Det fantes altså ingen selveiere i Karlsøy. Det er da heller
ikke rart
at Karlsøyværingene ikke hadde noe imot å avskaffe
odelsretten, da
spørsmålet var oppe på tinget etter å ha vært
reist av bøndene i
Akershus. Begrunnelsen var hos oss at uten odelsrett kunne en far gi
si
jord til den av barna som var best skikka til å drive. Men spørsmålet
hadde foreløpig bare akademisk interesse i Karlsøy.
Ei grei oversikt over alt godset får vi med matrikkelutkastet
i 1723.
Vi kan da sette opp denne oversikten, uttrykt i våg-pund- mark:
Tabell: skyldsatt jord 1723
Staten Baronen Lokalkirka Adelsgodset ialt fordeling
Karlsøy 0-1-0 10-2-12 - 15-2-12 27-0-0 43,2 %
Helgøy - 11-0-12 7-0-12 17-0-12 35-1-12 56,8 % ialt
0-1-0 22-0-0 7-0-12 33-0-0 62-1-12 - fordeling 0,5 %
35,2 % 11,5 % 52,8 % - 100 %
Vi ser her at adelsgodset var det største, med over halvparten
av
matrikkelskylda, mens barongodset, d.v.s. det gamle krongodset, var
på
35 %. Kirkegodset var på 11,5 %. Når Helgøy hadde
større skyldverdi
enn Karlsøy, er det fordi skyldverdiene ute ved havet fra gammelt
av,
var mye større enn på innlandsgårdene. Av finneodelsgods
var det nå
ikke noe i det nåværende prestegjeld, bare inne i fjordene.
Vi skal se nærmere på utviklinga av disse godstypene utover
1700-tallet.
Kirkegodset
Dette bestod av 8 matrikkelgårder, og tilhørte sognepresten
og
hovedkirka i Tromsø. Det skjedde ingen endring med dette godset
utover århundret.
Barongodset eller proprietærgodset
Godset bestod i 1723 av 27 matrikkelgårder. Ved matrikulering
utover
1700-tallet blei godset forøkt en del ved at finnerydningene
inne i
Ullsfjord og Lyngen blei tillagt godset. Dette fikk ingen virkninger
for vårt område. Den eineste endring som skjedde i Karlsøy,
var at
Karlsøya og Fugløy blei matrikulert i 1723 og lagt til
godset, og at
Lattervik i 1797-98 blei utskilt fra Sør-Lenangen som egen
matrikkelgård. I 1787 blei dessuten Hessfjord kjøpt fra
staten og
lagt til godset.
Godset, som bestod av størstedelen av Tromsø fogderi,
var eid av
hollenderen baron de Petersen i Amsterdam og hans arvinger. Det blei
bestyrt av godsforvaltere fram til 1751, da det kom på norske
hender.
I tida 1751-64 var godset eid av Johan Hvid på Vevelstad, Helgeland.
Forvalter var faren Michal Hvid, som var bosatt på Karnes i Lyngen,
der
han døde i 1757. I tida 1764-83 var det en god del ugreie med
eierforholdet til dette godset, med Johan Hysing, Ahlert Hysing,
Andreas Røst og Georg Wasmuth som eiere, heilt eller delvis,
tildels
med Karnes som hovedgård. I 1783 blei det klarere forhold, ved
at
dette omfattende godset blei delt i 3, og Georg Wasmuth blei eier av
den del av godset som lå i Helgøy, Karlsøy, Ullsfjord
og Lyngen.
Wasmuth hadde fra ca 1774 hatt sitt hovedsete i Oldervik, men flytta
nå
til Karnes som blei hovedgård igjen. I 1788 overtok sønnen
Ulrik
Wasmuth Karnesgodset, som det blei kalt, og som nå var verdsatt
til
5000 daler. Han døde i 1805, og deretter var godset eid av enka
og
hennes nye mann, Rasmus Hagen.
