodset i prestegjeldet, d.v.s. de ytre
gårder, at det uti forrige tider (var) vel besatt med oppsittere, men
nu meget forringet , og om folk generelt at her var fattigdom og armod
som tiltok. I 1683 beskrives -- rettnok i forbindelse med skattekrav
-- stor armod både hos sorenskriveren på Karlsøy, presten på Karlsøy,
og presteenka på Helgøy, og alle innbyggere blei beskrevet som dette
fattige forarmede folk og finner . Det heitte at fiskeriet hadde slått
feil igjen, så almuen var heilt forarma. Ved utgangen av perioden ser
vi at de fleste av fiskerbøndene beskrives som fattige, og blant den
økonomiske overklasse var det fleire som var i dårlige kår.
Hva var det som hadde skjedd på de 80 år fra 1620 til 1700? Var det
nedgang i fiskepriser, svikt i innsiga, var det kornforsyningskriser
p.g.a. krigen, eller andre årsaker som gjorde perioden til et dystert
århundre, kanskje den verste tida vårt område har opplevd?

Nedgang i fiske, jektefart og handel

Som vi har sett fra beregninga av norsk fisketiende, var det svær
svikt i oppfiska kvantum utover 1630-40-åra. Fra 129 våg per år ca
1610-20, gikk tienden ned til 86 i 20-åra, og til 52 våg i 30-40 åra,
altså et fall på 60 %. Vi ser og at samenes fiske svikta, især etter
1627-28. Som vi har sett, svikter også gruppa av utrorsdrenger i
perioden, fra ca 20 i 1620-åra, til etpar ca 1640-50, altså drenger
ensidig knytt til det kommersielle fisket.
Det er uvisst hvordan dette skal tolkes. Var det et fall i fiskeprisen,
som gjorde det ulønnsomt å fiske, eller var det svikt i forsyninger,
utrustning og kreditt, som gjorde at folk i mindre grad kom seg på
havet for å delta i sesongfiskeria?
Det forhold at sommerfisket og vinterfisket svikta i ulik grad, og at
Helgøy og Karlsøy hadde varierende svikt, tyder på at sviktende innsig
kan ha vært ei hovedårsak til nedgang i oppfiska kvantum. Men vi veit
og at 1620-30-åra var vanskelige år, med dyrtid og svikt i
kornforsyningene p.g.a. kriger ute i Europa (30-års krigen), og der var
storbrann i Bergen i 1623 som ødela forsyningene der. Kan svikt i
fiskeinnsiga ha sammenheng med dårligere klima, kaldere hav og endra
gyte-og åtevandringer? I 1624 nemnes og stormfullt vær som ei hindring
for fisket, og det kan ha satt inn med en periode stormfulle år. Dette
er spørsmål som idag ikke kan besvares. I alle fall var dette endringer
som var langvarige, og som skulle få drastiske og varige utslag.
Nedgangi fiske blei automatisk etterfulgt av en tilsvarende nedgang i
handel og jektefart.
Fra ei livlig jektefart på Bergen ca 1620, gikk det fort nedover, slik
at vi ca 1650 bare hadde ei jekt igjen, Hans Hansens jekt, som nå
hadde sitt leie i Langsund. I tillegg hadde antakelig noen byborgere
og embedsmenn jekter som seilte på Bergen og kanskje Trondheim. Det
virker og som lokalhandelen var ved et minstemål ved midten av
århundret. Vi ser og at handel og jektefart var borte fra ytterstrøket
og meir konsentrert om de indre deler.
Dette viser altså mindre handelsvolum og mindre fraktbehov mellom
Karlsøy og eksportbyene.

Da krakket kom

Også før 1620 var det ulik skatteevne og variasjon i antall
skattytere år om anna. Det kan vi se ved å sammenligne de to skatter
folk betalte: landskatt og leidang. Det var imidlertid fra 1620-åra
dette slo drastisk ut -- så drastisk at noe av utslaget antakelig må
skyldes at folk blei tvunget til å flytte vekk fra området.
