17. Fra Nessekonge til handelsproletariat

Fra byhandel til lokalhandel
Fra krovert til Nessekonge
Den økonomiske virksomhet på handelsstedene
Kreditt og kapital
Handelsdistrikta
Bergensfarta gjenoppstår
Livet på handelsgården
Helgøykongen
Politiske sider ved Nessekongeveldet
Nessekongene , sett i ettertid
Bygdehandlere før 1900
Bygdehandlere 1900-1950
Et handelsproletariat veks fram
Fiskebruka etableres
Værtvang
Pomorhandelen på topp
Chr. Figenschou og russen
Russehandelen, sett i ettertid
 

Fra byhandel til lokalhandel

Det skjedde i perioden en generell frigivelse av handelen, og fra
1868 var det slutt med det gamle privilegiesystem. Fra 1870-80- åra
begynte det så smått å etablere seg nye lokale handelsmenn, men det var
især fra 1890-åra det kom noe særlig oppsving her. I første omgang var
det de gamle gjestgivere som høsta fordelen av utviklinga, ved at de
etterhvert overtok en stor del av den lokalhandelen som tidligere hadde
gått til Tromsøkjøpmennene. Overgang fra byhandel til lokalhandel, og
utviklinga av det såkalte Nessekongesystemet , er det som i første
rekke prega utviklinga i perioden. I neste omgang måtte nessekongene
dele handelen med en rekke nye, små bygdehandlere, de mista den
politiske makt de hadde erverva, og banker og kredittinstitusjoner
overtok det kredittmonopol Nessekongene hadde opparbeid.

Det tok likevel lang tid før Tromsøkjøpmennenes rolle var utspilt.
De var fullt virksomme i 1860-åra. I femåret 1866-70 heitte det at
halvparten av fisken og alle landmannsprodukt fortsatt gikk til Tromsø
by. Overgangen til lokalhandel var likevel klart merkbar, som vi kan
se av et privatbrev fra handelsmann Sivert Aas i Finnkrokan i 1867. Det
heitte her at mange folk de to siste år ganske har betalt seg ut i
byen , noe han satte i sammenheng med bedre økonomiske forhold.

Vi finner fortsatt en god del Karlsøykunder i Tromsø i 1880-90- åra.
Enkelte kunder foretrakk da også klart Tromsøkjøpmennene framfor de
lokale handelsmenn, fordi de meinte at samhandelen med kjøpmennene i
Tromsø var meir redelig og utbytterik. Noen fortsatte handelen med
Tromsø heilt inn i dette århundre, både med tørrfisk og slakt mot
nødvendighetsvarer. Enda ca 1910-15 rodde folk fra Lattervik til byen
på handel, og i 1922 seilte Nordskarfolket med åttring og råseil og
brakte 52 vekter tørrfisk og en okse til Killengreen.

I Ebeltofts restanseliste over utestående gjeld per 1/1 1883 finner
vi igjen 73 debitorer i Karlsøy og Helgøy, med ei skyld på ialt kr.
21.685,-. Kundene var stort sett konsentrert om de samme bygder som
firmaet hadde hatt før, men Lanes-Gamnes var nå blitt et hovedområde
istedet for Nord-Lenangen. Dette har trulig sammenheng med Helbergs
ekspansjon mot fastlandet.

Noe av gjelden i lista var ny, mens en god del bestod av gamle,
uerholdelige gjeldsposter. 12 av kundene stod således oppført i ei liste
over dubiøse , d.v.s. tvilsomme, debitorer. Noen av postene var
små, mens 19 skyldnere hadde en gjeld på over 500 kroner. Den største
gjeldsposten var på 1800 kroner, og hørte til i Nord-Lenangen.
Gjennomsnittet for samtlige skyldmenn var 296 kroner. Av de
Tromsøkjøpmenn som enda i 1890-åra hadde gjeldsfordringer og pant i
Karlsøy og Helgøy, var P. Hansen & Co, J.A. Killengreen & Søn, Chr.
Wadel, Ebeltoft, J. C. Dreyer og Aagaard, med opptil 7-800 kroner per
kunde. Etter århundreskiftet synes den direkte handel på Tromsø å ha
vært av liten betydning. Sommeren 1905 finner vi de siste utlyste
auksjoner, da Ebeltofts konkursbo auksjonerte 3 eiendommer i
Nord-Lenangen og hus og løsøre på Fugløy.

I perioden 1870-1910 er det vi får den største grad av egenhandel og
kapitaloppsamling som vi kjenner til hos oss. Slik sett kan vi si at
Nessekongene virkelig representerte et høgdepunkt i den lokale
handelsutviklinga. Ikke bare overtok de tre gamle gjestgivere
mesteparten av lokalhandelen, men de skaffa seg etterhvert nok kapital
til å mette det lokale kredittmarked med forbrukskreditt,
utrederkreditt og kapital til hus, båt og jord. I en viss grad skjedde
utviklinga av lokalhandelen ved heimkjøp av fordringer eller
gjeld som folk i Helgøy og Karlsøy hadde i Tromsø. I 1891 kjøpte
således Chr. Figenschou opp en gjeld som Hans H. Sørensen i Mikkelvik
hadde hos Killengreen. I 1906 overtok Chr. Figenschou fra P. Hansen i
Tromsø pantobligasjoner på Bøtnes og Mjønes. I 1874 betalte Helberg
saldoen på 48 spesiedaler på Henrik Andersen Sør-Lenangens konto hos
Ebeltoft. I begge tilfeller var forutsetninga tydeligvis å overta
samhandelen med kundene. I ikke liten grad overtok nå Nessekongene
det lokale jordegodset som kjøpmennene i Tromsø tidligere hadde eid,
tydeligvis for å sikre seg samhandel.