Adelsgodset
Dette blei også kalt de Rosenkrantzers gods eller von Ahnens gods,
etter de tidligere eiere, og bestod av 18 matrikkelgårder. Det
gjennomgikk utover 1700-tallet stadige eierskifter og oppsplittinger,
så det kan være vanskelig å holde rede på utviklinga.
Det begynte med
en eier, og gikk ut med 9.
Iver von Ahnen hadde i 1675 arva godset etter faren Preben, og i 1727
blei det videresolgt av enka, til fogd Andreas Tønder på
Vang i Senja.
Han hadde tidligere vært forvalter over godset. Sia gikk det
videre
som arv i hans slektslinjer.
Ved skjøte etter fogd Tønder i 1751 blei godset fordelt
på 4 arvinger.
Daniel Tønder fikk Steikervik, Måsvær, Vannereid,
Ytre Hamre, Vannvåg,
Kvitnes, Spenna og del av Lyngøy. Skipper Peder Tønder
fikk Indre
Hamre, Kammen, Skåningen, Vannstua, Flatvær, del av Lyngøy
og del av
Torsvåg. Martha Sofie, gift med Johan Arnt Meyer, prost i Tromsø,
fikk
Skorøy, og deler av Torsvåg og
Kvalshausen.SofieAmalie,giftmedsorenskriverKiergaard iSenja, fikk
Slettnes med Skipsfjord, Burøysund med Grimsholmen og del av
Kvalshausen.
Daniel Tønders del gikk seinere over til broren Peder. Fru Meyers
del
gikk til datra, og i 1772 ser vi at Martha Sofie Meyer eide Skorøy.
Ho blei gift med presten Bang på Måsøy, sia Dverberg.
Hennes øvrige
eiendommer gikk over til Thomas Thom'søn, Sandnes på Tromsøy,
sønn av
sorenskriveren. Han skaffa seg også eiendommene etter Sofie Amalie
Kiergaard i 1774, visstnok etterat kjøpmann Jacob Riich i Bergen
hadde
sittet med dem ei tid. Det ser ut til at endel av eiendommene ei tid
var pantsatt til sorenskriver Thom'søn.
I 1782-83 eide Thomas Thom'søn Burøysund, Slettnes, Kvalshausen
og del
av Torsvåg. Martha Sofie Bang f. Meyer eide Skorøy. Resten
av
adelsgodset var delt på Peder Tønders to døtre.
Helvig, gift med bonde
Jakob Winther, Nordstrømmen i Sørreisa, eide Måsvær,
Steikervik,
Lyngøy, del av Torsvåg, Kvitnes, Skåningen, Kammen,
Indre Hamre,
Vannereid. Ellen, gift med skipper og gjestgiver Ole Nilsen Stadt på
Senja, eide Spenna, Vannvåg, Vannstua, Ytre Hamre, Flatvær.
Omtrent
det samme godset satt disse med i 1795.
I 1801 var godset etter Ole Nilsen Stadt fordelt på hans 5 barn:
Ole
Olsen Stadt (Spenna), Abigael Stadt (Vannstua), Petrikke Stadt
(Flatvær og Vannvåg), Anne Birgitte Stadt (Ytre Hamre),
samtlige
visstnok bosatt i Senjadistriktet.
I 1806 skjedde ei oppstykking av det godset Jakob Winther hadde eid,
og i 1807 var det gamle adelsgodset fordelt på heile 9 eiere.
