Det gamle samfunn går under

1. Innledning

Et tidsskille

Tida omkring 1800 er satt som skille mellom 2 perioder i bygdeboka.
Men den er mye meir enn dette. Tida markerer også et skille mellom det
vi kan kalle det gamle samfunn og det nye, moderne samfunn, som vi selv
er et sluttprodukt av. Det gamle samfunn, representert med sentrale
institusjoner som jektefart og Bergenshandel, embedsstat, bygdeting og
godseiersystem, begynte å gå i oppløsning i krisetida under og etter
Napoleonskrigene. Utviklinga til et nytt samfunn, velferdssamfunnet,
skulle ta lang tid, men allerede tidlig på 1800-tallet ser vi omrisset
av ei ny tid. Vi møter nå et nytt handelssystem, basert på Tromsøhandel
og russehandel, vi ser den begynnende demokratisering av samfunnet, med
forliksråd, bygdekommisjoner, Stortingsvalg og Formannskapslov, vi får
et skikkelig skolesystem, de aller første selveiere, og de første
spirer til et velferdssamfunn, med offentlig helsevesen og organisert
sosialomsorg.

Når tida 1800-1815 er skilt ut som en egen periode, er det for å
markere denne overgangen. Selv om perioden er kort, blei det på mange
måter en dramatisk periode. Det skyldtes i første rekke
Napoleonskrigene, som også fikk følger lokalt i form av sult og nød,
sjukdom og befolkningsnedgang. Men det skjedde også svært viktige,
meir varige endringer, ved at heile handelssystemet blei lagt om.
Jektefarta på Bergen tok slutt, og Tromsø overtok Bergens rolle som
byen for Karlsøyværingene.

Disse to emner skal vi behandle i denne periode. De meir generelle
trekk i samfunnsliv og næringsliv vil bli behandla i neste periode.
 
 

2. Befolkninga 1801-1815

Katastrofeår

Etter ei gunstig utvikling av folketallet på 1700-tallet, kom nå en
reell nedgang. Mens det i 1801 var 1326 innbyggere i prestegjeldet, var
det i 1815 1146, en reduksjon med 180 personer. Størst var nedgangen i
Helgøy, med 17,5 %, mens Karlsøy hadde en nedgang på 11,3 %. Det har
vært reist tvil om 1815-tellinga viser riktige tall, men ut fra den
dokumentasjon vi ellers har om perioden, er det all grunn til å godta
talla. Det gjøres oppmerksom på at tallet for Karlsøy sogn er beregna
ut fra den forutsetninga at utviklinga her var den samme som i
Ullsfjord (Sørfjord). Tall finnes nemlig bare for heile daværende
hovedsogn (Karlsøy med Sørfjord).

Generelt ser vi at Helgøy nå med bare 401 innbyggere hadde sakka
adskillig etter Karlsøy, med sine 745. Mens de to sogn tidligere hadde
nokså likt innbyggertall, hadde Helgøy nå bare 36 % av folketallet i
prestegjeldet.

Den dramatiske utviklinga av befolkninga under krigen påkalte stor
oppmerksomhet i samtida. I 1816 satte sogneprest Steen etter instruks
fra departementet opp en detaljert oversikt over de årlige endringer
som hadde skjedd i folketallet i prestegjeldet. Vi får her oppgitt
fødte og døde hvert år, samt tallet på inngåtte ekteskap. Opptellinga
er foretatt på basis av innføringene i kirkebøkene, og kan selvsagt
inneholde unøyaktigheter. Dette gjelder især åra 1812-13, ettersom
Kaurin døde i 1812 og Steen først kom året etter. Likevel er det grunn
til å tru at tendensen er klar nok. Talla gjelder heile det daværende
prestegjeld, med Karlsøy, Ullsfjord og Helgøy, og vi har ingen mulighet
til å bedømme lokale variasjoner.

Det mest særmerkte er at det i tida 1802-13 omtrent ikke forekom år
med fødselsoverskudd. På de 12 år var det 2 år med overskudd, nemlig
åra 1804-05. De øvrige 10 år hadde underskudd, med 1808 og 1811 som
særlige katastrofeår. I 1808 var underskuddet 108 og i 1811 59. Det
betyr at det i 1808 var 37 som blei født og 145 som døde, mens det var
34 fødte i 1811 og 93 døde. Dødsfalla disse to år tilsvarer 12,6 % av
folketallet i 1801. Selv om det var en klar synkende tendens i
fødselstalla i perioden, var det i første rekke den enorme auken i
dødsfall som slo ut i statistikken. Bare de tre år 1801 og 1814-15
representerer meir normale forhold.

For alle 15 år blei det ialt født 724, mens det var 914 som døde.
Dette gir et totalt underskudd på 190 personer for heile det gamle
prestegjeldet, altså 10 meir enn det vi har beregna for de to seinere
sogn Karlsøy og Helgøy. Dette gir en dødsrate på 126 % i forhold til
fødte, noe som ligger på gjennomsnittet for heile Nord- Norge. Tar vi
bare for oss åra 1802-13, ser vi at dødsfalla tilsvarer 145 % av alle
fødte.

Også antallet på giftermål i perioden gikk ned, og varierte i store
trekk i takt med befolkningsutviklinga.

En bekreftelse på Steens beregninger finner vi i kirkeboka for
Karlsøy, satt opp av Kaurin for åra 1801-11 (året 1807 mangler her).
Det er nokså godt samsvar i tendensen, selv om det er litt avvik i de
absolutte tall. Også her var 1808 og 1811 de verste år, med et totalt
fødselsunderskudd for de 10 år på 209 personer.

Sammenligner vi vårt område med nabodistrikta, d.v.s. de gamle
store prestegjeld Skjervøy, Lyngen og Tromsø, finner vi igjen samme
utvikling. Det var også her 1808 og 1811 som var katastrofeåra, og det
var stor dødelighet allerede før krigsåra. For Lyngen og Tromsø er
barnekopper oppgitt som ei årsak i den tidlige del av perioden, og det
er rimelig å tru at det samme kan gjelde i Karlsøy. For 1808 og 1811
er epidemier generelt oppgitt som årsak til dødeligheta, for Tromsø
prestegjeld spesifisert som gallefeber . Det kan se ut til at
epidemiene har herja verre i Karlsøy enn i de andre distrikt. I Tromsø
lå dødeligheta på 110 % av fødte i perioden, Lyngen var i balanse, mens
Skjervøy hadde et fødselsoverskudd på 56 personer. Dette samsvarer med
den generelle tendens for landsdelen, at de reine kystdistrikt kom
dårligst ut av nødsåra.

Generelt ser det ut til at nødsåra har gått verst ut over barn
under 10 år og folk over 50, mens ungdom og middelaldrende har klart
seg bedre. For toppåret 1808 har imidlertid døden herja like slemt i
alle aldersgrupper. Og disse åra må for samtida ha stått som
forferdelige år. Fram til 17/5 i 1808 var det på Karlsøy jordsatt 55
lik, og bare 2. pinsedag dette år blei 12 lik ført til grava her.
 
 

3. Napoleonskrigene

Krise- og krigstid

P.g.a. den sterke blokaden av Norge som England satte i gang, især i
tida 1809-13, med stadig patruljering av Norskekysten, kapring av
jekter, strandhugg og herjinger, blei tilførslene til Nord-Norge sterkt
hindra. Både fra Bergen og Kvitsjøen kom reduserte tilførsler, og
kornprisen steig enormt.

Svikten i tilførslene fant sted samtidig med store uår både på land
og sjø. I korndistrikta fraus kornet bort, og uåra gikk også sterkt
utover februket. Generelt var det dårlig fiske, især i tida 1811-16,
da både heimefisket og Lofotfisket svikta. Folk mangla dessuten mat og
utrustning, og kom seg lite på havet.