Bruk av kapital og kreditt til å sikre kontroll med fiskeomsetninga
og varehandelen forøvrig, var ikke noe nytt. Det nye var det lokale
monopol Nessekongene klarte å oppnå når det gjalt omsetning og
kreditt. Nytt var også den politiske rolle de kom til å spille i
lokalsamfunnet, som ordførere og i andre verv.

Alt i samtida blei begrepet Nessekonge knytt til disse
handelsmenn, og der var alt i 1890-åra tegn til opposisjon mot deres
maktposisjon. Den radikalisering av de politiske forhold som skjedde i
Karlsøy ca 1900, har da også vært tolka som en reaksjon mot
Nessekongenes dominerende stilling, økonomisk, sosialt og
politisk.

Fra ca 1890-1900 hadde Nessekongene tapt sitt
omsetningsmonopol, og ca 1910 var kredittmonopolet tapt. Den nye type
handelsmenn bygde i større grad på butikkhandel, med råfiskekjøp og
fiskeproduksjon meir lausrevet fra handelsdrifta. Etterhvert skilte de
to sider av virksomheta heilt lag. I stedet for handelskapital overtok
nå utenforstående kredittinstitusjoner, som sparebanker og statens
lånefond. Både sparebanklån og hypotekbanklån er kjent fra slutten av
1800-tallet.

De første hypotekbanklån blei gitt i 1882 til Ullsnes og Hessfjord.
Tromsø Sparebank har vi møtt i forrige periode. Ca 1890 møter vi
Trondenes Sparebank med lån i Karlsøy, ca 1897 også Skjervøy Sparebank,
og seinere Tromsøsund og Lyngen Sparebank. Det var særlig i tida
1900-1910 at denne kreditten blei meir alminnelig tilgjengelig. I 1910
ser vi at en mann på Kvalshausen frigjorde seg fra gjelden hos Helberg,
og dermed fra handelstvangen, ved å ta lån i Tromsø Sparebank. Man
kunne nå ta lån i bank til utrustning, i stedet for å være avhengig av
handelskreditt.

Det var især omlegginga til en havgående fiskeflåte og motoriseringa
i tida 1900-1910 som for alvor gjorde slutt på handelskreditten. Det nye
kredittbehov var av en størrelse som handelskapitalen ikke på noen
tenkelig måte kunne tilfredstille. Det blei nå åpna opp for den
statlige kapital som var tilgjengelig, samtidig som det kom bedre
tilgang på sparebankmidler. Denne kapitaltilgang var også viktig for
modernisering av boligmassen etter 1900. Forutsetninga for den statlige
kapital var kommunale garantier, og det var først gjennom den
lokalpolitiske omveltning 1900-1903 at statskapitalen blei gjort
tilgjengelig.

Sparebanklån kunne og nyttes til driftskreditt eller utredning i
fisket, noe som svekka fiskernes avhengighet av handelsmennene. Mye
tyder på at det gamle, patriarkalske utredersystem begynte å gå i
oppløsning alt i 1890-åra. I forbindelse med en ny og strammere
gjeldslov fra 1896 blei det i åra fram til 1900 en viss
kredittinnskrenkning til utrustning, slik at fiskerne hadde problem med
å finansiere drifta. Samtidig blei det kjørt hardt fra de lokale
handelsmenn, især Chr. Figenschou, for å sikre eldre fordringer. Dette
forrykka tillitsforholdet mellom fisker og utreder, blei det sagt.

Utviklinga av fiskeflåten gjorde i sin tid fiskerne mindre avhengig
av de lokale fiskekjøpere, ved at fangsten kunne omsettes der det gav
best fortjeneste.

Ei viktig forutsetning for det nye, desentraliserte handelssystem,
var utviklinga av det lokale transportnett, med dampskipsanløp, post og
telefon.

I denne periode får vi og tilløp til kooperative handelstiltak, som
var forsøk fra kundenes side på selv å beherske handelen. Seinere får
vi også forsøk på fiskerkontroll med fiskeproduksjon og fiskehandel.

Når vi kommer fram til 1930-40-åra, da det desentraliserte
handelssystem med bygdehandlere stod på topp, finner vi ca 30
handelsmenn i prestegjeldet. Dette var en enorm auke fra de 3 vi hadde i
1860.
 
 

Fra krovert til Nessekonge

Andre steder i landsdelen førte avviklinga av gjestgivermonopolet i
1868 til etableringer av mange nye handelssteder. Hos oss gikk det ikke
slik. Her var det de gamle gjestgivere på Karlsøy, Kvitnes og Helgøy som
voks i betydning fra 1870-åra, og inntok ei heilt dominerende stilling
i lokalhandelen ved århundreskiftet.

