Den spredning av sjøsamene som vi observerte på 1700-tallet,
fortsatte nå, og vi fikk etterhvert samiske familier i de fleste
bygder.
Bl.a. voks det nå fram ei samisk bygd på Nord-Fugløy
fra 1839, basert på
utflytting fra Nord-Lenangen og seinere fra Skjervøy. Fra Nord-Lenangen
flytta også endel folk utover til Vanna.
I Helgøy skjedde det særmerkte, at den eldgamle sjøsamebygda
Dåfjord
fra 1840-50 fikk ny norsk befolkning, mens samene tildels flytta utover
i det øde vestre sognet. Årsaka til denne utflyttinga
er ikke klar,
men manglende kapital ved overgang til selveie har vært foreslått
som
ei årsak. Også fra Sør-Grunnfjord forsvant samene.
Vi finner dem
seinere på Rebbenes, Andammen, Hattøy og Grøttøy.
Vi kan og se at det blei gjort forsøk på å opprettholde
den gamle
sjøsamiske fra Ringvassøy reindrifta ute på øyene.
Tomas Pedersen dreiv
med rein på Rebbenes i 1851, mens denne reinen tidligere hadde
vært på
Ringvassøy. Foreldra til Tomas var fra Dåfjord og Sør-Grunnfjord.
I
1857 var det slutt også på denne reinen. I 1831 hører
vi om tamrein på
Andammen, men nå hos en norsk familie. Det kan derfor ikke utelukkes
at noe av utflyttinga vestover hadde sammenheng med de problem som
oppstod på Ringvassøy da nomadene kom. Det heitte også
at noe av den
reinen som var på Ringvassøy før svenskene kom,
blei vill og gikk tapt
for eierne.
Det er og endel som tyder på at skillet mellom norsk og samisk
blei
mindre på øyene og fastlandet, og dette kan ha letta utflyttinga
fra de
gamle samebygder. Vi har sett at en sjøsame blei valgt til valgmann
i
1814, og i 1844 heitte det at 2 samer var valgt inn i formannsskapet.
Enkelte samiske familier gikk nå over til å bruke norsk
drakt, men
finnekofta var fortsatt i bruk, som vi kan se i omtalen av en
inderst fra Nord-Grunnfjord i 1842. I 1845 opplyste sognepresten at
ekteskap mellom nordmenn og samer var blitt vanligere. I 1839 uttalte
Jønsberg at alle samene i Helgøy og Karlsøy forstod
norsk, i motsetning
til samene i Ullsfjord-Sørfjord, der mange bare snakka samisk.
I 1845
oppgav folketellinga at alle samer i Karlsøy forstod norsk,
med unntak
av en fjellsame.
Folketellingene i 1845 og 1855 gir oss for første gang på
nærmere
150 år full oversikt over omfanget av den samiske bosetninga
i
området. Generelt kan vi si at hver fjerde eller hver femte
Karlsøy-eller Helgøyværing var same, ialt 360 personer
i 1845 og 401
personer i 1855 (23 %). Det var liten forskjell i andelen mellom de
to
sogn.
Dåfjord var fortsatt overveiende samisk i 1845, med 47 samiske
innbyggere. I 1855 bodde her bare 37 samer mot 51 nordmenn, altså
42 %
samer. Seinere fortsatte denne utviklinga. På Rebbenes og øyene
i vest
aukte den samiske befolkning fra 51 til 62 i dette 10- året,
mens den
samiske befolkninga i 1855 var borte i Sør- Grunnfjord. I 1855
var en
samefamilie bosatt på Dåvøy, en på Måsvær,
og en i Torsvåg.
I Karlsøy treffer vi igjen de gamle små samekoloniene på
øyene,
bl.a. i Langsund, Burøysund og Skipsfjord, og med litt auke
i
folketallet (fra ialt 81 til 89). I tillegg kom nå også
Fugløy. Den
største tilvekst skjedde på fastlandet, der Sør-Lenangen
med Lattervik
gikk opp fra 50 til 65 samer, mens Nord-Lenangsbygdene (med Gamvik)
aukte fra 105 til 112. Gamvik lå øde i 1845, men var bosatt
i 1855.
De aller fleste av det folketellingene registrerte som samer, var
sjøsamer. Men ved Skogsfjordvatn, i Dåfjord og Skipsfjord
hadde de
første nomader, bl.a. av Raste- og Heikaslektene, begynt å
slå seg ned.
I tillegg registrerte folketellingene en og annen same spredt rundt
i
andre bygder som ellers var norske.
Heller ikke nå fant de finske innvandrere i særlig grad
veien til
Karlsøy. Vi finner fortsatt en og annen kven tilfeldig nemnt,
og
i denne periode kom Vasaranamnet inn på fastlandet.
Ved folketellinga i 1845 var kvenske familier bosatt i Sør-
Lenangen, på Karlsøy og i Torsvåg. Sammen med enkeltpersoner
blei
dette bare 13 kvener. I 1855 var tallet steget til 20, og det fantes
nå familier bosatt på Slettnes og Vannereid. Dette tallet
steig ikke
noe fram til 1900. I 1865 var det således 21 og i 1875 13 kvener
i
prestegjeldet. Det betyr at kvenene var så fåtallig, at
de måtte
forsvinne i den øvrige befolkning.
Vi har tidligere sett at fjellsamene hadde inntatt fastlandet for
fullt på 1700-tallet, men at forsøket på å
innta øyene mot slutten av
århundret, blei oppgitt. Etter 1802-03 hører vi ikke om
nomader ute på
øyene, og det var først i 1830-40-åra at ei ny,
meir varig bølge skulle
komme. Det eineste vi har omtale av, er en og annen fjellsame som var
blitt fastboende, som Mikkel Larsen Bong i Bjørnskaret ca 1800,
Nils
Jonsen i Stakkeng i 1813, Anders Andersen Blinde i Nord-Lenangen i
1816, og Johan Johansen Horpha fra Enontekiø i 1831. På
Vanna er
fjellfinn Mikkel nemnt i 1815.
På fastlandet holdt den nomadiske reindrifta seg ut både
denne periode og alle seinere perioder. Dette var altså bare
sommeropphold, de kom til kysten 1-2 uker etter St. Hans, og blei her
8
uker. Det var hovedsakelig svenske reindriftssamer som kom hit,
foruten noen russiske , d.v.s. finske. Med stenginga av grensen i
1852 blei de borte. I forbindelse med at myndighetene forsøkte
å
skattlegge reindrifta, har vi fra 1820 en fortegnelse over
reindriftssamene. Til Sør-Lenangen kom 4 samer, derav 3 fra
Muonio og 1
fra Karasjok, og til Jegervatn 3, en fra Enontekiø, en fra Muonio
og en
fra Karasjok. Fra 1821 kom i tillegg 2 familier, en til Jegervatn og
en til Svendsby.
Vi møter her kjente slektsnamn fra vidda: Tomma, Valkiaba
(Valkeapa ), Magga, Aarpus (Orpus), Paloba
(Palopa ). De oppgitte flokker var små, med fra 30-40 til 100
dyr. Ialt blei det 700 rein på 9 familier, eller 78 dyr i
gjennomsnitt, men de reelle tall var nok endel større.
Det viste seg umulig å føre kontroll med nomadene og få
skatt av
dem. De meldte seg ikke for lensmannen på Svendsby, som de skulle,
de
deltok ikke i det kirkelige livet i Karlsøy mens de var her.
Noen av disse reindriftsnomadene treffer vi likevel i kirkeboka i
1824, i forbindelse med begravelser. To fra Enontekiø blei begravd
i
løpet av sommeren, en mann på 42 og ei kvinne på
84. Om ho ikke klarte
å vandre med flokken, kunne ho kanskje tenkes å ha vært
i pensjon
i bygda. Den tredje fjell-lapp var en mann på 63, som døde
i
januar og blei begravd i mai. Han kan ha vært sjuk og etterlatt
i
bygda om høsten, hvis han ikke var blitt fastboende.
Det ser ut til at det aukte både med nomader og rein i Lenangslandet
utover i perioden. Bare i traktene ved Svendsby var det i 1843 nemnt
10-12 lapper , mot 1 før. Det ser og ut til at det især
var
Karesuandosamer som nå søkte hit, bl.a. av Rommavuoma-
og
Suontavaara-stammen. Seinere kom det færre. I 1866 var det oppgitt
3
familier med 12-1300 rein, i 1867 4 familier med 980 rein, men det
er
uklart om dette omfatta alle som kom. Det heitte imidlertid at det
nå
kom mindre med rein til Lenangslandet fordi ulveplagen hadde tiltatt.
Det var i 1830-40-åra at gjennombruddet kom for reindrifta på
øyene, og i løpet av 20-25 år var omtrent alle
øyene inntatt. Generelt
viste det seg at det blei for besværlig med de enormt lange
flytteveiene til Sverige, slik at mesteparten av øy-nomadismen
blei meir eller mindre stasjonær reindrift.
Generelt var det Karesuando- og Enontekiøfolk som dro hit ut,
og vi
finner her etterhvert representanter for familiene Raste, Heika, Kitti,
Lindi (Blindi), Horri, Nutti, Orpus, Pilto, Labba, Omma, B'ivi, Unga,
Joso, Marakat, Paanka, Sokia og fleire.
De første familier som kom, var Guttorm Jonsen Raste og svogeren
Nils Henriksen Heika til Ringvassøy i 1836 med 400 rein fra
Karesuando. Guttorm var gift med Ane Henriksdatter (Orpus) og Nils
med
Sara Jonsdatter Raste. De tok til å begynne med opphold i Hessfjord,
og hadde tillatelse av proprietær Hagen til reindrift mot avgift,
likeså fra endel av oppsitterne på øya. Også
Guttorms bror Henrik kom,
men omkom i snøskred i 1842.
I 1843 hadde de en flokk på 7-800 rein, seinere opptil 1000, og
dreiv heilårsdrift, men var stadig utsatt for reintyver rundt
på øya.
Der var også ugreie med reinen mellom Raste og Heika, og i 1845
hadde
Raste flytta til Langstrand i Dåfjord, som nå blei familiens
nye base.
Her bodde også Andreas Mortensen Blindi, som hadde rein på
øya, og var
gift med Guttorm Rastes datter Sara.
På Langstrand satsa familien på jordbruk, reinen blei lite
sett
etter, den blei ikke melka eller merka, og blei etterhvert nærmest
villrein. I 1863 blei det siste av flokken skutt bort, etterat resten
var tyvslakta.
