To slags samer
Den sjøsamiske befolkning
Samisk språk og dialekt
Samiske stadnamn
Samiske tekster fra Karlsøy
Et folk blir borte
Iddonjargga-siida
Ranes-siida
Øynomadismen
Rastefamilien
Reinbeitedistrikt
Rasediskriminering?
I den perioden vi her behandler, kan vi trulig si at den samiske
befolkning nådde sin største utbredelse hos oss. Det gjaldt
for det
første den gamle, innfødte sjøsamiske befolkning,
som nå satte sitt preg
på svært mange bygder i prestegjeldet. Dernest gjaldt det
de svenske og
finske reindriftsnomader, som i stort antall kom både til fastlandet
og
til øyene. På fastlandet og på Ringvassøy
fortsatte de sin nomadiske
tilværelse, med årlige flyttinger over lange avstander.
På de øvrige
øyer blei slik langflytting for anstrengende, slik at her etablerte
de
fleste seg som fastboende reindriftsutøvere med heilårsdrift.
Fra
1920-åra blei Ringvassøy stengt for de svenske nomadene,
slik at det
heretter bare var Lenangshalvøya som var i bruk til slik langflytting.
Men utviklinga skulle etterhvert føre til sterk fornorsking av
den sjøsamiske befolkning. Samisk språk, drakt, byggeskikk
og andre
kulturtrekk blei erstatta med norsk språk og kultur, slik at
ved
utgangen av perioden var det lite å spore av de synlige kulturytringer
hos sjøsamene. Det var de nykomne fjellsamene eller reindriftssamene
som skulle bære den samiske kulturarv videre.
Sjøsamene var ved midten av 1800-tallet fortsatt et livskraftig
folk
i Karlsøy. De aukte også i antall, slik at det trulig
aldri har vært så
stor samisk befolkning i Karlsøy som i tida fra 1860 til
århundreskiftet.
Fra tida 1865-1910 har vi heile 5 folketellinger, som også teller
samene. Fra 1860 og 1888 har vi dessuten 2 såkalte etnografiske
kart,
utarbeidd av professor J. A. Friis, som gjør rede for de
nasjonale forhold i prestegjeldet. Likevel er det vanskelig å
følge utviklinga i perioden, fordi talla spriker så sterkt.
Dette har
sammenheng med at kriteriene for å telle samene varierer så
meget. Noen
ganger skjedde det etter avstamning, andre ganger etter språk,
og da
blir talloppgavene ikke sammenlignbare.
I folketellingene ser det ut til at avstamning, eller en kombinasjon
av avstamning og språk, har bestemt hva som skulle regnes som
samer.
Derfor får vi en stor mengde av blanda etnisitet i ulike nyanser.
På sine kart opererer Friis med familier. I 1860 fant han 74
fastboende samiske familier, med en nedgang til 38 i 1888. Av disse
38
var bare 7 i Helgøy, d.v.s. det var Karlsøy sogn som
hadde den største
andelen samer.
Denne klare nedgangen har trulig sammenheng med at Friis telte
samene etter talespråket i heimen, ikke etter avstamning. Talla
forteller helst at mange samiske familier på denne tida gikk
over til
norsk heimespråk. Dette støttes av hans oppgave over norske
familier i
1888. Her finner vi ca 60 norske familier der noen kunne samisk, især
på Vanna. Dette dreide seg uten tvil om samiske familier under
fornorsking.
Vi har tidligere sett at folketellinga i 1855 regna med 401 samer i
prestegjeldet (unntatt Ullsfjord), eller 23 % av totaltallet. I 1865
hadde Karlsøy sogn 297 samer og Helgøy 89, ialt 386,
eller 20 %. Legger
vi til 120 av blanda nasjonalitet, blir andelen 26 %, som er den
største andelen samer vi kjenner til.
Ved de seinere tellinger var antallet ublanda samer noe
varierende, fra 423 i 1875, til 371 i 1891, 398 i 1900 og 368 i 1910.
Tendensen var litt synkende, med et gjennomsnitt for alle 5
folketellinger på 390. Dette fordelte seg med 68 % i Karlsøy
og 32 % i
Helgøy.
I forhold til den store auken i folketallet som skjedde i perioden,
gikk den samiske andel sterkt tilbake, fra ca 20 % reine samer i
1865-75 til ca 10 % 1900-1910. Tar vi hensyn til den store delen av
blanda avstamning, blir andelen meget større, og den gikk trulig
ikke tilbake. Problemet ligger altså i å tallfeste og beregne
den
relative andel av ei etnisk gruppe som var under sterk
fornorskning . Generelt kan vi nok fastslå at selv om sjøsamene
som etnisk gruppe gikk sterkt tilbake, og etterhvert blei borte ,
nedstammer en temmelig stor del av befolkninga i Karlsøy og
Helgøy i
dag fra sjøsamiske forfedre.
Hvordan fordelte den samiske befolkninga seg utover i bygdene?
Generelt var sjøsamene konsentrert om visse bygdelag, tildels
i
perifere eller ressursfattige områder. I Helgøy var den
eldgamle
sjøsamiske befolkninga fra Ringvassøy nå spredt
over den vestre del av
sognet, med en konsentrasjon om Rebbenes. I tillegg var det kommet
til
noen fjellsamefamilier, især ved Skogsfjordvatn. I Karlsøy
var
sjøsamene især knytt til fastlandet, d.v.s. Gamvik, Nord-Lenangen,
Eidstrand, Sør-Lenangen og Lattervik. Mange av disse var innflyttere
fra Ullsfjord, Lyngen og Skjervøy. Men en prosess med utflytting
til
øyene, d.v.s. Nord-Fugløy og Vanna, var alt kommet igang
i forrige
periode, og blei forsterka i andre halvdel av 1800-tallet. I 1880-90-åra
var store deler av vestre og nordre Vanna blitt sterkt prega av samiske
bosetning, især Slettnes, Skipsfjord, Burøysund, Vannereid
og Torsvåg.