På Karlsøy overtok Adolf M. Helberg handelsstedet i 1867. Han kjøpte
stedet for 3600 spesiedaler, noe samtida vurderte som en høg pris, selv
om det fulgte med noe inventar og en eiendom på Vannstua (Kjeggelen).
Adolf Helberg var sønn av en bokbinder i Tromsø, og hadde vært
handelsbetjent på Hamnnes noen år. I 1902 overtok sønnen Carsten,
som omtrent samtidig etablerte en filial på Skorøy. Hit flytta han
forretninga i 1918, og dreiv til 1927, da han flytta til Afrika.

På Kvitnes kom skifte i eierforholdet i 1879, da gamle Hans
Figenschou døde, og sønnene Jeremias og Søren overtok sammen. Jeremias
døde i 1906, og deretter dreiv Søren stedet aleine til 1920. Den siste
forretningsmann på Kvitnes var nevøen Hans Figenschou fra Lyngseidet,
som avvikla stedet i 1929.

På Helgøy kjøpte Hans Figenschou handelsstedet i 1861 for 1100
spesiedaler, og overtok drifta året etter. Hans kom fra Hessfjord, der
fedrene hadde sittet som fiskerbønder etpar generasjoner. Oldefaren var
jekteskipper Peder Figenschou i Nord-Grunnfjord. Hans dreiv en
beskjeden handel til 1870, da sønnene Lars og Christian overtok firmaet
som Brødrene Figenschou. I 1881 overtok Christian aleine, og dreiv
handelsstedet fram til 1921. Da overtok sønnen Ivan, som dreiv til
1928.

Fra 1892 etablerte Chr. Figenschou filialer i Mikkelvik og Torsvåg,
og fra 1901 fiskebruk i Nord-Fugløy. Torsvåg blei ca 1910 overtatt av
sønnen Dmitri, og Nord-Fugløy av svigersønnen Bjarne Bottolfsen i 1923.
Mikkelvik blei nedlagt ca 1923.

Både på Karlsøy og Helgøy ser det ut til at det for en stor del var
personlige forhold som lå bak utviklinga. Både Chr. Figenschou og Adolf
Helberg var en ny type handelsmenn, meir innretta på ekspansjon og
moderne kapitalisme. Også på Kvitnes kom noe oppsving under de nye
ledere fra ca 1880, men her meir som ei videreføring av de gamle
patriarkalske forhold fra privilegietida.

Bak framvoksteren av disse handelsherrene eller Nessekongene
lå forøvrig endel forutsetninger, som virka sammen i tida 1870-1910, og
skapte det vi kan kalle den klassiske Nessekongeperiode . Dette
omfatta ikke bare de 3 store handelsmenn hos oss, men heile den nordlige
del av Troms fylke.

Utgangspunktet var den monopolsituasjon som var skapt gjennom
statens privilegiepolitikk. Selv om systemet var opphevd fra 1868,
førte det ikke til særlige endringer lokalt. Dette har sammenheng med
kredittforholda.

Det krevdes som før kapital til utrustning i fisket, til kjøp av
båt og hus. Med oppløsning av godseiersystemet fra 1845 aukte
kapitalbehovet dramatisk. Dette kapitalbehovet var det lenge bare
handelsmennene som kunne skaffe, og det blei gjort ved å koble kreditten
til omsetning. Lenge kom mesteparten av handelskapitalen fra
kjøpmennene i Tromsø, men fra 1870-80-åra ser det ut til at de lokale
handelsmenn begynte å bli istand til å tilfredsstille det lokale
kapitalbehovet. Dermed kunne de også overta den handelen som var knytt
til kreditten.

I dette bildet synes overgangen fra det gamle godssystem og til en
meir spekulasjonsbetont godsforvaltning å ha vært vesentlig. Det gjorde
de nye selveiere eller de nye leilendinger meir avhengig av
handelskapitalen, og knytta dem derved langt sterkere til
handelsmennene enn før. Kanskje kan vi si at oppløsninga av
godssystemet var ei av forutsetningene for utviklinga av
Nessekongene .

Det betydde at nye handelsmenn som forsøkte å etablere seg,
vanligvis uten noen særlig kapital i ryggen, ikke hadde mulighet for å
true Nessekongenes faktiske monopol på omsetning og kreditt.

Hva var det da som gjorde at de 3 gamle gjestgivere klarte å
utvikle kapital nok til å overta så mye av lokalhandelen fra Tromsø-
kjøpmennene?

Trulig var utbygginga av det lokale og det nasjonale transportnett
ei viktig forklaring. Fra 1865 kom det i stand godsruter mellom
Sør-Norge og Nord-Norge, og fra 1867 kom det lokale dampskipsselskap i
gang. Dermed var de lokale handelsmenn ikke lenger prisgitt kjøpmennene
i Tromsø for kjøp og salg. Fra ca 1880 blei direktehandelen på Bergen
gjenopptatt, etter å ha ligget nede i vel 60 år. Dette gav utvilsomt
aukt mulighet for fortjeneste. Dessuten var dette en heilårshandel.Det
gjorde at handelsmennene ikke lenger trengte å sitte med store
varelager, og de fikk avgårde fiskevarene straks de var produsert.

Det skjedde også ei utbygging av post og telegraf, som generelt gav
tilgang på bedre informasjon om markedssituasjonen i Bergen og utlandet
for tørrfisk, tran og rogn. Dette satte handelsmennene bedre istand til
gjøre forretninger.

