Klasser og sosial struktur
Tjenere
Fosterbarn
Halvlotteskar, leikar,
selvfosterkar, månedskar
Husmann, strandsitter, inderst,
losjerende
Strandsittermiljøet på
Karlsøy
Sosiale kategorier i Vestre
Breivik
Kjønnsroller
Mannen, båten og været
Kvinna, heimen og bygda
Fra barn til voksen
Fosterdatter på Vannstua
Livets gang
Åsel på Måsvær
Drukningsulykkene,
et sosialt problem
På handletur til Karlsøy
i 1881
Ved midten av 1800-tallet hadde den gamle slektsklanen, bestående
av
Figenschou- og Hegelundslektene med inngifta greiner, utspilt sin
rolle, økonomisk og sosialt, etter å ha vært på
klar nedtur fra ca
1800. Slektene blei fiskerbondeslekter, selv om vi fortsatt kan finne
mange av dem på velstandsgårdene. Den eineste delen av
disse slektene
som opprettholdt sin eksklusivitet, var knytt til 'ttegården
Kvitnes.
Især gikk det ut med Hegelundslekta, noe vi kan se ved at slektsnamnet
etterhvert blei bytta ut med -sen namn.
Denne tendensen kan vi klart lese ut av folketellingene. Her ser vi
at Figenschounamnet hadde en viss auke, i takt med folkeauken, fra
27 i
1865 til 54 i 1875 og 67 i 1900. Antallet av Hegelunder var i 1865
bare
19, og blei redusert til 7 både i 1875 og 1900. Seinere blei
namnet
heilt borte.
I stedet gikk embedsstanden fram, både i antall og anseelse. I
tillegg til sognepresten, som fikk stadig fleire samfunnsoppgaver pålagt
seg, fikk vi en profesjonell lensmann, en distriktslege, og en
lærerklasse som stadig aukte i anseelse, selv om den på
langt nær kunne
måle seg med embeds- og bestillingsmennene. Meir jevnbyrdig med
disse
var gjestgiverklassen, og især de tre store Nessekonger fra andre
halvdel av 1800- tallet. Alle andre tilhørte fiskerbondestanden.
Vi kan
da generelt si at næringslivet satte sitt preg på den sosiale
struktur
i prestegjeldet. Det var folks yrkesmessige tilhørighet som
bestemte
plasering i den sosiale rangorden. Men dem vi kan regne til
embedsstanden var ikke mange. Ca 1890 tilhørte 95 % av skattyterne
fiskerbondestanden, mens de resterende 5 % var embedsfolk, handelsmenn
og lærere. Disse kunne vi også kalle en tjenesteytende
stand, og den
spilte etterhvert en hovedrolle, økonomisk og sosialt, tildels
også
politisk.
Hvis vi ser på forholda ved slutten av 1800-tallet, er det mye
som
taler for at de to stender også blei oppfatta som to adskilte
klasser. Vi kan da litt grovt tale om en almuesklasse , som i det
store og heile bestod av fiskerbønder, og en storkarsklasse
eller
overklasse , som omfatta de øvrige.
Forutsetninga for å skille ut storkarsklassen, var i første
rekke at
denne klassen disponerte over en stor del av de knapphetsgoder som
fantes. Nessekongene rådde over kapital til kreditt for utredning,
båt
og jord, over jordegods og husmannsplasser, over arbeidsplasser. De
rådde generelt over kundenes produksjonsforhold og varetilgang,
d.v.s.
store deler av almuesklassens økonomiske kår. I mindre
grad gjelder
dette også de små handelsmenn som nå begynte å
vokse fram ute i
bygdene.
Prest, doktor og lensmann rådde gjennom sine stillinger og
ekspertise over viktige deler av folks liv. Lensmannen stod for lov
og
rettergang, for skatter, auksjoner og inndrivelser, doktoren stod for
liv og helse, og presten stod for både timelige og åndelige
deler av
folks liv: dåp, konfirmasjon, ekteskap, begravelse, han styrte
deres
moralske forhold, han tilkom økonomiske rettigheter fra almuen,
og var
lokal godseier. Lærerne stod for oppdragelse og utdannelse av
den unge
slekt, ofte i sterk konkurranse til det heimlige arbeidsliv, foruten
at
de rådde over samfunnsekspertise på mange felt. Storkarsklassen
hadde hand om en stor del av det offentlige liv, i form av kommunale
verv og stillinger, de representerte det beste av utdannelse og
dannelse, og lå høgt over almuen i levestandard og livsstil.
Der var
liten eller ingen rekruttering fra det eine sosiale lag til det andre,
mange av storkarsklassen kom utenfra, og mange stod fjernt fra almuen
i
holdninger og forestillinger.
Skulle vi forsøke oss på ei sosial rangering innafor storkarsgruppa,
så stod sognepresten utvilsomt på toppen, etterfulgt av
doktoren.
Deretter fulgte de 3 store Nessekonger, og først nå lensmannen.
Så kom
kirkesangerne, de øvrige lærere og det som var av små
bygdehandlere.
Overklassen var altså ingen homogen eller ensarta klasse. Det
samme
kan i stor grad sies om almuesklassen. Her herska nok i prinsippet
et
felles normsystem og ei oppfatning av likeverd mellom folk, her var
stor grad av samhandling og muligheter for sosialt opprykk. Det var
likevel store sosiale ulikheter, avhengig av økonomiske kår
og
levestandard, av slektsforbindelser, av tilgang på knapphetsgoder
som
jord og båt, husmannsplasser, tjenerplasser og arbeidsplasser,
båtplasser, utredning av halvlotteskarer o.s.v.
Innafor almuesklassen kan vi derfor tale om ei intern lagdeling. På
den eine sida finner vi et øvre sjikt, bestående av driftige
fiskerbønder, høvedsmenn og gårdeiere. Ikke så
få av disse var utgått
fra de gamle overklasseslektene, som var blitt degradert til almue.
På
den andre sida finner vi et meir regulært proletariat, en eiendomslaus
underklasse av kårfolk, husmenn, inderster, strandsittere, tjenere,
legdslemmer m.v.
Av skattematerialet ser vi at det vi her har beskrevet som
proletariat, ikke var så reint lite. I 1898 var der i Karlsøy
herred
40,5 % gårdbrukere, som vi her også kan kalle for mellomklasse,
og 53,8
% underklasse eller proletariat. Det blir da igjen 5,7 % til
overklassen, inkludert lærere og bygdehandlere. I Helgøy
var
proletariatet enda større, med 59,5 %, gårdbrukerklassen
var bare 37,5
% og overklassen 3 %. I begge herreder var proletariatet større
enn
gjennomsnittet for fylket, som var 51,3 %. Trulig er dette et uttrykk
for at fisket var ei viktigere næring enn jorda i mange bygder,
og at
det var for lite jord å dele på.
Etter århundreskiftet ser vi at andelen av underklasse steig
ytterligere i Helgøy, til 61,3 % i 1905, mens Karlsøy
forbedra sin
posisjon. Dette kan ha sammenheng med at Helgøy var seinere
ute enn
Karlsøy med moderniseringa i fisket. Prosentberegningene viser
ikke til
andel i befolkninga, men til andel av skattytere.
Totalt kan vi altså tale om et tredelt sosialt skjema hos oss,
en
overklasse som næringsmessig bestod av embedsfolk, handelsmenn
og
lærere, en mellomklasse, bestående av eiendomsbesittende
fiskerbønder
og høvedsmenn, og en underklasse av eiendomslause fra almuesklassen.
Mest markert finner vi denne sosiale spredning på handels- og
administrasjonsstedene. På Karlsøy fantes ei stor gruppe
ressursfattige
strandsittere, ved sia av handelsmann og embedsklasse. På Helgøy
var et
særlig stort utvalg, fra handelsmann og gårdbrukere, til
husmenn og
strandsittere. På Kvitnes hadde handelsmannen en rekke husmenn
under
seg. På alle disse stedene var og tjenerskapet stort. De språklige
skilletegn som blei benytta til å markere klasseforskjellen,
var særlig
knytt til omtale av ektefeller. Dette er velkjent fra seinere
tradisjon, og vi finner slike betegnelser også benytta i kirkeboka
i
1860-åra. Her omtales sogneprestens ektefelle som frue mens
lensmann og kirkesanger hadde madam . Dette gjaldt også
lensmannsenka, madam Walsøe på Kammen, og hennes datter,
madam Overaa,
gift med lærer Overaa. Denne betegnelse kunne også bli
brukt om de mest
framstående av fiskerbondeklassen og de mindre handelsmenn, som
madam
Tiller på Hansnes, født Hegelund. Også doktoren
veit vi hadde
frue . For vanlige fiskerbønders ektefeller blei brukt kone
eller ektefelle .
Vi skal seinere møte igjen denne klassedelinga i forbindelse
med
omtale av de politiske kamper rundt århundreskiftet. Vi finner
da
reelle klassemotsetninger , ved at almuen forente seg i felles sak
mot overklassen for å fremme politiske mål. I denne kampen
slutta
lærerne og bygdehandlerne seg til almuesklassen. Interessekonflikten
fant da politiske uttrykk i form av foreninger, lokale program og
politiske valg til kommunestyre og Storting.
Det som seinere skjedde, var ei stadig utjamning av de sosiale
skillelinjer, både innafor almuesklassen eller fiskerbondeklassen,
og
mellom almuesklassen og storkarsklassen. Særlig har denne utviklinga
vært markert etter siste krig, nærmest i retning av det
klasselause samfunn i tradisjonell forstand.
Tjenere og fosterbarn var ei gruppe som kunne mobiliseres i perioder
med ekstra behov for arbeidskraft på gården eller i fisket.
Mens
fosterbarn var ei meir langsiktig investering, kunne tjenere
framskaffes på kortere varsel. For tjenere var det vanligvis
tale om
årstjeneste, og den var nå heilt frivillig. Behov for arbeidskraft
kunne inntreffe når barna var små eller var flytta vekk,
og ellers når
konjunkturene i fisket var gode.
Vi skal her se hvordan tjenerholdet utvikla seg i perioden, særlig
på bakgrunn av den store folkeauken. I 1865 finner vi 218 tjenere,
i
1875 198, i 1900 231. Det betyr at tjenerholdet gikk tilbake i forhold
til folketallet, trulig også i absolutte tall, ialle fall om
vi skal tru
1845-tellinga. For endel har dette trulig sammenheng med at de store
barnekull nå etterhvert gjorde mange hushold selvforsynt med
arbeidskraft.
For kvinner var det en klar auke fra 137 i 1865 til 177 i 1900,
mens det for menn var en klar nedgang, fra 81 til 54. Denne nedgangen
var størst i Karlsøy. Nedgangen i drengetallet må
bety at fleire menn
fant beskjeftigelse i fisket som sjølvholdere eller halvlotteskarer.
For kvinnene må det bety at det kom et større tilbud av
tauser, fordi
kvinnene ikke kunne nyttiggjøres i fisket eller på annen
inntektsgivende måte.
Det største antall tjenere finner vi som vanlig på handelsstedene
og
embedsgårdene. Dessuten utmerker storgårdene seg med stort
tjenerskap,
ofte 3-4 tauser og drenger. Dette gjaldt Jegervassgårdene, Ullsnes,
Nord-Lenangen (H'sa), Vannstua, Kvalshausen, Kammen, Vannereid, Skorøy,
Hessfjord, Hansnes, Skattøra, Nord-Grunnfjord og Dåvøy.