Den dårlige ernæringa førte til svekka helsetilstand hos folk, og
epidemiene fikk fritt spill. Dette gav Steen klart uttrykk for i sin
uttalelse fra 1816: Til den usedvanlige mortalitet (dødelighet) i
årene 1808 og 1811 bidro en herskende epidemi, forårsaket av de
sletteste fødemidlers bruk, likesom også hungersdød i disse trengsels
år bortrykkede adskillige . Resultatet av dette har vi sett i den
negative befolkningsutviklinga i perioden.

Under disse forhold måtte Regjeringa gå til ekstra tiltak. Bl.a.
blei det oppretta statlige kornmagasin og skaffa tilførsler av mel fra
Russland. Alt i 1808 kom russemel til Tromsø med statskreditt, det
blei opplagt i byen i et kongelig kornmagasin og utkreditert i åra
1808-09 og seinere til trengende. I 1809 kjøpte bygdekommisjonen i
Karlsøy inn 11 1/2 tynne rugmel fra det kongelige magasin.

I 1811 utdelte kommisjonen i Helgøy 2 tynner fattigkorn til 8
nødstilte i Helgøy. Ved et anna høve i 1811 blei det utdelt korn eller
mel til 49 fattige i begge sogn. Kongen , d.v.s. staten, gav også i
1808-09 store pengebidrag til landsdelen til innkjøp av mel og korn. I
1809 fikk således Karlsøy prestegjeld (med Sørfjord) 250 daler til dette
formålet. Med en pris på 12 daler per tynne, tilsvarte dette 20 tynner
mel. Det var den lokale bygdekommisjon som skulle stå for utdelinga av
bidraget. I 1812 fikk amtet 8000 daler av den kongelige gave, hvorav
Karlsøy fikk 325 daler.

I 1811 blei det oppretta et lokalt kornmagasin i Tromsø, og omtrent
samtidig i Lyngen og Skjervøy. Slike bygdemagasin var i første rekke
tenkt å være reserve for såkorn, og det kom derfor ikke noe kornmagasin
i Karlsøy. Imidlertid blei gjestgiverne i Karlsøy pålagt i sine
privilegiebrev å bidra med korn og potet til dette magasinet. I 1813
påtok noen av gjestgiverne seg dessuten frivillig å holde ei årlig
beholdning av sedekorn. De største kvanta var hos gjestgiverne i
korndistriktet Lyngen. Hos oss nøyde de fleste seg med 2 tynner korn,
således både Trane i Nord-Grunnfjord og Rasch på Karlsøy. Holsts enke
på Kvitnes holdt derimot ikke noe såkorn, trulig fordi ho ikke hadde
kunder i kornområda. Også Søren Indal på Reinsvoll påtok seg å holde ei
tynne såkorn, selv om han ikke dreiv ordinær handel.

Den største mengde korn i kornmagasinet (bygdemagasinet) var dansk
og russisk korn beregna til matkorn. Noe av dette blei viderefordelt
til de lokale gjestgivere mot garanti fra bygdekommisjonen. Dette førte
til stor almuesgjeld til kornmagasinet. Hvor mye kornmagasinet blei
brukt hos oss, er uvisst. I 1819 ser vi at folk også hos oss fikk
forsyninger fra det kongelige magasin. En mann i Nord-Lenangen fikk
korn for 13 spesiedaler, og der blei også gitt forsyninger til en mann
i Sør- Lenangen, begge leveranser formidla av gjestgiveren på Karlsøy.
Noe korn blei også utdelt i krigsåra som fattighjelp. I 1812 kom 10
tynner rug fra magasinet til dette formålet, og i 1813 blei det kjøpt 4
tynner rug av den kongelige gave, til en pris av 40 daler tynna. Dette
året hadde fattigkassen i Karlsøy 6 tynner rug til utdeling om
vinteren.

Det var især tilførslene fra Russland som berga folk gjennom de
verste åra. Betydelige mengder russemel blei innkjøpt av staten og
lossa på kornmagasinet i Tromsø. Vi ser at noen skip også handla
lokalt i Karlsøy i nødsåra. I de to år 1808-09 ser det ut til å ha
vært full stopp i russetrafikken, men seinere kom det enkelte russere
til vårt område. I 1811 var således russeskipper Andreas Kobitoff med
lodja Nicholai i Karlsøy og kjøpte tørrfisk og råfisk, bl.a. i
Nord-Grunnfjord, på Helgøy og på Karlsøy. I 1812 var Jacob Gibrin av
Suma på Karlsøy og handla med gjestgiveren. Heile tida var det
imidlertid vanskelig for russelodjene å komme forbi den engelske
sperringa av Finnmarkskysten, og endel folk fra Nordland og Troms
fo r selv østover til Øst-Finnmark etter russemel.

De forverra økonomiske kår i krigstida avspeiler seg klart i
utligninga av leidangsskatten i perioden. Dette gjelder både antallet
av leidangspliktige, og den andelen som var for fattig til å betale.
Mens kurven over leidangspliktige sank sterkt i tida 1808-1814, steig
antallet av fattige sterkt i tida 1808-10, d.v.s. folk som ikke makta å
betale. I åra 1810-12 var andelen på topp, med ca 45 %. Etter et fall
fra 1812-13, holdt andelen av fattige leidangsbetalere seg på omtrent
samme nivå i tida 1813-20. Når antallet leidangspliktige sank fra
1808-13, gjenspeiler dette trulig redusert folkemengde. Botnnivået kom
i 1813-14, med en svak oppgang allerede fra 1815. Krisetida var da
tydeligvis over, og i 1818 var nivået fra 1808 nådd.
 

Barkebrødstider

Ut fra dødsstatistikken ser vi klart at tilførslene likevel var
heilt utilstrekkelig. Folk måtte derfor ta i bruk ulike slags
surrogatmat i større grad enn vanlig. Fra Skjervøy og Tromsø
prestegjeld hører vi at halm blei tørka, hakka og malt til mel. I
heile fylket blei sløke, syregras og andre planter brukt til mat, og
bark blei benytta bl.a. i Karlsøy. Det blei og samla mye syre i
Nord-Fugløy til vinterforråd, især av sjøsamene.

Fra staten si side blei det især oppfordra til å ta i bruk mose
(Islandsk lav). Fra 1810 blei det propagandert for dette på tinga, det
blei sendt ut rettledning om hvordan dette skulle gjøres, og det blei
satt opp premier. Det heitte at mange i Karlsøy prestegjeld var flink
med dette.

Særlig ros blei det gitt til Søren Indal på Reinsvoll, eller rettere
sagt til hans huslige og duelige kone , Anne Meldal Hegelund. I
1809 hadde ho samla 5-6 våg fjellgress og brukt både i flatbrød
og stomp. Deigen blei da satt av bløtt mosemel, tilsatt rugmel og vel
gjæra, og steikt i bakeromn. En prøve av Anne sitt brød blei til og
med gjennom sogneprest Kaurin sendt inn til amtet. Mosemelet blei og
med hell brukt i blodpølser, velling og grøt.

Også Indals nabo Hans Kaurin Bull på Storvollen hadde i 1809 samla 2
våg mose og brukt i husholdet. Selv sogneprest Kaurin, forøvrig
onkel til Hans Kaurin Bull, hadde spist brød, grøt og velling av mose
og heile familien hadde befunnet seg mett og sund derav . I
hvertfall Indalfamiliens moseforbruk kvalifiserte til premie, og i 1810
fikk Søren 5 daler i premie fra amtet. I følge en familietradisjon skal
Anne ha fått medalje for sitt barkebrød i nødsåret 1812,
men mest sannsynlig var det denne premien det var tale om.

Forsvarstiltak

Direkte krigshandlinger var det ikke så mye av i Nord-Norge,
bortsett fra at engelske krigsskip herja i Hasvik og Hammerfest i 1809,
og et slag blei utkjempa heilt inne ved Tromsø by i 1812, etterat en
engelsk flåtestyrke hadde tatt seg inn Kvalsund. Disse overfall førte
til stor engstelse overalt på kysten. I 1810 kom en dansk-norsk flåte
opp til Finnmark, og det hjalp endel til å holde fienden borte.