Forøvrig har utviklinga av russehandelen hatt betydning, ved sia av
generelt oppsving i fisket og stigende folkemengde, med aukende
handelsvolum som følge.

Fortsatt blei det lokale fisket drevet med små båter og enkel
teknologi, som gav liten anledning til salg av fangsten borte. Det
skjedde dessuten overgang fra tørrfiskkjøp til kjøp av råfisk med
egenproduksjon på handelsstedene. Dette gav større muligheter for
fortjeneste, ved at inntektene av selve produksjonen tilfalt
handelsmennene. Råfisklaget gjorde samtidig fiskerne i heimesognet enda
meir avhengig av den lokale handelsmann.

Også utbygginga av det lokale selvstyret og de muligheter for
utøvelse av politisk makt dette innbydde til, må ha vært av betydning, i
alle fall indirekte. På annen måte kan det knapt forklares at Helberg og
Chr. Figenschou så lenge monopoliserte de viktigste lokalpolitiske
posisjoner i hver sin kommune, på samme måte som i Nord-Troms ellers.

Med aukt kapital kom muligheter for å bygge ut handelsanlegga,
bl.a. med store brygger eller pakkhus til fiskeproduksjonen,
tranbrenneri og tørrfiskhjeller. Det gav også muligheter for å etablere
filialer. Kapitalen kunne også settes inn i jord, noe som både gav
renteavkastning og større samhandel.

På mange måter kan vi betrakte Nessekongeveldet som et eget
økonomisk og sosialt system, der også mye av den politiske makt var
inkorporert, og der kommuneinstitusjonen var av underordna betydning.
Især var dette iøynefallende i Helgøy, med fullt geografisk sammenfall
mellom kommunen og Nessekongesystemet . Når da samme person satt
på toppen av begge system, måtte det være vanskelig å holde systema fra
hverandre. Både i Helgøy og Karlsøy satt handelsmennene også i andre
viktige posisjoner enn som ordførere. I Helgøy forskotterte Chr.
Figenschou private midler til kirka og prestestua, i Karlsøy stilte
Helberg private lån til rådighet for kommunen. I mangt kan vi si at det
kommunale fellesskap var innordna i Nessekongesystemet .
 
 

Den økonomiske virksomheta på handelsstedene

Alle 3 handelssteder var samtidig gårder, d.v.s. de dreiv jordbruk.
Det ser ut til at alle stedene dreiv svært bra. Både Kvitnes og Karlsøy
fikk således premier for sine februksprodukt fleire ganger på
utstillinger i Tromsø.

Både Kvitnes og Helgøy var storgårder etter lokale forhold. På
Kvitnes var hest, 12 storfe og 28 småfe. På Helgøy var 8-10 kyr, 30
sauer, 30-40 geiter og gris. Selv Helberg på Karlsøy, som var
leilending under Prestegården, hadde 4 kyr, 2 ungnaut og noe småfe,
foruten at han gjerne sommerfødde endel utpanta kyr. I 1892 oppgav han
8 kyr og sauer. Seinere heitte det at han hadde opptil 16 kyr på
sommerbeite.

Det skulle et stort tjenerhold til å drive slike gårder. På Kvitnes
var drifta også basert på husmenn, 6 i 1900 og seinere opptil 11.
Dessuten var det vanlig med dagleiere. Gårdsdrifta tok ikke bare
sikte på egne jordbruksprodukt til ei stor husholdning. Overskuddet
kunne brukes til utrustning av drenger og halvlotteskarer til fiske, og
det blei solgt en god del kjøtt, smør og ost fra alle tre stedene. Chr.
Figenschou hadde f.eks. ostekunder spredt utover heile landsdelen. Fra
noen av hans underbruk kom også utmarksprodukt som egg, dun, fjær,
fuglekjøtt og kobbe, herfra kom torv og rekved, og noen bruk blei
benytta til beite.

Handelen var primært basert på bygdas egen produksjon, og var
konsentrert om fiskevarer: tørrfisk, tran, og rogn. Dette blei for
endel etter gammel tradisjon levert som ferdige produkt av fiskerne
etter endt sesong, i løpet av vår og sommer. Etterhvert kom oppkjøp av
råfisk og lever til, med henging, salting og tranbrenning som en viktig
del av aktiviteten på handelsstedet. Fra å være et reint
omsetningsledd, blei handelsstedet nå i større grad ei
produksjonsbedrift, forløperen for de seinere fiskebruk . Dette
krevde større arbeidsinnsats, og førte til meir heilårsdrift, som igjen
førte til større behov for heilårs omsetning av produkta.

Generelt tok handelen sikte på å skaffe avsetning for alle slags
produkt fra det lokale næringsliv, og dette gikk langt utover
fiskeprodukta. I Chr. Figenschous protokoller finner vi således
tørrfisk og råfisk av alle slag, lever og tran av torsk og sei, rogn,
grakse og guano, sild, kvaltran og kvalspekk, tran og lever av
håkjerring, levende husdyr, kjøtt, huder, smør, ull, poteter,
kobbeskinn, oterskinn, ryper, dun, sjøfuglegg, reinskinn,
røyskattskinn, lamskinn, multegrøt, tyttebær, rekved, bark, sledemeier,
draghalser, kjeiper, soplimer, visper, ski. Skogsprodukta kom især fra
Skogsfjordvatn, ryper og februksprodukta helst fra Ringvassøy, og
havprodukta fra ytterøyene.