Av de
gamle arveparter i Stadtslekta var Spenna fortsatt hos Ole Olsen
Stadt, Vannvåg og Flatvær var gått til Enok Taraldsen,
Bukkskinn i
Lenvik, Vannstua var fortsatt hos Abigael Stadt, Ytre Hamre var gått
til
Stephan Olsen, Gressmyr i Senja. Men nå gikk godset ikke bare
i
arvefølge. Det var også blitt investeringsobjekt for de
lokale
kapitalister. Proprietær Hagen på Karnes sikra seg Steikervik,
Indre
Hamre og Vannereid fra Winthers bo. Wilhelm M. Thom'søn, bosatt
i
Burøysund som gjestgiver fra 1816, sikra seg Kammen, Lyngøy
og del av
Torsvåg fra Winthers bo. Slettnes, Kvalshausen, Burøysund
og del av
Torsvåg satt han med tidligere som arv etter faren, og eide nå
ialt 6
gårder. Lensmann Johan Hysing Grimlund satt selv som leilending
på
Vannstua fra 1806, men samtidig kjøpte han nabogården
Skåningen fra
Winthers bo, og året etter Skorøy fra presteenka madam
Bang f. Meyer på
Dverberg. Gjestgiver Andor Horst på Rødgammen kjøpte
i 1806 Måsvær med
Hermannsfjord fra Winthers bo. Samtidig benytta gjestgiver Peter
Harbo Holst på Kvitnes sjansen til å bli den første
selveier i Karlsøy
ved å kjøpe sin egen gård fra Winthers bo. Samme
fordeling som dette
finner vi i 1818, bortsett fra at Holsts enke var eier av Kvitnes,
og
Vannstua var overtatt av Hans I. Olsen, Gressmyr.
Det kan se ut til at slåttemarka inne i Hessfjord blei mindre
brukt
etterhvert, og at dette var bakgrunnen for at det like etter 1700 blei
en konflikt mellom Elvevoll og Grågård om hvem som hadde
rett til å
utnytte avlsgården. I 1710-12 blei grensene for Hessfjord fastsatt,
og
området blei skyldsatt på nytt, nå til 1 pund, uten
at dette kom til
fradrag på Langsundgårdens (Grågårds) totale
skyld. Det var Elvevoll
som gikk av med seieren, og fikk bygsle Hessfjord, som heretter blei
kalt Hessebotten .
Det kan ikke ha vært tvil om at Hessfjord som de øvrige
gårder i
Langsund tilhørte Irgensgodset. Imidlertid blanda nå fogden
seg inn på
Kongens vegne, og gjorde krav på eiendomsretten, som om det var
tale
om skyldsetting av en heilt nyrydda gård i Kongens almenning.
Godsforvalteren kan ikke ha klart å føre bevis for den
riktige
forhistoria, for i 1713 blei gården ved dom av lagmannen lagt
til
Kongen.
Det var på denne tida store konflikter mellom proprietær
og Konge om
eiendomsretten til gamle, fraflytta finnerydninger, og konflikten om
Hessfjord må ses som en del av denne konflikten. Spørsmålet
gjaldt om
de hørte inn under skjøtet av 1666, noe de utvilsomt
gjorde.
Imidlertid vant fogden første runde, og dermed kom Kongen inn
igjen som
godseier i området. Foruten Hessfjord omfatta dette nye krongods
Jøvik i Ullsfjord, Indre Koppang, Jupvik og Nordre og Søndre
Rotsund.
Den seinere utvikling viste at Kongen likevel anerkjente proprietærens
rett til finnerydniger og andre nyrydninger. I 1784-87 solgte dessuten
Kongen sine nye gårder til private, og Hessebotten gikk til
proprietæren på nytt. Gården var nå bosatt,
etterat Jeremias
Figenschou fra Nord-Grunnfjord slo seg ned her i 1776 og bygde nye
hus.
Gården hadde da vært ubebodd i nærmere 150 år.
Finneodelen i Karlsøy var gått tapt på 15-1600-tallet.
De gamle
finnerydninger der det fortsatt satt samiske brukere, som Dåfjord
og
Sør-Grunnfjord, var for lenge sia matrikulert som krongods og
tilhørte
nå proprietærgodset. De nye samiske gårdene, som
Andammen, Toftefjord
og Rebbenes, var gammelt, skyldsatt kirkegods, i likhet med Skogsfjord.
Her var altså ingen forskjell på norske og samiske bygslere.
Inne i de rette finnefjorder , d.v.s. Ullsfjord og Lyngen, blei det
forsøkt med ei skyldsetting allerede i 1667, men den blei oppgitt.