I 1809 blei det tatt opp forklaring av sorenskriveren i Tromsø i
forbindelse med at en fremmed slupp hadde søkt inn til Burøysund 21/6.
Folka var i land og kjøpte ferskmat og henta vatn, foruten at de stjal
noen saker. Skipet oppgav å være norsk og på tur til Archangelsk, men
det blei seinere formoda at det var engelsk.

I 1811 blei 3 handelsfartøy oppbrakt ved Nord-Fugløy og brakt til
Tromsø. I hvertfall 2 av disse var nederlandske skip som førte last
fra Archangelsk, og alle tre blei frigitt.

Ellers er det trulig at ikke alle begivenheter i krigstida kan
etterspores i kildene. Det gjelder f.eks en familietradisjon i
Lockertsenfamilien i Langsund om en engelsk fregatt som i tida 1812- 14
skal ha gått inn i Sandfjord og landsatt en sjuk fange ved namn Carl
Behrendz Messe, kanskje en utlending. Han blei gift og værende i
sognet. I 1847 var han inderst i Grunnfjordbotn. Han etterlot seg en
sønn Jakob f. 1828, som slo seg ned i Valen og har etterlatt seg stor
etterslekt.

De alvorligste krigsopplevelser hadde presten Steen som student i
København under det engelske bombardementet i 1807. Han mista da alt
han eide ved brann. Opplevelsene har han seinere gitt ei livfull
skildring av.

I tillegg til den dansk-norske flåtestyrke som patruljerte langs
kysten, blei det fra 1807 bygd opp et lokalt kystvern, i form av et
heimevern eller landmilits. Dette kystvernet var særlig tenkt å skulle
beskytte handelsstedene med sine mellagre, og hos oss i første rekke
kornmagasinet i Tromsø by. Der blei det også oppretta ei lita festning
på Skansen .

Landsdelen blei oppdelt i distrikt, og disse blei igjen delt i
divisjoner som blei delt i seksjoner. Alt brukbart mannskap mellom 16
og 56 år blei utskrevet, og det blei ordna med øvelser. Det mangla
imidlertid våpen og ammunisjon, slik at også økser, ljåer, kniver på
stang og lignende måtte tas i bruk.

I 1809 var kystvernet hos oss ferdig organisert, med fogden som
distriktssjef. Distriktet, som omfatta det nåværende fylket, var delt
i 5 divisjoner og 19 seksjoner, med 4200 mann. Vårt område hørte fra
først av til 3. og 4. seksjon innafor 3. divisjon, som hadde 5
seksjoner. Bare av folka hadde skytevåpen, og det blei
innkalt til våpeninspeksjon i Finnkrokan i påsken 1810.

Tredje seksjon lå for det meste i Helgøy sogn, og omfatta dessuten
Kvalsund og småøyene utfor. Samlingssteder her var Helgøya og
Nord-Kårvik, og sjef var Hans Wadel i Tromsø by. Fjerde seksjon omfatta
de nordlige og østlige deler av Karlsøy og strøka inn mot Tromsøysund.
Samlingssteder var Kvitnes (for Vanna), Reinsvoll og Selnes (for
Ullsfjord-Sørfjord). Hovedoppgaven for denne seksjonen var vakthold av
den østlige innfartsvei til Tromsø. Seksjonssjef var gjestgiver Johan
Armauer i Finnkrokan.

Det blei seinere foretatt endel omorganisering av kystvernet, og
ved utgangen av krigen hørte Karlsøy og Helgøy til sjette divisjon.
Karlsøy, Helgøy og Grøtsund utgjorde seksjonene som hørte til denne
divisjon, som nå lå under 1. Finnmarkske kystverndistrikt.
Divisjonssjef var gjestgiver Armauer i Finnkrokan, og seksjonsanførere
var gjestgiver Rasch på Karlsøy, Hans Figenschou (Kvitnes eller
Kjosen?) og gjestgiver Hegelund i Oldervik. Divisjonens styrke var ca
280 mann.

Det blei også oppretta et signalsystem med ved-varder, med sikte på
å varsle fiendtlige overfall. Ei linje førte fra Vanna og inn
Ullsfjord-Grøtsund, ett førte inn Kvalsund, og begge tok sikte på å
varsle innbyggerne i Tromsø by.

I Karlsøy var det varder på Kvitnes, Reinsvoll, Selnes, Grøtnes og
Nipøy. Fra Selnes gikk ei varsellinje over Ullsneshaugen og videre inn
i Sørfjord. Den vestlige linja gikk fra Lyngøy i Tromsøysund og inn
Kvalsund. Her blei det stadig holdt vakt, men systemet svikta da
engelskmennene virkelig kom i 1812.

Det blei dessuten utskrevet soldater til endel faste militæranlegg,
som Vardøhus festning og de små skanser i Tromsø og Hammerfest. I 1811
var f.eks. en kar fra Inderby utkommandert til Vardø.

Jektefarta under krigen

I de to åra 1808-09 var det full stans i jektetrafikken. I 1808
fo r ingen jekter fra Troms fylke til Bergen, og året etter var det
bare ei jekt fra fogderiet som la avgårde. Generelt var det få jekter
fra heile landsdelen som seilte til Bergen disse to år. I 1808 kom
bare 20 jekter til vårstevnet og 1 om høsten.

Også seinere i krigsåra fram til og med 1814 var det liten
jektetrafikk på Bergen fra Nord-Norge. Av Karlsøyjektene gikk
Kvitnesjekta bare i 1810-11, mens Grunnfjordjekta gikk alle år 1810- 14
unntatt 1811. Rødgamjekta gikk 1810-11, men da flytta skipperen til
Tromsø. Det var imidlertid lite matvarer å få tak i i Bergen, og melet
var urimelig dyrt i innkjøp.

Også kapringa av jekter sørover langs kysten skremte nok endel
jekteskippere fra å fare. Ingen av våre jekter opplevde kapringer, men
i 1811 blei Kjosjekta tatt på nordtur ved Stad. Det var Jeremias
Figenschou fra Jøvik som blei kapra med Inger Secelia på 13
lester. Den var nyinnkjøpt i Bergen, hvor den avseilte 15. juni, og
kapringa må ha skjedd få dager etterpå. Samtidig blei jekta
Magdalena av Djupvik i Lyngen kapra, men den kom seg på en eller
annen måte vekk fra engelskmennene. Imidlertid ser det ut til at
skipper Søren Kiil og hans mannskap blei ført til England, og det var
Jeremias som måtte føre Magdalena nordover til Lyngen. Hvordan
han slapp unna, er ukjent, og jekta hans blei tydeligvis ført over til
England.
 
 

Matmangel og dyrtid

At både russehandelen og jektefarta blei hindra, fikk følger for
tilførslene av kornvarer. Fra Bergen må tilførslene i krigsåra ha vært
meget små. Der var lite mel å få tak i for de jektene som la avgårde.

Vi har sett at jektene i 1807 førte heim 1262 tynner kornvarer. I
1810 kom det 520 tynner kornvarer, men i betraktning av at det var
stans i jektefarta 1808-09, var dette altfor lite. I 1811 ser det ut
til at det bare kom 140 tynner kornvarer med Kvitnesjekta.
Grunnfjordjekta seilte ikke, og Rødgamjekta ser ut til bare å ha ført
Tromsølast. I 1812 ser det ikke ut til at det kom noe mel med
Grunnfjordjekta, Kvitnesjekta lå heime, og Horst si jekt førte bare
Tromsølast. I 1813 kom heller ingen kornvarer, i 1814 bare 120 tynner
bygg. I 1815 kom 708 tynner kornvarer, i 1816 458 tynner, men nå var
trulig tilførslene østfra steget betraktelig. På de 7 år 1808-14 kom
altså bare 780 tynner kornvarer, eller vel halvdelen av ett års
normalforbruk!