Til å begynne med var det ingen store utslag. Antallet leidangsytere
gikk til og med opp fra 1621-22 til 1622-23, fra 184 til 207. Men alt
i 1621-22 var to personer fritatt for leidang fordi de var forarma, en
i Sørskar og en i Nordskar. Noe i samme retning, d.v.s. nedgang, har vi
kanskje i at så mange nye boplasser blei tatt opp igjen i 1622-23:
Steikervik, Skåningen, Grimsholmen, Breivik og Andammen, alt magre
boplasser, men med visse muligheter for februk. Men både Nord-og
Sør-Grøttøy var øde, etter at skipper Oluf Pedersen var flytta til
Nord-Grunnfjord. Det vanlige preg av handel og utlendinger holdt seg
imidlertid, især i Rødgammen, der det av 14 som betalte
leidang/husfrelse i 1623-24, var 13 som var handlende, skipper, var
fra Bergen/Trondhjem, utlendinger etc.
Med leidangen 1623-24 kom den første nedgående bølge, og med
landskatten 1624 kom krakket for fullt, noe som trulig skyldes
utfallet av bønneskrivet til Kongen. Antallet voksne skattemenn
(utenom drenger) gikk ned fra 147 i 1623 til 93 i 1624, d.v.s. det blei
redusert med 36 %. Det må bety at mange slapp skatt. Men av dem som
betalte, var armoda også skrikende. Endel som før hadde betalt høg
skatt, gikk nå ned i lågste klasse (ringere strandsittere/husmenn).
Det gjaldt f.eks. Iver Willumsen, Rebbenes, som hadde mistet sine folk
til sjøs , Bergensborger Henrik Wishann på Flatvær hadde nå ingen
hjelp til sjøs , Willem Falkener på Ytre Hamre, den gamle hollandske
falkefanger, var blitt meget gammel, utreder og høvedsmann Edis
Mogensen på Kvitnes var gammel og forarma, Jens Thomassen Bratberg var
uten hjelp og Oluf Hansen Skorøy var forarma.
En heil rekke folk betalte dessuten bare ringere strandsitterskatt,
med den begrunnelse at de var forarma , utborget , meget skyldig og
forarma o.s.v. Av 93 som betalte landskatt, var 54 forarma, d.v.s.
heile 58 %, omtrent jamnt fordelt i de to herreder. Best var
skatteevnen på selve Karlsøya, der bare 1 av 10 var forarma, og i
Torsvåg, der 4 av 5 betalte normalt.
Vi ser og at drengetallet gikk litt ned, fra 23 i 1623 til 20 året
etter, men samtidig var det noe meir drenger med halvlønnsstatus enn
tidligere. Dette tyder på at det var en reell nedgang i skatteklasse,
eller endra utredningsvilkår. Også fisketienden tyder på nedgang
totalt, men p.g.a. noe skifte i innkrevingsstedene, er det vanskelig å
beregne dette i tall.
De 3 jektene fra Nordskar, Vannvåg og Rødgammen gikk som før, men
styrmann i Laukvik, Mogens Hansen, var forderva av pokker (d.v.s.
kopper) og forarma.
I 1625 betalte 59 skattytere landskatt til halv sats. I 2 tilfeller var
en halvlottsdreng inkludert i satsen for en skattyter. I alt var det
nå 54 ytere fra Karlsøy og 47 fra Helgøy, tilsammen 101. Det var altså
litt fleire som betalte landskatt, men andelen som slapp med halv skatt
var omtrent uendra (58 %).
Mens det i 1624 var 20 som betalte full sats, var tallet i 1625 gått
ned til 13 (utenom skippere/styrmenn), også en indikasjon på fortsatt
krise.
Mot dette taler en oppgang i drengeholdet fra ialt 20 til 28, og det
var da især drengene som gikk opp 13-19, d.v.s. til nivået fra 1623.
Dette skifte i skatteklasse fra full yter til dreng, kan imidlertid
være skatteteknisk, for leidangen var gått noe ned fra de tre
foregående år. Var det kanskje tidligere sjølvfiskere som nå blei
tvunget til å ro som drenger?