Jøvik og Indre Koppang, som var brukt av nordmenn, blei i 1713
skyldsatt som Kongens jord. I forbindelse med matrikkelrevisjonen i
1723 blei de gamle finnerydninger i Ullsfjord og Lyngen på nytt
matrikulert. For de finnerydninger som var bebodd av samer, blei
matrikuleringa opphevd, mens den blei opprettholdt for de rydninger
som
var bosatt av nordmenn og kvener. Disse eiendommer tilfalt nå
proprietæren. Dette omfatta fleire gårder i Kjosen.
I 1741 blei endel nye bruk i de gamle almenningsområder i indre
del av
Sørfjord skyldsatt. I 1755 bestemte kongen at alt som var skyldsatt
i
1723 og seinere av finnerydninger, skulle skattlegges. Dermed var den
eldgamle finneodelen opphevd for godt. Finnefjordene gikk nå
inn i
matrikkelen som en del av proprietærgodset, og landskyld måtte
betales
til jordeieren. Til gjengjeld blei sjøfinneleidangen, som tilhørte
proprietæren, opphevd.
Mye taler for å betrakte de gamle finnerydninger og finneodelen
som
regulær samisk selveie. Sia eiendommene ikke var matrikulert,
var
dette et tydelig problem for embedsverket. I 1727 blei det således
på
tinget etterlyst eventuelle kongelige fribrev eller annen
adkomsthjemmel til finnerydningene. Samene visste da ikke anna å
opplyse enn at de hadde brukt deres rydninger mann etter mann etter
den gamle sedvane like til skyldsettinga i 1723. Tvisten mellom
Kongen og proprietæren i Holland var enda i 1741 ikke avklart,
men det
blei altså proprietæren som seira, og alt som var matrikulert
etter
1713 gikk til de Petersens etterkommere. Tvisten om almenningene i
Tromsø fogderi blei avgjort i 1761 ved at proprietæren
kjøpte disse på
nytt.
For de samiske brukere betydde den nye ordninga at de nå måtte
bygsle
si gamle slektsjord, og betale nye avgifter og skatter av den.
Etter Horsens blei Michal Hvid forvalter for en lang periode. Han var
stiftsskriver og bosatt på Mjønes i Salten. Han har tydeligvis
hatt
en lokal underfogd her nord, svensken Petter Østberg, som i
1743 var
bosatt i Kvalvik i Lyngen. Da bodde Hvid fortsatt i Salten. Det er
uklart når Hvid etablerte Karnes som forvaltergård. Det
er mulig dette
først skjedde etter at sønnen Johan Hvid i 1751 kjøpte
barongodset.
Michal fortsatte da som forvalter for sønnen. Da han døde
på Karnes
i 1757, var der både bygninger, husdyr og båter på
Karnes, men nettoen
i skiftet var ikke så stor. Som gammel finneodelsgård blei
Karnes
ikke skyldsatt før i 1755, og hadde da 6 samiske oppsittere.
Etter Hvid kom igjen en lokal forvalter hos oss, Caspar Lindegård
på
Reinsvoll, fra 1758. Da han omkom i 1761, stod han til rest til
godseieren Johan Hvid med 38 daler av inntektene på godset. Etter
Lindegård blei Jochum Greve ny forvalter, deretter nemnes en
Nideros.
Fra 1764 etablerte så godset sin egen setegård på
Karnes, etterat
lokale proprietærer hadde overtatt godset i Tromsø fogderi.
Det var
nå under den første proprietær Johan Hysing (1764-70)
at Karnes blei
en storgård. At Karnes enda i 1764 var et beskjedent sted, ser
vi av
at den nye proprietær med hustru og 2 tjenere i første
omgang tok
opphold på Hansnes hos handelsmann Lars Hegelund, i påvente
av at
Karnes skulle utbygges standsmesseig. Her satt da seinere godseiere,
bortsett fra at Georg Wasmuth ca 1774-83 hadde Oldervik i Ullsfjord
som setegård.
Allerede i 1708, da den første bevarte tingboka begynner, var
det klart
tale om bygsel, og bygselbreva blei vanligvis tinglyst. Det ser ut
til at livsfeste nå var etablert. Det blei rettnok alternert
noe
mellom bygselbrev og festebrev , men det framgår ikke om det
var noen
reell forskjell mellom disse to. Leia blei vanligvis omtalt som
landskyld, men enda i 1741 blei landvaren til herskapet omtalt, som
en
terminologisk arv fra gamle dager.