Ellers hadde
mange gårder et tjenerpar hver.
For tausene var fjøsarbeid og fo rhøsting en viktig del
av
arbeidsdagen året rundt. For drengene var det fiske om vinteren
og
sommeren for husbonden, og ellers gårdsarbeid. For deltakelse
i fisket
fikk drengen vanligvis dagsror , 1/6 av lotten.
Etter 1900 gikk drengetallet videre ned, og var nesten forsvunnet ca
1920. Antallet av tauser holdt seg bedre, men også dem blei det
færre
av nå. Endel av reduksjonen har trulig sammenheng med meir utflytting.
I 1930-åra ser det ut til å bli en viss auke i tjenerholdet
i takt med
de dårlige tider, for så å forsvinne nesten heilt
etter siste krig.
For de fleste ungdommer var dreng- og taustjeneste et stadium i
livet forut for giftermål og etablering av eget hushold. For
noen blei
det et livsverk, og det er ikke uvanlig å møte aldrende
tjenere i et
hushold, noen tydeligvis som unyttige pensjonister. For
husbondsklassen var det av interesse å oppmuntre til livslangt
tjenerskap, fordi det gav meir stabilt tjenerhold. Å tjene andre
blei
da gjort til ei sosial velgjerning.
Et uttrykk for ei slik holdning finner vi blant medlemmene i
Selskabet for Carlsø Præstegjælds Vel i 1860-åra.
I 1865 fikk Antoni
Kristensen, tjener hos Esten Knudsen på Ullsnes, tildelt ei sølvskei
med inskripsjon som takk for lang og tru tjeneste. Det samme fikk
Kristen Olai Olsen, som i 1867 var tjener hos Otte Hansen på
Vannstua.
Kristen hadde da tjent hos Otte i 20 år, og ettersom han i 1867
bare
var 37, må han ha begynt tidlig. Det samme gjelder Antoni, som
i 1865
bare var 32. I 1875 var Antoni fortsatt dreng hos Esten, mens Kristen
var løskar i Ottes husholdning.
Noen særlig rikdom blei det ikke av å tjene for andre, især
for
tausene, som ikke hadde adgang til inntektene fra fisket. Det var
derfor lite å legge opp, med tanke på eget hushold. Heller
ikke gav
tjenerstatus stor prestisje. De fleste ungguttene foretrakk å
reise for
faren eller drive som selvholder, mens jentene blei heime i husholdet,
om det var økonomisk mulig.
Betegnende for tausas status er Sella sin skjebne, fra
1860-70-åra. Sella var taus på en av storgårdene
i Helgøy, og blei
kjæreste med sønnen i huset. Men den strikse og hovmodige
matmora ville
ikke høre tale om ekteskap. Bygdetradisjonen forteller at Sella
tre ganger blei påtvunget abort av matmora, slik at ikke arvinger
skulle kunne tvinge fram et ekteskap.
Årstjeneste var altså det vanlige, med skifte av tjeneste
vår eller
høst. Det var ingen fast faredag . Når festepengene var
betalt,
var avtalen bindende. Festepengene var 2 kroner, men synes ikke å
ha
vært i bruk etter 1900. Årslønna for ei taus var
10-12 daler,seinere ca
50 kroner fram til 1. verdenskrig. Men tausa fikk ofte lønna
i tøy og
klede, og lite kontant. En dreng fikk 40-50 daler, sia opptil 200
kroner, og dessuten andel i vinterlotten. Enda i 1894 hører
vi at
dagsror forekom som del av lønnssystemet. Begge fikk vanligvis
tresko og komager, og ull til votter og hoser. Drengen kunne også
få
skinnhyre og støvler. I 1933 fikk tausa 10 kroner i måneden,
1 kilo ull
og kjoletøy i Lofotgave.
Denne gruppa var gammel hos oss, og den overlevde
også denne perioden. P.g.a. det arbeidskraftpotensiale som lå
i disse
barna, kunne det sosiale problem som de foreldrelause utgjorde,
vanligvis løses uten offentlige utgifter. I 1876 uttalte formannsskapet
at det var vanlig praksis å sette bort barn i 10-12 års
alderen bare
for føde og klær, tydeligvis fordi barn i denne alderen
var istand til
å arbeide for oppholdet. Nyttehensynet var utvilsomt en del av
systemet. Trulig var dette en grunn til at det i denne periode var
ei
klar overvekt av gutter i forhold til jenter, ettersom guttene med
tida
kunne bli meir inntektsbringende.
De forbedra kår i andre halvdel av 1800-tallet reduserte ikke
behovet for bortsetting av barn. Fortsatt var det mange fedre som
drukna, og sjukdom kunne rive bort både mor og far. Med store
oppvoksende barneflokker blei det nå fleire søsken å
sette bort, når
ulykka var ute, og familien blei oppløst. Vi ser da også
at tallet på
fosterbarn steig fra 47 i 1865 til 86 ti år seinere, og 75 ved
århundreskiftet.
At nyttehensynet fortsatt var viktig for mange fosterforeldre, ser
vi ved de mange klager som kom over at fosterbarna blei forsømt,
med
elendige klær, fottøy og dårlig stell i det heile.
Særlig synes
skolegangen å ha blitt forsømt for fosterbarn, fordi skolegangen
kom i
veien for arbeidsinnsatsen.
Etter århundreskiftet synes behovet for bortsetting å minske,
selv
om fosterbarn har vært velkjent også i mellomkrigstida,
bl.a. i
kjølevatnet av tuberkulosen. Mye kan tyde på at bortsetting
i slekta
blei meir vanlig. Vi ser og at mange ugifte tauser rundt 1900 var i
stand til å ta vare på barnet i tjenesteforholdet. For
en del har dette
trulig sammenheng med at det blei vanligere å pålegge barnefaren
underholdningsbidrag. I 1872 hører vi f.eks. at 6 spesiedaler
årlig
blei betalt i 5 år for oppfostring. Generelt synes derfor fosterbarna
å ha fått det bedre nå.
Det blei tydeligvis mindre vanlig for bønder og andre å
drive
utredning , altså å utruste drenger og anna mannskap som
leikarer
og halvlotteskarer mot andel i lotten. De fleste som kunne det,
foretrakk å utruste seg selv, selv om dette ofte skjedde ved
hjelp av
kreditt. Dette kan vi kalle ei avkapitalisering av det kommersielle
fisket. Likevel holdt disse gruppene seg langt inn i denne periode.
Halvlotteskarene har vi møtt tidligere, og de finnes også
i
denne periode. Det var altså folk som avleverte halve lotten
mot full
utrustning fra en utreder. Dette var vanligvis ugifte folk uten
kapital, men det kunne og være familiefolk som ikke hadde utkomme
eller
kreditt til egen utrustning. De ugifte halvlotteskarene oppholdt seg
vanligvis på gården hos utrederen utenom fiskesesongen,
og fikk
forpleining mot å delta i onnearbeidet. Stundom kunne de få
godtgjøring
for gårdsarbeidet.
Halvlotteskarene er dårlig registrert i folketellingene, og det
er
klart at de 10 vi møter i 1900 er et uriktig tall. I 1895 er
således
oppgitt 57 i ligninga for Karlsøy, d.v.s. 15,7 % av alle skattytere,
mens Helgøy i 1899 hadde 25 eller 8,4 % av skattyterne. Gruppa
holdt
seg godt inn i dette århundret, og huskes fortsatt av eldre folk.
I en viss grad har utredning av halvlotteskarer dreid seg om sønner
og svigersønner. I 1874 møter vi en svigersønn
i Sørskar som
halvlotteskar, i 1879 på Karanes. Lengst holdt systemet seg med
far som
utreder av sønn. Eksempler på dette har vi heilt til 1930-åra,
da
gruppa skatteteknisk voldte ligningsfolka særlig hodebry. I 1919
ser vi
at en utreder fikk fradrag i inntekta for sjøbruk, oljeklær
og mat til
halvlotteskaren, mens halvlotteskaren fikk et tillegg til inntekta
på
450 kroner til inntekta for kosten.
Leikarene fikk også full utrustning, men lotten gikk her i
sin helhet til utrederen. I stedet fikk leikaren en fast avtalt
godtgjøring for fisket, i penger eller naturalia. Leikaren var
den
lågeste sosiale gruppa av fiskere, selve proletaren i fisket.
I Karlsøy var leikarssystemet lite utbredt. I Lofotstatistikken
kan
vi fra 1882 og utover mot århundreskiftet møte etpar leikarer
årlig med
Karlsøybåter. Vi veit ikke om leikarene var Karlsøyfolk,
eller om de
var forhyrt fra de meir tradisjonelle leikarsdistrikt, som indre Troms,
Lofoten, Salten og Helgeland. På den andre sia kan der ha vært
leikarer
fra Karlsøy som i Lofoten har forhyrt seg med båter fra
andre distrikt.
I statistikken er leikarene alltid registrert på de båtene
de var
forhyrt til, ikke etter egen heimbygd.
I 1882 nemnes 6 leikarer med Karlsøybåter, i 1895 11, ellers
er det
tale om 2-3 eller ingen. I tida 1935-42 fikk leikarssystemet et lite
oppsving hos oss, med fra 1 til 6-7 leikarer per år. Dette har
trulig
sammenheng med de dårlige tider i fisket.
Selvfosterkarer , sjølvholdere eller lauskarer var ugifte menn
som ikke stod i tjeneste hos noen, men dreiv fiske og anna arbeid for
egen regning. Både drenger og halvlotteskarer prøvde gjerne
å bli
selvfosterkarer så snart de kunne. Endel av dem var ungdom som
bodde i
foreldreheimen. Ved tidlige giftermål hadde de lett for å
falle
fattigkassen til byrde, ettersom de ofte ikke eide meir enn ei juksa
eller en slump lina, etter det lensmannen påstod i 1857.
I folketellinga i 1900 er 7 selvfosterkarer oppført, men det
er
grunn til å regne en stor del av den ugifte, mannlige ungdom
til denne
gruppa.
Månedskarer , måneskarra , var ei gruppe med leiefolk som
var hyrt til arbeid på handelssteder og fiskebruk for en sesong
eller
deler av sesongen. Som namnet sier, var de leid og lønna på
månedsbasis, i motsetning til drengen, som hadde årstjeneste.
De var
bedre betalt enn drengene, og deltok ikke i fiske.
Disse grupper markerer egentlig måter å bo på,
og utgjorde store og
aukende grupper av folk utover andre halvdel av 1800-tallet. I 1895
er
det i skatteligninga for Karlsøy oppgitt 58 husmenn, eller 16
% av alle
skattytere. Det tilsvarende tall i Helgøy var 50 eller 18 %.
Husmennene bodde i egne hus, og hadde et jordbruk eller ei
tomt som ikke var matrikulert, men som lå inn under en hovedgård.
Leia
blei ytt i arbeidsplikt eller penger. Husmann var hos oss ikke
nødvendigvis en sosialt nedsettende betegnelse. Husmannsplassene
kunne
være like bra som vanlige småbruk, og dyktighet til sjøs
kunne langt
oppveie manglende status på land. Vi skal i et seinere kapitel
omtale
husmannsgruppa nærmere.