Hvordan dette slo ut lokalt, kan vi se hos Ellerhusens kunder i
Helgøy. I 1810 fikk de tilførsler av 3 tynne korn og mel, i 1811
11 tynne, i 1812 1 tynne, i 1813 ingen. Heller ikke 1814 kom
det stort, med bare 18 tynner. Fra 1815 og utetter til 1819 var det
årlige gjennomsnitt 45 tynner, med variasjoner mellom 33 og 71
tynne.

Myndighetene var svært klar over de vanskelige tilførselsforhold
som eksisterte, og hvert år blei det på tinget forespurt hos almuen
hvordan situasjonen var. I 1805-07 var både gjestgiverne og almuen
vel forsynt. I 1808 var forholda også bra til om sommeren, men p.g.a.
stopp i trafikken på Bergen og lite fra Russland, frykta man matmangel
allerede fra høsten, noe som også slo til.

I åra 1809-1817 var forsyningssituasjonen ingen år
tilfredsstillende, og enkelte år var det riktig ille. I 1811 heitte
det at ikke 1 tynne mel var å få kjøpt, og i 1812 var det særdeles
stor trang . Særlig framhevdes det at det i første rekke var
tilførslene fra kjøpstedene, d.v.s. Bergen, som svikta, mens
russehandelen førte noe mel med seg.

Heller ikke etter krigen var tilførslene gode nok, men noe av
klagene over manglende forsyninger hos gjestgiverne kan skyldes ønske
hos almuen om at russehandelen måtte få fortsette etter krigen. Især
klagdes det over gjestgiverne i Helgøy sogn. I 1817 mangla både Rasmus
Trane i Nord-Grunnfjord, Jens Trane på Rødgammen og Thom'søn i
Burøysund nok melvarer til den trengende almue . Klagene over
Tranene kom fra Hamre og Vannereid, mens det var folk fra Skipsfjord og
Burøysund som klaga over Thom'søn.

Det er klart at fisken måtte for en stor del erstatte melet, og i
1811 ser vi at lærer Jon Christensen ikke kunne drive omgangsskole
lenger, fordi hans små barn trengte fisk til daglig opphold. Heile
skolesystemet braut nærmest sammen på denne tida. Matmangel og
inflasjon førte dessuten melprisene til svimlende høgder. Mens
melprisen omkring 1790 gjerne lå rundt 4 daler eller 5 våg tørrfisk,
stod byggmelet i 1807 i 7 daler, i 1809 12 daler for rugmelet, i 1810
kosta byggtynna 16 daler, i 1811 29 daler, og
i 1812, det store uåret, i 52 daler. Trana gikk også opp i pris, og
stod i 1807 i 15 daler, i 1810 i 40 daler, i 1811-12 i 50 daler, mens
fiskeprisen holdt seg på ca 2 daler per våg. I 1810 var den 1
daler, og i 1807 under 1 daler.

Dette betyr at i 1812 måtte Ingebrigt Erdal på Hersøy betale 26
våger rundfisk for 1 tynne byggmel, trulig en heil vinterlott. Dette
året fikk han bare tak i 1 tynne mel, mens han i normalåret 1815 tok 6
tynner. I 1811 tok han tross høge priser 10 tynne, men trulig var
dette også for andre. I 1812 så han seg også råd til å ta tynne
malt til ølbrygging. Forøvrig fikk Ingebrigt dette nødsåret gode
forsyninger av salt, kaffe, sukker, rom, 1 våg tobakk og et variert
utvalg av krydder, så nøden kan ikke ha vært overhengende i hans hus.
Både han og hans to sønner overlevde da også krigstida, men drukna
under fiske i 1815.

Etter krigen gikk melprisene tilbake til meir normal tilstand. I
1819 kosta meltynna 6 spesiedaler, mens rundfisken stod i 1 ,
d.v.s. det gikk 4 våg på meltynna. Trana gav 22 spesiedaler, rogna 8.
Luksusvarene som bladtobakk kosta nå 12 spesiedaler for 1 våg, 1 tynne
brennevin 36, og 1 tynne rom 40 spesiedaler.

De priser vi her har oppgitt, var Bergenspriser og bruttopriser.
Der kom frakt i fradrag, men dette blei bare beregna på fiskevarene til
Bergen. Frakta blei fratrekt i regnskapet med kunden, og gjort opp
direkte av kjøpmannen med skipperen. Returlasta var fri , på
samme måte som når vi bare betaler billett for en vei med
Kvalsundferga.
 

Karlsøyværingene og Eidsvollverket

Landsdelen kom altså ut av
Napoleonstida utsulta, herja av epidemier og hunger, redusert i
folketall og med forringa produksjonsutstyr.

Under slike forhold var det at Karlsøyværingene og andre skulle
oppglødes for det nyskapte fedreland, som hadde revet seg løs fra både
Danmark og Sverige. Det skulle forfattes patriotiske opprop, og velges
menn til å være med å utforme den nye demokratiske statsforfatning på
Eidsvoll.

Begivenhetene rundt Eidsvollforsamlinga i 1814 illustrerer svært
godt de samferdselsproblem som den gang rådde i landsdelen, uten noe
offentlig transportsystem, og med ei svært sparsom postrute med robåt.
Det forteller også om de vanskelige lokale forhold, som gjorde det
umulig å samle almuen før i løpet av våren og sommeren. Som kjent
nådde ingen fra Nord-Norge til Eidsvollforsamlinga våren 1814, og
landsdelen blei stående utenfor disse viktige rikspolitiske
begivenheter.
 

Det var 19/2 reskriptet om valg blei sendt ut. Sist i mars fikk
amtmannen i Nordland kunngjøringa om valget, og midt i april kom den
fram til amtmannen i Finnmark, som Karlsøy da hørte til. Karfolka var
da på fiske, og amtmannen fant det først mulig å innkalle til
valgmannsting 1/8.

I mellomtida skulle det holdes lokale valg og velges utsendinger,
for dette var et indirekte valg. Først måtte truskapseden avlegges, noe
som for Helgøy sogn skjedde i kirka der første søndag etter pinse, og
for Karlsøy 2. pinsedag. Selve valget skjedde på Karlsøy 31/5, altså 14
dager etterat Grunnloven var blitt vedtatt (17/5), men dette var det
naturligvis ingen som visste. Nå var Karlsøy ikke sist ute med sitt
valg -- tidspunkta for de øvrige lokalvalg i landsdelen varierte ellers
fra 29/4 til 24/7.

Fra Karlsøy prestegjeld blei det nå valgt 2 utsendinger (valgmenn)
til amtets valgforsamling, som blei holdt i Tromsø 1/8. Her skulle det
da blant valgmennene velges 3 representanter til Eidsvollforsamlinga.
Imidlertid kom det like før valget melding om at Grunnloven var
vedtatt, og den danske prins Christian Frederik valgt til norsk konge.
Valgmøtet i Tromsø kunne da ikke gjøre anna enn å bifalle dette.

P.g.a. avstandene var heller ikke nordnorske tingmenn tilstede ved
det første overordentlige Storting som var innkalt til 7/10 for å
forhandle om unionen med Sverige. Det ser ut til at det var de gamle
valgmenn som fortsatt skulle representere Finnmark, og det gikk tregt
med å komme seg avgårde. Ihvertfall en av dem var på nedtur først i
desember 1814, og det er uvisst om representantene i det heile kom til
Kristiania. Stortinget var i alle fall avslutta og unionen med Sverige
et faktum alt 4. november.

Den kongen som de medbrakte adresser skulle overleveres til, var
reist fra landet 10. oktober. Adressene blei derfor arkivert i
amtsarkivet.