Imidlertid var fleire svensksamer kommet til øya. Ca 1845 kom
5-6
familier, som blei her heile året i 7-8 års tid eller lenger.
Blant
disse var Anders Andersen Nutti og Josef Andersen Nutti. Johan Persen
Pilto (nå gift med enka etter Henrik Jonsen Raste, Elen Larsdatter
Blindi), Guttorm Jonsen Omma og fleire av Horri-familien.
Omkring 1845 var Skogsfjordvatn etablert som reindriftsbase. Da lå
her fleire svenske samer i fjellet med 100 rein. Seinere slo Henrik
Raste (sønn av Guttorm) seg ned her som gårdbruker med
rein, og broren
Nikolas og søstra Sara tok med seg sin rein da de gifta seg
inn i
Svendsenfamilien. I 1861 nemnes også Guttorm Andersen Raste her.
Skogsfjordvatn blei nå det nye sentrum for reindrifta på
øya.
På Vanna kom svenske eller finske reindriftssamer i 1844.
Det var Per Persen Heika og Henrik Larsen Raste som bosatte seg oppe
i
Skipsfjorddalen ved Finnholla . Per var gift med Marit
Aslaksdatter Gitti (Kitti), og Henrik med Sara Larsdatter Lindi. I
1845 var reinflokken oppgitt til 60 dyr. I 1848 nemnes og Lars Persen
Heika her, gift med Kirstina Andersdatter Paanka, også han bosatt
i
Skipsfjorddalen. Alle disse dreiv heilårsdrift. I 1845 finner
vi en
lapp fra Karesuando i Vikan, Isak Larsen Marakat, som vi ellers
ikke veit noe om. I 1852 blei det oppgitt at det beitte 5-600 rein
på
øya.
Det blei klaga mye over reindrifta på Vanna, bl.a. at rein og
hunder i 1849 hadde gjort skade på eggværet Lille Skorøy.
Samtidig blei
reineierne stevna av klokker Bjerke i Lyngen, som eide fleire gårder
på
Vanna, for å ha drevet reindrift uten tillatelse, og ha ødelagt
skogen
til brensel, rypesnarer, reingjerder og gammer. Det blei og klaga over
at multemyrene og heimejordene blei ødelagt. Samtidig hører
vi at
samene fikk mye rein tyvskutt. Seinere leide Lars Heika en holme av
Skorøyfolket for å sikre seg beiterett, men endel av reinen
hans blei
skutt vekk ca 1865.
Det ser ut til at Per Heika blei nokså fast på øya,
bortsett fra at
han og broren Lars ca 1853 flytta til fastlandet for noen år.
I 1857
var Lars på Reinøy. Henrik Raste flytta tydeligvis også,
og han finner
vi seinere på Reinøy, Ringvassøy, Rebbenesøy
og Nord- Kvaløy, med
enkelte opphold i Sverige.
På Reinøy ser det ut til at fjellsamene kom i 1845 med
Nikolai
(Nikolaus) Nilsen Kitti, gift med Ane Jonsdatter Horri. Litt seinere
kom Nils (Nikolaus) Henriksen Orpus, gift med Elen Jonsdatter Horri,
Lars Larsen Lindi, gift med Ane Persdatter Heika, og Per Larsen Joso,
gift med Sara Larsdatter Raste.
Samene var på Reinøy i 7 år, og flytta da vekk. I
1852 var ingen
igjen på øya, men det kom stadig nye familier. I tida
1857-60 bodde
Lars Pedersen Heika (fra Vanna) her, i 1856 Henrik Larsen Raste, i
1857
Jon Henriksen.
Fra Ringvassøy var veien ikke lang over til Rebbenesøy
og de andre
øyene i vestre Helgøy, og etterhvert kom de svenske reindriftssamene
også til Rebbenesøy, Andammen, Grøttøy,
Hersøy, Nord-Kvaløy og Måsvær.
Dessuten kom de til Dåvøy. Bare Helgøy ser det
ut til at nomadene ikke
inntok i denne tida. På Rebbenesøy og Andammen førte
den svenske
reindrifta til at de siste rester av den gamle sjøsamiske reindrift
blei ødelagt.
Dåvøy blei inntatt ca 1858-60 av de to gamle reineiere
fra
Ringvassøy, Guttorm Jonsen Raste og Nils Henriksen Heika. Seinere
blei
øya hovedsete for den fastboende del av Rastefamilien, gjennom
kirkesanger Guttorm G. Raste og etterkommere.
På Rebbenesøy var den første reinsame vi veit om,
Nils
Henriksen Heika med 40 rein her i tida 1848-50. Så kom Guttorm
Jonsen
Omma i 1854 med 80 rein, og satt her i 7 år, bl.a. i Rebbenesbotn.
Han
flytta da heim til Finnland (Kønka ma ), men kom seinere tilbake
og var igjen på øya i 1862. I 1865 hadde han 3-400 rein.
Fra 1862 satt
også Jon Jonsen Labba og kona Brita Larsdatter Nutti her. Samtidig
kom
Henrik Larsen Raste, som også tidligere hadde hatt tilhold på
Rebbenesøy.
P.g.a. mye tyvskyting på Rebbenesøy blei Omma sin rein
i 1864 flytta
over til Hersøy og Måsvær. Det framgår at
Henrik Raste hadde hatt
tilhold i Skjærvik på Nord-Kvaløy i 4 år (ca
1856-60) og så etpar
år på Hersøy , før de kom tilbake til Rebbenesøy,
etter et opphold
i Sverige. I Skjærvik satt og Peder Larsen og Henrik Jonsen Raste.
I
1861 er Lars Jonsen Raste nemnt på Hersøy.
Det ser ut til at den nye reindrifta på øyene i hovedsak
var
stasjonær, men med en god del flytting mellom øyene, og
ett og anna
opphold i Sverige. Flytting har da delvis skjedd over Rya, dels fra
Vågnes over Grøtsund til Glemma. Til Vanna har vært
brukt båt, ellers
tydeligvis svømming.
Ca 1860-62 var det rein på alle øyene unntatt Helgøy.
I 1855 var
det oppgitt 264 rein i Karlsøy og 428 i Helgøy, ialt
692 rein i de
fastboendes flokker, noe som trulig er altfor lite.
Selv om familiene bodde spredt utover øyene, kan vi se at det
var
tette slekts- og vennesamband mellom dem, især i forbindelse
med dåp
(fadderskap). Det var da også mye inngifte i slektene, især
mellom
Raste, Blindi og Heika.
Sammen har disse svenske nomadeslektene utgjort en vel sammenslutta
kulturell og sosial krets, adskilt fra det norske og sjøsamiske
bygdesamfunn. Derimot ser det ikke ut til å ha vært noen
forbindelse
med de virkelige nomadene på fastlandssida.
Det kan se ut til at forsterka innvandring til Karlsøy direkte
fra
vidda førte til større språkproblem, ved at nomadene
stod fjernere fra
norsk språkkultur enn sjøsamene på øyene.
Vi ser f.eks. at 3
fjellsamer fra Vanna måtte ha tolk i retten i 1849, og tolken
var Johan
Olsen fra sjøsamebygda Nord-Lenangen.
Disse to ting hang sterkt sammen, og egentlig var det nok å
vite
hva en person levde av, for å vite noe om sosial rangering.
Som før var det embedsgjerning, handel og jektefart som gav adgang
til det øverste lag i den sosiale struktur, overklassen. Hit
hørte ca
1800 svært få familier: en prest og 5 gjestgivere eller
jekteskippere.
Med overgang til handel med Tromsø by, blei denne gruppa redusert
både
i omfang og velmakt. Fra ca 1830 bestod gruppa av bare prest og 3
gjestgivere. Alle 4 hadde sitt levebrød og sosiale status i
kraft av
offentlig utnevnelse eller tildelte økonomiske privilegier.
Også klassen av mindre utredere forsvant tidlig på 1800-tallet,
i
kjølvatnet av de dårlige tider og utviklinga av direktehandelen
på
Tromsø by. Ca 1850 var det svært lite igjen av gruppa.
Hovedmassen av almuen bestod som før av fiskerbønder,
der
gårdbrukergruppa utgjorde ca 60 % av antall hushold (1825-45).
I
tillegg kom husmenn med og uten jord, rydningsmenn, inderster, og et
omfattende tjenerhold knytt til overklasse og bondeklassen.
Almuesklassen var altså svært variert, og også innen
gårdbrukergruppa
var det store ulikheter, økonomisk og sosialt. I denne forbindelse
spilte overgang til selveie lite rolle.
Bare noen få av almuesklassen skilte seg ut med avvikende erverv,
i
hovedsak knytt til service-yting. Her kan vi nemne lensmannen, som
nå i
første rekke var gårdbruker og utgått av almuesklassen.
Etterhvert kom
2-3 skolelærere eller kirkesangere, som også var jordbrukere.
Ca 1830
nemnes 2 styrmenn på Hansnes og Jegervatn, som også var
gårdbrukere, og
fra 1845 etpar loser. Fra ca 1840 kom også ei jordmor med.
Den største gruppa med avvikende erverv var handverkerne, selv
om
dette ofte dreide seg om bierverv. Mange blei det heller ikke av dem.
De få reindriftsfamiliene som kom inn på øyene fra
1830-40-åra og
utetter, falt også utenfor de vanlige erverv, selv om enkelte
også
etablerte seg som jordbrukere. Trulig var de meir sosialt isolert enn
alle andre yrkesgrupper. Nomadene på Lenangslandet er det knapt
rimelig
å regne med som gruppe innafor lokalsamfunnet.
Det som binder alle disse gruppene sammen, var forholdet til jorda,
som leiere eller eiere. Trulig var det ytterst få hushold som
ikke
hadde tilknytning til jord, og inntekter av februket. Trulig hadde
den
overveiende andel av husholda også direkte inntekter fra fisket.
Sølvskatten og krigspengeskatten i 1816 blei utligna etter
nærings-
og formuesforhold, og forteller oss hvem som stod på topp økonomisk
i
begynnelsen av århundret. Det samme gjør en ekstraskatt
som kom under
krigen, i 1810-11.
Her kom gjestgiverne naturlig nok best ut. Men vi ser at arvtakerne
etter de gamle jekteskipperne (Holst på Kvitnes og Trane i
Nord-Grunnfjord) ikke lenger lå i te ten. Til tross for få
års
drift var det to nyetablerte gjestgivere, Rasch på Karlsøy
og Horst på
Rødgammen, som stod på topp. To andre nyetablerte gjestgivere,
Jens
Trane på Rødgammen og Thom'søn i Burøysund,
holdt seg imidlertid noe
meir i bakgrunnen. Til og med lå Thom'søn etter fleire
velstående
almuesfolk. Den eineste embedsmann, presten, lå på fjerdeplassen,
altså etter de beste gjestgiverne.