Strandsittere var et anna namn på husmenn uten jord, altså
tomteleiere. Betegnelsen blei særlig brukt om beboerne i Været
på
Karlsøy, men vi finner den også brukt om tomteleiere på
Helgøy. I
realiteten fantes mange fleire, især i fiskeridistrikta. Strandsitterne
eide oftest selv sine hus, men på Karlsøy bodde mange
i leide
kirkestuer. Dem skal vi gi egen omtale i neste avsnitt.
Inderster var familier som hadde leid seg inn hos andre, men
med egen husholdning. I 1875 var det 61 inderstfamilier hos oss, men
endel av dette var gifte barn eller gifte søsken som bodde i
foreldreheimen i påvente av egen heim. Ofte var inderststatus
en
overgangsperiode, men den kunne bli nokså langvarig.
Losjerende var enkeltpersoner som bodde til leie hos andre,
men slike personer kan i folketellingene også være kalt
inderst, slik at
det kan være vanskelig å få konkrete tall for gruppa.
Det var ofte tale
om ugifte, eldre folk, eller om enker og enkemenn uten familie. I
folketellingene kan stundom også kårfolk og ugifte søsken
være regna
med i gruppa.
På kirkestedet Karlsøy utvikla det seg utover 1800-tallet
et
særegent sosialt miljø, som på mange måter
virka avvikende fra det
nokså ensarta fiskerbondemiljøet ellers i prestegjeldet.
Dette var
dessuten den første tettbebyggelse hos oss, slik at miljøet
også stakk
seg ut bygningsmessig.
Det var ei bosetning med vel 15 hushold av strandsittere, som hos
oss kommer nærmest det vi kan beskrive som en proletarklasse.
De leide
hus og tomt, og hadde ingen rettigheter til ressursene på øya.
Økonomisk og sosialt stod de i sterk avhengighet til andre:
til
jordherren, som var sognepresten, til utrederen, d.v.s. handelsmannen,
og til huseieren, d.v.s. velstående fiskerbønder på
andre øyer. Deres
økonomiske basis var fiske, noe handverk, og tilfeldig lønnsarbeid
eller betalt pliktarbeid. Fattigdom og avhengighet av fattighjelp prega
i det store og heile dette miljøet, selv om der også var
eksempler på
folk som klarte seg bra.
Forutsetningene for denne bosetninga var forekomsten av ledige
kirkestuer, det arbeidsbehov som blei skapt i forbindelse med etablering
av handelssted og prestegård tidlig på 1800-tallet, og
den lette adgang
til godt heilårsfiske rundt øya. Det fantes også
noen få strandsittere
som eide egne stuer.
Dette gjorde det mulig å skaffe bolig og levebrød uten
kapitalinnskudd, slik at ubemidla folk kunne etablere egne hushold.
Ved
at folk som kanskje ellers ville falle samfunnet til byrde, her kunne
livberge seg, virka systemet til å lette presset på bondesamfunnet
i ei
tid med sterk folkeauke. Rekrutteringa skjedde ved at folk ute i
bygdene mista gårdene p.g.a. gjeld, ved tilflytting utenfra,
og fra
prestegårdens tjenerstab. I seinere fase blei miljøet
delvis
selvrekrutterende, men det var og stadig bevegelse i miljøet,
med stor
utskifting av folk. Som sosial gruppe var strandsitterne å anse
som
husmenn uten jord, men i motsetning til vanlige husmenn eide de selv
ikke husa.
Vi har sett at der var tilløp til et strandsittermiljø
i Været i
første halvdel av 1800-tallet, og selve begrepet strandsitter
var
i bruk lokalt ihvertfall i 1840-åra. Det var imidlertid etter
1860 at
ei meir omfattende etablering fant sted, i takt med den generelle
folkeauken.
I 1865 var der ifølge folketellinga 5 etablerte familier med
18
innbyggere i Været, dertil 3 eldre kvinner. Den eine var enka
etter
gjestgiver Dreyer i Ullsnesstua, ei anna var den blinde datra eller
enka til misjonsskolemester Høidahl. At også lensmann
Mikkelsen i
folketellinga var regna som strandsitter, ser vi her bort fra.
Av et strandsittermanntall som presten satte opp samme året, er
det
oppgitt 10 hushold, hvorav 3 enslige personer. Den eldste av disse
hadde bodd her sia 1820-åra, forøvrig var de fleste kommet
i 1850- og
60-åra, de fleste med prestens midlertidige tillatelse.
10 år seinere var antallet av familier 4, med 22 personer, foruten
2
enslige menn. I 1891 var her 15 hushold fordelt på 13 hus, med
ialt 58
individ. Etpar av husholda bestod av enslige personer, og der var en
inderstfamilie.
I 1893 satte presten opp en egen oversikt over strandsitterne.
Dette viste 17 strandsittere, hvorav noen enslige. Av disse hadde den
eldste bodd på Karlsøy sia 1840, etpar sia 1860-62, etpar
fra 1870-åra,
og resten fra 1880- og 90-åra. I 1900 var det 12 hushold med
67
innbyggere i Været, og i 1908 fortsatt 12 strandsittere. Høgdepunktet
i
bosetninga kom altså tidlig i 1890-åra.
Det er uklart i hvor stor grad sognepresten hadde bidratt til denne
utviklinga. I noen tilfeller ser vi at han lot folk flytte inn fordi
de
var i en nødssituasjon. Noen strandsittere hadde opprinnelig
vært
tjenere i prestegården. Det ser ikke ut til at prestene motarbeidde
systemet, før Alfred Eriksen i 1893 tok spørsmålet
opp på breiere
grunnlag. Strandsitterne skaffa i alle fall billig arbeidskraft til
prestegården, hjelp til båtsett, pengeinntekter og avsetning
for melk,
og gav husly til konfirmanter og kirkefolk.
Stiftsdireksjonen hadde i 1863 gått sterkt imot at kirkestuene
i
det heile var blitt tatt i bruk til fast beboelse, noe de tydeligvis
gav huseierne skylda for. Vi veit imidlertid ikke hvor store fordeler
huseierne egentlig hadde i form av husleie eller lignende.
Alt i 1865 blei det i forbindelse med søknad fra 3 personer om
fast
strandsitterplass, drøfta nærmere vilkår for et
strandsittersystem på
Karlsøy. Begrunnelsen var behovet for arbeidshjelp til presten
til
onnearbeid og båtsett. De 8 som var oppgitt å bo her i
1853, hadde ytt 6
dager hver i pliktarbeid for å få lov å skjære
torv. Kontraktene fra
1865 hadde forslag om 10 dagers pliktarbeid, plikt til båtsett,
og
grunnleie på 1 ort og 12 skilling årlig mot torverett.
Det var også
tale om at presten skulle ha fortrinnsrett til arbeid fra
strandsitterne mot betaling. Det framgår at Kirkedepartementet
avslo
kontraktsøknadene i 1865, som da egentlig kom til å gjelde
for prestens
embedstid.
Fra 1869 har vi bevart et kontraktsforslag for Petter Hegelund
Hansen, som gikk ut på at han skulle betale 3 spesiedaler for
ett år
medregna torverett, med generell plikt til å utføre det
arbeid han blei
tilsagt å utføre når han var heime, mot en viss
betaling. I 1872 fikk
en annen strandsitter, Johan Olsen, kontrakt med tillatelse til å
bo i
Nord-Lenangsstua, mot 1 spesiedaler årlig, og arbeidsplikt i
10 dager
mot betaling. Også han blei pålagt en generell arbeidsplikt
til
prestegården når han var heime. Han fikk lov å ha
4 sauer, men fikk
ingen beiterett, og torv og rottved bare etter særskilt overenskomst
og
mot betaling.
Fra strandsittermanntallet i 1893 har vi god oversikt over
kontraktforhold, rettigheter og plikter for den enkelte strandsitter.
Det framgår at bare en strandsitter hadde en klar kontrakt. De
øvrige hadde enten ingen kontrakt, eller det dreide seg om nokså
uformelle kontrakter, som bare gjaldt for vedkommende sogneprests
embedstid på Karlsøy. Noen hadde etablert seg uten å
spørre presten, og
etpar var til og med blitt oppsagt , men uten å ha flytta. Likevel
hadde det utvikla seg klare sedvaneregler, som regulerte forholda meir
eller mindre stilltiende. For tomteleie til presten betalte alle 4
kroner, for torverett 8 kroner, for gressleie til ei ku 2 kroner.
Dessuten hadde alle 10 dagers arbeidsplikt a 2 kroner per 12 timers
dag på egen kost. I dette lå også ei avgift, ettersom
2 kroner var
under markedspris. Arbeidsplikten gjaldt onnearbeid i torving og høya.
For leie av kirkestua betaltes kr. 20,- eller deromkring til huseieren.
Alfred Eriksen forsøkte i 1893 å få i stand en slags
normalkontrakt som skulle regulere strandsittersystemet. Denne
tok utgangspunkt i den sedvanerett som gjaldt, men omfatta og generell
arbeidsplikt mot 2 kroner dagen etter tilsigelse når folk ikke
var
borte på fiske, plikt til å kjøpe all den melk strandsitterne
trengte
fra prestegården, plikt til å leie plass i prestens sommerfjøs
til
kyrne, og plikt til å kjøre gjødsla fra sine husdyr
ut på prestejorda.
Forslaget innbefatta også forbud mot handel og støyende
lystighet, og
forbud mot losjerende, unntatt kirkefolk. Departementet fant dette
forslaget for vidtgående, og saka blei foreløpig stilt
i bero.
Av de hushold som eksisterte i 1893, var det i etpar tilfeller tale
om andre generasjons etableringer. I det eine tilfellet gjaldt dette
Hans Henriksen, som var bosatt her fra 1872. Nå hadde 3 av hans
sønner
etablert seg med familie, en i farens kirkestue, og 2 i egne
kirkestuer. Den eine av disse var Lars Hansen, som bodde i
Skipsfjordstua. Vi skal seinere gjengi sønnen Harald Larsen
si
beretning om miljøet her, i en beskrivelse av storhelga.
Alt i 1865 hører vi om 3 strandsittere som bodde i egne hus,
mens 7
var innleid i kirkestuer. I 1893 var det 10 som bodde i kirkestuer,
3
som eide huset, og en leide hus hos Helberg. Ei av selveierstuene i
1863
var bebodd av skomaker Nils Sunde, som bodde i den samme stua i 1893,
til tross for avslag i 1865 på søknad om fast strandsitterplass.
Det var havet som var hovedbasis for livberginga. Det var da viktig
at fiskegrunnene rundt øya har tilgang på fisk til alle
årstider: torsk
om vinteren, sei om sommeren, flyndre og hyse om høsten. Dette
gav ikke
bare daglig mat, men også salgsvare i form av råfisk til
handelsmannen.
I 1900 var 9 av 12 familiefedre oppført som fiskere. Det ser
ut til at
få av dem dreiv bortefiske. Heimefisket foregikk med småbåter
og
2-mannslag.
Der var og noe dyrehold i form av sauer og kyr. Fo ret blei
høsta i prestegårdens utmark. Om sommeren måtte
strandsitterne leie
beiterett hos presten, eller føre dyra over til andre øyer.