Hva var så Karlsøyværingenes holdning til frigjøringsverket? Vi har
bevart den høytidelige adresse som blei vedtatt på Karlsøy 31/5 1814.
Den er holdt i den sedvanlige pompøse, patriotiske og kongeunderdanige
stil, uten noe innslag av demokratisk tankegang, og lyder slik i litt
modernisert språk: Vårt elskede fedreland, bestemt til et rov
for erobresyken og overlatt til seg selv, ble ei forlatt, da forsynet i
Deres Kongelige Høyhet, sendte det norske folk en fyrste, som antok seg
dets rettferdige sak, ble lovens handhever, og landets vise bestyrer.
Hvor ønsket vi verdig å kunne tolke den inderlige følelse av
høyaktelse, kjærlighet og takknemlighet vårt samfunn nærer for Dem, som
med så stor oppofrelse og utrettelig omsorg for vår trygghet og frelse,
vil dele med oss farer og skjebne. Likesom våre øvrige norske brødre,
har også vi med tillit til Gud og håp på ham, avlagt vår ed, og av vårt
samfunn har vi utvalgt 2 medlemmer, nemlig gårdmann Johan Hysing
Grimlund og sjøfinn Henrich Jensen, hvilke vi herved befullmektige på
Karlsøy prestegjelds almues vegne, å møte ved den berammede
amtsforsamling til valget av de 3 menn fra Finnmarken Amt, som skulle
møte i Eidsvoll, for å bestemme og anta Kongeriket Norges
regjeringsform. Med full fortrøstning til Dem, edle Fyrste, som
allerede har gitt det norske folk så mange prøver på Deres kjærlighet
og hengivenhet, Deres varme oppriktige følelse for Norges hell og
heder, anbefaler vi oss alle med den urokkeligste troskap og
hjerteligste takknemlighet til Deres Kongelige Høyhets nåde .

Adressen var undertegna av 13 menn fra Karlsøy, med handelsmann
Hans Figenschou, Kvitnes, klokker Hans H. Leonard, Russelv, og
sogneprest Marcus Fredrik Steen i spissen. Vi tar vel ikke mye feil om
vi gjetter at adressen var ført i penna av sognepresten, og i første
rekke gav uttrykk for hans nasjonale og royalistiske følelser. De
øvrige undertegnere utgjorde et utvalg av den mest velstående almue,
med etternamn som Crantz, Indal, Hegelund, Figenschou, og Berg, foruten
en Olsen og en Hansen.

Det mest interessante er kanskje de 2 utsendinger som blei valgt
fra Karlsøy til valgtinget i Tromsø. Den eine var den 35 år gamle
gårdmann Johan Hysing Grimlund på Vannstua, som og var lensmann. Den
andre var den 60 år gamle Henrik Jensen fra Lakselv i Ullsfjord. Han
er oppført i adressen som sjøfinn , og altså ikke skjult under en
yrkesbetegnelse. Han er trulig den eineste av denne kategori blant alle
de valgmenn av handelsmenn, lensmenn, lærere, prester, gårdmenn og
fiskere som ellers blei valgt fra landsdelen.

Vi ser altså at ingen av overklassen blei valgt hos oss, noe som i
større grad enn adressen gir uttrykk for et demokratisk sinnelag. Vi
ser og at den eine av de to spesielt er oppgitt som same. Det virker
nærmest som det ligger både stolthet og etnisk bevissthet i denne
gruppebetegnelse, slik den er benytta i adressen til majesteten. At
den aldri kom Kongen for øre, er ei anna sak.

Forøvrig gikk nå de storpolitiske begivenheter sin gang, med
forening med Sverige og svensk-norsk felleskonge som resultat. Og etter
så mye nød og sorg var nok gjenetableringa av freden det
viktigste for Karlsøyværingene. Vi må derfor tru at den anordnede
takkefest som blei helligholdt i 1815 i kirkene i anledning av
rikenes forening og den gjenvundne fred , kom fra hjertet hos alle.

Forøvrig var naturligvis Grunnloven av 1814 bare begynnelsen
til et demokrati eller folkestyre, som det tok 100 år å utvikle. Bare
et fåtall blei gitt stemmerett i 1814: embedsmenn, rikfolk og
jordbrukere, ikke husmenn, strandsittere, inderster, tjenere, kvinner.
Og det var regler for deltakelse i valg, med edsavleggelse etc, som
gjorde det innvikla for folk å delta, og det var bare ett stemmested.
I 1815 blei det i mars-april holdt et ekstrating for å oppta manntall
over de som var stemmeberettiga og foreta edsavleggelse. I praksis
blei det derfor Kongen og embedsverket som fortsatt satt med makta i
statsstyringa, lokalt og nasjonalt. Med et fremmedord kan vi kalle
statsforfatninga av 1814 for et oligarki , et fåmannsvelde. Men i
forhold til den eneveldige kongen vi hadde hatt før, var framskrittet
stort.
 
 

Sølvskatten

Men trengslene tok ikke slutt, selv om krigen var over. Den nye
norske stat krevde nå nye offer, i form av tvungne sølvinnskudd i
Norges Bank, og en formues- og inntektsskatt til innløsning av
krigspengene, begge fra 1816.

Innskuddet til Norges Bank var en engangs innbetaling, og tok sikte
på å skaffe landets nye nasjonalbank ei egen beholdning av sølv, som var
myntfoten den gang. Innskudda skulle derfor skje i sølvsaker eller
sølvmynter, eventuelt i utenlandsk valuta eller gamle papirpenger til
dårlig kurs.

Det gamle prestegjeld blei pålagt en skatt på 900 spesiedaler, som
var den nye pengeenhet, og utligninga på den enkelte blei foretatt av
en lokal kommisjon etter formuesforholda. Det blei da 300 spesiedaler
på Helgøy og 461 på Karlsøy, når vi holder Sørfjord med sine 139 unna.
Det betyr at den tyngste bør blei lagt på Helgøyværingene, med 4,1
spesiedaler på hver yter (73), Karlsøyværingene betalte 3,5 spesiedaler
(133 ytere), og Sørfjordingene slapp med 2,4 (58 ytere). Den største
skattyter var gjestgiver Rasch på Karlsøy med 35 spesiedaler.
Sannsynligvis gikk nå en god del gammelt arvesølv vekk fra
prestegjeldet, for omsmelting i sølvbarrer.

Innskudda kunne seinere omgjøres til aksjer for eierne eller andre
som overtok fordringene. Vi ser f.eks. at både Rasch og Armauer i
Finnkrokan overtok aksjer, Armauer for 70 spesiedaler, visstnok ved å
betale ut endel av de mindre innskytere. Noe av innskudda blei og kjøpt
opp av banken selv, slik at skattyterne etterhvert fikk erstatning for
innskudda.

Skatten til innløsning av krigspengene, d.v.s. riksbanksedlene,
blei utligna over åra 1816-27, med 950 riksbankdaler i 1816, og
lignende beløp efterfølgende år. Også her blei beløpa utligna etter
formue, og det var den økonomiske overklasse som betalte mest. I 1818
tilsvarte det utligna beløpet 110 spesiedaler, og den største skattyter
var gjestgiver Trane i Rødgammen, med 4 spesiedaler. Denne skatten var
altså mindre belastende enn sølvskatten, særlig fordi den blei fordelt
over så mange år. Seinere varierte beløpa mellom 96 og 164
spesiedaler, med et gjennomsnitt på 118 spesiedaler for 1818-27 for
heile det gamle prestegjeld.

På Østlandet førte de nye skatter til stor uro blant bøndene i
1818, men i vår landsdel kjenner vi ikke til slikt. Det er likevel
ikke trulig at den svei mindre her enn der. Sogneprest Steen, som stod
i spissen for ligningsarbeidet, klaga seinere over at han kom i et
uheldig forhold til almuen p.g.a. dette arbeidet.
 

Den nye pengen, spesiedaleren

Den gamle myntenhet var
riksdaleren, hittil omtalt i bygdeboka som daler . Den var i bruk
heilt til 1812, og hadde en sterkt synkende verdi på slutten. Den var
inndelt i 6 mark eller 4 ort, lik 96 skilling. Småmynter hadde tildels
lågere omsetningsverdi enn pålydende verdi.