Det er tydelig at sjøsamene oppover kysten av Nord-Norge
har hatt
sine egne, lokale språksamfunn, som har endra seg en god del
fra sør til
nord, og dessuten vært ulik fjellsamedialektene. Gjennom langvarig
hopehav hadde samisk tatt opp adskillig med norske låneord, tildels
i
urnordisk eller gammelnorsk tid.
Rektor Qvigstad gjorde i 1880-åra en større undersøkelse
over
nordiske låneord i samisk, og fant en heil rekke slike ord også
i den
samiske Karlsøydialekt. Tildels var dette ord som var særegne
for dette
området, stundom og for Kallfjord. Slike ord var f.eks. jam-dørta
(jamdørt), dur-malli (durmål), murka- skoaddo (mørkeskodda),
missa-brim (mysebrim), nuwlo (nugla), h'sta-gr'idak
(hestegreie), trawga (draug), skivvir (skjå, ljore),
mehta (honning, mjød). Ialt har Qvigstad notert 37 låneord
som
var særegne for Karlsøy, foruten 14 som var felles for
Karlsøy og
Kallfjord.
Imidlertid endra de samiske dialektene seg mye i løpet av 1700-
og
1800-tallet. Med den finske innvandring til Nord-Troms og Finnmark
fra
1700-tallet tok de samiske dialektene her meir farge av finsk språk
i
form av låneord, enn dialektene lenger sør, der det norske
preget
var sterkere. Det viktigste som ellers skjedde, var at
sjøsamedialektene begynte å bli prega av fjellsamedialektene,
dels ved
at reindriftsnomadene begynte å komme utover i fjordene og til
øyene,
dels ved at mange innlandssamer slo seg ned som fastboende i
sjøsamedistrikta.
Enda i 1840 heitte det at sjøsamene i Karlsøy ikke forstod
de
samiske dialekter øst for Skjervøy, d.v.s. i Loppa og
ellers i
Finnmark. Det tyder på at den store endring i dialektene enda
ikke var
skjedd.
I 1890-åra blei Karlsøydialekten regna med til Finnmarks-
dialektene, med særlig tilknytning til dialektene i Vest-Finnmark
og
Nord-Troms.
En rest av den gamle, utdøende Karlsøydialekt eksisterte
imidlertid enda i 1880-åra, og blei da nedtegna av Qvigstad.
Den blei
talt av folk som var født på Rebbenes, i Dåfjord
og Toftefjord, og stod
nær den gamle Kallfjorddialekten, som enkelte gamle folk i Kallfjord
talte. Språklig stod dialekten på et eldre trinn enn
Finnmarksdialektene, og var mindre påvirka av finsk enn disse.
Dialekten blei lokalt kalt appe-samme (havsamisk), og folket som
talte denne dialekten, var kalt skolpefinner på norsk. I alt
var
det 8 personer i Helgøy som enda i 1886 beherska appe- samme
, og
Qvigstad benytta især tre informanter. To av dem var født
på Karanes,
Adam Martin Andersen (f. 1830) og Lorentine Larsdatter (f. 1831). Den
tredje var Marie Svendsdatter fra Toftefjord (f. 1825). Denne dialekt
hadde tidligere hatt større utbredelse på Ringvassøy,
Rebbenesøy og
øyene i vestre Helgøy, og var etter all sannsynlighet
de siste rester
av det samiske språk som blei talt av de sjøsamer vi har
møtt i
Langsund og småfjordene på Ringvassøy på 1500-
og 1600-tallet.
Forøvrig er det interessant å legge merke til at enda i
1976 kunne
Anne Raste i Dåfjord gjengi språkprøver fra den
gamle sjøsamiske
dialekt. Prøven var bevart som en tradisjon i Rasteslekta, som
vesensforskjellig fra deres eget språk. Prøven skulle
være etter
Gammel-Villum fra Vatnan, som i henhold til folketellingene bør
ha vært Villum Nilsen, f. 1793, bosatt i Vatnan som kårkall
i 1865, i
1875 i Hornet i Dåfjord.
Qvigstad kom også på sporet av en gammel dialekt hos ei
kvinne på
Vanna. Denne dialekten stod i ei mellomstilling mellom Kallfjord-
Ringvassøydialekten og Kvenangsdialekten. Informanten var også
påvirka
av Ullsfjorddialekten, sa Qvigstad.
Etter all sannsynlighet var denne informanten Magdalene
Johansdatter, født i Helgøy i 1832, i 1875 gift med Nikolai
Bertelsen
Trane i Burøysund, i 1900 bosatt i Tromsø. Ca 1865 var
ho taus i
Stordalen i Sørfjord. Den dialekten ho talte var trulig rester
av den
gamle Ullsfjord- og Lenangsdialekten, som fulgte med da folk herfra
begynte å flytte utover til Vanna. Som vi har hørt, hadde
Vanna ingen
samisk bosetning før utflyttinga fra fastlandet begynte på
slutten av
1700-tallet.
Magdalene Trane er gjengitt med 6 eventyr og sagn fra 1886 i
Qvigstads store samling av samiske eventyr og sagn. Andre informanter
til dette verk fra Karlsøy var Jens Andreas Johannesen, f. 1852
i
Lattervik. Om hans samiske dialekt gir Qvigstad ingen spesielle
opplysninger. Trulig snakka både han og de øvrige som
fortsatt beherska
samisk, den meir moderne Finnmarksdialekten.
På samme måte som med språket, har samene hatt
sine egne stadnamn.
Det betyr at for de fleste lokaliteter, boplasser og utmarkssteder,
har
vi i Karlsøy hatt 2 sett stadnamn. Dette går utvilsomt
så langt tilbake
i tid som der har eksistert 2 språkgrupper i området. Det
betyr også at
de to typer stadnamn har kunnet påvirke hverandre. Stadnamn eller
deler
av stadnamn kan være lånt og skifta ut av den eine eller
andre gruppa.