I 1865
hadde ingen av strandsitterne husdyr, men det utvikla seg nå
til å bli
et viktig innslag i økonomien. I 1875 hadde 3 familier 21 sauer
og
etpar hadde svin. I 1893 hadde 6 av 17 strandsittere husdyr, ialt 7
kyr
og endel sauer. I 1900 hadde 5 familier husdyr. Husdyra stod i
småfjøser, skjåer og hussvala.
Til brensel fikk strandsitterne ta nedfallsved i skogen, og de
kunne få leie torverett på myra til fast pris. De hadde
ingen
rettigheter til egg, dun, multer og jakt. Ingen av strandsitterne dreiv
åkerbruk, unntatt Nils Sunde, som hadde et potetland i utmarka.
Tilfeldig lønnsarbeid var viktig, også for kvinner. Især
var det
slikt arbeid å få i prestegården og på handelsstedet,
der det dreide
seg om onnearbeid, kretturstell og bryggearbeid, d.v.s. lossing og
lasting av varer fra fraktebåter, tørrfiskpressing, leverbrenning.
Noe
inntekter kom dessuten fra offentlig service, som graving på
kirkegård,
pedelltjenste i kirke og skole og lignende. Etter århundreskiftet
blei
det drevet kafe i ei strandsitterstue.
Det var og tilløp til handverksspesialisering. Vi finner i 1865
2
handverkere, i 1875 2 og i 1900 1. Vi møter utover 1800-tallet
yrker
som skomakere, baker, smed, båtbygger, grøftegraver og
maler. Markedet
for disse tjenester var kirkealmuen, men det ser ikke ut til at slike
tjenester kunne gi særlig levebrød. Etpar enslige personer
ernærte seg
i 1900 av spinning og vasking for folk.
Sosialt stod strandsitterne blant de lågeste grupper. Et uttrykk
for dette var det når Reinsvollfolket omtalte dem som baik .
Det
var fattigdom og dårlige kår blant de fleste strandsittere,
især de
eldre, og fleire av dem var avhengig av fattighjelp, bl.a. til bolig.
Den avhengighet de stod i både til huseier, prest og handelsmann
måtte
virke trykkende. De fleste stod i gjeld til Helberg. Han hadde oftest
pant i de selveide husa, og det hendte folk måtte flytte ut av
slike
hus når de ikke klarte med gjelden.
Alfred Eriksen var den første av prestene som gav uttrykk for
uheldige sider ved strandsittersystemet. Han forsøkte fra 1893
fleire
ganger å få departementet med på å regulere
systemet, bl.a. ved å få
vekk uønska personer. I løpet av 1890-åra forsvant
da også noen
strandsittere, blant dem også arbeidsføre folk. Dette
gikk imidlertid
ut over den arbeidskraft han trengte til prestegården, og Eriksen
fikk
da istedet etablert 2 regulære husmannsplasser, Galgevollen og
Arvik,
ca 1895. Her var det ordinær arbeidsplikt på 10 dager til
prestegården
mot kr 2,- daglig, foruten avgift på 20 kroner årlig.
I den oppheta politiske debatt etter århundreskiftet, blei
strandsittersystemet under prestegården tatt opp i sin fulle
bredde.
Det blei fra motstandernes side reist sterk kritikk mot Alfred Eriksen
for at han opprettholdt systemet, og utnytta det til egen fordel.
Eriksen fraskreiv seg alt ansvar, og meinte at de mislige sosiale kår
blant strandsitterne var et resultat av handelskreditten, altså
Helbergs
ansvar. Fra sosialistisk hold var det prestestyret generelt som
fikk skylda for forholda på Karlsøy, og kritikken fra
dette hold varte
ved til godt uti 1920- åra.
En særlig skarp kritikk av forholda kom gjentatte ganger i
distriktslegenes årsrapporter, således i 1910. Da blei
boligforhold,
helseforhold og hygieniske forhold i Været stempla som heilt
uakseptable, ikke minst fordi kirkealmuen samla seg her i de store
helger og smittefaren var betydelig. Legen foreslo nå tvangsflytting
fra Været. Det framgår at Helserådet i 1907 hadde
tatt et initiativ for
å bedre forholda når det gjaldt drikkevatn, kloakk og reinhold
mellom
husa. Bl.a. mangla nesten alle private priveter. I 1909 blei det lagt
vannledning til Været.
Det var enda ca 1907-08 12 strandsittere i Været. Ingen hadde
skriftlige kontrakter som regulerte forholdet mellom dem og
prestegården. De fleste hadde en muntlig kontrakt, eller ingen.
Eriksen foreslo i 1907 overfor departementet å utstykke endel
jordstykker og tomter i Været, foruten 5 jordstykker i utmarka
(Bogen og
Draugvika), slik at strandsittersystemet etterhvert kunne avvikles.
For
tomtene og jordstykka foreslo han pengeavgift og 99 års leietid;
og
ingen pliktarbeid. Det spilte her en rolle at Eriksen nå hadde
hatt
negative erfaringer med arbeidsplikten. Noen av strandsitterne var
gamle og skrøpelige og utførte dårlig arbeid, andre
var uvillige og til
og med nekta å utføre pliktarbeid. Han regna med at behovet
for
arbeidskraft på prestegården bedre kunne dekkes ved vanlig
leiehjelp
fra de nye oppsittere. Eriksen hadde altså ingen prinsipiell
holdning
mot arbeidsplikt og husmannssystem.
Forslaget om utflytting fra Været blei ikke mottatt med særlig
begeistring av strandsitterne. De trivdes vel i sitt etablerte miljø,
som tydeligvis hadde visse sosiale kvaliteter. Også Fattigstyret
var
engstelig for å bryte opp miljøet, av frykt for å
påføre kommunen aukte
omkostninger til fattighjelp.
Den politiske belastning ved strandsittersystemet begynte etterhvert
å bli merkbar for departementet, som især under Eriksens
etterfølgere
Bjerkeseth og Nundal arbeidde meir aktivt for å avvikle heile
systemet.
Det blei oppretta skriftlige kontrakter for dem som blei boende i
Været, og det blei arbeidd for utflytting og etablering av småbruk
i
utmark eller avståtte deler av innmarka. Således blei 5
bruk utstykka
av prestegårdens østlige innmark (Galgevollen), og 3-4
av Kaurinvollen.
Hensikten var ikke å få folket bort fra øya. Den
erklærte vilje til
sognepresten var å ha en arbeidskraftreserve på øya
til bruk for
embedsverket og handelsmannen, til å skaffe kokfisk for befolkninga,
og
skaffe husvære til konfirmantene, ifølge Bugge Nundal
i 1925. I stedet
for det ufordragelige strandsittervesen skulle det bli en klasse
av småbrukere. Også prosten var enig i at drifta av prestegården
var
heilt avhengig av tilgang på arbeidsfolk på øya.
I 1910 flytta den første strandsitter ut av Været og bosatte
seg i
Bogen, øst på øya. Dette var Lars Hansen, andre
generasjons
strandsitter. Fleire fulgte etter, og i 1920 var det bare 6
strandsittere igjen i Været. I 1913-14 fikk Petter Andreas Karlsen
som
den første kontrakt på tomta han bebodde i Været,
Hansnesstua.
Kontrakten stadfesta hans gamle rettigheter og plikter, bl.a.
pliktarbeid til presten, men han fikk 30 års festetid. Seinere
blei
pliktarbeid ikke tatt med i de kontraktene som blei inngått.
Mange
foretrakk likevel å arbeide til presten for leia.
I 1926 var 40 mål innmark og 90 mål av utmarka avgitt til
småbruk og
parseller for 99 års leietid, med pengeavgift og torverett. Det
kom
nå også meir orden i den lille tettbebyggelsen av kirkestuer
og
strandsitterhus. Noen stuer blei revet, og ca 1913 blei det anlagt
en
offentlig vei tvers gjennom Været. I 1923 blei et skikkelig vannverk
bygd av Havnevesenet. Departementet utarbeidde også en offentlig
reguleringsplan, med avgrensa areal for hver tomt. Restene av det gamle
strandsittermiljø holdt seg imidlertid til etter siste krig,
nå med 2.
og 3. generasjons strandsittere.
Med utgangspunkt i de sosiale etiketter som folketellingene satte
på
folk, skal vi avlegge en visitt i ei lita bygd og se hva slags folk
vi
finner i husa. Vi velger oss da Breivik på Rebbenesøy,
og året er 1900.
Her har vi tidligere på 1800-tallet hørt om fellestun
og sterk
teigblanding av innmarka.
I 1900 finner vi 4 våningshus på tunet, med 24 personer,
som ifølge
folketellinga bestod av 3 gårdbrukere, 1 husmann uten jord og
3
inderster, foruten tjenestefolk, føderådsfolk, selvfostringskar,
fostersønn m.m.
I det eine huset finner vi gårdbruker Elstad Sørensen med
kona
Gjertrud og 3 barn.
I et anna hus bodde Elstads 65 år gamle far Søren Kristoffersen
med
kona Ane Martha. Han var oppgitt som husmann uten jord, men i
virkeligheta hadde han nå gitt jorda til sønnen Elstad.
Sammen med
foreldra bodde som inderst Elstads ugifte bror Edevin, og ei
tjenestejente Amanda med sitt lille barn.
Amanda var fra nabogården, og i hennes heim finner vi broren Johan
Alexandersen som ugift gårdbruker, med en fostersønn på
12 år, Aldor. I
samme huset bodde foreldra som kårfolk, Alexander Josefsen og
Elisabeth, og broren Ludvig, som var oppgitt som selvfosterkar. Som
inderster i huset bodde søstra Anna og mannen Hans med 2 barn,
samt
broren Anton med kona Larina og barn. I dette innholdsrike huset bodde
altså 12 personer, i tett slektskap.
I det fjerde huset bodde gårdbruker og enkemann Adolf Pedersen,
med
ei ugift, eldre taus Kirstine til å ta seg av hus og fjøs.
Vi ser altså at husmannen egentlig var kårkall og tidligere
selveier, og samtlige inderstfamilier var søsken i forhold til
husvert.
Det er derfor sannsynlig at innbyggerne i Breivik ikke selv følte
noen
store sosiale skillelinjer i sitt tette, lille slektssamfunn.
Alle samfunn har utforma bestemte normer for fordeling av oppgaver
mellom kjønna, det vi kunne kalle et system av kjønnsroller.
Deler av
dette kjønnsrollemønsteret kan vi si er naturgitt, men
svært mye vil
være bestemt av kulturforhold og næringsmessige forhold.
Hos oss blei det naturlig å løyse mange av konfliktsituasjonene
når
det gjaldt arbeidskraft ved å pålegge de to kjønn
ansvar for ulike
arbeidsoppgaver. Der fiske og jordbruk kom i konflikt, blei dette løyst
ved at kvinnene tok seg av jordbruket, mens mannfolka dreiv fiske og
fangst. Gårdsbruket blei derfor i stor grad et kvinnfolkjordbruk,
og
husmora den egentlige bonden.
Næringskonfliktene raste især om våren og sommeren.