Ser vi på den videre bevegelse av skattytertallet, får vi etter en
liten bedring i 1626-27 et videre drastisk fall både for leidang og
landskatt i 1628 -- til henholdsvis 113 og 60, eller 45 og 60 % fra
1622-23. Seinere stabiliserte yternivået for begge skattegrupper seg
omtrent på dette nivået utover mot 1650 og like til ca 1670. Det kan
bety at noe folk var blitt skremt vekk i tida 1622-28. Det reelle
folketallet synes å ligge litt over skattytertallet, men ikke så mye,
hvis vi ser det i forhold til tellingene i 1645-1666-1702.
For leidangen ser vi at andelen av høgytere også falt, fra 29 i
1621-22 og til 6-12 seinere, eller fra 16 % ned til 7 % av totalen. Og
som vi har sett, blei fogden nødt til å sette folk ned i skatteklasse
og til å halvere landskattene slik at to og to husmenn eller ringere
strandsittere delte en skattesats, noe som fra 1626 førte til større
differensiering av skatteklassene.
Fra 1627-28 blei det årlig tatt opp tingvitne på tinget over alle som
var for fattig eller skrøpelig til å betale det de burde av skatter --
noen slapp da også heilt eller delvis. I 1627-28 blei f.eks. regna
opp 18 slike skattytere -- av disse betalte 10 leidang, mens alle 18
synes å ha sluppet landskatten. I 1629, da skattytertallet både for
leidang og landskatt var på det lågeste, har tingvitnet ført opp heile
56 namngitte fattigfolk for landskatt.
Samtidig var der 60-62 personer som betalte landskatt, foruten
drenger, av ialt ca 128 skattepliktige. Leidangen blei betalt av 113,
d.v.s. det var færre som slapp den. Dette mønstret går klart igjen
også seinere i 30-åra, noe som viser at folketallet (skattepliktige
familier og drenger) ikke var så langt fra tallet på leidangsbetalere --
d.v.s. at få slapp leidangsskatten, og at folketallet reelt var gått
mye ned fra ca 1620. I åra 1631-34 varierte fritatte skattepliktige
således 16-21-21-27. Ett av de siste år vi har tingvitne, fra 1647, er
regna opp 6 fritak. I 1652 er nemnt i skattelista at 13 av 28 husmenn
slapp skatten p.g.a. armod.
Fra 1629 var det og omtrent slutt med utrorsdrengene, som vi har sett,
og vi ser av skattelistene at det gikk hurtig ned med antallet av
leidangsytere i endel av fiskeværa og handelsstasjonene. Karlsøya gikk
ned 1621-22 til 1638-39 fra 29 til 12, Vannvåg hadde 7, og var øde
etter 1634-35, Skorøy hadde 12 og var øde fra 1632-33, mens Kvitnes
holdt seg på 7 (med endel variasjon i mellomtida), og Slettnes gikk
fra 10 til 7 (også med variasjoner). I Helgøy gikk ytertallet i
Torsvåg ned fra 13 til 4, på Hersøy fra 6 til 2, Flatvær fra 6 til 4,
Rødgammen fra 8 til 1, Helgøya fra 6 til 3, Nordskar fra 4 til 2, mens
Nord-Grunnfjord gikk opp fra 2 til 7. Endel av disse var altså
utrorsdrenger som blei borte.
Antallet av utlendinger og søringer minka altså sterkt, d.v.s.
tilflyttinga opphørte. Det var blitt mindre attraktivt å bo i dette
området.

Fraflytting og ødegårder

Nedgangen i folketallet blei etterhvert så drastisk, at heile
bosetningsmønstret blei endra. Særlig ille gikk det ut over det ytre
området i vestre Helgøy, som rettnok er rikt på fugl, kobbe etc., men
som er et magert jordbruksområde. Også fleire av de gode
jordbruksgårder lå tidvis øde. Men slike var og i stor grad brukt som
avlsgårder eller underbruk, d.v.s. slåttemark for andre.