I forbindelse med prisstigninga under krigen blei det innført en
deflasjonsmynt i 1813, riksbankdaleren, som skulle utgjøre 1/6 av
den gamle daler, men som i virkeligheta blei en rein inflasjonsmynt.
Den blei i 1816 innbytta i den nye permanente myntenhet, spesiedaleren,
som var inndelt i 5 ort eller 120 skilling. Den blei nedskrevet til
1/10 av riksbankdaleren. Den skulle ha samme sølvinnhold som den gamle
riksdaler, men det var først i 1842 dette var oppnådd. Spesiedaleren
blei avløst av krona i 1875, og var den mynt våre oldeforeldre og
tippoldeforeldre var vant til å bruke. Ved avløsning av mynten i 1875
blei hver spesiedaler satt i verdi lik 4 kroner, men dette var ei
krone med en heilt annen verdi enn den vi kjenner idag.

Problema med overgang til riksbankdaler og seinere til spesiedaler
ser vi klart i Helgøy kirkekasses protokoll. Tydeligvis har man til å
begynne med gjort forsøk på å postere beløpa i riksbankdaler, men dette
har p.g.a. inflasjonen falt for besværlig. Etterhvert har bokføringa
delvis skjedd i sølvverdi , som synes å ha tilsvart den gamle
riksdaler. Da selle Hansdatters legat i 1817 skulle føres til inntekt
med 490 riksbankdaler, blei dette således gjort om til 61-1-8 i
sølvverdi i regnskapet. Likeså ser vi at når det i 1819 kom 31
riksbankdaler banco i blokken , blei dette postert som 3-5-6.
Samme år blei det foretatt omregning til den nye myntenhet, og legatet
blei da omgjort til 42 spesiedaler. Det var ikke lett å være
regnskapsfører under slike forhold!

Især førte de ugreie prisene til stor forvirring i handelen. Dette
kan vi bl.a. se av posteringene i regnskapet mellom kjøpmann Poul
Hansen i Tromsø og gjestgiver Thom'søn på Burøy. Her har man heilt
tydelig knytt pengeverdien til varesorter som tran eller storsei, som
en form for indeksberegning. I andre tilfeller kan vi se at mel har
vært knytt til pengeverdien.

28/7 1814 fikk Thom'søn 1200 riksdaler, som i 1815 blei nedskrevet
til 1/6 av verdien, lik 200 riksbankdaler. Etter avtale skulle 50
riksbankdaler tilsvare 1 tynne tran. En saldo på 84 riksbankdaler blei
i 1822 satt i forhold til tran, lik 1 tynne og 43 kanner. Trantynna
blei nå satt lik 18 spesiedaler, slik at saldoen blei 30 spesiedaler i
det nye pengesystem.

Hvordan den nye mynten lå i forhold til den gamle, kan vi se av ei
prisberegning fra 1820. Ei ku stod nå i 8 spesiedaler (tidligere i 4-5
riksdaler), en sau i 1 spesiedaler, 1 børse i 3 spesiedaler, 1 sildgarn
i 2 og en seksring med segl i 10 spesiedaler. Spesiedaleren stod altså
fortsatt godt under riksdaleren i verdi.
 

4. Tromsø overtar for Bergen

Ellerhusens Helgøyhandel

Det er først heilt på tampen av jektefarta at vi får ei meir
omfattende innsikt i samhandelen med Bergen, gjennom Bryggekjøpmennene
Christoffer og Fridrich Christian Ellerhusens bevarte forretningsarkiv
1810-1821. Dette omfatter især endel folk i vestre Helgøy, ialt 55
kunder, men en del av dette var meir tilfeldige kunder. Vi får her
gjennom posteringene i regnskapsbøkene nøyaktige oppgaver over de varer
og kvanta som blei levert og mottatt av Ellerhusen fra den enkelte
kunde. Tydeligvis hadde firmaet for endel spesialisert seg på handel
med Helgøyfolk.

Mesteparten av lasta har gått med Rasmus Trane si jekt, men noe
også med Andor Horst si jekt, selv om han i 1811 flytta fra Rødgammen
til Tromsø. Kvitnesjekta hadde også frakta noe last, og for de siste
år kom også Oldervikjekta inn. De fleste kundene var bosatt i Sørskar,
Nordskar, på Hersøy, Rødgammen og Helgøy. Vi kan her se både deres
egen produksjon og deres forbruksmønster.

For noen var det tydelig at lasta også omfatta noe utredning og
handel, især for oppsitterne på Helgøy, Hersøy og Sørskar. På Rødgammen
satt forøvrig gjestgiver Jens Trane, men hans skipninger utmerker seg
ikke i forhold til de øvrige. Nå faller endel av samhandelen i
krigsåra (1810-14), med sine irregulære skipninger, men det
hovedinntrykket vi får, er trulig likevel riktig.

Ser vi på eksporten, gikk det disse 12 år avgårde ialt 26 tynner
rogn, 192 tynner tran, hvorav noe kvaltran, og 3340 våg tørrfisk. Det
tilsvarer omtrent ei full-lasta jekt. At rogna for det meste blei
skipa med Helgelandsjekter, må bety at det dreide seg om direkte
skipning fra Lofoten etter endt vintersesong.

Tørrfisken dreide seg om torsk, sei og lange. Seien utgjorde 29 %,
og var altså en betydelig vare, hovedsakelig storsei (22,6 %), og litt
små og middels (6,4 %). Av lange gikk det 11,5 %. Torsken var mest
vinterfisk (rundfisk), med 44,8 %, derav noe titling (mindre rundfisk),
foruten 14,7 % vår- og sommerfisk (råskjær).

Dette viser 44,8 % vinterfisk og 55,2 % vår- og sommerfisk, om vi
regner langa med her. I betraktning av at den billige seien utgjorde
mesteparten av sommerfisken, betyr dette at vinterfisket har hatt
størst betydning. Langa, seien og titlingen var utvilsomt lokale
produkt, mens en del av rundfisken forøvrig kan ha vært heimført
Lofot-fisk.

Av jordbruksprodukt gikk det 380 bukkeskinn og 160 kilo talg, som
ikke kan sies å være noe stort overskudd. I tillegg gikk en gammelost
som gave til Ellerhusen i 1821, fra Elias Klingenberg på Helgøy.

Fleire av avskiperne var utredere, og det kunne være store kvanta
tørrfisk de enkelte avskipere fra Hersøy, Helgøy og Sørskar sendte til
Ellerhusen årlig, ofte 60-90 våg, i tillegg til 5-9 tynner tran. Endel
av det de fikk i retur fra Bergen har da gått til å utrede egne drenger
eller naboer i fisket. At det har gått forholdsvis lite februksvarer
til Bergen betyr, at disse gode jordbruksgårdene har satt gårdsprodukta
som ost, smør, kjøtt og huder inn i fisket, og heller sendt
fiskeprodukta til Bergen.

De vanligste importvarer var matvarer, som rugmel, byggmel, korn,
malt, og dessuten litt erter og bønner. Av drikkevarer gikk mye
brennevin og rom, og dessuten noe mjød, konjakk og akevitt (anis-,
lemon- og pomeransakevitt). At Jens Trane i 1819 tok 9 tynner
brennevin aleine, skyldes naturligvis kroholdet i Rødgammen. Andre
viktige varer var salt, trelast, kalk og eiketynner, og stundom kom det
vindusruter, spiker, bly og barka huder. Til fisket kom mye snøre,
hamp, angler av ulike slag (vinterangler, klakkangler, seiangler,
grunnangler, gangvadangler, linangler, torskeangler), seistreng (til
dorg) og mye torskegarnstråd. Til seila kom klaverduk. Av tekstil kom
mye lerret (av strie, bomull, lin), kattun, klede, boffelbay, det kom
tørklær, forklær, silkeduk og silketørklær, huer, hatter, linband,
kamelgarn, og nyttesaker som synåler og stoppenåler, fingerbøler,
kammer, papir, lakkstenger og hornlim. Til farging kom indigo,
blåfarge, alun, brissel og consenelle (rødfarge).