Når
vintertorskefisket og vårtorskefisket foregikk, når håkjerringa
beit
ute i havet, da skulle buskapen berges fram, med stor innsats for å
sanke tilleggsfo r fra hav og land, da skulle egg og dun sankes, da
skulle potetåkeren spades om o.s.v. Når sommerfisket foregikk
ute i
Væra, da skulle høyberginga foregå. Når hysa
gikk langs land og silda
stod i stim, da skulle poteten takes opp, sauene hentes fra fjellet,
det skulle slaktes og vedes.
Kvinnas ansvarsområde blei da hus og heim, d.v.s. alt innearbeid,
omsorgsarbeid og barneoppdragelse, foruten fjøsstell og mye
av
onnearbeidet. Til hjelp i arbeidet hadde ho barn og eldre folk, stundom
ei taus. Det var og hennes ansvar å skaffe en stor del av den
utrustninga mannfolka trengte til bortfar, som mat, klær, sengklær.
Hennes plikt var å få størst mulig avkastning fra
fjøsen. Der hadde ho
det avgjørende ord, likesom ho bestemte i stue og kjøkken,
stabbur og
uthus.
I fjøsen hadde kona ansvaret for det daglige stell heile
fo ringssesongen: reingjøring, fo ring, melking, overvåking
av
kalving og lamming. I tillegg til stråfo r skulle dyra ha kokmat
(løypning) hver dag. Dessuten kom ei kontinuerlig fo rsanking
fra
utmark og fjære utover vinter og vår, av tang og tare,
lyng, ris, bark
etc. Alt dette var et uhyre strevsomt, arbeidskrevende og ufyselig
arbeid. I tillegg kom arbeidet med å skaffe vatn til dyra og
brensel
til fjøsgryta.
Så kom alt melkestellet, med vasking og koking av trekjørel,
kjerning og ysting. Dette var imidlertid et arbeid som i hovedsak var
knytt til sommersesongen. Da kom også arbeidet med å flytte
grinder og
spre møkra, jage og hente dyra i utmarka, passe innmarkene for
beiting.
Melkinga foregikk morgen og kveld, stundom også midt på
dagen, og
omfatta også sauene, i tillegg til kyr og geiter.
Heile året hadde husmora avsvaret for innestellet. Her tok
matlaginga lang tid, ved at all mat måtte lages på gården,
gjerne i
onner : flatbrødbaking, sylting av bær, opplaging av kjøttmat.
Så
var det oppvask, golvvask og rundvask, også i vinterfjøsen.
Klesvasken
var et emne for seg, med all vassbæringa, såpekoking, kleskoking,
skrubbing og banking, og gjerne skylling ute i bekken. Når mannen
kom
heim med skittentøyet etter bortefiske, blei det ei ekstra onn.
Så skulle barna ha stell og pass, især spebarna, som det
gjerne
blei mange av. I tillegg kom kanskje stell av gamle foreldre eller
svigerforeldre. Mange kvinner har gitt uttrykk for at pass og stell
av
sengeliggende eldre var den mest belastende og kritiske tid i heile
deres husmorgjerning.
I vintertida kom husflidsarbeidet i alle ledige stunder, d.v.s.
tekstilarbeidet, især av ull. Dette omfatta alt fra klipping
av sau,
karding, spinning, farging, veving, strikking og sying, fram til det
ferdige plagg.
Om sommeren tok utearbeidet all ledig tid. Husmora måtte ofte
delta
i alt onnearbeid på gården, våronn, torving, høya,
potetopptak,
slakting. Hvor mye arbeid som falt på henne, var avhengig av
om der var
tjenestefolk på gården, og om mannfolka hjelpte til. Ho
var i alle fall
pålagt en rekke arbeidsoperasjoner som var regna som kvinnfolkarbeid:
potetsetting, hypping og luking, fjøsvask, raking etter møkkersloging,
skjæring, røysing og muing av torv, raking, breiing og
hesjing av gras
etc. På egg- og dunværa var dunsanking og dunrensing kvinnearbeid,
mange
steder også egg-gåing.
Mannens ansvarsområde var arbeid knytt til naust, sjøbu
og båt, til
fiske og fangst og forberedelser til dette. Hans oppgave var å
få
størst mulig kontantutbytte av fiske og fangst. På gården
styrte han
mannsarbeidet i våronn, torving, høya, veding etc, men
i praksis kunne
dette innskrenke seg til noen dager i travleste onna. Til og med hører
vi om folk som dreiv seinotfiske om dagen, og slo gras om natta.
Husbonden kunne og ha spesielt ansvar for stell, fo ring og arbeid
med hest.
Mannen var borte på fiske store deler av året, fra begynnelsen
av
januar til april-mai eller juni. Store deler av sommeren gikk med til
sommerfisket ute ved havet, og om høsten var det sildgarnfiske
og
linefiske heime. Noen steder blei arbeidet med henging og tørking
av
fisk utført av fiskerne selv, både når det gjaldt
torsk og sei.
I tilknytning til fiske kom tranbrenninga heime om våren, arbeidet
med å reparere og pusse opp båtene, og arbeidet med å
sette opp og
reparere sjøbruket.
Til den mannlige husflid hørte dessuten alt av trearbeid, så
som
reparering av hus, laging av utstyr og redskap til den kvinnelige
husflid, til gårdsdrift og snekring, hit hørte smedarbeid
og arbeid med
lær og skinn: barking, skomakring, skinnfellmakring, tilberedning
av
skinnhyre.
I onnearbeidet var mannen tillagt alt tungarbeid, så som all kjøring
med hest, pløying, harving, jordarbeid, skogsarbeid, torvetaking,
slåing
av gras, slakting, Jakt og fangst av sjøfugl, kobbe, oter, rype
etc. var
og mannsarbeid.
Ved bortefiske måtte mannfolka selv stelle mat og klær,
men
matstellet blei oftest pålagt ungguttene.
Det var lite arbeid som var felles, i den forstand at begge kjønn
like gjerne kunne utføre det. Stort sett var vel mannen mindre
villig
til å gjøre det som blei oppfatta som kvinnfolkarbeid,
enn omvendt. En
mann som gikk i fjøsen, som stelte barn og gjorde husarbeid,
blei fort
utskjemt eller vanæra. Mange kvinner måtte delta i mannsarbeid,
som
heimefiske, vedarbeid og slåttearbeid, likevel uten at det minka
deres
ære.
Det vanlige var at de to kjønn arbeidde sammen, f.eks. i onnearbeid,
ved at hver av dem utførte avgrensa arbeidsoperasjoner. Det
gjaldt både
i våronna, i torvinga, i slåtta, i slaktinga.
Også i båt utførte mann og kvinne ulike arbeidsoppgaver.
Ved segling
satt mannen ved roret, mens kvinna satt framme og holdt utkik. Ved
roing
satt kvinna atte og hamla, mens mannen som den sterkeste lå på
framårene.
I denne periode, og trulig også i
tidligere perioder, har vi hos oss hatt ei klart utvikla todeling av
kultur og samfunn, mellom kvinner og menn. Dette gikk ikke bare på
fordeling av arbeidsoppgaver i hushold og næring, men og på
holdninger,
anskuelser og oppfatninger. Menn og kvinner levde ikke i den samme
verden, men i hver sin, i en kvinneverden og i en mannsverden.
For det første hadde mennene heilt inn i vårt århundre
monopol
på den offentlige sfære. Det var menn som utad representerte
husholdet
eller familien, som forvalta alle samfunnsoppgaver, som deltok i alle
former for styre og stell. Mannen leide eller eide jorda, tok lån,
betalte skatter, var medlem av lagretten på tinget, av
bygdekommisjoner, av formannsskap, hadde stemmerett. Her hadde lenge
kvinner ingen adgang.
Heller ikke hadde kvinner adgang til det mannssamfunn som utvikla
seg under bortefiske. Store deler av året var mennene borte fra
heimen.
Her utfolda det seg en egen mannskultur, med vær og vind, fare
og mot,
båt og fangst, som viktige element. Livet i Været blei
derfor en
viktig del av mannslivet. Her utfolda de en stor del av sitt sosiale
liv. Her var leik og moro under landligga, her blei ført politiske
diskusjoner, her blei også utført politiske handlinger.
Det skjedde
f.eks. i 1898 da 250 fiskere gikk i spissen mot handelslovforslaget,
det skjedde da 250 fiskere i Torsvåg i 1900 vedtok en resolusjon
om
russehandelen, og da 450 fiskere her i 1911 gjorde vedtak om å
få
forbedra hamna. På fiskehavet og i været herska tildels
andre normer
for moral og oppførsel enn heime. Og fiskerne søkte gjerne
sammen i
borteværa. I Lofoten var således Hopen og Kalle Karlsøyværingenes
tradisjonelle fiskevær.
Det står ikke til å nekte at det blei mannsverden som etablerte
det
strengeste hierarki eller rangorden, og fikk den største prestisje
knytt til sine gjøremål, mens heimestellet, jorda og fjøsstellet
blei
underordna dette.
Så godt som all mannsprestisje var knytt til fiske, fangst og
hav.
Velstand blei da i første rekke målt i båt og børnskap,
ikke i gård og
grunn. Den som ikke kunne hevde seg på sjøen, var lite
til kar. Det var
det som skjedde på havet som fanga all mannsinteresse, og blei
samtaleemne blant menn:fisketidend, vær, priser, avsetning. Og
båten
fikk en egen verdi som statussymbol. Det var gjevt å ha den beste
båten, den hurtigste seiler, og den skulle stelles godt med.
Styrke og utholdenhet blei også et mannsideal. Å kunne løfte
og
bære ei russemelmatte på 144 kilo var ansett som en god
ytelse. For å
bli opptatt i mannssamfunnet måtte ungguttene kunne utføre
en
styrkeoppgave, f.eks. å bære rigg og segl opp fra fjæra.
Gjetord gikk om sterke menn, som f.eks. Stor-Kjell i Torsvåg
og Stor-Ludvig på Vannereid. Den siste var Ludvig Mikalsen (f.
1863), som sette ut åttringen og drog notarmen aleine. I Nord-Lenangen
(seinere Sør-Lenangen) bodde Erik Kjempe eller Erik Larsen f.
1860. Om Hans Ulrik Ottesen på Nordeidet (1857-1938) forteller
tradisjonen at han under seinotfisket på Grimsholmen satte fingeren
i
spunshullet på levertynna (120 liter) og løfta den opp
på den måten! Vi
har også beretning om en kjempekar fra Slettnes som tidlig på
1700-tallet var dreng på Kvitnes. Han halte engang opp jekteankeret
fra
leira i Vannvåg, et arbeid som resten av mannskapet hadde måttet
gi seg
på. På mange måter var nok fiskerlivet et fritt og
ettertrakta liv,
med stadig utfordring til alle krefter. Men det barske mannsideal må
også ha kosta mye i velvære og menneskelige følelser.
Mannen gikk i
store deler av året glipp av de goder et velordna heimeliv og
familieliv kunne gi. Han utstod i stedet strabaser og fare, levde uhyre
primitivt og på feltmane r. Der var forbud og påbud som
måtte
følges, om skam og vanære blant kameratene ville unngås.
Det gjaldt
f.eks. i trivielle forhold som at det ikke skulle etes ute på
fiskefeltet, det var ikke tillatt å ha sjøverk, å
fryse eller vise
redsel på havet. I tillegg kom den økonomiske risiko ved
forlis eller
mager fangst, og avhengigheta av en utreder eller andre kapitalkrefter.