Nå var ødegårder ikke noe nytt. Allerede ved inngangen til 1600- tallet
finnes en rekke ubebodde gårder som har vært i bruk i middelalderen
eller på 1500-tallet. Det gjelder Burøy, Andammen, Toftefjord, Måsvær,
Hermannsfjord, Nord-Lenangen, Reinsvoll, Finnsula, Steikervik, Lyngøy
og Fagerfjord, kanskje og Bårset, Kammen og Indre Hamre. Ihvertfall
Fagerfjord, Finnsula og Reinsvoll var i bruk som avlsgårder. Fleire av
disse gårdene blei liggende øde store deler av århundret, som Burøy,
Toftefjord, Måsvær, Reinsvoll og Finnsula. Men etterhvert kom og andre
gårder inn. I 1620-åra blei Breivik øde, og fortsatte nesten ut
århundret, Sør-Grøttøy blei tidvis øde, likeså Hessfjord, Bratrein og
Skattøra. Men utviklinga i Langsund er noe spesiell, idet enkelte
gårder som Skattøra blei brukt under Karlsøy eller Elvevoll, Hessfjord
blei lagt under Lanes/Bratberg eller Elvevoll, og Bratrein blei avlsgård
for sorenskriveren. Lanes blei og oppslukt av Bratberg, slik at bebodde
gåder i Langsund blei redusert fra 6 middels gårder til etpar
storgårder og en middels. I 1630-40-åra kom og sentrale gårder som
Skorøy og Vannvåg inn med ødeperioder fram til 1650-åra. Sør- Grunnfjord
blei øde eller underbruk under Skogsfjord, Vikan forsvant som gård og
oppsluktes av Skorøy, Rebbenes synes å bli øde, Spenna blei øde eller
bruktes under Skorøy, Søreidet hadde en ødeperiode, Selnes, Laukvik og
Lyngøy likeså.
Ser vi på bildet i 1645-48, synes vi nå å ha et maksimum i ødegårder
(19), men bare 14 av disse var nye ødegårder. Og ikke alle var
bruksmessig øde. Noen var gått til styrkning av jordbrukspotensialet
på andre gårder. Kanskje var det derfor de var øde -- det er
nærliggende å tenke på dette når det gjelder Langsund. Det er og
tydelig at der skjedde mange endringer i brukerforholda år for år på
denne tida. Sammenligner vi brukerne de to åra 1648 og 1649, ser vi at
på Reinsvoll hadde 2 av 5 brukere fra Karlsøy omgruppert sine jorder,
og en var skifta ut med en ny. På Skåningen, Selnes og i Fagerfjord
gikk en ut, og den andre overtok heile gården, på Helgøy var det full
utskifting av de 3 forarma brukere, i Torsvåg og Vannstua blei en
forarma bruker skifta ut med en annen. I Arvik var en husmann borte,
og i Skogsfjord kom en forarma husmann inn.
Ca 1667-70 var bildet ikke stort annerledes. Tvertom var det ei
befesta ødetid vi her får tak i, med enda meir omfattende ødetid i
vestre Helgøy. Der var nå også Andammen og Hersøy øde, Langsund hadde
bare to bosatte gårder, fogd og fogdenke, med fleire avlsgårder, og
Vannstua var avlsgård for embedsmenn. Vannvåg og Skorøy var bosatt,
mens Kvitnes til gjengjeld hadde en kortere ødeperiode. Dessuten blei
Burøy ca 1667 gjenopptatt, etter å ha vært øde temmelig lenge. I
tillegg til de øde gårdene, får vi og oversikt over endel ledige bruk
på de bosatte gårdene. I 1670 nemnes Flatvær, Torsvåg, Indre Hamre,
Slettnes, Skorøy, Reinøy og Nord-Lenangen med ett ødebruk hver. I alt
var 35 gårder bosatt, mens 23 var heilt øde, d.v.s. 40 % av alle
gårdene.
Best hadde bosetninga nå holdt seg på Karlsøy, Skorøy, Torsvåg,
Flatvær og Nord-Grunnfjord, når vi ser på folketellinga i 1666.