Det kan derfor være vanskelig å avgjøre om et stadnamn
i sin
opprinnelse har vært norsk eller samisk.
Attover i tida har vi så godt som ingen nedtegnelser av samiske
stadnamn. Også i de samiske områder er det de norske stadnamn
som er
brukt i kildene. Bare etpar unntak skal her nemnes. I de svenske
skattelister finner vi nemnt det samiske namnet på Sørfjord,
Muskowono
i 1596, og på 1700-tallet finner vi fleire ganger nemnt Vaggas,
dal , bl.a. som grensemerke mellom Lyngen og Karlsøy.
Det var rektor Qvigstad som i 1880- og 90-åra samla mesteparten
av
det som finnes av nedtegnelser når det gjelder samiske stadnamn.
Namna
dekker store deler av prestegjeldet, med størst tetthet på
Ringvassøy,
Nord-Fugløy og i Lenangen. I områder som Langsund, Reinøy,
Nord-Grunnfjord, Vannereid-Kvalshausen og Slettnes-Kvitnes på
Vanna er
svært lite nedtegna. Dette har trulig sammenheng med at her var
mest
norsk bosetning, men kan også skyldes at Qvigstad var mindre
aktiv i
disse områder.
I takt med at samisk språk har dødd ut, er også stadnamna
blitt
borte. Noen få har likevel overlevd. På kartet kan vi fra
Lyngstua og
innover forbi Gamvik finne en heil rekke meir eller mindre omdanna
samiske stadnamn, som Skarveskorra, Geiabakte, Hellobakte, Skaidde,
Jevvas, Goddeskorra, Sledo, Mittalegg og Vaggasen. I dette området
har
det tydeligvis aldri eksistert mange norske stadnamn. Også enkelte
namn
på Nord-Fugløy bærer et visst preg av samisk fortid,
som Tobakkskorra,
Borisan, Danos, Bodsjer, Lokkadovre, Martinnonni, Boknabakti og
Njarkas. Også lenger vest på øyene er noen samiske
namn levende i norsk
språkområde, som Kjosjok (Rebbenes), Pleiva (Einarstrand,
Vanna),
Jomvag, Antigotsi, Boskerotti og Gotseskorro (Burøy). Reindriftssamene
på Ringvassøy har også et visst forråd av
samiske stadnamn, men det er
namn som tildels er andre enn dem Qvigstad nedtegna.
Kildene forteller oss ikke noe om skifte i etnisitet mellom folk
fra de to folkegrupper, samer og nordmenn, bakover i tida, men det
er
trulig at et slikt skifte har skjedd gjennom århundra, kanskje
begge
veier.
I denne perioden var det at det urgamle sjøsamefolket blei borte
hos oss for godt. Det betyr naturligvis ikke at folket forsvant. Det
var de ytre, observerbare kjennetegn på etnisitet som etterhvert
blei
borte, i første rekke språket, og ellers kulturtrekk som
draktskikk og
byggeskikk. I dette må det ha ligget et bevisst ønske
hos samene om at
de ikke lenger ønska å fremstå på en slik
måte at de blei oppfatta som
etnisk forskjellig fra nordmenn. Selv om de ytre kjennetegn blei borte,
har utvilsomt en god del av de øvrige kulturtrekk som skikk
og bruk,
sagn og soge, mentalitet, moralske normer etc. holdt seg lenger, og
kan
trulig fortsatt spores i enkelte bygder. Også oppfatninga av
å
være samisk, altså samiske identitet , holdt seg lenge,
både blant
samene selv og blant de norske, ikke minst knytt til avstamning eller
slektskap.
Allerede i første halvdel av 1800-tallet har vi hørt at
norsk drakt
var på vei inn, ekteskap med norske partnere var blitt meir vanlig,
og
det ser ut til at de aller fleste samer i vårt område forstod
norsk,
kanskje til og med var to-språklig.
I 1863 heitte det at det ikke var nødvendig for læreren
i Sørfjord å
beherske samisk, da kyndighet i norsk var så vidt fremskreden
blant
samene. I 1865 heitte det at fornorskinga hadde hatt stor framgang,
slik
at både samer og kvener hadde antatt norsk drakt og norsk måte
å
innrette seg på i det huslige. Faktisk var det bare 3 personer
i
prestegjeldet som ikke forstod norsk, og dette var fjellsamefolk.
Denne prosessen, med språklig og kulturell integrering i det norske
samfunnet, ser ut til å ha aukt utover i århundret, delvis
i takt med
samisk utflytting inn i de norske bygder, delvis som et resultat av
aukt norsk press eller påvirkning i skole og kirke. Det forhold
at det
blei vanligere med ekteskap mellom samer og nordmenn, fremma tydeligvis
også fornorskninga, fordi disse etnisk blanda familier fikk et
overveiende norsk preg.
Når overgangen gikk så hurtig, kan det ha sammenheng med
at samer og
nordmenn som fiskerbønder reint næringsmessig stod hverandre
nær, og det
var lite ved båt, børnskap og februk som skilte de to
etniske grupper.
Også byggeskikken var på vei til å bli den samme.
I 1860 bodde 22
samiske familier og 2 norske familier i gamme, mens det i 1888 bare
var
5 boliggammer igjen. Samedrakten var kanskje enda lettere å legge
av. I
1887 heitte det at alle samene bar norsk drakt, bortsett fra at enkelte
fortsatt brukte samiske huer. Forøvrig var komager i bruk både
av samer
og nordmenn, og var altså ikke brukbar til etnisk markering.
At Anders
Jakobsen fra H'sa i Nord-Lenangen i 1893 under fiske i Skorøy
bar
kofte, blei ansett som ei særegenhet. I Torsvåg brukte
imidlertid
Anders Olsen kofte til søndagsbruk til sin død i 1917.
Den var ulik
fjellsamenes kofte, var vid nede, av grått stoff uten pynteband,
og med
rød topplue.