Handelsmennene tok også sikte på å dekke ethvert behov for
tilførsler av varer utenfra, alt fra kolonial, klær, stoffer, skotøy,
kjøkkentøy, tobakk og vin, til fiskeredskap, båter, brensel og
ferdiglafta hus.

Mye kan tyde på at handelsmennene hadde som bevisst mål å etablere
omsetningsmonopol, slik at det ikke skulle være noe tomrom innen
vareformidling som kunne lokke konkurrenter til. Kjøpmennene insisterte
dessuten vanligvis på et varebytte, der kjøp og salg var kobla sammen
til en operasjon. Derved fikk de fortjeneste både på det de
kjøpte og det de solgte til folk.

Som ledd i denne monopolpolitikken ser vi at både Helberg og Chr.
Figenschou overtok utestående fordringer som Tromsø-kjøpmennene hadde
ute i distriktet. Det skjedde både ved oppkjøp av handelsgjeld og
pantobliasjoner og kjøp av fast eiendom. Ifølge datra betydde dette at
han da også fikk handelen med dem .

Handelshusa måtte også fungere som bank, og yte de tjenester som
det har vært vanlig at bankvesenet har gjort i seinere tid. Det dreide
seg i første rekke om utredning eller driftskreditt i fisket, ofte
kombinert med en viss forbrukskreditt, og dernest om lån til
investering i fast eiendom som hus og jord, eller i produksjonsutstyr
som båter, sildnøter og seinøter.

Selv om sparebanken i Tromsø ytte noen lån lokalt hos oss, var det
handelsmennene som måtte sørge for meste kreditten. Mye kan tyde på at
handelsmennene også tilsikta et kredittmonopol, som ledd i
monopoliseringa av omsetningslivet, for å hindre nyetableringer av
handelsmenn. Vi ser dette klart når enkelte handelsmenn stadig ytte
drifts- og forbrukskreditt, til tross for små sjanser til å få gjelden
nedbetalt. Når Karlsøy kommune under Helbergs ledelse i 1893-95 nekta å
ta i bruk de nye statlige låneinstitusjoner til kjøp av hus og jord,
kan det trulig sees i et slikt perspektiv.

Men kredittgiving var også investering av kapital, og blei belasta
med renter. I Chr. Figenschous banksystem var 5 % rente på
utestående fordringer gjennomført i 1880-90-åra.

Bankytelsene ser vi ellers klart ved den rolle handelsmann Chr.
Figenshous bokholderi spilte i bygdas økonomi. Det var lite penger i
omløp, og en stor del av forretningstransaksjonene mellom folk måtte
foregå ved postering i hans bøker. Dette gjaldt f.eks. betaling innen
selve bygda av fordringer for offentlige skatter, forsorgsytelser,
legetjenester, arbeidsytelser etc, som ofte blei ordna ved interne
posteringer eller girering hos Chr. Figenschou. Ofte skjedde
lottoppgjør for fisket gjennom handelsmannen, i forbindelse med
leveranse til båtlaget og kjøp av tørrfisk, råfisk eller lever. Slik
clearering var lett å gjennomføre når de fleste voksne, også
hustruer, tjenere og voksne barn, hadde konto på Helgøy. I 1880-90-åra
finner vi således 400 kontoinnehavere i Helgøy sogn, i ei befolkning på
1100 innbyggere og med 155 hushold.

For Chr. Figenschou på Helgøy ser vi at det også blei drevet en
viss grossistvirksomhet, altså formidling av varer til andre kjøpmenn.
Dette har sammenheng med at han p.g.a. stor omsetning og konsentrerte
innkjøp kunne presse leverandørene til bedre betingelser enn andre
handelsmenn i området. Dette dreide seg bl.a. om varer som smør, mel,
tobakk og snøre. Mottakere var bl.a. Helberg på Karlsøy og Figenschou
på Kvitnes. Det hendte Chr. Firgnschou også formidla salg av tørrfisk
fra andre handelsmenn.

For samtlige handelsmenn, men især Chr. Figenschou, var
russehandelen en viktig del av forretningsdrifta. Også på dette feltet
dreiv Chr. Figenschou mellommannsvirksomhet. Denne handelen skal vi
omtale nærmere under omtalen av russehandelen.

Og det var ikke lite varer som gikk gjennom handelsmennenes
omsetning. Bare av smør omsatte Chr. Figenschou minst 10.000 kilo årlig.
I 1906 var fakturaverdien av hans importvarer, som kolonial, tobakk,
mel, salt, gryn, fiskeutstyr, brensel, manufaktur etc, kr. 48.228,-,
mens eksportverdien beløp seg til 40.071. Her er russehandelen og
handel med tørrsei til Trondheim holdt utenom. Helbergs omsetning blei
i 1892 oppgitt til kr. 26.195,- for import og kr. 10.720,- for eksport.
Eksporten bestod av 302 bunt tørrfisk og 102 tynner og fat tran,
hovedsakelig til Bergen, foruten litt sei til Gøteborg og tran til
Leith. Importvarene var kornvarer for 5.305 kroner, kull ved og salt
for 1.427, tauverk og snøre 1604, smør 1047, kolonial 3232, petroleum
450, såpe, maling og jernvarer 2392, lær 403, tobakk 1730, materialer
og hus 6081, manufaktur og oljeklær 1260, poteter 145, mineralvann 90,
never 424, sild 1044, båter 487 kroner. I 1899 oppgav Helberg en
eksport på 355 bunter tørrfisk og 91 tynner og fat tran. For Kvitnes
mangler vi heilt oppgaver.