Dårligst var Langsund og vestre Helgøy, med 67 % og 90-100 % øde. I
1680-åra kom så endel nyetableringer etter lengere ødetid, således
Breivik, Andammen, Nord-Grøttøy, Rebbenes, Lyngøy og Kvitnes og især
Toftefjord, som var ubebodd sia middelalderen.
Går vi så videre til ca 1700, var det færre ødegårder, bare 11. Av de
gamle , lå Måsvær, Hermannsfjord og Finnsula fortsatt øde, av andre
finner vi Hessfjord og Lanes (under Langsundgården), Vannstua, Spenna
og Jegervatn -- altså var det gamle bosetningsbildet for en stor del
gjenoppretta, men med færre oppsittere hvert sted. Flest oppsittere
hadde nå Andammen, Rødgammen, Skogsfjord-Mikkelvik, Flatvær, Helgøy,
Hamre, Vannereid, Burøysund, Skipsfjord, Kvitnes, Nordeid og
Ullsnes/Svendsby med 4-7 hvert sted -- mens Karlsøya var redusert til
prest og 2 oppsittere, fra ei glanstid med opptil 15 oppsittere.
I takt med folkenedgangen forsvant også kirkene. I 1666 var Nordskar,
Torsvåg, Vannvåg og Kvitnes borte eller stod til nedfalls, mens Melvik
var heilt elendig. Bare de to sentrumskirkene overlevde nedgangen:
Helgøy og Karlsøy.
Som vi har sett var lensadministrasjonen fra 1500-tallet knytt til
Karlsøy, og futens og sorenskriverens avlsgårder eller embedsgårder lå
innen rekkevidde fra øya, gjerne i Langsund. I takt med redusert
befolkning og redusert økonomisk aktivitet forsvant disse embedsmenn
for godt ut av vårt område i 1690-åra.

Stabilisering ca 1700

Som konklusjon kan vi si at vi i tida 1620-1650 fikk en
gjennomgripende strukturendring i samfunnet. Fra det fiskeriorienterte,
åpne og livlige internasjonale samfunn, kom et perifert
fiskerbondesamfunn, meir lukka og stillestående, med overgang fra
tettbebyggelser i fiskevær til spredte boplasser, med mange øde steder.
Mye kan tyde på ei stabilisering i andre halvdel av 1600-tallet,
ihvertfall fra ca 1670, og med noe økt handelsvolum, selvom også åra
ca 1680 var kritiske. Fra 1652-61 var Skorøy og Vannvåg reetablert som
bosteder, Burøy blei nyrydda ca 1667, Bratrein (d.v.s. Stakkvik) fra
ca 1670 og fleire andre i 1680-åra. Når vi kommer til ca 1700, var
fleire ødegårder gjenopptatt, især ved havet, således Andammen,
Nord-og Sør-Grøttøy, Vikan, Sør-Grunnfjord, Lyngøy, Hersøy, Rebbenes
og Kammen. Bosetninga var kanskje ikke gått så mye opp,men den var meire
spredt. Noe nyinnflytting var kanskje og kommet til, og en ny
drengeklasse var etablert, mindre fiskeriorientert enn før. Det var
blitt større vekt på februket, med større husdyrhold, og fleire
etablerte avlsgårder. Trulig fikk vi og en ny familie-eller
husholdsstruktur, med større enheter enn før.
Handelen hadde tatt seg opp, her var fleire jekter enn før, og det var
etablert en ny type jektefart. Det nærma seg slutten på
borgerhandelen, mens nye faste varige jekteleier med bygdefar var
etablert fra ca 1670. Her var store hushold og tjenerstab, især knytt
til 3 brør Heggelund (Hansnes, Nord-Grunnfjord, og Helgøy). Til
Kvitnes kom den første Figenschou i 1680-åra. Stabiliseringa i det
økonomiske liv ser vi bl.a. ved de sølv-og tinnsaker som blei anskaffa
etter 1650, basert på daterte gjenstander i endel overklasseskifter på
1700-tallet. Her er nemnt 18 slike verdigjenstander, de fleste fra
1660-åra og 1690-åra, som kanskje da har vært de beste ti-åra.