Når det gjelder språket, ser det ut til at bare 40 % av
samiske
familier hadde samisk som heimespråk i 1880-åra. Særlig
ser det ut til
at Vanna og vestre Helgøy tidlig skifta over fra samisk til
norsk
språk. I 1895 heitte det at det særlig var den yngre generasjon
av
samer som gikk over til norsk, noe som betyr at barna i mange samiske
familier ikke lenger fikk opplæring heime i samisk språk.
I 1893 heitte
det imidlertid at det fortsatt kom barn på skolen i Nord-Lenangen
uten
å kunne noe norsk.
Når forsvant så den siste sjøsamen i Karlsøy?
Det er ikke
lett å sette noe årstall på den prosessen vi her
har skissert. Omkring
1900 var det trulig Rebbenes, Skogsfjordvatn, Nord-Fugløy,
Nord-Lenangen og Lattervik som hadde beholdt mest av det samiske
kulturpreg. Samisk blei også snakka i mange bygder på Vanna,
som
Torsvåg, Vannereid, Burøysund, Skipsfjord og Slettnes.
Men også disse
bygder skulle etterhvert bli norsk .
Betrakter vi språket som et kriterium på samiskhet , ser
vi at
det i 1920-30-åra fortsatt fantes endel folk som beherska samisk,
men
svært få som brukte det som heimemål. Det skjedde
i etpar
reindriftsfamilier ved Skogsfjordvatn, og hos noen gamle sjøsamer
i
Lattervik. En av de siste der var således Qvigstads informant,
Jens
Johannesen, en annen var født i Gamvik innfor Lyngstua. Han
døde i
1936. På Rebbenes døde de siste samisktalende under eller
like etter 2.
verdenskrig.
Og enda i 1969 var samisk ikke heilt utdødd i Karlsøy.
Som
forberedelse til folketellinga året etter blei det av departementet
foretatt undersøkelse i utvalgte bygder over bruken av samisk.
Ved
Skogsfjordvatn fantes samisktalende personer i 2-3 husstander, trulig
etterkommere etter fjellsamer. På fastlandet kunne etpar eldre
menn i
Sør-Lenangen forstå samisk. I Nord-Lenangen fantes det
i 10-12 familier
fortsatt folk i 40-50-årsalderen som kunne samisk, men det ser
ikke ut
til at samisk eksisterte som heimespråk. Forøvrig har
reindriftssamene
på øyene beholdt sitt språk, og dette er blitt forsterka
ved den
nyinnvandring som har skjedd i seinere år til området.
Noen få ord av
samisk opprinnelse, som baik, gaimen og dollanibba har også gått
inn i
norsk, men mest brukt som humørfylte innslag.
Selv om språket gikk tapt, har likevel følelsen av å
være samisk,
eller kanskje følelsen av ikke å være norsk, holdt
seg blant endel
eldre folk på øyene. Enda i slutten av 1970-åra
levde folk på Vanna som
vedstod seg samisk identitet eller slektskap. I løpet av 1970-80-åra
er
det også blitt meir åpenhet omkring etniske spørsmål,
og mindre
belastende å vedstå seg samisk opprinnelse.
Det var Lenangslandet, Iddonjargga, som blei de svenske og finske
reindriftsnomaders hovedområde hos oss. Det var hit de første
nomader
kom ca 1720, og hit kommer de fortsatt hvert år, etter 270 år.
Dette
har nok for en stor del sammenheng med geografien. Fra 1972 er de
svenske reindriftsnomader skifta ut med fjellsamer fra Kautokeino.
Her var fjell nok å passere, men ingen sund å svømme
over, derfor
kunne vandringa bli tradisjonell og sammenhengende. Samene kom fra
svensk område (Karesuando), men enkelte flokker fra finsk- russisk
område (Enontekiø) prøvde enda ca 1900 fortsatt
å lure seg utover, selv
om grensen blei sperra i 1852.
Heile halvøya var beregna som sommerbeite for 3000 rein, men
der
var ca 1870 enda meir enn dette, i 1872 således 4000 rein. Samene
kom
nå 10/5 og dro 10/9. Først blei simlene jaga utover for
kalving, og i
juli blei oksene henta.
Mens det nå var mye rein og dårlig vakthold, hadde gårdene
i
området, især fra Jegervatn til Selnes (Iddovarre), ekspandert
kraftig.
Dette var fra gammel tid reinens hovedbeiteområder, og det blei
derfor
meir konflikter enn før. Dette gjaldt dels innmarksbeiting om
våren,
dels beiting på utslåttene om sommeren. Bl.a. blei fjell-liene
rundt
Jegervatn i stor grad nytta som utslåtter, og uten gjerder var
det
vanskelig å frede disse for reinbeiting. Det var og vanskelig
for reinen
å passere den smale stripa mellom vatnet og høgfjellet
uten å komme inn
på slåtteliene. Lengere utpå halvøya var Russelvdalen
og Gamvikområdet
gode beiteområder. Mot slutten av 1800-tallet ser det ut til
at
beitepresset letna litt. I tida 1884-1908 er det registrert mellom
3 og
13 familier her årlig, med mellom 360 og 1490 dyr, i gjennomsnitt
970,
hvis vi skal tru tellingene. De familiene som var representert, var
Hurri, Utsi, Valkeapa , Hotti, Vasara og Unga. Det heitte at
fleire av familiene foretrakk å slå seg ned på Lyngseidet
av hensyn til
turisttrafikken, noe som førte til dårligere pass av reinen
ute i
distriktet. Men de kom enkelte turer utover til Lenangen i løpet
av
sommeren, og tok da bl.a. inn hos fastboende i Sør-Lenangen.
Den stasjonære reindrift på øyene skal vi behandle
for seg. Her
skal vi forsøke å skaffe en oversikt over bruken av Ringvassøy,
Ranes , som sommerbeite for de svenske Karesuandosamer. Det er ikke
lett å skaffe slik oversikt, fordi de fastboende nomader enkelte
år tok seg en tur over til Sverige. Det var jo herfra de alle
var
kommet.