Både Chr. Figenschou og Helberg dreiv dessuten fiskekjøp utenom
sitt eget distrikt. Chr. Figenschou starta fiskekjøp og
saltfiskproduksjon med jekta Gunhilda fra ca 1872 i samarbeid med
et Tromsøfirma, og fortsatte til i 1890-åra. Han dreiv også oppkjøp og
produksjon av tørrfisk og russefisk i Vesterålen. I samarbeid med en
jekteskipper fra Trøndelag forhandla han trelast mot tørrsei. Etter
1900 dreiv han fiskekjøp i Finnmark gjennom sønnen Dmitri.

Et karakteristisk trekk var også etablering av filialer for firmaene
på Karlsøy og Helgøy. I 1893 kjøpte Helberg fiskeværet Svellingan i ytre
Senja, og i 1902-03 etablerte han filial på Skorøy. Chr. Figenschou
etablerte i 1892 filialer i Mikkelvik og Torsvåg, og i 1901 danna han
sammen med en Tromsøkjøpmann Nordfuglø Interessentskab, som tok sikte
på å bygge ut stedet som fiskevær.

Filialene gav utvida mulighet for oppkjøp av råfisk for produksjon.
Mikkelvik gav dessuten moderfirmaet en breiere næringsbasis innen februk
og utmarksnæringer. Etablering av filialer var dessuten i en viss grad
et trekk for å bevare monopolsituasjonen. Filialene i Mikkelvik og
Torsvåg kom f.eks. som direkte svar på at konkurrenter hadde etablert
seg her.
 
 
 

Kreditt og kapital

Alle 3 handelssteder gjennomgikk en markert økonomisk vekst mot
slutten av 1800-tallet. Uttrykk for denne vekst kan vi bl.a. finne i
utestående fordringer, i den ligningsverdi som handelsstedene blei satt
i, og det handelsgods som utvikla seg.

Da Chr. Figenschou overtok som eneinnehaver på Helgøy 1/1 1881, var
handelsgjelden bare på kr. 2673,-. I 1886 var handelsgjelden allerede
aukt til 18.000,- kroner, og i 1890-92 var utestående fordringer på
40-45.000 kroner. Samtidig voks kundekretsen sterkt, fra et oppland som
bare omfatta sentrale deler av heimesognet, til å dekke store deler av
nabokommunene. Men det var heimekundene som hadde den største
gjeldsbelastninga. Til utenbygds kunder blei det ytt mindre med
kreditt. I 1892 hadde Helberg utestående gjeld på 80.000,- kroner, mens
Kvitnes i 1906 hadde handelsgjeld på 53.600,-.

Mye av fordringene blei stående som usikra handelsgjeld, men det
var også vanlig å sikre gjelden ved pantsetting av fast og laus
eiendom. Dette kunne igjen føre til tvangsinndrivelse eller auksjon,
når folk ikke klarte å nedbetale på gjelden. Eksistensgrunnlaget, i
form av hus og jord, båt og børnskap, husdyr og innbo, kunne da gå
tapt. Her fulgte de enkelte handelsmenn noe ulik praksis. Det var
Helgøy og Karlsøy som stod bak tvangsinndrivelse og tvangsauksjoner.
Chr. Figenschou lot gjerne de gamle eiere bli sittende på gården som
leilendinger, mens Helberg ofte kasta ut de gamle eiere, og tok nye
brukere inn. Han pleide ofte å føre de utpanta kyr til Karlsøy om
våren, og fikk da avkastninga av dem over sommeren.

Kvitnes synes i svært liten grad å ha benytta slike tiltak. Fra et
privatbrev i 1896 får vi inntrykk av at handelsmannen her hadde et
anna syn på kreditt enn de øvrige. Her blei det uttrykt tilfredshet
over at gjelden ikke hadde aukt i det siste, d.v.s. kreditt og
utestående fordringer blei ansett som ei belastning for firmaet.
 

Foruten det pant handelsmennene hadde i hus og jord, blei de også
eiere av adskillig jordegods. Dette var ei utvikling som hadde begynt
allerede da Tromsøkjøpmennene beherska kreditten, og den aukte meget
mot slutten av århundret, da både Helberg og Chr. Figenschou var
aktive som jordherrer. Unntaket var igjen Kvitnes, der det synes å ha
vært et fast prinsipp at firmaet ikke skulle slå til seg gårder, og
bare i liten grad sikre gjelden ved pant.