Med dette var grunnlaget lagt for det stabile handelssystem som
utvikla seg på 1700-tallet og skulle vare til utpå 1800-tallet. Det
tok altså 50 år å omstrukturere samfunnet etter krisa i 1620-30-åra,
og finne nye tilpasninger. Det betyr at det var et heilt nytt samfunn
vi møter ca 1700, i forhold til det vi forlot ca 1620.
Det er klart at nedgangstida -- uansett årsaker -- ikke var lokalt
begrensa til vårt område, men ramma heile kysten av Nord- Norge meir
eller mindre samtidig. Nedgangen kan altså ikke skyldes lokale
årsaker, men meir strukturelle årsaker. Allerede i 1624 var klagene
over stor armod og nærings forringelse i Nord- Norge nådd København--
folk klarte ikke lenger å svare sine forpliktelser. Også året etter
heitte det at fisket i landsdelen hadde slått feil, og folk makta ikke
skattene fordi utrederne på Bryggen i Bergen ikke ville unnsette dem
slik som før, da landet var rundelig begavet med fisk . Dette tyder på
at nedgangen hos hadde begynt noe før vi kan registrere den for fullt i
1624. Antakelig hadde folket inntil da i noen år tært på oppsparte
ressurser -- nå tok disse slutt, og armoda var åpenbar.
Vi er i den heldige stilling at folketellinga fra 1702 gir oss ei god
samtidsvurdering av den økonomiske tilstand for den enkelte
oppsitterfamilie ved utgangen av 1600-tallet, i form av korte
karakteristikker.
Tar vi fiskerbondeklassen først, finner vi 17 med positiv vurdering
(står seg vel, temmelig eller noenledes). Et fleirtall av disse finnes
på de ytre gårder (Burøy, Slettnes, Skorøy, Grøttøy, Lyngøy,
Vannereid, Hamre). De aller fleste kommer dårlig ut (fattig, arm,
ussel, forarma, slett, ringe vilkår etc.), ialt 79. Her finnes de
oppgitte husmenn, de fleste samene og begge klokkerne. 3 er uoppgitt
(selvfosterkarer). Dette betyr at av de oppgitte fiskerbønder, var heile
82 % fattig, mens bare 18 % hadde tilfredsstillende eller god økonomi.
Av handels/embedsklassen er status ikke oppgitt for 6, deriblant begge
prestene, samt handelsmenn på Nordeidet, Skogsfjord, Helgøy og
Rødgammen. Av de øvrige 13 har omtrent halvparten fått positiv status
(velbeholden, står seg temmelig eller noenlunde vel): det gjelder
handelsmenn på Kvitnes, Nord-Grunnfjord, Bratrein, Bårset, Hansnes,
Bakkeby og Sørskar. Resten er fattig, står i slette vilkår, har skyld
og gjeld etc. Det gjelder handelsmenn på Nord-og Søreidet,
forvalterenkas mann, avsatt fogd, presteenka, en mindre handelsmann på
Helgøy, og handelsenka i Nordskar. Vi ser altså at den økonomiske
status varierer innen denne klassen.
Samtida så altså Karlsøysamfunnet på dette tidspunkt som et overveiende
fattig samfunn, der bare noen få handelsmenn stod seg bra. I
motsetning til dette må tida forut for 1620 ha tedd seg som ei rein
blomstringstid.
Går vi til skiftematerialet ca 1690-1715, blir inntrykket forsterka. Av
almuesskifta (ialt 26), var det overskudd i bare 15, eller 58 %, mens
11 har større gjeld enn aktiva (42 %). Velstående skifter (nettoformue
større enn 50 daler) fantes det i bare 6 tilfeller (23 %), et tall som
samsvarer bra med vurderingene i folketellinga.
Selv om de økonomiske forhold hadde stabilisert seg ca 1700, var det
tydeligvis på et fattigmannsnivå, især for fiskeralmuen.