Men heilt likt normalsystemet blei det aldri. Det var for det første
skikk og sedvane fra første tid at leietaker eide alle husa
på
gården. I skifta er ingen spor av anna enn selveide hus, og et
forsøk
som proprietæren gjorde i 1765 på å endre forholdet
gjennom
rettsapparatet, førte ikke fram. Når vi fra omtrent samme
tid får
innført tinglyste pantobligasjoner, er det overalt gårdshusa
som er
hovedobjektet. Vanligvis blei bygningene utlagt til arv og overtatt
av neste bruker. Da Morten Kiil på Elvevoll i 1768 oppgav bygselen
og
flytta vekk, blei saka ordna ved at godseieren på Karnes overtok
husa,
og solgte dem videre til neste bygsler, Peter Crantz, for 196 daler.
Avgiftssystemet blei heller aldri heilt likt normalsystemet.
Førstebygsel, altså en større pengesum som blei
svart ved
kontraktinngåelse, ser ikke ut til å ha vært aktuell
før på slutten av
århundret. I stedet blei anledninga markert ved en liten kjennelse
,
som i 1720-åra utgjorde 3 daler per våg landskyld for proprietærgodset.
I 1720 blei det således betalt 1 daler i kjennelse for vågs
leie i
Jegervatn. I 1776 var første- bygsel innført for det
lille krongodset,
og det blei nå betalt 1 daler 4 mark for Hessfjord, som var en
ettpunds
gård, tilsvarende 5 daler per våg. I 1768 blei første-bygsel
omtalt
som vanlig på proprietærgodset, uten at vi har annen bekreftelse
på
dette. I 1820 ser vi at den akkorderede bygsel blei betalt for
Røyrnes i Skipsfjord til den lokale godseier i Burøysund,
Wilhelm M.
Thom'søn.
Også tage , d.v.s. ei mindre avgift som skulle svares hvert 3.
år, tok
det tid å få innført. Også her var det krona,
som med sin
landsgyldige norm, gikk foran. Alt i 1726 skulle det betales tage av
krongodset, bl.a. Hessfjord, med 6 skilling per våg, endog der
ikke
overalt på annet gods i bemelte Tromsø fogderi av noen
mann betales
årlig tage . I 1767 blei det betalt 16 skilling per våg
i tage for
krongodset, og det heitte nå at tage var innført 6-7 år
tidligere for
proprietærgodset. For kirkegodset blei tage ikke nemnt i et bygselbrev
i 1781.
Det tok også tid før sportel eller støvlehud kom,
men også dette
blei ytt for krongodset i 1776 etter loven , og for proprietærgodset
i
1768. Dette var ei avgift til fogden ved inngåelse av
bygselkontrakten.
Etterhvert blei landskylda ytt i penger istedet for tørrfisk.
I 1767
blei det ytt 64 skilling per våg for proprietærgodset,
og 1 daler (96
skilling) for krongodset, uten at vi kjenner grunnen til forskjellen.
Men bygsel betydde også et underordningsforhold mellom godseier
og
leietaker, og leietaker kunne pålegges endel sedvanemessige plikter,
noe vi kan se av de få bevarte bygselbrev vi har. I 1720 skulle
leilendingen på Reinsvoll forholde seg som en skikkelig leilending
etter loven i forhold til proprietæren. Da Jeremias Figenschou
i
Hessfjord bygsla gården i 1776 av staten, skulle han bygge opp
husa,
jorda skulle ryddes, dyrkes og forbedres, høy og halm skulle
ikke
føres vekk, han måtte ikke ta inn husmenn og inderster
uten lov, og
ikke måtte skogen hugges ut. Fra et bygselbrev på kirkegodsgården
Inderby i 1781, framgår at Christen Jensen skulle dyrke og forbedre
jorda, ikke la skogen forhugge, ikke gjøre framleie, og være
sin
landrott hørig og lydig , d.v.s. sognepresten i Tromsø.