Som et eksempel på aktiviteten, kan vi nemne at på selve Karlsøya,
der Helberg hadde sitt sete, tinglyste han i tida 1887- 1913 7
skadesløsbrev med pant i hus, 1 pantebrev og 3 pantobligasjoner, og han
holdt 2 eksekusjoner med utlegg i hus. Her var da heller ingen
privateid jord å ta utlegg i. Av 32 tillyste auksjoner i Karlsøy i åra
1890-1902 stod Helberg bak 11. Fra avisene ser vi at Chr. Figenschou i
åra 1890-1906 sendte 8 eiendommer på tvangsauksjon, i 1901 sendte han
18 krav til inkasso, og i 1902 blei det forkynt 21 stevninger. Fra ei
kontraktbok 1894-1908 ser vi at det ved gjeldsstifting blei tatt pant i
adskillig løsøre og krettur, som 32 kyr, 6 okser, 77 småfe, 5 båter,
tørrfisk, fiskeredskap, møbler, innbo og bygninger.

Det var ikke alle som ønska å ta imot kreditt-tilbuda fra Helberg og
Chr. Figenschou, av frykt for ublid behandling i et økonomisk knipetak.
Noen tok heller utredning i Tromsø, der utrederne var ansett som mindre
pågående, eller de nøyde seg med den gamle skrøpelige stua eller den
gamle båten, heller enn å stifte ny gjeld. De aller fleste stod da også
i gjeld til en eller fleire handelsmenn, lokalt eller i Tromsø, noe som
framgår klart av pantebøkene for tida 1850-1920.

Også der lokale handelsmenn unnlot å gå inn som eiere av
eiendommene, kunne de stå bak og dirigere overdragelsen. I mange
tilfeller ser vi at Helberg ved eiendomssalg opptrådte med fullmakt på
vegne av den gamle eier. Hvordan et slikt salg kunne foregå, har vi
opplysninger om fra Reinsvoll i 1882. Etter krav fra Helberg blei et
bruk solgt av den forgjelda eier til sønnen. Heile kjøpesummen gikk da
til å dekke Helbergs krav og noen andre fordringer, slik at den gamle
eier satt uten ei krone, men fikk seg tillagt et kår. Heile
transaksjonen skjedde gjennom en skriftlig kontrakt mellom Helberg og
den gamle eier.

Den kapitaloppsamling som skjedde på handelsstedene, kan vi se
gjennom ligningstalla, som var klart stigende. Da Helberg kjøpte
handelsstedet i 1867, betalte han en sum tilsvarende kr. 14.400,-. I
1888 var formuen satt til 40.000,- kroner, i 1896 til 96.000,- og i
1902 til 120,000,-. Ved skiftet etter Helberg i 1902 var formuen satt
til 300.000,- kroner, uten at dette kan spesifiseres nærmere. Dette
betyr en årlig formuesauke på ca kr. 10.000,- fra etableringa i 1867,
da han tydeligvis var nokså uformuende.

Ei lignende utvikling ser vi også for Helgøy og Kvitnes. I 1891 var
Helgøy satt til 60.000,- og var enkelte år vurdert til 90.000,-. Kvitnes
var i 1888 satt i 35.000,- kroner, i 1900 til 100.000,- og i 1902 til
120.000,-.

Formuene var plasert i handelsetablissement og filialer, i
varebeholdning, jordegods og i fordringer. Ingen av de 3 hadde
pantegjeld på anlegga, og det ser ut til at annen gjeld også var liten.
De har derfor alle vært selvforsynt med kapital. Den eineste gjeld vi
veit om, er 10.000 kroner, som Chr. Figenschou oppgav å ha stifta i
1892, men gjelden var ikke sikra ved pant.

Også inntektene var stigende. I slutten av 1890-åra stod Helgøy på
topp, med 9-11.000,- kroner i inntekt, mens Karlsøy hadde 8- 9.000,- og
Kvitnes 6-7.000,- kroner. Det dreide seg i alle fall om betydelige
formuer og inntekter. I 1893 stod Chr. Figenschou for 25 % av all
formue i kommunen, og 15 % av all inntekt. I forhold til de øvrige
Nessekonger i Nord- Troms lå alle tre lokale handelsmenn hos oss
blant de beste. Det må likevel medgis at både Helberg og Chr.
Figenschou stundom klaga på ligningsansettelsen. I 1892 påstod Helberg
å ha tapt mye på mel, tran og fisk.

Mellom Chr. Figenschou og Helgøy kommune var det i 1890-åra
adskillige konflikter om skatteansettelsen, men uavhengige beregninger
jeg har foretatt over alle hans aktiva ca 1890, ender med en formue på
111.000,- kroner, altså endel over ligningsresultatet. Her er da
medregna handelsanlegga i Helgøy, Torsvåg og Mikkelvik, jordegods,
løsøre, varebeholdning, fordringer etc.

Den beste innsikt i formuesforholda har vi fra Kvitnes, fra et
arveoppgjør i 1906 etter Jeremias Figenschou. Her var ingen annen gjeld
enn en skattegjeld på 1.131,- og litt privatgjeld på 1.403, totalt kr.
2.885,-. Varebeholdninga var satt til 12.488,-, hus og anlegg til
25.000,-, mens branntaksten i 1892 var 28.700,-. Bankinnskudda var
heile 74.283,-, kontanter 1.210,-, aksjer 3.000,- og utestående hos
kjøpmenn i Bergen og Tromsø 39.821,-. Dette var penger som var regna
som heilt sikre, mens bondegjelden , d.v.s. handelsgjelden hos den
lokale kundekrets, blei nedskrevet med 85 %, fra 53.680,- til kr.
8.052,-. Aktiva blei dermed 163.860,- og fordeling på arvingene kr.
160.975,-. Meir bunnsolid kunne det knapt gå an å være!
 