Det ser ut til at det gikk ei viss tid før den egentlige nomadismen
tok til. De reindriftssamer som kom utover fra 1830-40- åra,
blei for
det meste stasjonær på øyene. Enda i begynnelsen
av 1860-åra ser det ut
til å ha vært lite med regulære sommerflyttinger
mellom Sverige og
Ringvassøy. Ca 1865 ser det ut til at de svenske nomadene begynte
å
komme på nytt, og nå meir regulært. Av familier som
kom, var bl.a. Omma
og Lango. I 1873 var det oppgitt 2000 rein på sommerbeite, mens
det var
regna med at øya kunne gi sommerbeite for 3500 rein. I 1877
var det
oppgitt at 2132 rein som flytta over Rya, skulle på sommerbeite
på
Ringvassøy, i 1880 3478 rein. I 1888 var det oppgitt 9-10 svenske
familier på øya, med 2000 rein. Enkelte år i 1890-åra
er nemnt 4-5000
rein.
Det var ei enorm strekning som skulle tilbakelegges vår og høst,
og
det var 2 straumfulle sund å svømme over, Rya og Kvalsund.
Noe rein
blei stundom flytta med båt over Grøtsund, især
okserein. På Ringvassøy
var det Solltinddalen som var hovedbase. Der var også gammer
og
reingjerder ved Grønliskaret. Her var livlig virksomhet heile
sommeren,
med folk, rein og hunder. Reinen blei melka, det blei ysta reinost,
det
blei arbeidd klær av reinskinn o.s.v. Seinere skaffa samene seg
melkegeiter til sommerbruk. Hit opp flytta også om sommeren fastboende
reindriftssamer fra Skogsfjordvatn. Til og med en egen joik fantes
om
sommerlandet på Ringvassøy. Av de familier som nå
kom hit, kan nemnes
Simma, Orbus, Nutti, Eira, Pa ivio , Omma, Bær.
I tida 1884-1908 var antallet svenske familier her mellom 7 og 21,
og antallet rein varierte fra 670 til 2290, med 1600 dyr i
gjennomsnitt. Seinere ser det ut til at antallet rein aukte. I 1915
kom
2517 rein over Kvalsund. I 1909 var det 6-8 svenske familier her, med
8
torvegammer og endel stabbur (njalla) av bjørk, og her var store
reingjerder av bjørk.
Med reinbeitekommisjonen av 1918 blei det bestemt at den svenske
reindrifta på Ringvassøy skulle opphøre, og drifta
her tok slutt i
1923. Karesuandosamene kom heretter ikke lenger enn til Troms innland.
Det hadde da tidligere vært mye kritikk mot svensksamene over
at de
utarma beitene, herja fiskevatn, ødela skogen med neverflekking,
bygging av gjerder og gammer m.m.
Med dette forstår vi den stasjonære reindrift som utvikla
seg på
øyene i Karlsøy med den nye innvandringsbølge
fra Sverige og Finnland
fra 1830-40-åra. Det var imidlertid mye flytting mellom øyene,
og
stundom dro en og annen flokk tilbake til Sverige for et år eller
to. I
1875 var det i folketellinga regna med 15 fastboende reindriftsamer
på
øyene, med 890 rein, i 1891 var det 9 familier og 922 rein.
Det var især familiene Raste, Heika, Kitti og Pilto som blei de
kjente reindriftsfamilier på øyene. De blei nå regna
som norske
familier i statsrettslig forstand. Per Persen Heika trua likevel med
å
klage til den russiske keiser, som Finnland hørte til, da han
og broren
Lars kom i konflikt med de fastboende om reinbeiter og beiteskader,
og
de følte at det ikke var mulig for dem å oppnå rettferdig
behandling av
de norske øvrigheter. Slik sett meinte Per at samene blei behandla
på
samme måte som indianerne i USA! Også i 1865 har vi rapporter
om store
motsetninger mellom fjellsamene og de fastboende på Vanna, der
det
framgår at de fastboende følte frykt og forbitrelse over
fjellsamenes
oppførsel.
På Vanna fortsatte Skipsfjorddalen som et sentrum for
reindrifta. I 1860 finner vi Horrifamilien her. Heikafamilien fortsatte
også drifta her, men hadde fleire avbrudd med flytting til de
andre
øyer. Gamle Per døde i 1890-åra og familien flytta
over til Reinøy ei
kort tid, der de hadde opphold i Grøtnesdalen. En av sønnene,
Henrik,
som var født i Skipsfjord-dalen i 1863, blei seinere jordbruker
på
Kopperelv, men familien fortsatte reindrifta på Vanna liketil
nå,
tildels sammen med Kitti. I 1899 dreiv Johannes Kitti reindrift på
Vanna, til stor misnøye for oppsitterne på vestre Vanna,
som forlangte
flokken fjerna. Han oppgis bosatt i Kolvik. Det var nå ca 500
rein på
øya.
I tida 1912-18 dreiv Henrik Heika og Lars Kitti reindrift, noen år
sammen med Per Kitti og Ane Kitti, med i alt 4-500 dyr. Det var stadige
klager fra de fastboende over skade, og noen dyr blei skutt på
Lille
Skorøy. I 1917 tapte familiene 100 voksne dyr og 200 kalver
p.g.a. uår.
Til Vanna måtte reinen flyttes med båt. Fra 1923 holdt
Heikafamiliens
rein til på Ringvassøy noen år. Ca 1918 hører
vi om fortsatt bosetning
i Skipsfjorddalen, da Lars Kitti og kona Anne døde der i
Spansken . Ellers var Isak Eira fra Kautokeino i lang tid bosatt i
Skipsfjord med sin rein. Isak har etterlatt seg som minnesmerke et
svært samlegjerde av stein på aksla over mot Hamre-eidet.
Dette var et
eldre samlegjerde som Isak bygde videre på. Opprinnelig kom han
som
reingjeter for Heikafamilien. Han døde ca 1950.