Fleire av arvtakerne etter den gamle utrederklasse fulgte også
godt
på. I 1810-11 kom således Johan Grimlund på Vannstua,
Ingebrigt Olsen
Erdal på Hersøy, Olai Indal på Elvevoll, Nils Hansen
Lemming i Sørskar
og Morten Hegelund på Helgøy høgt opp. Det samme
gjaldt Søren Olsen i
Dåfjord, uten at vi kjenner hans status. På sølvlista
fra 1816 finner
vi Morten Hegelund på Helgøy på 6. plass, med samme
skatt som Jens
Trane, etterfulgt av Søren Indal på Reinsvoll, Johan Grimlund
på
Vannstua, Peder Figenschou på Helgøy, Nils Lemming i Sørskar
og Elias
Figenschou i Nord-Grunnfjord. I neste gruppe fulgte klokker Leonard
i
Nord-Lenangen, Olai Indal på Elvevoll, styrmann Henrik Hegelund
på
Kvitnes, Hans Hegelund på Inderby, Jørgen Madsen Gram
på Nordeidet og
Robert Hegelund på Selnes.
Det vi kan avlese av disse skattelistene, er at det gikk merkbart
nedover med velstanden i Helgøy i krigstida. Mens Helgøy
i 1810-11
hadde 53 % av de største skattytere, d.v.s. langt meir enn folketallet
skulle tilsi, var andelen i 1816 sunket til 39 %, noe som meir
tilsvarte folketallet i forhold til Karlsøy.
Den videre utvikling viser at bare Kvitnes av de gamle
stormannsgårdene holdt seg, mens det gikk svært nedover
med de gamle
skipperleiene på Hansnes, Vannstua, Nord-Grunnfjord og Bakkeby-
Jegervatn. Også velstands- og utredergårder som Sørskar,
Hersøy,
Helgøy, Rødgammen, Reinsvoll, Nordeidet og Svendsby sank
ned i regulær
bondestand. Heller ikke de nye gjestgiverier på Karlsøy
og Helgøy
(etter overflyttinga fra Nord-Grunnfjord) klarte å vokse opp
til særlig
velstand, og de øvrige av de nye gjestgiveri forsvant hurtig.
Det skjedde altså ei regulær forarming eller deklassering
av den
økonomiske og sosiale overklasse i Karlsøy, som en følge
av omlegging i
handelssystemet tidlig på 1800-tallet. Noe av skylda må
trulig også
legges på de dårlige kår som fulgte uår og
forsyningskriser.
Mesteparten av de gamle overklasseslektene, som Hegelund, Figenschou,
Holst, Trane, Gram, Bugge, Indal, Bull, Lemming og Falk, forsvant ned
i
almuesstanden og blei fiskerbondeslekter. Mange av slektene oppgav
etterhvert også sine familienamn, til fordel for -sennamn. Det
gjaldt
f.eks. Hegelund, Lemming, Gram, Falk, Bugge og Bull.
Hva slags følger fikk de dårlige kår i perioden
for de mest utsatte
grupper, som fosterbarn, enker og enkemenn, tjenere, kårfolk
og gamle?
Det er ikke lett å finne uttrykk for slikt, men mye kan tyde på
forverra forhold, især i første del av perioden. Det var
f.eks. ikke
lett for folk å stifte bo. Menn måtte helst være
over 30 år før de
kunne fø en familie, mens brudene gjerne var yngre. Dette ser
vi klart
i opplysningene om aldersklassene. Både i 1835, 1845 og 1855
var
antallet av gifte menn mellom 20 og 30 år langt mindre enn tallet
på
gifte kvinner. Andelen var likevel stigende, fra 43 % til 59 % og 66
%, noe som viser til synkende alder for gifteferdige menn og lettere
kår generelt.
Det var og en svær overdødelighet av gifte menn i forhold
til
kvinner. Dette gjenspeiler trulig farlige forhold på havet, kanskje
og
aukt sjukdomsrisiko i fiskeværa borte. I 1845 var det 40 enkemenn
mot
111 enker, d.v.s. 36 %, mens tallet i 1855 var 52 enkemenn mot 159
enker, eller 32 %. Det var altså 1 enkemann for 3 enker, og forholdet
blei meir ugunstig i 10-året.
Perioden har altså ikke vært lett for mennene, men den var
heller
ikke lett for kvinnene. Det blei vanskeligere for alle enkene å
finne
nye ektefeller, noe som trulig førte til meir bortsetting av
barn.
Vi har ingen oppgaver over fosterbarn i perioden, men veit at
bortsetting var svært vanlig. Sogneprest Steen forteller at det
i hans
tid var faste normer for bortsetting, ved at fadderskapet gjerne kom
til anvendelse. Dermed blei presset på fattigkassen mindre. For
mange
var det likevel de økonomiske fordeler ved oppfostringa som
veide mest,
og vi har også nå fleire konflikter som gjaldt for tidlig
heimhenting
av bortsatte barn.
I ett tilfelle i 1840 var det faren som sørga for bortsetting
av et
uekte barn, og vi ser at det nå generelt blei satt større
krav til
faren i slike saker enn før, etter at faren i 1821 blei pålagt
større
plikt til å yte bidrag til oppfostringa. I 1845-46 blei fleire
fedre
stevna for oppfostringsbidrag, som nå kunne dreie seg om 8 spesiedaler
per år. Vi nærmer oss her et meir moderne syn på
farsplikten og uekte
barns rettsbeskyttelse, selv om det enda var langt igjen, bl.a. når
det
gjaldt arveretten. Den kom i 1915.
I denne periode får vi også historias første skilsmisse
hos oss.
Det var Magdalena Dorothea Kl'boe som i 1822 forlangte skilsmisse fra
sin mann, gjestgiver Wilhelm Thom'søn på Burøy.
Magdalena hadde 3 barn,
og forlangte skilsmisse p.g.a. utroskap, mishandling og forødelse
av
felles bo. Imidlertid omkom hennes mann under en rangel da
skilsmissebegjæringa skulle forkynnes. Magdalena blei dermed
enke
istedet for fraskilt.
Alle folketellingene har opplysninger om tjenerklassen, men talla
er
ikke så lett å bruke. Stundom er tjenere og dagleiere slått
sammen,
stundom tauser og drenger, og det er trulig at det er fosterbarn med
i
noen av oppgavene.
Den mest detaljerte tellinga har vi fra 1845. Det var da 74 drenger
i Karlsøy og 66 i Helgøy, mens det var 120 tauser i Karlsøy
og 69 i
Helgøy. Helgøy hadde overvekt både av drenger og
tauser i forhold til
antall hushold.
Tjenerstaben er ikke spesifisert på bruk, men er oppgitt for hver
matrikkelgård. Vi kan likevel se at det især var storgårdene
som hadde
stor tjenerstab, som Kvitnes med 3 drenger og 5 tauser. I to hushold
i
Nord-Grunnfjord var 6 tjenestefolk, i 5 hushold på Helgøy
var 16
tjenestefolk. Da vi ikke veit om tjenertalla i 1845 inkluderer
arbeidsføre fosterbarn, er det uvisst om talla er sammenlignbare
med de
beregninger vi har gjort for 1801. Det ser likevel ut til at
tjenerholdet nå var gått en god del opp i forhold til 1700-tallet,
og
likeså at spredninga på husholda var større enn
før. Også dette gir
uttrykk for dårligere kår for familieetablering.
Den gamle regel om pliktarbeid for lauskarene eksisterte inn i
århundret, og enda i 1806-07 finner vi etpar saker om tvangsutskriving
av drenger. Amtmannen påla da et par ungdommer å ta tjeneste
hos
utrederne på Vannstua og Selnes. Dette nekta ungdommene, og blei
da
pålagt årslønn i erstatning til husbonden.
Tvungen tjeneste var det og tale om i Vannvåg i 1805, da en mann
måtte gå i tjeneste på Kvitnes for en gjeld på
10 daler.
Imidlertid klarte mannen å betale seg ut av tjenesten. av
årslønna var og vanlig i erstatning ved brudd på
avtale om tjeneste.
Selv 3 ukers manglende tjeneste på et årsverk kvalifiserte
til ei slik
erstatning. Husbonden kunne og bli tilkjent stevnepenger og erstatning
for tapt fortjenste. Brudd på avtale medførte og tilbakebetaling
av
festepengene.
I ei sak fra Langsund i 1819 ser vi at festepengene til ei taus var
5 spesiedaler, men av dette blei bare 1 ort ytt i kontanter. Resten
kom i form av 2 alen klaverduk, 2 nye tørklær og 1 par
brukte
morskafs klær.
Lovhjemmel og hevd gav husbonden stor makt over tjenerfolket, noe
også ei sak fra Hansnes i 1833 viser. Under tranbrenning i Alexander
Hegelund si naustsval var drengen uheldig eller uforsiktig nok til
å
brenne ned heile naustet, til stort tap for husbonden. Han blei her
ilagt full erstatningsplikt for skaden, fastsatt til 70 spesiedaler
fordelt over 2 år. Dette var en enorm sum for en dreng. På
den andre
side ser det ut til at retten meinte det var ei realistisk mulighet
for
drengen å skaffe midlene ved fiske eller oppsparte midler. Noe
overskudd må også drengeyrket ha gitt.
Fra 1857 har vi ei innberetning fra lensmann Walsøe som forteller
inngående om forholda for tjenere og tauser ved midten av 1800-tallet.
Tausene fikk minst lønn. De var ikke anvendelig i fisket, og
kunne
derfor ikke gi særlig netto for husbonden. Lønna var for
ett års
tjeneste 7-9 spesiedaler, stigende til 10-12 på større
gårder. I
tillegg kom naturalia for vel etpar spesiedaler, så som votter,
forkle,
huetøy og serkenlerret, komager, flikkingslær og juleklapp
eller
julegave.
Drengene kunne få i lønn fra 18-20 spesiedaler, opptil
35-40, alt
etter dyktighet, og etter økonomien hos husbonden. I tillegg
kom
skjenk eller juleklapp , 2-3 par strømper, 2-3 par votter, 1
par komager, flikkelær, hue, støvlehoser og gratis bruk
av skinnhyre
samt vask og lapping av klærne. Dette kunne være verdt
ca 9
spesiedaler.