Det psykiske presset ved det hasardiøse og primitive livet som
fangst og fiske skapte, måtte på en eller annen måte
oppveies i
positive sider, som prestisje. Dette var nødvendig for å
gjøre fisket
forlokkende for unggutter, og sikre rekrutteringa, for å få
mannskapet
på båten til å holde ut. Derfor måtte høvedsmannen
ikles en status av
opphøyhet, mens skårungen blei alles trell. Å bli
høvedsmann var da
alle unggutters store drøm.
Å få en sønn var derfor gjevere for mannen, enn å
få ei datter. Det
sikra rekrutteringa til båtlaget. Du var heldig som fikk deg
en
rorskar , kunne det da bli sagt. En mann i Sør-Lenangen som
bare fikk
døtre, blei da også kalt Uheldig-Søren .
For å sikre at kvinnfolka ikke skulle få for mye innsyn
i menns
verden, blei det utvikla visse tabuer. Det gav utur med kvinnfolk
i båten, og det ødela fiskelykka om kvinnfolk skrevde
over lina. Til og
med å møte kvinnfolk på naustveien kunne være
uheldig for fisket. Det
sier seg da selv at kvinner ikke hadde adgang til været.
Heime utforma kvinnene et eget heimesamfunn, der vedlikehold av
husholdet, omsorg og naboskap blei viktige element. Ho representerte
her kontinuiteten i heimen og bygda, ved at ho alltid var tilstede
og
var rede til å ta ansvar. Selv om kvinnene ikke fikk delta i
det
offentlige livet, og derfor ofte er anonyme i forhold til mannen i
vanlige kilder, spilte de likevel en stor rolle i bygdesamfunna, men
på
det uformelle plan. Det kunne gjelde sosialomsorg, foreningsliv, og
viktige felles tiltak ellers, f.eks. samarbeid om skolebarnføring,
henting av post og varer. På Lanesøra hører vi
f.eks. at kvinnfolka
skipa seg sammen og rodde til Karlsøy etter Lofotbrev.
Innen sin verden utvikla kvinnene en prestisje som omfatta dyktighet
i hus og heim, i fjøs og åker. Her lå oppgaver som
ikke bare gav
prestisje blant kvinner, men og gav ansvar og selvstendighet i forhold
til mannen. Her kunne kona styre med myndig hand, for her var hennes
ekspertise uantasta av mannen.
Det forhold at ho også måtte beherske deler av mannens ferdigheter,
gav henne dessuten prestisje i forholdet til menn. Det gjaldt på
viktige områder som å ro, fiske og segle. Mange kvinner
var gode
seglere, som madam Overaa på Kammen og Lambertine Raste på
Dåvøy, og
mange dreiv fiske etter kokfisk når mannen var borte. Vi hører
f.eks.
at Mikkaline, kona til Rikard Martinussen på Skarpenes, dreiv
garnfiske
på Dåfjord med eldste sønn, når mannen var
borte. Mange døtre måtte i
båten sammen med faren i heimefisket, når brørne
var for små. I 1870
hører vi at Andrea Nilsdatter på Rebbenes var vel vant
med å segle
3-romsbåt aleine. I Ryten rodde enka Berjetta og fosterdatra
heimefiske
aleine på en båt. I Skipsfjord hører vi at Hagar
Jensen slo kobbe med
øks på isen, og sammen med nabokvinnene avliva ho fra
båt en 3 meter
lang kval i fjordbotn. En rekke kvinner fra Nord-Fugløy og Slettnes
deltok som vante fangstmenn i fuglefangsten på Nord-Fugløy.
Kvinnene prøvde også bevisst å lukke sin verden mot
for mye
kontrollerende innsyn fra mannen. Vi har eksempler på at kvinner
ytte en
veldedighet i bygda som gikk langt utover det husbonden visste om,
eller
godtok. Hvordan kvinna kunne beskytte sin verden i forhold til mannen,
har vi et klart uttrykk for i dette vanlige rådet mellom kvinner,
her
sitert etter Anna Dahl, Bratrein (1852- 1937): Har du en god mann,
så
stikk ut det eine aue. Har du en dårlig mann, så stikk
ut begge! I
dette drastiske kvinnerådet lå det et bevisst ønske
om å sperre mest
mulig av sin verden og sitt ansvarsområde mot innsyn og kontroll.
Barn har vel alltid hatt sin egen verden, d.v.s. en tilværelse
der
barnas interesser og behov var det sentrale. Men til langt inn i vårt
århundre begynte overgangen til de voksnes verden tidlig å
forberedes,
i mange familier allerede i 4-5 års alderen. Vi skal her se på
hvordan
barndommen arta seg i almuesklassen.
Innføringa i det voksne liv skjedde på to måter.
Gjennom lek og
deltakelse i arbeid skulle barna erverve innsikt og øvelse i
ferdigheter som var nødvendig i det voksne liv. Dessuten var
barnas
arbeidsinnsats i mange hushold ei forutsetning for at husholdet skulle
overleve. Slik sett var heimen den viktigste pedagogiske institusjon
i
samfunnet. Skolen var kortvarig, og gav kunnskaper som ikke var særlig
viktig for levebrødet eller deltakelse i det sosiale liv. En
utvidelse
av skoleplikten etter 1860 gjorde dessuten skolen til en alvorlig
konkurrent til barnas arbeidsinnsats i heimen, især utover vinter
og
vår, som var den mest kritiske tida i husholdet. Først
da barnearbeid
ikke lenger var nødvendig for husholdets eksistens, opphørte
denne
konflikten. Men skolen kunne aldri erstatte heimen når det gjaldt
opplæring i arbeidslivet, selv om både husstell, sløyd
og
navigasjonslære kom med i pensum.
Allerede leken i de tidlige barneår tok sikte på seinere
yrkeskarriere. Guttene dreiv lekefiske og lekte med hollarbåter
i
støa, eller øvde seg i å ro i ordentlige båter.
Jentene lekte
barnestell, heimestell og fjøsstell, bl.a. med husdyr av skjellarter.
Leken blei altså ei innføring i det voksne liv.
Så snart barna var i stand til å gjøre nytte for
seg, måtte de
delta i ordinære gjøremål. Det første ansvar
de blei pålagt, var
kanskje pass av yngre søsken. Fra 6-7 års alderen måtte
de utføre
lettere, men tidkrevende og monotont arbeid, av stadig stigende
vanskelighetsgrad. Og det var mangt å henge fingrene i, som å
bære vatn
og ved, kløyve og sage ved, ta bark, hente ris og tang, tåge
høy og
mokke gjødsel i fjøsen, legge forsyn, grave makk, egne
og klave lina,
andøve båten for de voksne, fiske kokfisk, henge på
hjell, jage og
gjete husdyra, vaske opp, vaske golv, karde og strikke, tøve,
delta i
torvearbeid, sette og ta opp potet, rake og bære høy på
låven, leite
egg, sanke bær, kjerne smør, hente post og varer, og ellers
utføre de
utallige små og store ærend i et hushold.
Alt dette skjedde i forhold til alder og evner, og til å begynne
med uten særlig kjønnsforskjell. Fra 10-12 års alder
blei også
barnearbeidet kjønnsdelt, slik at guttene helst gjorde det som
ordinært
var mannsarbeid, jentene mest kvinnearbeid. Strikking og melking lærte
guttene vanligvis ikke, og jentene deltok mindre i fiskearbeidet, selv
om en del av dem også måtte være med på sjøen.
Så lenge barnearbeidet
ikke var kjønnsdelt, var mora arbeidsleder, seinere gikk guttene
helst
under farens kommando og veiledning.
Fra 12-14-årsalder blei barna pålagt stadig meir ansvarsfullt
arbeid, og det blei lita tid til lek og moro. Nå måtte
jentene avlaste
mora med alt husstell, barnestell, husflidsarbeid, fjøsstell
og
onnearbeid. Guttene måtte delta i heimefisket, i veding og vedarbeid,
rypefangst, tungt onnearbeid, jordrydding, og etterhvert bortefiske.
I femtenårsalderen kan vi si at denne langvarige tilpasning til
det
voksne arbeidsliv var over, og at barndommen dermed tok slutt for
alvor. Nå skulle de unge i prinsippet være i stand til
å tjene sitt
eget brød. Et uttrykk for dette var det at jentene vanligvis
selv vevde
og sydde konfirmasjonskjolen, mens guttene selv hadde tjent penger
til
konfirmasjonsdressen.
Mange barn fikk ikke lenge oppleve tryggheta i familiekretsen, men
blei bortsatt til fremmede. Vi har i et tidligere avsnitt behandla
fosterbarna som sosial gruppe. Her skal vi ta for oss en enkel skjebne.
Blant de mange fosterbarn vi finner i folketellinga i 1865, velger
vi litt tilfeldig ut ei 12 års jente, Anna Marie Pedersdatter.
Ho
var pleiedatter på Lanes under Vannstua, hos Juditha og Otte
Hansen. Vi
stiller da spørsmålet om hvorfor Anna måtte settes
bort , hvordan
det var å være fosterdatter, og hva som seinere skjedde
med Anna Marie
Pedersdatter. For å svare på dette holder vi oss delvis
til offisielle
kilder, delvis lar vi familietradisjonen, og derigjennom Anna selv,
tale.
Anna Marie var fra Selnes. Faren Peder Dahl var fra Vannvåg, mora
Johanna Hegelund fra Vestre Breivik på Rebbenesøy. Da
familien satte bo
i 1852, var det som uformuende inderst hos Peders bror, August
Dahl, på Selnes. Her fikk Anna også ei lita søster,
Rebekka Severina.
Den første ulykka som ramma den lille familien, var da faren
drukna
på sjøen under fiske ved Havøysund i Finnmark i
mars 1855, da Anna
Marie bare var 3 år. Det neste, og avgjørende slag, kom
i september
1859, da mora og søstra skulle følge en båt utover
til Vanna. Det var
morbroren Søren Hegelund fra Skorøy som hadde vært
inne i fjorden etter
vinterbrensel, og mora og søstra skulle være med til Skorøy
på
besøkstur.
I det urolige farvatn ved Fakken velta båten med vedfarmen, og
alle
3 omkom. Ingen blei funnet. Anna var da 7 år og aleine i verden.
Hos
onkelen på Selnes var det stor familie og tydeligvis ikke plass
for
henne. Det gjenstod da å finne fosterforeldre til Anna. At Anna
Marie nå hamna på Vannstua, var ikke heilt tilfeldig. Juditha
og Otte
var et barnlaust ektepar i gode kår. De dreiv stort jordbruk,
med hest,
7 kyr, 30 sauer og 7 geiter, og hadde mye leid arbeidshjelp til både
land og sjø. I 1865 var her således ei taus og 3 drenger
fra 16 til 35
år.
Som fosterdatter lei Anna ingen nød, men det var heller ingen
overflod. Alt skulle etter tidas skikk spares på, både
av mat og klær.
Anna fortalte seinere at hennes høgste ønske den gang
var å få ete seg
mett på brødmat. Og da ho stod som konfirmant 16 år
gammel, var det i
mora sin rommelige brudekjole, som ikke var forandra med ett sting.