På slutten av 1800-tallet fantes på Vanna en flokk på
70-80 rein,
som var eid i fellesskap av private, Anders Olsen i Torsvåg,
Ludvig
Mikalsen på Kokkevollen og Morten Jakobsen i Skipsfjord. Flokken
blei
ikke passa, og må nærmest beskrives som privat villrein,
som det blei
høsta av. Det blei mye konflikt om dette, ettersom flokken gjerne
blanda seg med Kittifamiliens tamme reinflokk.
På Reinøy blei det stans i reindrifta i 1860-åra.
I 1886- 91
lå her 1-2 familier med etpar hundre rein, bl.a. Anti Pieti .
I
1895 nemnes 4 reindriftssamer med basis på Sandnes: Henrik Raste,
Henrik
Heika, Lars Pilto og Nils Kitti. Vi hører også om Johannes
Kitti, som
holdt til ved Langsundelva. Reinen svømte over Langsund ved
Middagsnes.
I 1911-14 dreiv Peder Kitti og mora Ane reindrift her, deretter var
familien på Vanna i fem år. I 1919 kom de tilbake med flokken.
Basis
var i Reinskar, der de bodde i privathus om vinteren. Reinflokken var
på ca 450 dyr og blei melka. Det var reingjerder og telt i
Hanshansadalen, der vi fortsatt kan finne tufter etter gammer. Ca 1922
flytta Kitti flokken over til Rebbenesøy, og det blei da et
langt
opphold i reindrifta på Reinøy.
På Nord-Kvaløy har vi få opplysninger om reindrift
fra denne
periode.
I 1886 flytta Nils Johan Gustavsen Kitti fra Karesuando til øya,
med kona Margrethe Pedersdatter Heika og sønn. De etablerte
seg i
Sørskar, der det var bygd reingjerde, men det er uvisst hvor
lenge de
var bosatt her. Omtrent samtidig finner vi Karesuandosamen Johan Anders
Jonsen Nutti som inderst i Steikervik, visstnok hos den fastboende
fjellsame Johan Laban (Labba). Det er uvisst om noen av dem holdt rein.
Nutti døde i 1891. I 1889 nemnes lapp Peder Johansen Nutti i
Steikervik, gift med ei søsterdatter av Johan Labba, Brita
Valkeapa .
På Rebbenesøy var det mye flytting av reinflokker. I 1862
var
de pålagt å flytte vekk, men enda i 1864 var de der, til
stor
forargelse for de fastboende. I 1882 var det overvintrende rein her,
men i 1898 var den borte. I vårt århundre ser det ut til
at
Kittifamilien ihvertfall tidvis har holdt rein på øya
fra ca. 1920.
Margrethe og Peder Kitti hadde således teltboplass ved Toftefjordvatn.
Seinere har Per Kitti hatt gjeterboplass i Rebbenesbotn.
På Ringvassøy var det især Dåfjorddalen og
Skogsfjordvatn som
var baser for heilårsdrifta. I 1875 var det 3 reindriftsfamilier
i
Dåfjorddalen, Peder Pedersen Heika med 100 dyr, John Henriksen
Raste
med 200, og Rasmus Larsen med 100. Raste satt her til ca 1882. I januar
1876 døde Lars Persen Heika i Solltinddalen, der han tydeligvis
var
bosatt på heilårsbasis.
Den mest sammenhengende reindrift blei utøvd av folket ved
Skogsfjordvatn, især knytt til Rasteslekta. I 1875 hadde Anders
Andersen
100 rein og Henrik Larsen 250, foruten at Henrik Johansen Nutti hadde
1
dyr. Fra 1882 slo Mikkel Guttormsen Raste seg ned her, etter å
ha
flytta ei tid mellom Karesuando og Ringvassøy. Han døde
i 1907. I 1898
flytta Lars Jonsen Pilto til bygda med sine rein. Enda i 1932 hadde
han
100 dyr. I vårt århundre dreiv Henrik Mikkelsen Raste reindrift
ved
vatnet, i hvertfall fram til 1920-åra. I åra 1912-20 var
det Henrik
Raste og svogeren Lars Pilto som stod for den stasjonære reindrift
på
øya, med opptil 360 dyr. Endel av dyra sendte de hvert år
over til
Sverige på vinterbeite med de svenske samene. Fra 1917 nemnes
også
Brita Villumsen og Ole Jonassen med noen få dyr hver. I 1920
var her 5
reineiere: Henrik Raste (130 dyr), Lars Pilto (100), Ole Jonassen
Lavoll (5), Brita Villumsen (17) og Hans Sørensen Kårvik
(5), i alt 257
rein. I 1927-28 nemnes 9 reineiere ved Skogsfjordvatn, bl.a. 3 Rastefolk
og Elias Olsen. I 1931-32 finner vi mindre reinflokker eid av Sivert
Raste, Emil Raste og Rasmus Villumsen. Emil hadde da 10 og Sivert 35
rein. Fra 1922 til 1938 var den faste sommerboplassen i Grønliskaret.
Under krigen gikk reindrifta i oppløsning, men har fortsatt
etter
krigen av Rastefamilien.
Blant de mange fjellsameslekter som kom utover til øyene
i Karlsøy
på 1800-tallet, står Rastefamilien i ei særstilling,
ved den betydning
som slekta fikk i gamle Helgøy sogn.
Det var i 1836 Guttorm Jonsen Raste kom med sin familie og sin
reinflokk fra Enontekiø i Finnland til Ringvassøy, 43
år gammel. I
finske kirkebøker kan vi følge slekta tilbake til Guttorms
tippoldefar
på 1600-tallet, også han ved namn Guttorm Raste. Guttorms
foreldre var
Jon Larsen Raste (f. 1766) og Sara Guttormsdatter Unga (f. 1764).
Foruten Guttorm kom minst 3 av de øvrige søsken over
til Karlsøy:
Henrik, Lars og Sara (gift Heika) med sine familier. Trulig var det
kamp
om reinbeitene i innlandet som dreiv familien så langt avsted.