Det var og vanlig at leietaker skulle yte skyss eller skysspenger til
jordherren. Opprinnelig var dette en naturaliaytelse, som ca 1757 var
blitt omgjort i penger, og kalt forenskapspenger . Dette søkte
nå
almuen om å få gjort om til skyssplikt igjen.
Opplating , d.v.s. oppgivelse av bygselbruket mot kår, var en
sedvanerett leieren hadde. Det er især etter 1760 slike kårordninger
blei tinglyst, men vi veit ikke om dette var noe nytt som kom inn nå.
Kårytelse synes særlig å ha vært vanlig å
tinglyse når andre enn nær
slekt overtok bygselen. Ofte dreide det seg om fo r til ei ku og 3-6
sauer, undertiden opptil 2 kyr, eller halve jorda . Kåret kunne
og
være uspesifisert og dreie seg om hjelp i alderdommen . I 1773
var
to naboer i Skogsfjord felles om kåret til den gamle leilending.
De
skulle begge dra omsorg for han i hans svakhet, og gi han ett kufor
hver, men da skulle han selv hjelpe å slå høyet
så lenge helsa rakk. I
etpar tilfeller blei fritt hus spesifisert som del av kåret.
Egne
kårbygninger er ikke kjent.
Selv om bygsel og livsfeste blei det vanlige, ser det likevel ut til
at det gamle systemet med gressleie og forpakting ikke heilt blei
oppgitt. Dette var især brukt for avlsgårder og kortvarig
leie av
ødegårder. I 1729 var gressleie således omtalt for
Bratrein,
Skattøra, Jegervatn, Sør-Grøttøy, Fagerfjord,
Inderby, Hessfjord og
Slettnes, alle avlsgårder under andre bruk.
For endel synes forpakting å ha vært benytta for gårder
som p.g.a. høg
landskyld var vanskelig å få leid bort ved bygsling. Trulig
hadde
dette også skattemessige fordeler for leieren. Begge de to store
fuglefjell var således for det meste bortleid ved forpakting.
I 1777
heitte det at Flatvær var leid av Elias Figenschou på Helgøy
for årlig
avgift , til tross for at gården formelt lå øde
. Det samme gjaldt og
Lyngøy. I 1790-åra betalte en oppsitter i Dåfjord
gressleie her, og i
1802 blei øya forpakta for 5 år av oppsitterne i Nordskar
og Sørskar
som fiskevær og eggvær. I noen tilfeller ser det ut til
at det også
bodde folk på gårder som ellers var oppført som
øde i fogdregnskapa.
Mot slutten av 1700-tallet blei det vanlig at endel uskyldsatte
plasser blei definert som egne rydningsplasser , selv om de lå
innafor de gamle matrikkelgårders etablerte grenser. Dette sikra
oppsitterne skattefrihet for et visst antall år. Slike rydningsplasser
var Gamvik (ca 1740), Lattervik (ca 1775), Lattervikskjæret (ca
1790),
Ullsnesvik (1799), Holmen (ca 1795), Gammelgården i Sør-Lenangen
(ca
1790), og Storvoll i Nord-Lenangen (ca 1772). Formell rydningsseddel
fikk disse stedene vanligvis først etter noen års bosetning.
Ved
skyldsetting blei disse bruka gitt egen skyld, uavhengig av den gamle
matrikkelgårds skyldverdi. For Lattervik skjedde dette 1797-98,
for de
øvrige etter 1800. Rydningsmennene stod da direkte under godseieren,
og var ikke i noe underordningsforhold til bygsleren av hovedgården
som
husmenn eller lignende.
Den største konflikten kom i 1764, da Johan Hysing etablerte
sin
setegård på Karnes, og oppdaga at leilendingene gjorde
krav på
eiendomsretten til husa, også når det var brukt av gårdsskog
og
almenningsskog til bygging og reparasjon. Dette var stikk i strid både
med lov og sedvane ellers i landet. Hysing satte derfor straks i gang
en rettsprosess for å endre forholdet.