Det er forøvrig overraskende å se det store forbruk av
nytelsesmidler den bedrestilte almue i Helgøy hadde lagt seg til. Tobakk
var en stor forbruksvare, kaffe var i vanlig bruk, det kom sukker i form
av raffinade, brunt sukker, kokt sukker, topper, kandis og løst kvitt
sukker, det kom sirup, kringler og kavring, kongo the, hvetemel,
sagogryn, ris, risengryn, pepperkaker, rosiner, plommer og sylta
kirsebær. Også krydderforbruket var omfattende: allehånde, spiskom,
kardemomme, pepper, muskat, timian, anis, kanel, nellik, koreander,
safran, merian og laurbærblad. Kamfer og lavendelfrø har trulig vært
til medisinsk bruk.

Til oppsitterne på Helgøy og Hersøy kom også 50 oterskinn og 11
revskinn i åra 1817-19, noe som viser til deres handelskontakt med
Kvitsjøen.

Alle disse varene blei skaffa av Ellerhusen, og der dette ikke
strakk til, kunne Helgøyværingene heve kontanter på kontoret og gjøre
innkjøp hos andre. I enkelte tilfeller ser vi at Ellerhusen gjorde opp
med håndverkere på vegne av Helgøyfolk, f.eks. i forbindelse med
reparasjon av børser og rifler, messingstaker, kjeler og gullsmedsaker.

Forretningsbøkene til Ellerhusen gir inntrykk av en stor og variert
samhandel, og av et forbløffende eksklusivt forbruksmønster, til tross
for de vanskelige tider under og etter Napoleonskrigene. Det må ha vært
stor velstand på endel av gårdene i vestre Helgøy i begynnelsen av
1800-tallet.

Jektefarta går tapt

I tillegg til de muligheter jektene hadde for å få
kompletteringslast lenger sør i leia, kom nå nye muligheter for frakt
for de nye byene her nord. Alt i 1789 tok Kvitnesjekta last fra
Finnmark. I 1798 hadde Trane med et parti varer fra Hammerfest, bl.a.
hareskinn, fjellrev, gråverk, bjørneskinn, rødrev, jerv, reinskinn,
korsrev etc., som skulle til København. Det framgår ikke om Trane selv
henta lasta i Hammerfest, og den blei ialle fall lossa i Bergen.
Etterhvert blei det vanlig å ta last for de nye kjøpmenn i Tromsø, både
på sør- og nordtur. Etter 1800 synes en god del av lasta å ha bestått av
slike varer, især i løpet av krigsåra. Dette gav nye muligheter til
fortjeneste for jekteskipperne i Karlsøy, og der synes å ha rådd
optimisme enda et stykke etter århundreskiftet.

I 1802 kom ny jekt til Kvitnes, Pelicanen II. I 1812 blei
Jomfru Trane erstatta med Lykkens Weninde , og den nye
gjestgiver på Rødgammen skaffa seg jekta Christiana i 1807 og
begynte å seile. Det er litt usikkert hvordan vi skal tolke forholda på
Hansnes. I 1801 gikk Den norske løve sin 24. og siste tur. Det
synes også å ha vært Lars Hegelund sin siste tur, etter å ha seilt i 40
sesonger. Han synes å ha skaffa ei ny jekt Løven på 24 lester,
som seilte til Bergen i 1802-03 med andre styrmenn ombord. Jekta blei nå
solgt til skipper Schielderup, Gullstad. Lars var nå blitt en gammel
mann, og døde i 1806, 82 år gammel. Der var ingen til å overta,
ettersom sønnen Alexander bare var 12 år. Selve familiesituasjonen kan
altså forklare nedlegginga av jektefarta fra Hansnes. Økonomien var
heller ikke særlig god, da aktiva i boet på 1500 daler såvidt dekte
gjelden til Friderich Meyer i Bergen, som Lars hadde handla med i 50
år. Etter forbønn av sorenskriveren avslo Meyer nå 300 daler i boet til
fordel for enka.

Imidlertid ser vi at jektefarta var i oppløsning som bygdefarnæring.
Lars Hegelund hadde i 1801 store problem med å få Jegervassfolket til å
skipe med jekta si. De ville heller skipe med Kjosjekta, som delvis var
eid av Hermann Norum på Jegervatn. Det hjalp lite at Lars påberopte seg
Jekteartiklene av 1739, og påstod han var rette bygdefar for
Jegervassfolket. Jektefartens grunnlov var nå uten verdi, trulig p.g.a.
den normoppløsning som fulgte i kjølvatnet av den nye by.

Andre forhold som bidro til å underminere jektefarta, var utviklinga
av russehandelen, som skapte muligheter for tilførsler østfra av varer
Bergen før hadde hatt monopol på. Her kom dessuten varene av seg selv,
uten at de måtte hentes på månedslange turer. Imidlertid gav
russehandelen en viss stimulans for Bergenshandelen, ved at russerne i
en viss grad etterspurte varer som jektene førte nordover. Især førte
dette til en total omsnuing av pelshandelen, som nå gikk nordover. Også
med Karlsøyjektene kom adskillig med pelsverk fra Bergen, især
oterskinn og revskinn. I 1814 kom således med Grunnfjordjekta 60
revskinn og 92 oterskinn.

I det generelle bildet må krigstida ha bidratt meget til å oppløse
jektefarta. Kvitnesjekta gikk bare 2 år mellom 1808-1815, noe som delvis
kan ha sammenheng med at Holst døde i 1808. Grunnfjordjekta gikk 4
turer, og Rødgamjekta 3 turer fram til 1811, da Horst flytta. Det ser
og ut til at jektefarta aldri kom riktig i gang etter krigen.
Kvitnesjekta gikk 2 turer i åra 1817-18, da sønnen Hans var blitt
gammel nok til å føre jekta. Grunnfjordjekta gikk 4 turer i åra 1815-16
og 1818-19. ret 1818 var da det siste normalåret , da begge
jektene gikk. I 1819 gikk bare Grunnfjordjekta, og dermed var den
eldgamle jektefarta mellom Karlsøy og Bergen gått inn i historia. Det
må ha føltes som en naturlov blei opphevd, da forbindelsen med den
gamle Hansastad blei avvikla!

Det siste året begge jektene gikk, førde jektene 400 tynner tran,
3300 våg tørrfisk, 86 fustasjer rogn, 18 tynner talg, 10 geiteskinn, 380
bukkeskinn, 20 våg fjær og 1 tynne syre sørover, men vi veit ikke
om alt blei innlasta i Karlsøy. Vi ser her at tørrfisken var redusert
til det halve eller tredjedelen av det jektene pleide å føre i gamle
dager . Og de 299 tynner kornvarer som kom nordover var bare en
brøkdel av det lokale behovet. Andre varer dette året var 26 våg
tobakk, 10 våg kaffe, 11 våg sukker, 100 oter- og revskinn, 20 våg
torskegarntråd, blikkenslagerarbeid for 8 spesiedaler og
glassmakerarbeid for 12 spesiedaler.

Den øvrige handel med tørrfisk og kornvarer må ha skjedd gjennom
russehandelen, og ved handel med den nye by. Kjøpmennene i Tromsø hadde
nå begynt å skaffe seg egne fartøy, og utenlandske fartøy begynte fra
1815 å føre varer til Tromsø. Dermed blei også behovet mindre for
føring til og fra Bergen med våre jekter. Fra 1818 kom også den
regulære handel i gang mellom russerne og gjestgiverne i distriktet, og
forsyningene av mel østfra blei meir regelmessig enn før.