Guttorm var gift med Ane Henriksdatter Orphus (f. 1806), og de
hadde ei rekke med barn: Sara, Henrik, Guttorm, Mikkel, Joakim, Jon,
Nikolai, Ellen (døpt Ell Ollh') i uviss rekkefølge, noen
født i
Enontekiø, noen på Ringvassøy.
I 1845 hadde Guttorm Raste 80 reinsdyr, men hadde nå også
kjøpt
gården Langstrand i Dåfjord og etablert seg som jordbruker,
med 3
storfe, 6 sauer og 10 geiter. Her blei det etablert et reindriftsmiljø,
der vi også finner B'ivi og Guttorms svigersønn Anders
Mortensen Blindi
fra Karesuando i Sverige, gift med Sara. I 1856 kjøpte Guttorm
og
Henrik Andersen Blindi, visstnok dattersønnen, eiendommen Dåvøy,
som nå
blei hovedsete for familien. Da Guttorm døde i 1863, overtok
sønnen
Henrik farens part. Seinere veit vi Dåvøy blei sete for
Guttorms sønn,
kirkesanger G. G. Raste og hans etterslekt (fra 1879).
Noe av det mest interessante med slekta er den store sosiale og
næringsmessige spredning vi finner blant Guttorms etterkommere.
Noen
opprettholdt nomadetilværelsen, noen blei fiskerbønder,
en blei
kirkesanger, en forsvant til Amerika. Noen gifta seg norsk, noen med
sjøsameslekter, noen med dølainnvandrere, og noen med
fjellsamer.
Slekta rekrutterte 3 velkjente ordførere i gamle Helgøy,
Guttorms sønn
Guttorm og hans 2 sønner Edvard og Hans, den siste til og med
inngifta
i den sosialt høgtstående Figenschoufamilien på
Helgøy.
Datra Sara var altså gift med reindriftssamen Anders Blindi, og
blei deretter som enke i 1859 gift med gårdbruker Villum Svendsen
ved
Skogsfjordvatn. Saras bror Nikolai blei gift med innvandrerdølen
Svend
Olsens datter Jørgine, også de bosatt ved vatnet. Deres
barn var bl.a.
Sivert, Emil, Sigvart og Hilmar Raste. Guttorms datter Ellen blei gift
med Ole Jonassen ved Skogsfjordvatn, visstnok sønnesønn
av Svensk-Ola.
Også Henrik slo seg ned ved vatnet, og kjøpte Steinsund
i 1859, i 1865
bodde han på Dåvøy, men seinere var han væreier
på Måsvær og Flatvær,
gift med Åsel. Guttorms sønn Mikkel flytta i 1861 tilbake
til Sverige,
og fortsatte som reindriftssame med flytting mellom Karesuando og
Ringvassøy. Fra 1882 var han også bosatt ved Skogsfjordvatn.
Han var
gift med Ellen, f. Simma, og hadde barna Henrik Raste og Ane, seinere
gift Pilto. Guttorms sønn Jon reiste i 1864 til Amerika sammen
med
nevøen Andreas, sønn av Sara. I 1900 var han tilbake
ved
Skogsfjordvatn. Om Guttorms sønn Joakim foreligger ingen opplysninger.
Endelig skal Guttorms sønn Guttorm omtales. Han var født
på
Ringvassøy i 1836, samme år familien innvandra, og var
døpt på Karlsøy
samme år. I 1858 gikk han ut av Tromsø seminar, og blei
da lærer og
kirkesanger i Helgøy, ei stilling han skjøtta til 1892.
Han var gift
med Hansine Hansdatter fra Ullsfjord, og var til å begynne med
bosatt
på Langstrand, deretter på kirkestedet. I 1879 overtok
han Dåvøy, som
blei drevet som en stor gård, med egg- og dunvær. Guttorm
dreiv også
fiske. I tida 1893-95 og 1905-07 var han ordfører, han var valgmann,
formann i fattigstyret m.m. Guttorm døde i 1925. Dåvøy
blei drevet
videre av sønnen Hans og hans etterslekt til fraflyttinga etter
krigen.
Som vi har sett, har innlandssamene eller fjellsamene ingen lang
historie i vårt område, og deres hevd på reinbeiter
i våre fjell og
utmarksområder daterer seg ikke lenger tilbake enn 1700- og 1800-
tallet. Lengst tilbake kan vi følge nomadene på fastlandet,
trulig til
ca 1720. På øyene kom nomadene inn heilt på slutten
av 1700- tallet, med
opphold både på Ringvassøy, Reinøy og Vanna.
Den sammenhengende
reindrift på disse øyer tok imidlertid til først
fra 1830-40-åra.
Retten til reinbeiter på fastlandet og øyene har utvikla
seg dels
ved avtaler, dels ved hevd, stundom på tvers av stor motstand
fra de
fastboende bønder. Til stadighet var det klager over reinbeitinga,
i
første rekke over skade på innmarkene om våren.
De fastboende har især
klaga over at fjellsamene passa reinen altfor dårlig. I 1865
samla
gårdbrukerne seg i kirkehelga på Karlsøy og foreslo
en paragraf om at
rein som kom på deres områder, skulle betraktes som vilt
.
Reindriftssamer som var tilstede, erklærte da straks at dette
ville
bety blodig krig .
Etterhvert kom det meir offentlig styring i reindrifta. Både
fastlandet og de større øyer blei i henhold til lov av
1883 regulert i
faste reinbeitedistrikt, der det blei fastsatt hvor mye rein som kunne
finne beite og det blei innført offentlig oppsyn. Som reinpoliti
fungerte bl.a. kirkesanger Raste på Dåvøy og Lars
Hansen på Karlsøy i
lengere perioder. I disse private områder har reindriftsnomadene
stort
sett bare rett til beiteområder på de forskjellige matrikkelgårders
grunn, mens de på statens grunn også har en viss rett til
brensel og
trevirke, fiske og jakt.