Drengen kunne være hyrt med rett til dagsror eller lott under
fisket. Da fikk han opptil 22 spesiedaler. Hvis han ikke fikk andel
av
eget fiske, var lønna opptil 35-40 spesiedaler. Såkalte
nødhjelpsdrenger , nykonfirmerte gutter og gamle menn, fikk
likevel
bare 18-20 spesiedaler. Men alle drengene var deltakere i fisket for
husbondens regning. Dagsror var eller av utbyttet
fra Lofot- og Finnmarksfisket, d.v.s. av nettolotten.
I tillegg til lønn og naturalia kom kosten, som varierte etter
økonomien hos husbonden. For tauser kunne den være verdt
25-40
spesiedaler, for drenger 35-40 spesiedaler. Det kunne derfor bli dyrt
å holde ei taus og en dreng, som mange gjorde, og det kunne bli
vanskelig å få noe utbytte av slike tjenere. Likevel var
der stadig
mangel på tjenere. Mange ville ikke ta fast tjeneste, men ernærte
seg
som sjølvholdere eller halvlotteskarer. Det gav større
selvstendighet,
og trulig større netto. Dagarbeid forekom oftest bare som billighet
mellom naboer , som Walsøe sa i 1857, helst i høya. Lausarbeidere
var
uvanlig, og trulig fantes ingen som baserte seg på dette som
noen
næring. Blant strandsitterne på Karlsøy kunne likevel
lausarbeid av
ulike slag være ettertrakta. De som hadde spesielle
handverksferdigheter var meir etterspurt enn reine dagarbeidere.
Betaling for en slåttedag, og for arbeid som snekkere og båtbyggere,
var i 1857 36-40 skilling, mens tyngre arbeid som muring, grøfting,
brynngraving og tømring betaltes med opptil 48 skilling. For
høst- og
vinterarbeid var dagbetalinga mindre, bare 20-28 skilling. Kvinnene
fikk bare 18-20 skilling om sommeren og 12-14 skilling om vinteren.
Og
alle fikk fri kost.
Med så mye dødsfall blant folk, især ved de hyppige
epidemier blant
barn og ungdom, og blant voksne ved drukning og barsel, blei livet
for
mange svært kort.
Hvordan har det vært følt av folk i samtida, når
foreldre måtte
regne med å miste de fleste av sine barn, når barn måtte
regne med å
bli farlaus eller foreldrelaus, når ei kvinne måtte regne
med å bli
tidlig enke? Særlig i nødsåra 1807-14, med sin katastrofale
dødelighet, må livet for de fleste ha arta seg som ei
usikker tilstand.
Var dette psykisk lettere å bære, når døden
var ei mulighet alle
måtte regne med heile tida, eller var det like tungt for folk
da som
nå å føre sine nærmeste til kirkegården
på Helgøy eller Karlsøy?
Spørsmål som dette lar seg ikke besvare ut i fra et samtidig
materiale. At folk har måttet lære seg å leve med
døden, ser vi av et
velkjent uttrykk eldre folk i vår tid ofte la til når de
planla noe inn
i framtida: hvis eg får helsa og levedaga . Dette var en nødvendig
reservasjon som erfaringa fra utallige slektsledd hadde lært
dem.
Den største forskjell mellom da og nå ligger kanskje i
de økonomiske
konsekvenser et dødsfall den gang kunne få. Når
folk som sørga for
daglig brød på sjø og land, for daglig omsorg og
pleie, blei revet
bort, stod nøden ofte for døra. Når barna var borte,
og dermed det som
skulle sikre underhold og trøst i alderdommen, var det legd
og
fattigkasse som bydde seg fram for de eldre. Var begge foreldra borte,
eller oppattgifting ikke kom på tale, var oppløsning av
familien og
bortsetting av barna oftest eineste utvei.
De uhyre mange tragedier dette må ha ført til, følelsesmessig
og
økonomisk, kan vi idag knapt forestille oss.
Vi avslutter dette kapitel med et minnedikt fra 1841, som Hans
Figenschou på Kvitnes skreiv over sin 2 år gamle sønn
Albert. Her
får vi vel inntrykk av at sorga egentlig er tidløs.
Albert rød som Rosen, er ei mere,
Fædres Fryd, vor Rose visnet hen.
Men med Taalmod, tunge Sorg vi bære,
Af din Frelser du modtages der.
Tidlig slap du bort fra Jordens Møie,
Reen uskyldig gik du til din Gud.
Savnets Taarer rinde fra vort Øie,
Thi uventet kom os dette Bud.
I Guds Himmel vi igjen dig skue,
Tungt var sidste Kys, paa blegent Mund.
Snart maaske og briste skal vor Bue,
Ei dit Minde døer før denne Stund.
Systemet med 2 ulike tinglag fortsatte, med tingsteder i Kjosen
og
Bensjord. Fra 1804 flytta tinget i det vestlige tinglaget til Tromsø
by. I 1814 blei de gamle tinglag oppløst, og Karlsøy
og Helgøy sogn
blei slått sammen til ett tinglag, Karlsøy tinglag. Dermed
falt tinglag
og prestegjeld sammen, for første gang.
Lyngen skilte nå for godt lag med Karlsøy, mens Ullsfjord
fortsatt
hørte med. Det blei samtidig bestemt at det bare skulle holdes
ei årlig
tingsamling.
Det tok lang tid før det var klart hvor tingstedet skulle være.
Det
var i alle fall gjestgiverne som blei tingverter, en plikt som blei
formelt pålagt dem i 1831.
I 1815-16 blei tinget satt på Karlsøy, deretter noen år
på Kvitnes
(1817-20). Hvorfor Finnkrokan, godt utfor tinglagets grenser, blei
valgt
til tingsted i tida 1821-26, er uvisst, om det ikke var fordi det falt
mest bekvemt for den omreisende tingadministrasjon. Dette stedet var
da
heller ikke ubekvemt for Ullsfjordingene. I 1827-29 var Karlsøy
igjen
tingsted, etterat Karlsøyværingene hadde bedt om å
slippe den besværlige
vei til Finnkrokan. Gjestgiver Buck bad seg imidlertid fritatt for
tingholdet, og i 1830-31 var det gjestgiver Trane som var tingvert
i
Nord-Grunnfjord.
Endelig i 1832 kom tinget tilbake til Karlsøy, som nå blei
det
faste tingstedet, med Mathias Dreyer som vert. Det var imidlertid
problem med husrom, og i 1832-33 blei tinget holdt i ei kirkestue,
som
bare tok av almuen. I 1833 blei det bortfesta tomt til
tingstue til Dreyer, men enda i 1869 fantes ingen tingstue, og det
er
uklart om den noen gang blei bygd. Trulig blei tinget satt i
gjestgiverens egne stuer.
Tinget mista imidlertid mye av si betydning utover 1800-tallet,
etterat forlikskommisjonen fra 1798 hadde overtatt alle småtvister,
og
ekstraretter fra 1790-åra tok seg av kriminalsakene. Det blei
og meir
vanlig å ta i bruk Kirkebakken til kunngjøring av offentlige
vedtak. I 1927 blei ordninga avskaffa.
Fram til opprettelsen av Karlsøy tinglag i 1814, satt lensmannen
i
Helgøy og Tromsø tinglag i Tromsøområdet.
I Karlsøy og Lyngen tinglag
satt lensmannen delvis i Lyngen, delvis i Karlsøy (Jon Christensen
Ødegård i Sør-Lenangen 1792-1802 og Johan Hysing
Grimlund på Vannstua
1803-10).
Med det nye tinglaget i 1814 kom lensmannen tilbake til Karlsøy
for
godt, men det kom nå noen år med skiftende lensmenn, bosatt
på Kvitnes,
Karlsøy og Lanes. Fra 1820-35 var snekker og bonde Ole Ulrik
Berg på
Svendsby lensmann, deretter Fredrik Altmann på Reinsvoll 1836-41.
Med Altmann, og især med etterfølgeren Christoffer Gramm
fra 1841,
kom det ei klar profesjonalisering av lensmannsstillinga, i
retning av at den blei et hovederverv, ikke bare ei bestilling. Altmann
var således den første innflytter i stillinga, noe som
også seinere blei
vanlig. Altmann var skipper fra Trondheim, kona var fra Bergen. I 1828
innklarerte han i Karlsøy med bomseilerjakta Prøven av
Vesterålen. Gramm var også fra Trondheim, der faren var
stiftamtsskriver. Også kona hans var fra Trondheim.
Gramm etablerte seg med Kammen som lensmannsgård, men han eide
selv
jorda og bygde selv hus. Her fortsatte hans etterfølger i stillinga,
Jacob Walsøe i tida 1853-60, etterat Gramm hadde drukna på
embedsreise
i 1853. Også Walsøe var innflytter, fra Lødingen,
men kona var fra
sognet.
I 1845 var første året lensmannen blei nemnt i folketellingene
som
eget erverv. Generelt kan vi se at både lønn, oppgaver
og anseelse voks
i perioden. I 1804 var lønna oppgitt til 18 daler, i 1853 oppgitt
til
50 spesiedaler. Trulig var dette bare de faste inntekter, for i 1859
var de faste inntekter 67 spesiedaler og de uvisse 98, slik at
totalinntektene beløp seg til heile 165 spesiedaler.
Blant oppgavene var tollinnkreving og kontroll av russeskip,
kontroll med fjellsamene, bistand i kriminalsaker, føring og
pass av
varetektsfanger, og kontroll med fangene i forbindelse med soning på
vann og brød.
I 1809 fikk lensmannen utlevert et antall jernbeslåtte budstikker
fra fogden, likeså fotjern, halsjern, felljern, og liv- og halsjern,
så
han var vel utrusta til sine oppgaver. Kårde hadde han også.
Arresthus
fantes ikke, og i 1841 ønska Gramm å få bygd egen
arrest på Karlsøy.
Det endte med at lensmannen selv blei pålagt å holde arrestlokale
og
bevoktning mot 6 spesiedaler årlig.
Den nasjonale begeistring i 1814 betydde trulig lite for
Karlsøyværinger flest, kanskje bortsett fra presten Steen
og det
fåtallige handelsborgerskap. Det er dessuten lite trulig at folk
lokalt
merka særlig mye til den nye stat, utover de aukte byrder som
blei
pålagt i forbindelse med oppretting av nasjonalbank og avvikling
av
krigsinflasjonen. Noe av disse nye byrder blei kanskje litt dempa ved
avviklinga av Bergensgjelden.