Fosterjenta hadde det heller ikke dårligere enn en jamnaldrende
gutt på nabogården, som Anna Marie ofte delte maten sin
med i
gjetermarka. Der pleide faren å ha maten nedlåst i ei kiste
i naustet.
Når han stundom glømte å utporsjonere maten før
han fo r på havet,
måtte familien svelte til han kom i land om kvelden.
Etter konfirmasjonen var oppfostringstida omme, og Anna Marie kom nå
til onkelen på Selnes som budeie. Deretter var ho barnepike hos
Helberg
på Karlsøy, og så noen år taus hos lensmann
Walderhaug, der vi finner
henne i folketellinga i 1875. I denne tida blei ho kjent med en ungdom
fra Langsund, og i 1877 bar det som ungkone til svigerforeldras heim.
Her fikk nå Anna Marie etter 18 år egen familie og bedre
kår.
Livet kunne bli kort eller langt, men ihvertfall for alle som
tilhørte almuesklassen, var livskarrieren lenge svært
forutsigbar .
Hva folk skulle bli eller gjøre i sitt voksne liv, var ikke
gjenstand
for noe valg, det lå innebygd i kulturmønsteret. Det var
først med
større utflytting til Tromsø og emigrering til Amerika,
at vi kan tale
om reelle valg av yrkeskarriere.
Vi har i foregående avsnitt sett hvordan barndommen heile tida
var
en forberedelse til det voksne liv. Dermed skaptes også alle
de
forventninger om det voksne liv, som nå skulle oppfylles, og
som
var ei forutsetning for at kulturen skulle vedlikeholdes. Selv om
fiskerbondekulturen kan beskrives som nokså ensarta, var kulturen
delt
etter kjønn. Menn og kvinner hadde heilt ulike livsskjebner,
og ulike
forventninger til livet.
Jentene gikk heime og arbeidde i hus og fjøs under moras veiledning,
uten lønn. Med konfirmasjonen blei det markert en meir formell
overgang
til voksen status. Dette arbeidet fortsatte ho med til ho var i
gifteferdig alder, 20-25 år gammel. Ho kunne også ta plass
som taus i
bygda eller i byen, ofte hos folk som tilhørte overklassen.
Både heime
og borte var det helst tale om ei opplæringstid, ikke minst i
husflidsproduksjon. Samtidig prøvde ho å arbeide med eget
utstyr med
tanke på giftermål og framtidig heim. Noe kapital utover
utstyret og
heimegave var ikke aktuelt for henne. Hennes egentlige kapital lå
i de praktiske ferdigheter ho hadde utvikla. Det blei da husarbeid,
fjøsstell, husflid og omsorgsarbeid som i første rekke
blei kvinnas liv.
Ikke sjelden blei det tale om enkestand og oppattgifting for å
holde heimen samla. Ho måtte regne med å føde 6-10
barn, men kunne i
perioden etter 1860 regne med at de fleste av dem overlevde til voksen
alder. Når en ny generasjon etablerte seg på gården,
gikk ho gradvis
inn i deres hushold, etterhvert som kreftene minka. Forblei kvinna
ugift, fortsatte ho som ulønna taus i brorens eller svigerbrorens
hushold, eller i lønna tausarbeid hos andre.
Guttene starta gjerne sin yrkeskarriere i 14-års alderen med
deltakelse i sommerfisket ute i væra. Fra 15-16-års alder
var det vanlig
å delta i bortefiske i Lofoten og på Finnmarka. Det blei
derfor
fisket som blei mannens egentlige livsskjebne. Hans alderdom
begynte den dagen han ikke lenger kunne delta i bortefisket, og blei
redusert til heimekall .
De første år på bortefiske var unggutten i en opplæringsfase.
Han
var gjerne halvkar og fikk halv lott for innsatsen, men måtte
være
lydig og ta ordrer, være kokk og alles tjener i båtlaget.
Han skulle
oppøve styrke, lære å seile, behandle båt
og bruk og lære å fiske. I
denne fasen hadde han en formell status som skårunge . For å
stige
videre inn i de voksnes verden måtte han gjennom visse prøver,
delvis
narrestykker , delvis utføre karsstykker som å bære
ei viss
vekt. Selve overgangen til voksen blei markert av et eget rituale,
handsinga, der gutten trakterte båtlaget med brennevin.
I ei årrekke tjente nå gutten for faren eller fosterfaren,
og la
heile fortjenesten inn i husholdet, som erstatning for de uproduktive
barneår. Først da kunne han begynne å legge kapital
til side, f.eks.
til båt og bruk. Noen kunne og ta tjeneste hos andre som dreng
eller
halvlotteskar, hvis forholda i heimen var magre.
I 25-30-års alder blei det giftermål. Eget hushold blei
gjerne
gradvis bygd opp hos foreldre eller svigerforeldre, med oppaling av
egne husdyr, overtakelse av jord, husbygging. I denne perioden var
det
vanlig at mannen var yrkesfisker og bortimot heilårsfisker, mens
heimefiske og jordbruk kom sterkere inn etterhvert.
Også for mannen hendte det at ektefellen døde, og oppattgifting
blei aktuelt. I det produksjonsfellesskapet som husholdet utgjorde,
hadde mann og kvinne utfyllende roller. Når den eine blei borte,
kunne
husholdet ikke opprettholdes uten at en ny person kom inn til
erstatning.
Vi har tidligere møtt kvinnene som gruppe, og sett hvordan
de
representerte kontinuiteten i livet på gården og i familien,
enten
fordi mannen døde eller var så mye borte, og hvordan de
dessuten kunne
spille en viktig rolle i bygdesamfunnet.
Vi skal her gå nærmere inn på en kvinneskjebne fra
forrige
århundre, og se hvordan livet arta seg på den tida.
Vi velger da en velkjent kvinneskikkelse ute i vestre Helgøy,
Åsel
Elen Thomasdatter, f. 1826 på Middagsnes i Balsfjord, av samisk
'tt.
Foreldra var innvandra fjellsamer fra Lainovuoma i Karesuando, faren
med slektsnamnet Allas, mora Sara født Unga. Ca 1855 blei ho
gift med
John Nilsen fra Musvær, og de bosatte seg på Flatvær,
som John kjøpte i
1855. I 1857 fikk Åsel en sønn, Nils Andreas Johnsen.
Etter det vi
kjenner til, var Åsel den første dissenter i prestegjeldet,
med
tilhørighet i Tromsø friapostoliske kristelige menighet.
Dette ekteskapet blei kort. John Nilsen drukna i 1857, og allerede i
1860 var Åsel oppattgift med Henrik Guttormsen Raste på
Dåvøy. Han var
av fjellsameslekt, født i Sverige. I 1860 hadde Henrik kjøpt
eiendommen
Steinsund ved Skogsfjordvatn, men det er uvisst om de var bosatt her.
I
dette ekteskapet fikk Å;sel 2 barn, John f. 1860 og Sarina f.
1863.
I 1864 var familien bosatt på Dåvøy, som Henrik fra
1863 eide
halvdelen av. De dreiv stort februk, med 5 kyr, 20 sauer, 8 geiter
og 1
svin, og de hadde til hjelp 2 tauser og 1 dreng. Familien var i
folketellinga regna som samisk, men de forstod norsk.
I 1870 kjøpte Henrik Flatvær, som han og Åsel tydeligvis
hadde
drevet heile tida. I 1873 kjøpte han også Måsvær,
der de nå bosatte
seg. Begge eiendommene blei betalt med 450 spesiedaler, og var gamle
egg- og dunvær.
Men heller ikke dette ekteskap blei langvarig. I 1875 drukna også
Henrik, og Åsel blei nå sittende som væreier på
Måsvær, med 3 barn,
taus og dreng. Også her var det godt fehold, med 5 kyr, 20 sauer
og 8
geiter. Åsel eide fortsatt halve Dåvøy, og dreiv
Måsvær og Flatvær
under ett, så ho har vært ei velstående og driftig
enke. På Måsvær
hadde ho også rein.
Ved skiftet etter sin andre mann i 1876 fikk Åsel utlagt heile
Måsvær og husa på Flatvær for ialt 1100 spesiedaler,
med panteutlegg
til barna. Og selv om Åsel var blitt 50 år, var ho fortsatt
et
attraktivt giftermål. I 1876 bar det så inn i det tredje
ekteskap, og
nå med hennes egen dreng, Hans Martin Sørensen, opprinnelig
fra Varvik.
Han var 20 år yngre enn Åsel, og bare 6 år eldre
enn eldste sønn.
Dette ekteskapet varte i 13 år, til Åsel selv døde
i 1889, 63 år
gammel. I dette siste ekteskap kom visstnok ingen barn. Åsels
3 barn
fra de tidligere ekteskap var døde, eller døde omtrent
samtidig med
mora. Sønnen John var da drukna året før ved Sørskar,
og datra Sarine
døde i 1890. Hans Martin fikk nå utlagt Måsvær,
som var satt i verdi
3710,- kroner, samt andel i Flatvær. Han fortsatte å drive
begge, og
var en av de driftigste og mest velstående almuesmenn i Helgøy.
Og nå
var det Hans Martin sin tur til å gifte seg opp att, men var
i 1900
blitt enkemann med en liten sønn.
Hans Martin var en velkjent fisker, først med fembøring,
sia med
skøyta Stjernen i fleire utgaver. Han huskes fortsatt av mange
eldre i Helgøy. Tradisjonen har også bevart minnet om
Åsel som ei
driftig og arbeidssom kvinne, men også særegen, og folk
sa at ho
fo r ikke i noe godt ærend, når ho kom.
Åsels datter Sarina var blitt gift med Ola Olsen, som hadde vært
dreng på Måsvær. De var bosatt på Flatvær,
der Sarina døde i 1890, og
Ola fikk utlagt Flatvær. Ola flytta seinere til Nord- Grunnfjord,
og det var hans barn i neste ekteskap, Jon og Nikka, som sia arva
halvdelen i Flatvær. Hans sin halvdel blei seinere overtatt av
Olaus
Nilsen og kona Petra, som sammen med sønnen Bjarne var siste
beboere på
Flatvær.
Vi har tidligere møtt de
utallige drukningsulykker, og skal her ta dem opp på meir generell
basis. Hva betydde f.eks. alle ulykkene sosialt, hva betydde de for
utviklinga av folketallet?
I forbindelse med en undersøkelse over drukningsulykker i Norge,
som den kjente samfunnsforsker Eilert Sundt utførte i 1860-åra,
blei
det av sogneprest Kjelland sendt inn omfattende beretninger eller
sjøforklaringer over alle drukningsulykker i Karlsøy
prestegjeld
i femåret 1861-65. Disse beretninger, som omfatta ialt 18 omkomne
fra
våre bygder, gir oss et trist innblikk i noe som var daglige
realiteter
for de fleste familier i Karlsøy heilt fram til vårt århundre.
Det er
trulig at noen ulykker fra 1862 ikke er kommet med i innberetningene.