Selv om det i Karlsøy tidvis har vært reindrift på
nesten alle
øyer, var det bare fastlandet (distrikt 7) og hovedøyene
som blei delt
i egne distrikt: Reinøy (distrikt 20), Vanna (distrikt 19),
Ringvassøy
(distrikt 21) og Rebbenesøy (distrikt 22). Både Helgøy,
Andammen,
Hersøy, Grøttøy og Nord-Kvaløy blei unntatt.
Her eksisterer altså ingen
hevdvunne beiterettigheter for fjellsamene.
Til gjengjeld har det på endel av småøyene vært
drevet med privat
villrein, d.v.s. utsatt tamrein som jaktobjekt. Chr. Figenschou hadde
således utsatt rein både på Helgøy, Andammen
og Nord-Kvaløy. På Helgøy
og Nord-Kvaløy delte han reinbeite med fastboende oppsittere.
I 1875
eide familien 24 rein, i 1929-30 30 dyr. Tildels var villreinen
gjenstand for jaktutleie. På Måsvær hadde eierne
fra sels tid en
reinflokk på 15-20 dyr. På Karlsøy eide sognepresten
fra gammelt av en
liten flokk på 15-20 dyr. Ingen av disse flokkene eksisterer
lenger. På
Nord-Kvaløy blei det slutt ca 1914, på Andammen ca 1935,
på Karlsøy
visstnok i Nundals tid. På Måsvær blei flokken slakta
ned ved
fraflyttinga i 1970.
Hvordan samlivet mellom de to ulike folkeslag har arta seg attover
i
tida, har vi kildemessig liten mulighet for å vurdere. Når
vi nærmer
oss vår egen tid, og får kunnskap om dette forholdet fra
folks egne
erfaringer, kan vi se at samlivet ikke alltid var følt like
konfliktløst, særlig sett fra samisk side.
Når det gjelder forholdet til fjellsamene eller reindriftsnomadene,
så var det naturligvis en svær kulturell og næringsmessig
avstand.
Tildels var samene dessuten bare pendlere, som oppholdt seg noen
sommermåneder hos oss. P.g.a. reindrifta var det mye næringsmessige
konflikter, det var strid om reinbeiter, det var tyvslakting av rein.
Men mange steder, som i Sør-Lenangen, i Skipsfjord og på
Rebbenes, var
det utvikla vennskapelige vertsforhold, der fastboende familier hvert
år tok imot samiske reindriftsutøvere, til gjensidig nytte.
Generelt er det trulig rett å si at fjellsamene nytte respekt
hos
nordmennene, men det kunne være en respekt som var sterkt blanda
med
age. Det har sammenheng med at fjellsamene stundom trua med
trolldomskunster, hvis konflikter oppstod, og nordmennene hadde
tydeligvis stor tru på deres evner her.
Når det gjelder sjøsamene, står det knapt til å
nekte at mange
nordmenn så ned på dem som gruppe. Det blei apt med språk
og skikker i
de samiske bygder. Det var lenge motstand mot inngåelse av ekteskap
mellom nordmenn og samer. Vi har eksempler på at norske jenter
som
gifta seg inn i samiske familier, nærmest blei utstøtt
av sine egne.
Slike holdninger var holdt i live enda etter siste krig.
Samene blei altså diskriminert. Men i hvor stor grad blei de
diskriminert som rase , og i hvor stor grad p.g.a. sosiale og
kulturelle forhold? Dette er et vanskelig spørsmål å
gi svar på.
Mange samer bodde i marginale og fattige bygder, der det var liten
tilgang på kapital, noe som ofte førte til at folk bodde
i dårlige hus
og gammer, at fiske og februk blei drevet på gammeldags vis,
med dårlig
utbytte. Det var da lett å sette samiskhet lik økonomisk
stagnasjon og fattigmannspreg. I 1864 uttalte f.eks. presten Kjelland
om beboerne i Gamvik at de nesten var blitt som et ordsprog for
armod . Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på
at samer
som hadde oppnådd sosial og økonomisk framgang, nytte
stor anseelse i
det norske samfunn.
I Helgøy kan vi nemne kirkesanger, ordfører og fiskerbonde
Guttorm
G. Raste og hans etterslekt på Dåvøy. I Torsvåg
bodde Anders Olsen
(1827-1917). Han gikk i samisk drakt, kunne ikke lese og skrive, og
snakka dårlig norsk, men var ansett som en av de aller dyktigste
fiskere i sognet, med en økonomi som til og med tillot pengeutlån!
I
1890 var han den 7. største skattyter i kommunen, og med en
formue på
9000 kroner, lå han her på en delt andreplass. I Karlsøy
kan vi nemne
Anders Jakobsen på H'sa, sia Futnes, i Nord- Lenangen, som dreiv
fiske
med 3 båtlag samtidig, og var svært driftig og velstående.
Fra
Nord-Lenangen var også lærer, seinere lensmann Johan Mikkelsen
på
Karlsøy. Stor anseelse nytte også Njosken-finnan fra Sørfjord,
når de kom utover til fiskeværa i Karlsøy og satte
seg i respekt blant
de norske fiskere med sin djervhet og dyktighet på havet. Med
presset fra skole og kirke mot samisk språk og verdier fra midten
av
1800-tallet, var det naturlig at mange samer begynte å oppfatte
sin
kultur og levemåte som mindreverdig. Samtidig kom det med Darwinismens
utviklingslære inn ideer om rasemessig overlegenhet og mindreverd.
Trulig fikk dette til følge at mange nordmenn begynte å
oppfatte den
samiske rase som mindreverdig. Det hjalp da lite at mange samiske
familier forlot samisk språk og kultur og framstod som norsk.
Det var
genealogien eller avstamninga det var noe galt med, og i mange norske
miljø utvikla det seg god hukommelse når det gjaldt avstamninga
til
fornorska samefamilier.