Det gamle lovverket og det gamle embedsverket fortsatte som før.
Kanskje blei til og med embedsmennenes stilling styrka, som følge
av
striden med svenskekongen om selve unionsstyret. I lokalforvaltninga
fikk prestene ei sterkere stilling i forbindelse med utbygginga av
bygdekommisjonene i begynnelsen av århundret. Det skjedde ingen
endringer her før i 1837, og det blei lenge bare formelle endringer.
Det eineste nye var de demokratiske rettigheter som var knytt til
valg av nasjonalforsamlinga, Stortinget. Men også dette var av
begrensa
interesse. For det første var valgretten knytt til de besittende
klasser, d.v.s. til eiendom, embede og handel. Her spilte det ingen
rolle at de fleste lenge var leilendinger. Det var den formelle
disposisjonsrett til matrikulert jord som telte.
De fleste voksne Karlsøyværinger var likevel uten stemmerett,
således alle kvinner, husmenn, inderster og tjenestefolk. De
stemmeberettigede måtte dessuten ha avlagt ed før de fikk
lov å stemme.
Antallet av stemmekvalifiserte , (d.v.s. de stemmeberettiga som
hadde avlagt ed,) var i 1815 123 personer, som litt seinere steig til
130-140. I 1853 var tallet sunket til 107, og i 1859 oppgitt til bare
98, i 1870 bare 72. Dette må bety at det stadig var færre
av de
stemmeberettiga som avla ed, til tross for at folketallet steig. Men
heller ikke alle disse benytta stemmeretten. Det var bare ett
stemmested, kirka på Karlsøy, og valget var til å
begynne med om våren
eller seinvinters, seinere i juni-juli. Det krevde derfor stor innsats
for å delta ved valget. Og heile prestegjeldet var en valgkrets.
Vi har god oversikt over alle valgmenn og varamenn som blei valgt
ved de 16 valg som blei holdt i tida 1815-60. Valga skjedde hvert 3.
år,
og det var indirekte valg. Stortinget var samla bare en kort periode
hvert tredje år, så det var kongen, hans private regjering
og
embedsverket som lenge blei den viktigste delen av styringsverket.
Det
blei valgt 2 valgmenn og 2 varamenn, og valget skjedde tydeligvis ved
at hver velger avgav stemme på 2 kandidater under ett. De to
valgmenn
og varamenn blei da valgt i den rekkefølge de fikk antall stemmer.
Det var altså valgmennene som i samla møte valgte Stortingsmenn.
Fram til 1830 valgte amtet (Finnmark med Troms) 3 representanter,
deretter 4. Det var upolitiske valg både til valgmannstinget
og til
Stortinget, d.v.s. man stemte på personer. Det fantes ingen program,
og
ingen politiske lister eller andre lister. Valget har derfor størst
interesse ved å se hva slags personer som blei sendt fra Karlsøy
som
valgmenn.
Til de 16 valg blei det sendt 3 handelsmenn, 3 prester, 6 lensmenn,
5 kirkesangere og 15 gårdbrukere. Det blir ialt 32 valgmenn,
men i mange
tilfeller blei samme person sendt meir enn en gang. Tilsammen blei
det
ialt sendt 16 personer. Hvis vi regner handelsmenn, prester, lensmenn
og kirkesangere i ei gruppe, ser vi at vel halvdelen av valgmennene
hørte til denne gruppa. Men gårdbrukergruppa var ingen
klar
almuesgruppe, som vi kan se av namna: Hegelund, Indal, Holst, Tiller,
Altmann. Den eineste klare almuesmann var Søren Olsen i Dåfjord
i 1815,
men han har vi møtt som stor skattyter i 1810-11. Det er ukjent
om han
var norsk eller samisk. Den mest populære valgmann i perioden
var
gårdbruker (tidligere lensmann) Altmann i Dåfjord, som
blei valgt 4
ganger. Fra Sørfjorden kom bare en, Morten Johannesen Hegelund
på
Skognes (1817), etter namnet en nordmann. En gjennomgang av de 24
varamenn vi har oversikt over, forsterker den tendens vi har sett i
valgmannsgruppa. Det var overklassen og bygdelederne som blei sendt
til
valgmannstinget.
Når det gjelder valgdeltakelsen, har vi første oppgave
fra 1823. Av
134 stemmekvalifiserte, var det 47 som møtte og avgav stemme,
eller 35
%. For dette året har vi også bevart ei liste som viser
hvem som
stemte. Vi ser da at nærområdet til stemmestedet (kirka)
naturlig nok
var best representert, med 11 fra Langsund, og 5 fra Karlsøy,
Reinsvoll
og Nordeidet. Fra heile Helgøy sogn kom bare 16, fra Karlsøys
del av
Vanna 5, fra fastlandet 8 (derav 4 fra Nord- Lenangen), og fra Sørfjord
bare 2. De neste oppgaver vi har er fra 1844 og 1847, da 24 og 26
velgere møtte fram. Dette gir en deltakelse disse 2 år
på under 20 % av
stemmekvalifiserte. I 1857 var tallet 56, eller 52 %, men da var
antallet stemmekvalifiserte gått mye ned. Hvis vi slutter ut
fra
avgitte stemmer på kandidatene, synes frammøte å
ha variert fra 12-14
til 58, eller 38 i gjennomsnitt for de år vi har tall fra, noe
som kan
tilsvare 27 % av de stemmekvalifiserte. Utviklinga fra enevelde til
et
virkelig folkestyre var altså en langsom prosess, som bare såvidt
kom
igang i denne perioden.
For de første 3 Stortingsvalg er stemmesedlene bevart, så
vi kan
til og med se hvordan våre utsendte valgmenn stemte. I 1815 stemte
både
Johan Grimlund og Søren Olsen på kanselliråd Aas,
som blei valgt. Søren
Olsen stemte også på amtmann Krogh og pastor Kildal (som
ikke blei
valgt), mens Johan Grimlund stemte på pastor Normann (som blei
valgt)
og en gårdbruker Eriksen. Det er ellers av interesse å
se at Grimlund
selv fikk stemmer fra 4 av de 27 valgmenn, bl.a. proprietær Moursund
og
noen gårdbrukere. Han hamna dermed på delt 6. plass.
Ved valgmannstinget i 1817 hadde klokker Morten Hegelund fra Helgøy
ført Johan Grimlund opp på 3. plass som Stortingsmann,
men vi kjenner
ikke det totale utfallet av valget dette år.
De som blei valgt til Stortinget, var stort sett embedsmenn, av og
til en handelsmann og unntaksvis en gårdbruker. I 1841 kom så
Karlsøys
første Stortingsmann, sogneprest Jønsberg, som blei valgt
på første
plass med 31 stemmer, etterfulgt av 2 proster med 19 og 17 stemmer,
og
en gårdbruker med 11. Ved sia av sogneprest Eriksen fra 1903
er dette
den eineste gang vårt område har deltatt i rikets høgste
styringsorgan.
Første halvdel av 1800-tallet var prega av økonomiske
kriser,
velstanden var ulikt fordelt, og de politiske rettigheter tildelt et
fåtall av folket. Likevel var det ingen tegn til sosial uro eller
politiske opprør hos oss.
Haugebevegelsen tidlig i århundret, som også hadde sine
politiske
sider, finner vi ingen spor av, selv om den virka både i Troms
innland
og i Tromsø. Her var ingen uro i de tidlige år av selvstendighetstida
etter 1814, som i Sør-Norge. Og Thranebevegelsen, som virkelig
var en
politisk bevegelse, fant i det heile ikke veien til Nord-Norge, da
den
virka som best i slutten av 1840-åra. Da bevegelsen var slått
ned, blei
det i 1851-52 innhenta opplysninger fra amtmenn og fogder i heile
landsdelen, og det framgår at arbeiderforeninger var ukjent i
Nord-Norge. Det er heller ingen ting som tyder på at
dissenterbevegelsen i 1850-60-åra hadde noe politisk innhold.
Heilt til
1890-åra må vi, før vi aner at noe alvorlig var
i gjære, og det skal vi
høre meir om sia.
Det er derfor interessant når vi i 1837 faktisk kommer på
sporet av
noe vi kan kalle en samla politisk aksjon i Karlsøy. Det var
fiskerne
som nå for første gang mobiliserte til felles aksjon i
ei viktig
næringspolitisk sak.
Saka gjaldt mulig legalisering eller tillatelse av russehandelen
med almuen, som gjestgiverne blei beskyldt for å forsøke
å hindre. I et
brev til amtmannen, undertegna på Karlsøy 20/5 av 28 kjente
fiskere fra
heile prestegjeldet, gikk fiskerne sterkt imot gjestgiverne. Her finnes
til og med formuleringer som kan smake av sosialt eller politisk
opprør: -- oss som ser seg således undertrykket .
Men ser vi på aksjonsgruppa, er det knapt de mest undertrykte
vi
finner. Snarere var det den øvre del av den velstående
fiskerbondeklasse, der halvdelen av underskriverne bar gamle
overklassenamn som Figenschou, Hegelund, Bull, Indal, Brox, Trane,
Klingenberg, Holst etc. Dette er et mønster vi også skal
finne igjen i
de politiske kamper ca 1900.
Det er året 1837 med den såkalte formannsskapsloven
som har vært
ansett som begynnelsen til det lokale folkestyret i Norge. Denne loven
representerte ei videreføring og fullstendiggjøring av
de demokratiske
tanker fra 1814. Men som ved Stortingsvalget, var det et fåtall
personer som fikk stemmerett til formannsskapsvalga, og de saker som
det blei pålagt det nye lokalstyret å bestemme over, var
svært
begrensa. På kort sikt fikk formannsskapsloven derfor liten betydning.
Trulig var det ikke så mange Karlsøyværinger som
i det heile merka at
loven kom. Det skulle ta lang tid å virkeliggjøre et virkelig
folkestyre i lokalforvaltninga, og det var først i neste periode
at
kommunestyret fikk noen virkelig betydning.
Dette har sammenheng med at det allerede før 1837 eksisterte
ei
aktiv lokalforvaltning på viktige felt som kirke, skole og fattigvesen,
og disse felt blei lenge holdt utenom det nye valgte organ.
Den gamle lokalforvaltning var utgått fra et sentralstyre i
hovedstaden, og representerte bare interessen til dette styre: amtmann,
fogd, skriver, prest, lensmann. Forsåvidt gjaldt dette også
ting og
lagrette.