I disse beretninger møter vi Karlsøyværingene i
all deres ferd på
havet: 3 Helgøyfolk drukna på Helgøyfjorden etter
vedhenting i Dåfjord,
ei jente fra Skorøy drukna på heimtur etter handelstur
til Kvitnes, 2
Kvitnesfolk drukna på fiske utfor Fakken, en ungdom fra Nord-Grunnfjord
omkom på fiske ved Måsøy, 3 menn fra Korsnes (Vannereid)
drukna på
fiske ved Helgøy, en ungdom fra Karlsøy omkom ved Fauskenes
på heimtur
fra Tromsø, 2 menn fra Steikervik (Ryten) drukna ved Nordskar
etter å
ha ført en konfirmant til Karlsøy, 2 ungdommer fra Hessfjord
drukna på
Helgøyfjorden under føring av lånt båt til
Inderby, en mann fra
Stakkvik drukna ved Fauskenes da ei stor kveite velta båten,
og 2
ungdommer fra Stakkvik drukna på Langsund på heimtur fra
Skattøra.
I tillegg til dette kunne Kjelland berette om mange som såvidt
var
redda fra den visse død på havet, således 2 menn
fra Mellajorda, som
julaften satte ut i forrykende uvær for å fare til Kammen.
Han kunne
og fortelle at en 20 år gammel ungdom fra Stakkvik som blei redda
da
faren omkom ved Fauskenes 12/12 1864, selv omkom 7/4 1865 ved ei ny
ulykke på Langsund.
Kjelland var heller ikke så fornøyd med den måten
folk oppførte seg
på til sjøs, og meinte mange ulykker kunne vært
unngått ved større
omtanke og forsiktighet. Det blei ofte brukt for små båter,
fordi disse
var lettere å sette, mange tok ut i for dårlig vær,
det blei brukt for
lite segelfeste (ballaststein), det var uoppmerksomhet under
seilas, mange seilte uvørrent, ja det var til og med mange som
skraut
av slikt, skreiv Kjelland fra sitt prestekontor på Karlsøy.
At Kjelland hadde mye rett i kritikken, kan vi finne bekreftelse på
i andre kilder, bl.a. fra fiskerne selv. Det heitte ikke for ingenting
å segle på auskarret , om de høvedsmenn som seilte
hardt. Ikke
bare skulle en båt prøves til sitt ytterste for å
utforske båtens
egenskaper, det var adskillig prestisje blant menn om å være
den
dyktigste høvedsmann og den dristigste segler. Kappsegling var
heller
ingen ukjent sport , både blant ungdommer og eldre.
Der fantes også en viss ekspertise blant fiskerne med å
berge seg
når båten fyltes av sjø. I 1876 finner vi en større
avisartikkel om
emnet av klokker Selqvist. Det vanlige var da ifølge Selqvist
å trø
båten rundt, for å berge seg opp på hvelvet, men
endel hadde også med
hell klart å seile båten opp av havet. Det skjedde seinest
den
6/2 1876, med 2 mann på en treromsbåt.
Ulykkene møter vi ellers for fullt i dødslistene i kirkebøkene,
vi
finner omtale av en rekke ulykker i Tromsøavisene fra ca 1840
og
utover, og vi kjenner mange ulykker fra folks egne beretninger. Vi
møter drukningene gjennom de utallige oppløste familier
og bortsatte
barn, gjennom økonomiske tap og ruin for mange.
Det var 1800-tallet som blei det store århundre når det
gjelder
drukninger. Dels skyldes det at vi får meir fullstendige oppgaver
over
ulykkene enn på 1600- og 1700- tallet, dels at folketallet var
større
enn før, slik at det nå var mange fleire enn før
som hadde si gjerning
på havet. Men det er også mulig at langvarige uværsperioder
kan ha
betydd noe for ulykkesstatistikken i første halvdel av århundret,
kanskje i kombinasjon med perioder av uår og nød.
I lista bak i dette bindet er 1800-tallet representert med ialt 479
offer, og enda har vi trulig ikke fått med alle ulykkene. Av
disse
ligger 48 % innafor 1. halvdel av århundret, 52 % i andre halvår.
I
forhold til folketallet er det altså første halvdel av
1800-tallet som
har hatt den verste belastniga. Men heller ikke vårt århundre
har vært
spart. 163 personer er registrert drukna etter 1900, d.v.s. ca 2 per
år, eller 20 per 10-år.
Hva som ligger bak disse tall i menneskelige lidelser, kan nok
ingen av oss fatte. Vi kan også huske at for hver som drukna,
var det
trulig like mange, eller vel så mange, som blei redda, ofte etter
uhyre
lidelser. Vi veit at mange fiskere satt meir enn en gang på båtkvelvet.
I 1886 hører vi at Klaus Figenschou fra Helgøy i orkan
redda 22 liv
utenfor Mehamn. Det å forlise og kanskje drukne, var dagligdagse
realiteter for alle fiskere, og dermed også realiteter for deres
familier. Og heller ikke kvinner og barn blei spart. Det betyr at
drukningsulykkene må ha vært med å forsinke folkeauken
på 1800-tallet,
især i første halvdel.
For det var så mange nødvendige ærend som måtte
utføres i båt. Det
var ikke bare fisketur til Lofoten, Finnmarka og heimeværa, det
var
kirketurer, turer til handelsstedet, det var vedfrakting, høyfrakting,
tørrfiskhenting, det var bytur, det var barns lek i støa
og i båt.
Arne Gunnar Edvardsen har i Årboka for 1986 publisert en
detaljundersøkelse over drukningsulykkene i Karlsøy i
tida 1839- 1902,
basert på kirkebøkene. I tida fram til 1867 er Sørfjord
inkludert i
talla.
Hans tellinger viser at i perioden drukna 394 personer, eller 6,2
per år. Dette utgjør 11,4 % av alle dødsfall i
perioden, d.v.s. hvert
8. eller 9. dødsfall. Dette er noe av det høgste vi kan
finne her i
landet, og kanskje i heile verden. I enkelte perioder, som i 1840-åra,
drukna hver 6. person som døde. I året 1841 skyldtes hver
4. dødsfall
drukning.
Hvis vi tar hvert 10-år for seg, ser vi at i 1840-åra drukna
106
mennesker og i 1850-åra 73. Deretter stabiliserte antallet seg
på 40-50
per 10-år. Noe av denne nedgangen skyldes at Sørfjord
gikk fra. Det
betyr likevel at det var relativt færre som drukna etter 1850-60,
ettersom folketallet nå steig betraktelig. Forholda forbedra
seg
faktisk fra midten av 1800-tallet, og især etter 1900.
De fleste som drukna var naturligvis fiskere, d.v.s. voksne menn, og
gjennomsnittsalderen var bare 31,4 år. 8-10 % av dem som drukna
var
kvinner. Det betyr at av alle menn som døde i perioden, drukna
hver femte. I det utsatte 10-året 1841-50 drukna hver tredje
av alle
menn som døde. Disse tall gjelder altså prestegjeldet.
Mye tyder
på at forholda i Helgøy var klart verre enn Karlsøy,
noe som skyldes
meir utsatt beliggenhet og meir avhengighet av ferdsel på havet.
Hvilke virkninger ei enkelt ulykke kunne få, skal vi se i det
etterfølgende avsnitt.
På Mellavollen nord for Høystasletta på Reinøy
bodde Abel Larsen og
kona Elise Estensdatter, han fra Helgeland, hos visstnok av dølaslekt
fra Ullsnes. De hadde 6 ukonfirmerte barn, Elise var gravid i femte
måned, og de satt som mange andre i dårlige kår.
De eldste barna var da
alt flytta ut av heimen.
Dette var en av de mange familier som på en tragisk måte
blei utsatt
for ulykke på havet. Men her var det kona som drukna, ikke som
vanlig
mannen. Når vi drar fram nettopp denne ulykka, er det fordi vi
har en
svært god samtidig beskrivelse av ulykka, i en avisomtale av
kirkesanger
Jørgensøn, bare 1 1/2 uke etter hendelsen. Dessuten har
bygdetradisjonen i stor grad bevart minnet om ulykka.
Det var i mars 1881. Abel selv og naboen Eilert Johannesen på
Klokkervollen var nettopp reist på fiske i Finmark, og det begynte
å
bli smalhans i heimen. Det framgår at utrustninga til Finnmark
dels
hadde skjedd for Fattigvesenets regning, og Fattigvesenet skulle
dessuten understøtte familiene mens fedrene var borte. P.g.a.
dårlig
vær dro det ut før de heimeværende kom seg på
handel.
Den 17/3 satte så Elise og nabokona Jakobine avgårde til
Karlsøy,
for å få utkreditert mel. Men Helberg ville nødig
gi fra seg noe mel
uten sikkerhet, og de måtte da henvende seg til presten for med
hans
hjelp å få ut varene. Fra fattigvesenets protokoll kan
vi se at Helberg
denne dagen leverte ut 3 våg rugmel (55 kg) til Eilert Johannesens
kone for fattigvesenets regning, men det kan tenkes at det blei
levert ut meir varer på vanlig handelskreditt. Det dro imidlertid
ut
før de kom avgårde, for de måtte vente til Helberg
var ferdig med
middagskvilen sin. Det begynte derfor å mørkne da de endelig
kom
avgårde.
Et stykke fra land kom et vindkast, som nesten fylte båten med
sjø,
og kjeipen blei revet av. De måtte derfor vende tilbake til Karlsøy
for
å få reparert båten. Da været var stilna noe
av, la de på nytt avgårde,
for heime venta barna, i mattomme hus.
Midt i Karlsøysundet slo uværet til igjen, med snøtykke
fra sydvest.
Båten blei drevet avgårde av uværet, og stranda i
Molla, mellom Bogen og
Korsnes på Karlsøy. Den eine av kvinnene drukna her, den
andre, Elise,
omkom i land. Her blei ho funnet dagen etter, da folk dro ut for å
leite.
Heime på Mellavollen og Klokkervollen venta de to barneflokker
heile natta på sine mødre. Hos Jakobine var nå 5
barn, den yngste under
ett år, den eldste, Edvard, 16 år og knapt konfirmert.
Heller ikke her
var matsmulen i huset, og den yngste overlevde på en grøt
av en halv
kopp mel og ei halv flaske melk.
Den øyeblikkelige nød blei avhjulpet ved at sogneprest
Sæther sendte
ei av sine tjenestejenter til Mellavollen for å ta seg av hus
og fjøs
hos Abel. Jakobines 5 barn blei spredt, med 2 til naboen på Høtta,
mens
presten, lensmannen og Helberg tok en hver. Det blei også satt
igang
pengeinnsamling, og presten sørga for innkjøp av tøy
og sying av klær
til barna. Til Abel Larsens familie blei det utlevert 3 våg mel
fra
Helberg den 28/3 for Fattigkassens regning.
Vi skal ikke her følge familiene videre i detalj. Abel veit vi
utvandra til Amerika i 1892 med datra Kristense. Eilert finner vi i
1900 som strandsitter på Karlsøy.
Forøvrig kan vi nemne at i 1883 drukna også nabokona på
Høtta,
Martha Lorentsdatter, og hennes 9 år gamle sønn, på
heimtur fra
Nordeidet. På mindre enn 2 år var 3 av husmødrene
som bodde i den lille
bygda i 1875 omkommet på havet. Den fjerde, Mikkaline Nilsdatter,
var
blitt enke, og gifta seg oppatt i Dåfjord i 1880. Det blei dermed
full
utskifting av befolkninga. I 1900 finner vi bare nye familier i bygda.