Anledninga kom ved et arveoppgjør på Jegervatn i 1765.
Bare 2
bjørkelader blei da tillagt gården, d.v.s. godseieren,
mens de øvrige
24 bygninger blei fordelt som arv. Denne fordeling har sammenheng med
at gården hadde vært utslåtte for Bakkeby da den
nye bygsler slo seg
ned her ca 1721. Bare 2 høylader fantes da, mens de øvrige
hus var
skaffa tilveie av Morten Hansen Hegelund.
At Jegervatn blei valgt til prøvesak, var trulig ikke tilfeldig.
Det
var den beste skoggård i prestegjeldet. Tømmer og virke
var bevislig
brukt fra egen skog til vedlikehold og til bygging av mindre hus,
bl.a. kirkestua på Karlsøy. Til nybygging var også
henta tømmer fra
almenningene.
Hysing forlangte samtlige bygninger tillagt gården, eller i det
minste
de 7 hus som angikk selve gårdsdrifta: stue, sengehus, stabbur,
fjøs,
lader, stall og eldhus. Som argument for dette brukte han bl.a. at
førstebygsel (innfestingssum) ikke var betalt, og at bygsleren
hadde
sluppet med å betale en kjennelse mot selv å bekoste husa,
som
underforstått skulle tilfalle jordherren. Hysing løp også
storm mot
kirkestua på Karlsøy, som til overmål var oppført
på Hysings egen gård
uten tillatelse og uten å betale leie.
Når det gjaldt kirkestua, kunne det anføres at presten
hadde gitt
tillatelse til oppføring, og at den etter gammel sedvane var
satt på
den almenningen som var avsatt til slike hus på Karlsøy.
Forøvrig kunne arvingene naturligvis vise til lokal sedvane,
og at
Tromsø fogderi stod i ei særstilling når det gjaldt
husa på
leilendingsgårdene, slik som i Finnmark: -- hva fattige hus man
kan
formå at få over hodet, må man selv bekoste . De
prøvde forøvrig å
bagatellisere bruken av gårdsskog på leilendingsgårdene,
også på
Jegervatn. Arvingene prøvde også å mobilisere støtte
fra almuen i
Skjervøy, ved å skaffe tingvitner om forholda der i tinglaget.
Dette oppfatta Hysing svært unådig, da han selv eide all
jord i
Skjervøy tinglag, og meinte at henvendelsen til Skjervøy
var gjort for
å sette leilendingene der opp mot sin jordherre. I følge
loven var en
leilending pliktig til å vise ydmykhet mot sin jordherre. Da
de fleste
arvinger fra Jegervatn selv var leilendinger under Hysing, beskyldte
han dem for å vise oppsetsighet og forlangte at de som ulydige
leilendinger skulle miste sine jorder. Han forlangte også tilkjent
saksomkostninger på 60 daler.
Motparten til Hysing var arvingene etter Morten Hansen Hegelund
(Horsens) og kona, som var datter av skipper Morten Hegelund på
Bakkeby (opprinnelig fra Nord-Grunnfjord) og hustru f. Lorch. Dermed
fikk Hysing den mektige Hegelundklanen med inngifta greiner på
nakken,
representert ved framstående folk fra Kvitnes, Bakkeby, Jegervatn,
Svendsby og Bensjord.
Allerede i skifteretten tapte Hysing etter sorenskriver Thom'søns
dom.
Saka blei ført videre til lagtinget på Steigen, der dom
falt i 1767.
Arvingenes tilbud om å innløyse husa for 25 daler blei
der stadfesta,
mens saksomkostninger ikke blei tilkjent. Arvingene vant altså
fram
med sitt syn, selv om det egentlig ikke falt noen stor gevinst på
dem.
Saka hadde imidlertid stor prinsipiell betydning for alle leilendinger
i fogderiet. Dommen fastslo at eldgammel sedvane skulle fortsette å
gjelde når det gjaldt leilendingers hevd til alle bygninger på
leilendingsgårder, også om lokalt trevirke blei benytta.