Horst si jekt i Tromsø fortsatte å ta noe last for Helgøyværingene
også etterat han flytta til Tromsø i 1811. Også Kvitnesjekta og
Grunnfjordjekta synes å ha holdt seg mindre til sine gamle distrikt enn
før. Jekter fra andre distrikt kom og inn og tok last. Hamnesjekta tok
f.eks. last i Lenangen i 1816. I 1822 tok Maursundjekta last i Karlsøy.
Fra 1817 begynte Oldervikjekta å ta last hos oss, og det fortsatte den
med etterat våre egne jekter slutta å seile. I Helgøy tok Oldervikjekta
last enda i 1820-21, i Karlsøy til 1827. Direktehandelen på Bergen
fortsatte altså noen år etterat egen jektefart var opphørt. Den siste
avskiper vi hører om, var Lorents Indal på Reinsvoll fram til 1827.

Oldervikjekta gikk enda i 1831, sammen med jekter fra Djupvik og
Maursund, men det ser ikke ut til at de tok last fra Karlsøy. 10 år
seinere gikk fortsatt Maursundjekta, og den fortsatte enda i lang tid
med Bergensturene. Fra Sør-Troms gikk heile 7 jekter forsatt i 1840, så
det er tydelig at det var nærheta til den nye byen som gjorde utslaget.
I 1814 kom vindusglass fra Bergen til Helgøy kirke, og enda i 1825 kom
300 takstein til Karlsøy kirke med Oldervikjekta fra Bergen. I 1836
blei bord til Karlsøy kirke henta med Storbåt (fembøring) fra
Tromsø.

Resultatet av opphøret i jektefarta var ikke bare tap av
fraktinntektene for skipperne og hyre for håsetene. Karlsøyhandlerne
kom nå i full avhengighet av de lokale kjøpmenn i Tromsø by, og trulig
var det mindre lokal konkurranse og dårligere vilkår her enn i Bergen.
Dessuten begynte handelshusa i Tromsø å knytte direkte kontakt med
fiskerbøndene ute i distriktet, og blei utredere og kreditorer for dem.
Dette førte til redusert lokalhandel i Karlsøy, og gjestgiverne gikk
inn i en periode med sterkt redusert omsetning.

Tromsø kunne ikke på lenge by det samme gode vareutvalget som
Bergen, og slett ikke de gode handverksprodukt. Det blei og slutt med
mulighetene for persontransport mellom Karlsøy og Bergen, eller langs
kysten i det heile. Viktig var det og at den kulturelle kontakt med
Bergen, og dermed med den store verden, blei brutt. En rik tradisjon,
en omfattende og viktig del av folks hverdag og sosiale liv var borte.
Her kunne den nye oppkomlingen av en liten by som Tromsø by ei svært
mager erstatning, selv om handelsborgerskapet her var nokså
internasjonalt av opprinnelse.
 
 

Kreditt og gjeld

Det skifte i handels- og kredittformer vi har omtalt, kommer klart
tilsyne i tinglyste obligasjoner fra Karlsøy i panteboka 1745- 1808. I
tida 1763-1800 var bare 10 obligasjoner innført, en fra Bergen og 7 fra
lokale handelsmenn. For åra 1801-08 er det innført 30, noe som viser at
denne håndfaste måten å sikre fordringer på, tok et raskt oppsving
etter 1800.

Av de 30 obligasjoner etter 1800, var bare 1 fra Bergen, 14 fra
lokale handelsmenn (Trane og Holst), og 4 fra utenbygds gjestgivere
(Oldervik og Finnkrokan). Nå kom Tromsø by inn for fullt, med 11
obligasjoner, bl.a. til Hans P. Lorch, Gi'ver og Figenschou, Peder
Figenschou og P. C. Brandt. Hvis vi holder borte en rein
familietransaksjon mellom Hans L. Figenschou i Vannvåg og broren Peder
i Tromsø på 300 daler, stod Tromsø by nå for 39 % av kreditten, Bergen
for 12 %, de lokale gjestgivere for 37 % og utenbygds gjestgivere for
12 %. Selv om dette ikke gir noe uttrykk for all kreditt eller gjeld,
gir det en peikepinn om det nye forhold til byen.

Dette viser og at vi ikke skal undervurdere de muligheter for
kreditt som lå i verdien av bygninger og løsøre (båter, børnskap,
husdyr), selv om folk ikke eide jorda.

Et nytt problem som nå oppstod, var at Karlsøyfolk førte fisken til
Tromsø uten at tiendeeierne, kirke, prest og proprietær, hadde fått sin
andel av produksjonen.

Et interessant spørsmål som kan reises, er hva som skjedde med den
gamle Bergensgjelden, da Karlsøyværingene begynte å handle med Tromsø.
Det vanlige ville ha vært at Bryggekjøpmennene hadde gått på skyldnerne
for å få betaling eller pant, eller at Tromsøkjøpmennene hadde overtatt
Bergensgjelden for de enkelte kunder. Ikke noe av dette synes å ha
skjedd i særlig grad.

Det eineste vi kan se av ei liste fra 1815 er at endel
Bergenskjøpmenn nå gjorde forsøk på å få oppgjort sine fordringer i
Troms, ved å overlate innfordringa til Skancke i Tromsø. Ca 20
Karlsøyværinger var representert på lista, med i alt ca 690 riksdaler.
Halvdelen hadde småbeløp stående, mens 11 hadde beløp mellom 21 og 101
daler. Det framgår ikke av kildene hva som skjedde med disse
fordringene.

Forøvrig er det få spor i kildene av Bergensgjelden. En
pantobligasjon i 1803 fra Jon Christensen i Sør-Lenangen til Mowinckel
på 299 daler ser ut til å være overtatt av Skanche i Tromsø i 1809. I
tida 1810-25 finnes bare 3 pantobligasjoner tinglyst til Bergenskjøpmenn
(Kahrs, Fr. Meyer, Hesselmann). Dette tyder ikke på noen særlig
pågåenhet fra Bergen. Likevel synes det som Bergensgjelden blei hurtig
avvikla eller stilt i bero.

I 1839 finner vi ei siste opprydding av det som gjenstod av gammel
skyld. Ellerhusen hadde da et krav på 21 spesiedaler på Abraham
Figenschou i Hersfjord, Chr. Meyer krevde 69 spd. av Eilert Jessen på
Vannereid, Hesselmann krevde 59 spd. og Bøgermann krevde 4 spd. av
styrmann Peder Olsen på Jegervatn. I 1841 kom Døschers enke med et krav
på Alexander Figenschou (Nord-Grunnfjord?) etter forlik. Det var det
aller siste vi hører om den eldgamle Bergensgjelden, som hadde fulgt
Karlsøy- og Helgøyværingene sia langt tilbake i middelalderen.
Bergensgjelden overlevde altså jektefarta med 22 år.

Materialet tillater ikke noen særlig grundig vurdering av
spørsmålet, men mye kan tyde på at det som skjedde, var at den gamle
Bergensgjeld, både for fiskerbøndene og lokalhandlerne, etterhvert blei
oppspist av krigsinflasjonen, nedskriving av pengeverdien og
etterkrigsinflasjonen fram mot 1822. Dette kan være ei forklaring på
den hurtige avviklinga av jektefarta og overgang til Tromsøhandel.
Dette kan og forklare den økonomiske nedgang blant lokalhandlerne. Det
disse vant på å få avvikla Bergensgjelden, var trulig mindre enn
det de tapte på sine lokale kredittengasjement til heimekundene. Mye
kan derfor tyde på at Tromsøkjøpmennene fikk en stor del av handelen,
uten å måtte overta den belastende gammelgjelden. Etter ei forordning i
1873 skulle det også finne sted ei viss gjeldssanering i Bergen, men
det er uvisst om dette fikk noen betydning.

At Bergen nå betydde lite, ser vi av at heller ikke de lokale
gjestgivere opprettholdt noen Bergenshandel å snakke om etter at
jektefarta var over. De henta da en stor del av sine varer fra Tromsø og
Bodø.