Ca 1790 kom en instruks om at egne lokal kommisjoner skulle ivareta
utbygging av skole og fattigvesen. Disse kommisjonene, som ofte blei
omtalt som bygdekommisjoner , bestod av utpeikte eller oppnemnte,
ikke valgte, folk. I kommisjonen satt presten og ofte lensmannen,
supplert med noen av bygdas beste folk, ialt 6. De 4 var utpeikt
av fogd/amtmann, og det skulle hos oss være 2 fra hvert sogn.
I
hvertfall fra 1807 kan vi se at bygdekommisjonen var i full virksomhet
i Karlsøy, både i skolesaker og fattigsaker. I 1809 bestod
bygdekommisjonen av sogneprest Kaurin, gjestgiver Rasch, gårdbruker
Christen Hansen Hegelund i Nord-Lenangen, Jon Christensen i Hesjebukt
(lærer, tidligere lensmann), klokker Hans Hegelund Leonard i
Russelv,
og gårdbruker Svend Blix, Vannstua. I 1813 var presten, klokkeren
og
Christen Hansen Hegelund borte, og erstatta med lensmann Grimlund og
gårdbruker Søren Indal på Reinsvoll. Disse 5 klarte
seg forøvrig aleina,
i påvente av presteskiftet . Seinere tiltrådte Steen, og
av nye
medlemmer i 1820-åra finner vi lensmann Berg, Svendsby, Jørgen
Madsen
(Gram), Nordeidet, Hans K. Bull, Reinsvoll, Henrik Jensen, sjøsame
fra
Sørfjord, Chr. Hegelund, Peder Olsen og gjestgiver Buck.
Selv om det satt mest folk fra Karlsøy sogn i bygdekommisjonen,
virka den for heile prestegjeldet. I 1811 ser vi imidlertid at det
var
nedsatt en bygdekommisjon for Helgøy sogn med 6 medlemmer foruten
Kaurin, men seinere hører vi ikke meir om dette. Til å
begynne med var
både skole- og fattigkassen felles for begge sogn, men i 1822
var bare
fattigkassen felles. I 1840 hadde de to sogn hver sine kasser, men
vi
ser at bygdekommisjonen fortsatt benytta samme protokoll for begge
kasser, selv om dette ikke var tillatt etter 1827. Midlene kom fra
gaver, bøter og ofring i kirkene, men kommisjonen hadde egen
beskatningsrett, og kunne utligne skole- og fattigskatt.
Pengene fra skolekassen gikk til lønn til 3 omgangskolelærere,
en i
Helgøy og 2 i Karlsøy/Sørfjord. Fra fattigkassen
gikk midlene direkte
til fattigunderstøttelse av gamle, sjuke og fattige, til begravelse
og
likkister. I 1822 blei det ytt midler til 7 fattiglemmer.
Fra gammelt av blei kirkene og deres økonomi forvalta av en egen
kommisjon, som bestod av prest, kirkeverge og etpar medhjelpere .
Begge kirkene hadde egne inntekter og egne kasser.
Bygdekommisjonen, sammen med kirkestyret og det folkelige
forliksråd utgjorde altså viktige nyskapninger i retning
av et lokalt
selvstyre ca 1800. Vi ser her at sognepresten spilte en stor rolle
i
alle 3 system, og at presteembedet her var tillagt eller påtok
seg nye
viktige oppgaver i lokalforvaltninga.
Innføringa av formannsskap og representantskap i 1837, førte
ikke
til noen særlig endring for bygdekommisjonen. Skolekassen og
fattigkassen fortsatte som før, med egne selvstendige budsjett
og
beskatningsrett, direkte under bygdekommisjonen. Det eineste nye var
at formannsskapet nå valgte kasserere og revisjon. Først
i 1845 blei
skole og fattigstell lagt under kommunen, og bygdekommisjonen gikk
inn
som utvalg under kommunestyret, under namn av fattigkommisjon og
skolekommisjon, seinere fattigstyre og skolestyre. Her fortsatte
presten som selvskreven medlem i utvalga. Men fortsatt blei det skrevet
ut egne skatter til skole og fattigstell, og ført egne regnskap.
Etterhvert kom også kirkekassene inn under kommunal kontroll.
Beskatningsretten gikk etterhvert også over til kommunestyret,
mens
fattigstyret og skolestyret leverte budsjettforslag.
I det nye kommunestyret skulle det velges 20 representanter, hvorav
5 utgjorde formannsskapet. Dette var tenkt som det sentrale organ i
kommuneforvaltninga. Den formelle ramma om kommunen var prestegjeldet,
d.v.s. Karlsøy hovedsogn (med Sørfjord) og Helgøy
anneks. Det var
felles valg til kommunestyret. Noe fullt hopehav mellom de to sogn
kom imidlertid aldri istand. Det var egne budsjett og egne kasser for
skole, fattigstell og kirke. Alt fra 1841 ser vi at
kommunestyremedlemmene for de to sogn holdt egne møter når
saker som
bare angikk ett av sogna, skulle behandles. Bare ordføreren
var felles,
og deltok i begge møter.
Det som var felles utgifter, blei delt mellom Helgøy og Karlsøy
i
forholdet 1 : 4. Det var imidlertid få utgifter som ikke kunne
henføres
til skole, forsorg og kirke. Det var ingen egen beskatning for slike
utgifter og ingen egen kommunekasse. De utgifter som var, blei
vanligvis belasta en av de eksisterende kasser, især fattigkassen.
Det
kunne gjelde utgifter som skrivesaker for ordføreren. Først
etter 1850
kom egne kommunekasser for de to sogn, med hver sin kommunekasserer.
Det aller første formannsskap bestod av sogneprest Jønsberg,
Ole
Ulrik Berg på Svendsby, Bertel Trane på Vannereid, H. Lemming
og Johan
Holst på Vannstua, ialt 5. De øvrige medlemmer av kommunestyret
(representantskapet) var handelsmann Nilsen på Helgøy,
Fredrik Altmann
i Dåfjord, L. Hegelund, Vannstua, Morten Rubbertsen (Hegelund)
på
Selnes, Lars Indal på Reinsvoll, Ole Christian Pedersen på
Vannstua,
Knut Estensen Rød på Ullsnes, Eilert Jessen Løe
(Løb?) på Vannereid,
Alexander Figenschou (Nord-Grunnfjord), Lorents Indal på Reinsvoll,
Jeremias Brox (Skorøy?), Hans Hegelund Figenschou, Johan Peder
Larsen
på Kammen, Tosten Hansen (Hegelund) i Mikkelvik, og handelsmann
Hans
Figenschou på Kvitnes. Fra Sørfjord kom altså ingen
med blant de 20,
men fra 1842 kom Jakob Olsen i Holmebukt med, og i 1844 var 2 fra
Sørfjord med i formannsskapet, Peder Guttormsen i Sørstrømmen
og Nils
Pedersen på Stakkenes.
Det første møtet i formannsskapet blei holdt på
prestegården 10/10
1838, og hva var meir naturlig enn å velge lederen i bygdekommisjonen,
sogneprest Jønsberg, som den første ordfører.
I den etterfølgende
periode kom Ole Ulrik Berg inn som ordfører, så kom en
ny sogneprest,
Knudsen, deretter kirkesanger Selqvist og Fredrik Altmann. De seinere
ordførere skal vi behandle i neste periode. Både Berg
og Altmann var
tidligere lensmenn og gamle bygdeledere. Som ordførere møtte
alle disse
fast i amtstinget, men i 1846 møtte viseordfører Johan
Larsen på
Kammen.
Noen stor demokratisering kan vi kanskje ikke snakke om hverken
blant ordførerne eller kommunestyremedlemmene i retning av innvotering
av rein almue . Vi ser at også mange av de innvalgte var dårlig
skrivere, og skreiv under protokollen med påholden penn. Det
tok lang
tid før det generelle opplysningsnivået var steget så
mye at vanlige
folk kunne påta seg å føre en protokoll eller et
regnskap.
Og hva slags saker var så oppe til behandling på historias
første
formannsskapsmøte i Karlsøy? Det viktigste var fordelinga
av
kassererjobbene i de ulike kasser. Her tok presten selv kassererjobben
for skole og fattigvesenet i Karlsøy, mens kirkesangeren tok
kirkekassen. Fra 1841 tok gjestgiver Dreyer kassene. I Helgøy
tok
gjestgiver Nilsen alle kassene. Det var forøvrig ei sak oppe
om
presteskyssen, og det blei vedtatt å opprette et almuesbibliotek
ved å
pålegge en frivillig kontingent på 2 ort. Dermed var møtet
over.
Den 21/5 1839 var representantskapet samla til sitt første møte.
Prestegården fortsatte å være kommunelokale heilt
til nyskolen kunne
tas i bruk i et møte 27/12 1848. Og alle møter blei holdt
på Karlsøy,
også når Helgøys representanter møttes til
egne møter. I 1849 hadde
Helgøy sogn sitt første møte på Helgøy,
og da i prestestua der.
Innkalling til møtene skjedde ved kunngjøring på
forrige møte, på
kirkebakken eller ved budstikke.
Etterhvert blei meir av fellessaker trukket inn under kommunen, som
bygging av skole på Karlsøy, jordmor, reparasjon av prestegård
og
kirker, bygging av kirker, nye kirkegårder, kirkestue på
Helgøy,
arresthus m.m. Det blei også gitt uttalelse i næringssaker
som blei
forelagt av fogd og amtmann om fiske, russehandel, postrute etc. Noe
heilt nytt var da kommunen i nødsåret 1848-49 gikk til
det store skritt
å oppta lån for å hjelpe nødlidende med mel,
fordi fattigkassens midler
ikke strakk til. Det vitner om et nytt og meir forpliktende syn på
fellesskapets ansvar.
Den humanisering av rettspleien som begynte på 1700- tallet,
fortsatte for fullt etter 1800. Det betyr at dødsstraffa etterhvert
blei
avskaffa, eller benådning blei vanlig i slike saker. I stedet
blei det
vanlig med tukthus eller slaveri . Om dette var noe stort
framskritt under de rådende forhold, kan kanskje diskuteres.
Det blei
også slutt med forvisning, og især tyveri blei behandla
mildere enn
før.
For folk flest var vel avkriminaliseringa av moralske
forbrytelser , især knytt til seksuallivet, det som blei merka
best.