Særlig Georg Wasmuth var en stri herre, noe bl.a. oppsitterne
på
Grøtnes fikk erfare i 1778, da de ikke hadde vært nøyaktig
nok med å
oppgi antallet melkekyr til beskatning (ostetiende). Godseieren kom
selv på kutelling midt på natta, og leilendingene blei
stevna for
tiendesvik. Dette var særdeles alvorlig, og førte til
at de måtte
betale tredobbel tiende, foruten at de fikk sitt feste forbrutt.
Dette betydde at de måtte bygsle gården på nytt,
og betale ny
bygselsum. Wasmuth forsøkte dessuten å forsure tilværelsen
deres ved å
stevne dem for munnbruk mot jordherren, og å presse fleire bygslere
inn
på gården til fortrengsel for de gamle. Men her gikk han
for langt,
og blei ettertrykkelig stoppa av dommeren.
Nå synes bygslingssystemet å ha fungert tilfredsstillende
under de
rådende forhold, hvis vi skal dømme ut fra de kilder tida
har
etterlatt. Brukerne satt med livsfeste, og avgiftene synes å
ha vært
overkommelige. Tredjeårstage kom seint, førstebygsel likeså.
Det eine
slektsledd synes å ha fulgt det andre nokså automatisk,
som en form
for sedvanemessig fortrinnsrett for barn og svigerbarn. Bygselrett
blei dette kalt i 1834, og dette innbefatta også ei kårordning
til de
gamle bygslere. Det forhold at leilendingene selv eide husa, har
trulig gjort sitt til å gi stabilitet til systemet. Gjennom heile
1700-tallet fantes her dessuten jord som var ledig for bygsling, og
dette fortsatte til langt innpå neste århundre. Kapital
til kjøp var
ikke lett å få tak i, og med stor kjøpmannsgjeld
var jorda trulig
bedre sikra mot kreditorene ved bygsel enn kjøp. Å eie
selv den jorda
man brukte, var det trulig få eller ingen som tenkte på.
Jordeie var
ei fast pengeplasering for kapitalister, eller ei livsform for ei viss
sosialgruppe, proprietærene.
Kviteberg i Kvenangen representerte et brudd med dette, og peikte
derved fram mot et heilt nytt samfunn. Men det skulle ta lang tid å
virkeliggjøre dette nye ideal, at folk ikke skulle være
underlagt en
jordherre. Den første mulighet for selveie kom i 1784, da staten
bestemte seg for å selge sine 8 bruk, hvorav 3 lå i Helgøy
tinglag, og
5 i Skjervøy. Alt i 1770 hadde staten utlyst godset på
auksjon, og
Hessebotten og noen fleire eiendommer blei kjøpt av Thomes Wilhelmsen
eller Thom'søn, sønn av sorenskriveren, men av en eller
annen grunn
blei salget ikke effektivt. Men bygsleren av Hessfjord, Jeremias
Figenschou, benytta ikke denne historiske sjanse til å bli den
første
selveier i Karlsøy, kanskje p.g.a. prisen. Taksten var nå
28 daler,
mens auksjonssummen blei på heile 53 daler. Gården gikk
istedet til
proprietæren på Karnes, som også kjøpte Indre
Koppang i Lyngen. Også
gårdene i Skjervøy gikk for det meste til proprietæren
på Hamnes.
Staten lot også leidangsskatten følge jorda, slik det
ellers var vanlig
i fogderiet. Den første selveier i tinglaget blei da bygsleren
i
Jøvik, handelsmann Jørgen Brose Krag, som tydeligvis
ikke hadde
problem med å skaffe den nødvendige kapital, 170 daler.
Det ser heller ikke ut til at salg til brukerne var aktuelt i den
oppstykkinga av adelsgodset som skjedde fra ca 1775. Noen av de
gårdene som nå kom på markedet, gikk til proprietæren
på Karnes, og et
nytt lite godskompleks blei bygd opp i Thom'sønslekta, med Burøysund
som seinere setegård. Først etter 1800 kom den første
selveiereiendom
ut av det gamle adelsgodset, skipperleiet Kvitnes.