Ekteskapsbrudd blei nok fortsatt straffa, også den ugifte som
innlot
seg med gifte folk, mens samleie mellom forlova og ugifte par blei
tillatt i 1812. Det blei også vanlig med fengsel på vann
og brød
for leiermål. Dette var en enkel form for frihetsberøvelse,
som lot seg
organisere lokalt. Lensmannen måtte stille lokale, og det var
da
bokstavelig ei bevertning på vatn og rugbrød. For dobbelt
hor kunne det
gis 2 uker, for enkelt leiermål ei uke ca 1819. Også bøtene
blei noe
rimeligere enn før, sett i forhold til prisnivået. Ca
1810 var
leiermålsbøter 12 daler for menn og 5 daler for kvinner.
For de grove
saker kunne nok straffa svi, som da gjestgiver Thom'søn i Burøysund
i
1821 blei idømt en bot på 24 spesiedaler og omkostninger
for
ekteskapsbrudd. Jenta derimot, som var ugift, slapp med ei ukes
fengsel.
Også blodskam og barnefødsler i dølgsmål blei
mildere behandla enn
før, og dødsstraff blei ofte omgjort til fengsel. I 1846
var
liberaliseringa kommet så langt at ei enke i Nord-Lenangen etter
søknad
fikk gifte seg med svigerbroren, noe som tidligere ville ha vært
grov
blodskam. I 1802 blei en gift mann på Rebbenes med 3 barn anklaga
for å
ha fått barn med søster til kona, noe som tidligere ville
ha ført til
dødsdom. Fordi mannen var husmann og ytterst fattig, uten krettur
og
eiendeler å inndra, blei han idømt en bot på 24
daler, mens jenta fikk
12 daler i bot. Dette skulle avtjenes ved fengsel på vann og
brød, for
penger eide de ikke. Dessuten skulle begge forvises til Øst-Finnmark,
der de skulle tjene for kost og lønn i 3 år, og dessuten
erstatte
saksomkostningene. Det heile endte med at barnemora fikk ettergivelse,
og mannen fikk 14 dager på vann og brød, noe som var en
ubetydelig
reaksjon på ei så alvorlig blodskamsak.
Også fødsler i dølgsmål blei straffa på
en langt mildere måte enn
før. Det gjaldt f.eks. ei taus i Fagerfjord, som i 1819 var
blitt
besvangra av husbonden. Ho hadde klart å skjule svangerskapet
for alle
på gården, og søkte heller ikke hjelp ved fødselen,
som foregikk i ei
bu, der ho hadde sitt vanlige sengeleie. Om morgenen blei barnet funnet
livlaust liggende ved døra, og det blei gravlagt før
saka kom opp.
For jenta var dette første gang ho kom i uløkka , for
mannen
var det hans andre barn utenfor ekteskap. Ho blei nå satt i
varetektsfengsel, og satt der 193 dager før saka kom opp, med
siktelse
for barnedrap. Selv om ingen ting etter rettens meining tyda på
drap,
krevde loven fortsatt vitner ved fødsel, og jenta blei dømt
til 3 års
arbeid i Vest-Finnmark for kost og lønn, altså forvisning
og ikke
straff. At tida ikke var den samme som før, ser vi også
ved at jenta
drista seg til å erklære seg misfornøyd med dommen,
og apellerte til
høgsterett! For barnefaren var saka grei, det blei ei uke på
vann og
brød for hor.
Andre moralske forbrytelser, som helligdagsbrøde, blei
fortsatt straffa, som da en mann fra Toftefjorden i 1820 viste seg
sterkt beskjenka en søndag formiddag i Tromsø. Og søndagsarbeid
var
fortsatt straffbart. I 1821 blei en Dåfjording straffa for å
ha slått
gras en søndag, selv om han trudde det var en mandag. Dessuten
hadde
han latt fiskegarna stå ute over ei helg året før.
Forøvrig ser det ikke ut til at det fantes stort av kriminalitet
i
Karlsøy i vår forstand, som tyveri og vold. Den eineste
større rettssak
vi kjenner fra perioden, er fra Ullsnesvik fra 1819, da Mikkel
Mikkelsen blei dømt for drap. Denne saka gir vi egen omtale.
Vi kan også merke oss at det fant sted ei viss oppmjuking av det
personlige formynderi, som især blei viktig for kvinnene. I 1845
blei
ugifte kvinner personlig myndig 25 år gamle, selv om de fortsatt
måtte
ha en kurator til å ha tilsyn med formuen. I 1863 blei ugifte
kvinner personlig myndig 18 år gamle, og fullmyndig når
de var 25 år,
d.v.s. da disponerte de også formuen fritt. I 1854 skjedde et
anna
gjennombrudd, da søstre fikk lik arverett med brør. Men
gifte kvinner
fikk full myndighet i formuesforhold først i 1888, altså
bare for ca
100 år sia. For yngre menn var myndighetsalderen satt ned allerede
på
1700-tallet.
Det er tydelig at rettsapparatet på 1800-tallet var viktig
for å
regulere Karlsøyværingenes adferd seg i mellom, noe vi
kan se av de
utallige tvistemål som blei brakt fram i lyset. Mange saker har
dreid
seg om konflikter av økonomisk art, som avtalebrudd om tjeneste
og
oppfostring, om båtleie, om fo ring av krettur, etc. En heil
rekke
slike saker har sprunget ut av det tette naboskap og felles bruk av
gårdsressurser. Dette skal vi omtale seinere.
Overraskende mange saker dreide seg om æreskrenkelse. æresbegrepet
har tydeligvis vært svært viktig, og mye meir sentralt
enn det vi er
vant med i våre dager. Utsagn som gikk på æra laus
var f.eks.
beskyldninger om uærlighet, usedelighet, og ærerørige
utsagn generelt
av mange slag. Slike utsagn har vært følt så vanærende,
at folk ikke
kunne leve med dem, hvis de ikke blei brakt til tings eller forliksråd
og avsanna.
Mange av disse sakene viser oss også en enorm opptatthet av andre
folk sitt liv og livsførsel, både blant menn og kvinner.
Dette var
kanskje ikke så rart i et samfunn der alle kjente alle, og der
mange
slektslinjer kryssa hverandre. De små, tette samfunn har også
sin pris!
Når æresbegrepet har vært så viktig som rettssakene
tyder på, må
det være fordi ære var knytt til et begrep om skam . En
heil
familie, et hus, et båtlag kunne bli utskjemt, om det blei brakt
vanære
over en person. Og det var ikke nok at en person direkte skjemte
seg ut ved sin oppførsel. Også påstander om vanærende
gjerninger
var like galt, om slikt ikke blei tilbakeviskt. På annen måte
er det
ikke mulig å tolke alle disse tilsynelatende fillesaker om
konfliktfylte situasjoner og ærerørighet.
Som ledd i demokratiseringa av rettspleien, kom i 1798 en lokal,
sivil underrett, forliksrådet, som fortsatt eksisterer. Hensikten
var å
få fleire tvister avgjort ved forlik, uten å belaste det
ordinære
rettsapparat. Det skulle bare sitte 2 valgte eller utpeikte legdommere
eller forlikskommisærer i rådet. Dette skulle være
folk som var utgått
fra bygda og kjente folk og sedvaner.
Vi har bevart protokollen for Karlsøy sogn for tida 1798-1853,
og
får derigjennom et fint innsyn i bygdelivet i denne perioden.
Dessverre
er Helgøys protokoll gått tapt, men i andre kilder kan
vi komme på
sporet av enkelte saker som blei behandla i rådet. I en viss
grad kan
vi også møte Helgøyfolket i Karlsøyprotokollen.
Lenge var det overklassen som satte sitt preg på rådet,
især
prestene og gjestgiverne. Av prestene møter vi både Kaurin,
Steen,
Jønsberg og Knudsen, av gjestgiverne Armauer i Finnkrokan, Rasch,
Buck
og Dreyer på Karlsøy, og Hans Figenschou på Kvitnes.
Men alt i det første rådet møter vi den velstående
almue,
representert ved Søren Indal på Reinsvoll, seinere av
Jakob Hansen
(Gram) på Nordeidet, Alexander Gamst på Rottenby, Johan
Grimlund på
Vannstua, Lars Indal på Reinsvoll, og fra 1847 Olaus Tiller på
Hansnes.
Det er uklart hvorfor de to Finnkrok-folka Armauer og Gamst på
Rottenby blei valgt inn i tida 1805-11, da møta tildels blei
satt i
Finnkrokan, altså utenfor distriktet (kirkesognet). Forøvrig
var møta
holdt på Karlsøy, enten hos presten eller gjestgiveren,
noen år også på
Kvitnes. I 1849 blei nyskolen tatt i bruk til møtelokale. Ved
forfall
var oftest kirkesangeren på Karlsøy innkalt.
Det synes merkelig at Sørfjordingene, som hørte til Karlsøy
hovedsogn, i svært liten grad er å finne i protokollene.
Det må bety at
de i større grad enn andre ordna sine tvister internt, og at
de i
mindre grad enn Karlsøyværingene var avhengig av det generelle
kredittsystem.
Med forlikskommisjonen kom større muligheter til å pålegge
bøter
til det lokale skole- og fattigstell. Ordinært skulle ellers
rettsbøtene tilfalle proprietæren. Det framgår at
dette blei en viktig
inntektskilde, især for fattigpleien. Især synes Helgøys
kommisjon å ha
vært så aktiv her at man kan mistenke kommisærene
for å ha hatt
fattigkassen meir i tankene, enn rettspleien!
Fra virksomheta i Helgøy kan vi ellers se at Søren Olsen
i Dåfjord i
1813 var i konflikt med både Rasmus Trane og sønnen Jens,
med 16 daler
i bot til skolen og 17 til fattigkassen som resultat. Dessverre kjenner
vi ikke innholdet i tvisten. I 1812 tapte Ane Nilsdatter i Dåfjord
ei
sak, og i 1813 tapte Hans Tostensen i Skogsfjord mot naboen Jørgen
Guttormsen. I 1835 var gjestgiver Nilsen og Alexander Figenschou i
Nord-Grunnfjord forlikskommisærer.
Den som gikk inn i historia under dette namn, var rydningmannen
Mikkel Mikkelsen, som i 1807 begynte å rydde gård i Ullsnesvik.
Plassen
hørte til Svendsbys utmark, og Mikkel var ikke den første
som forsøkte
seg her. I 1802 er det nemnt 2 oppsittere her, derav en husmann, som
visstnok bosatte seg her i 1799.
Mikkel var en representant for kvenfolket, og var altså opprinnelig
en finsktalende innvandrer fra Nord-Finnland eller Nord- Sverige. Han
hadde med seg si gamle mor, Anne Pedersdatter, som i 1819 var 69 år,
og
bare snakka finsk. Mikkel var født ca 1770, og var ca 50 år
i 1819, da
begivenhetene gikk sin gang. Mikkel si kone heitte Trine Hansdatter.
De
hadde bare ei datter, Eva Johanne, som var 16 år i 1819. Dessuten
hadde
Mikkel en dreng, Johan Peder Olsen, til hjelp på land og sjø.
Denne
drengen var bare 18-19 år i 1819, og hadde vært hos Mikkel
i 6 år.
Egentlig dreide det seg altså om en fostersønn som avtjente
plikttida.
Økonomisk ser det ut til at det gikk bra med Mikkel, til tross
for
de bedrøvelige tider han starta i. Som rydningsmann var han
fritatt for
vanlige skatter, men i 1816 betalte han en sølvskatt på
3 daler.
Første gang vi ellers møter Mikkel, var på tinget
på Karlsøy i
1818. Han var nå vitne i ei rettssak, og tiltuska seg samtidig
matvarer, brennevin og tobakk hos Søren Indal på Reinsvoll,
i bytte for
fisk. I åra 1818-19 hadde han en viss samhandel med Poul Hansen
i
Tromsø, da han fikk mel og andre varer for ialt 28 spesiedaler.
Når vi kommer fram i 1819, var det ikke så liten velstand
i
Ullsnesvik, og Mikkel eide nå verdier for ialt 200 spesiedaler.
Husa
bestod av ei ny og ei gammel stue, en tømra fjøs, 3 høylader,
2 skjåer
og 3 buer. Noen av småhusa stod under bakken, like ved støa.
I stua var
bileggeromn og grue, her var møbler, kjørrel, håndkvern,
tranlampe og
lyskjerne.
Av krettur var her 1 ku, 2 markkviger, en halvmarkokse, 5 sauer, 4
jømre, 3 geiter. Av jordbruksutstyr hadde Mikkel 4 høyriver,
ljåer,
silstokk og 8 grinder. I sjøbua fantes et rikt utstyr til fisket
etter
torsk, sei, kveite og sild, her var en seksring (treromsbåt),
her var
sjøstøvler, skinnstakk, støvlebellinger, skinnbellinger
og skinnbukse.
Av produksjonen fantes noe storsei, rundfisk og titling, og endel
husdyrskinn. Mikkel dreiv også noe jakt, og hadde riffelbørse
og
revjern, og et kobbeskinn på lager. Her var også et godt
utvalg i
handverks- og husflidsredskap. Mikkel har altså vært en
flittig og
nevenyttig mann, med mange næringsaktiviteter i sving.
Og Mikkel selv har vært en gjev mann når han tok med seg
fintøyet og
fo r til kirke på Karlsøy: sort fløyelsbukse, undervest,
blå kledes
trøye, kvite ullstrømper, vanter, filthatt, rød
hue. På føttene brukte
han kommager, ettersom han også eide et par svenske kommagband.
Av naboene blei Mikkel ellers oppfatta som en bra og skikkelig mann,
strevsom, men noe illsint og oppfarende. Alt i alt kan vi si at Mikkel
vel var en god representant for de mange små og middels fiskerbønder
i
prestegjeldet, både i materiell velvære og ellers.
Hva som gikk så sørgelig galt, er ikke godt å si.
Men Mikkel hadde
utover høsten 1819 ikke riktig vært seg selv. Han hadde
vært
oppfarende, hadde hatt mye hodepine, og for det meste holdt senga,
så
både mora og kona frykta at ikke alt var bra med forstanden.
Særlig var
forholdet til drengen blitt dårligere etterhvert. En dag hadde
Mikkel
slått drengen til blods, da han kom fra sjøen, fordi han
meinte drengen
ikke lenger viste nok lydighet mot husbonden.
Så kom den 17. november, da drengen skulle reise bort på
fiske ei
tid med andre. Mikkel fulgte drengen ned til sjøhusa, som ikke
kunne
sees oppe fra våningshuset p.g.a. en bakke.
Hva som skjedde her, har vi bare Mikkel sine ord for. Men drengen
hadde igjen vist oppsetsighet, og Mikkel var blitt så hissig
at han
rista drengen, og nærmest i vanvare kvalte han drengen med et
tørkle
som drengen hadde rundt halsen.
Mikkel skjulte nå liket under ei matte og noe fisk i bua, og stengte
seg selv inne i bua sammen med liket til neste dag. Da gikk han opp
til
stua, uten å si noe til de andre, og la seg igjen sjuk i senga.
Det var
nå tydelig for de andre at det var alvorlige ting som plaga Mikkel.
En
dag sa han at han var ikke verd, hverken ild eller varme eller annen
Guds velsignelse .
Tilslutt oppførte Mikkel seg så merkelig at det øvrige
husfolket
blei skremt, og rømte til naboene. Man begynte nå også
å savne drengen,
som ikke i tide kom heim fra fisket. Den 10/12 kom naboene samla til
Mikkel og forlangte forklaring. Liket blei nå funnet, og ugjerninga
blei åpenbara for alle. Kirurg Monrad på Lyngseidet obduserte
liket, og fant klare tegn etter kveling. Mikkel blei derfor ført
til
fengsel i Tromsø, og satt der til saka kunne komme for retten,
5 uker
etterat drapet var begått.
Under rettssaka blei både kona, datra og mora ført som
vitner, den
siste med tolk. 10 naboer fra området mellom Svendsby og Selnes
stod
også fram på rad og forklarte seg. Det blei nå rapportert
som et rykte
at Mikkel tidligere skulle ha begått en forbrytelse, noen sa
et tyveri
i Tromsø, som drengen hadde fått snusen i, og trua med
å avsløre --
dette skulle være grunnen til drapet.
Dette benekta Mikkel, og retten festa heller ingen lit til ryktene.
Den 6/1 1820 blei Mikkel dømt for det vi ville kalle uaktsomt
drap på
drengen. De gamle lovparagrafer forlangte likevel liv for liv, så
noen
annen dom enn dødsstraff kunne ikke bli avsagt. Formuen blei
og
inndratt, og alle eiendeler blei auksjonert bort til inntekt for
statskassen. Kjøpmannen i Tromsø måtte avskrive
12 spesiedaler som stod
udekt.
I takt med meir human rettspleie blei dødsstraffa omgjort til
livsstraff, og Mikkel tilbrakte resten av sitt liv som straff-fange
på
Vardøhus festning. Her døde han omkring 1837.
Har vi med dette fått den fulle sannhet om det grufulle drama
i
fjæra i Ullsnesvik? Selv om det blei avvist av retten, er det
mye i
vitneutsagna som tyder på at nøkkelen til drapet likevel
lå i forholdet
mellom drengen og Mikkel. Drengen kan ha oppført seg oppsetsig,
nettopp
fordi han av en eller annen grunn hadde et tak på Mikkel. Mye
tyder
også på at Mikkel alt lenge før drapet var plaga
av anger og
selvbebreidelser for noe han hadde gjort.
Ei hending som dette har det vært snakka mye om i bygdene, både
da
og seinere. Den forklaringa om drapet som tradisjonen har holdt på
heilt fram til våre dager, gikk nettopp på at Mikkel hadde
gjort seg
skyldig i en forbrytelse, som måtte skjules gjennom drapet på
drengen.
Det var med andre ord et overlagt drap han etter dette utførte.
Tradisjonen beretter nemlig at Mikkel hadde funnet et sjølik,
som
han gjømte i Ullsnesbergan. I stedet for å sørge
for en sømmelig
begravelse som loven krevde, falt Mikkel for fristelsen til å
bruke
liket som agn på lina. Det var ei eldgammel tru i Nord-Norge
at slikt
agn skulle fiske så urimelig godt. Det heitte da også i
vintemåla at
Mikkel hadde vært heldig på sjøen, men at han ikke
selv ville ete av
fisken, som bare gikk til salg. Forøvrig blei ikke likfunnet
berørt i
noen vitneprov, og hva som virkelig skjedde, vil for alltid ligge
skjult for oss.
Hva som skjedde med familien etter dette, er uklart, men det ser ut
til at husholdet gikk i oppløsning. Nye folk kom inn på
plassen. Datra
Eva finner vi i 1837 gift ute i Torsvåg. Ho fikk da en arv etter
faren,
som må ha etterlatt seg ett og anna av verdi ved sin død.
Det var svært lite med sentrumsfunksjoner knytt til Karlsøya
omkring
1800. Foruten prest og klokker bodde det her ei enke med familie,
tydeligvis i klokkeren sitt hus. Alle sentrumsfunksjoner var altså
knytt
til kirka.
Etterhvert blei nye funksjoner knytt til øya, og stedet begynte
å
utvikle seg i retning av et lokalt sentrum for prestegjeldet, ei
utvikling som skulle fortsette inn i neste periode.
I 1804 kom gjestgiveriet, like vest for kirkestuene, med et lite
to-etasjers våningshus og sjøboder. Like øst for
kirka og kirkestuene lå
Kaurins gamle private prestegård. I 1815 begynte så Steen
å bygge den
nye prestegård, omtrent der den nåværende ligger.
Ca 1837 blei den nye
klokkergård anlagt i Andersvik, og i 1849 stod den nye skolen
ferdig.
Fra 1832 blei tingmøtene holdt fast på Karlsøy,
fra 1838
herredsstyremøtene. Omtrent samtidig fikk øya anløp
av dampskipet, og
året etter kom poståpneriet. Med jordmora i 1844 var de
fleste av
datidens sentrumsfunksjoner samla på ett sted.
Det begynte også så smått å utvikle seg et lite
miljø av
strandsittere i kirkestuene. I 1822-33 hadde den lutfattige Johannes
Samuelsen med kone og 2 barn tatt inn i ei kirkestue, i ytterst
kummelig forfatning . Han fikk fattigstøtte i fleire år.
Her var
kirkestua en rein nødsutvei for familien, og det kan se ut til
at dette
også gjaldt mange av de seinere kirkestubeboere på Karlsøy.
Men også
behovet for arbeidskraft på prestegården og handelsstedet
blei
bestemmende for utviklinga. I 1825 var 3 strandsitterfamilier
bosatt på Karlsøy, og tallet lå seinere i perioden
på 4-5 familier.
Allerede i 1840-åra var noen av strandsitterne oppgitt som handverkere,
og dette blei tydeligvis et viktig bierverv for endel av dem.