Handelsdistrikta

To av Nessekongene satt i Karlsøy sogn, og delte området meir
eller mindre mellom seg. Figenschou på Kvitnes hadde sin kundebasis på
østre og nordre side av Vanna, og hadde dessuten en god del kunder fra
Arnøy i Skjervøy. Resten av Karlsøy var Helbergs domene, med særlig
dominans på Lenangslandet. Opprinnelig hadde Helberg også mange kunder
på Vestre Vanna, men disse forsvant seinere til Helgøy.

I Helgøy sogn var Chr. Figenschou lenge enehersker. Men han hadde
også mange faste kunder utenom Helgøy, især i Karlsøy, i Tromsøysund,
Skjervøy og Kvenangen. Dette var folk som leverte ferdig produsert
tørrfisk på Helgøy om sommeren, og fikk vinterforsyning av mel, kaffe,
sukker osv. med heim. Til og med fra Loppa i Finnmark kom etpar
tørrfiskkunder. En heil koloni faste kunder kom fra rvik på Arnøy.

Alle tre handelsmenn hadde også samhandel med utenbygds fiskere som
lå tilrors i kundedistriktet. Når Helberg etablerte filial på Skorøy,
og Chr. Figenschou etablerte filial i Torsvåg, var hensikten nettop å
utvide dette kundegrunnlaget. Ved Torsvåg
filial finner vi kunder fra Karlsøy, Ullsfjord, Tromsøysund, Balsfjord
og Malangen. Dette var for en stor del seifiskere, som ikke fikk del i
Chr. Figenschous utredning eller kredittgiving. Torsvåg filial var
derfor en sesonghandel, avgrensa til vår og sommer.

Med filialen i Mikkelvik, som derimot dreiv heilårsdrift, var det
også mulig å trekke til seg kunder vestfra, som ellers ville søke til
Tromsø. Her var og et stabilt næringsliv, med ei viss vekt på februks-
og utmarksprodukt. Endel slike varer blei levert fra Mikkelvik til
Helgøy og Torsvåg.

Chr. Figenschou hadde dessuten en betydelig handel med andre
handelsmenn i Nord-Troms, der lokale produkt fra kysten blei utveksla
mot innlandsprodukt. Fra Helgøy kom torsk, kveite, kjøtt og ost, i
bytte mot bark, kjerra, gjerdestaur, famneved, potet, agnsild og
trevarer, bl.a. fra Sørkjosen, Hamnnes og Lyngseidet. Endel av varene
fra Helgøy gikk videre til Skibotnmarkedet.

En del folk i vestre Helgøy og Langsund hadde fortsatt mye handel
med Tromsø, og tok utredning der. Fra den sørlige del av fastlandet kom
firmaet Gi'ver i Jøvik inn som konkurrent. Bl.a. blei det kjøpt endel
tørrfisk fra kunder i Karlsøy.

I takt med nedgangen i handelen etter 1900, skrumpa også
handelsdistrikta. Da Søren Figenschou på Kvitnes gav opp handelen i
1920, dekte kundedistriktet bare østre Vanna. Den gamle oppsamla
kundegjeld på 50.000,- blei da ettergitt i sin helhet. Da Ivan
Figenschou på Helgøy gikk konkurs i 1923, stod bare 5745,- kroner ute
som kreditt, og kundekretsen omfatta bare selve Helgøy med Dåfjord og
noen spredte kunder ellers. På dette tidspunkt hadde Carsten Helberg
gitt opp Karlsøy, og konsentrert seg om Skorøy og ytre Vanna.
 
 

Bergensfarta gjenoppstår

Fraktefarta til og fra handelsstedene foregikk lenge med små
fraktefartøy, som vi kan se av tollklareringene i Tromsø. Det blei
frakta mel, trelast og frivarer utover til Karlsøy og Kvitnes. I 1874
og 1885 gikk også laster med koll til Karlsøy. Tilbake gikk tørrfisk,
fra 1873 laster med råfisk og saltfisk, og fra 1882 også lever. I 1881
var et fartøy i Langsund etter tørrfisk, i 1883 var et dampskip i
Grunnfjord etter sild, og samme år blei det også henta saltfisk og
råfisk i Burøysund. Ett av fartøya var Gunhilda fra 1875, som
blei ført og eid av Chr. Figenschou. Den gikk enda i 1884.

Fra 1865 kom kystgodsrutene i gang, og omtrent samtidig (1867) kom
det lokale dampskipsselskap i drift. Det blei kamp om å få
anløpssteder, og her var de store handelsstedene først ute. Helberg
hadde forøvrig verv i styret, og kunne derigjennem være med å bestemme
ruteopplegga. Vi finner nå eksempler på at Helberg motarbeidde anløp av
steder der det satt mindre konkurrenter.

Gjennom kombinasjon av kystgodsruter og lokalbåtrutene blei det
mulighet for varetransport til og fra handelsbyene i Sør-Norge. Det kom
bedre postgang, og ved utløpet av århundret var det etablert poståpneri
på alle 3 større handelssteder.

Med kystgodsruta var de lokale handelsmenn ikke lenger prisgitt
merkedsbetingelsene i Tromsø, og det er tydelig at handel med sørnorske
import- og eksporthamner bydde seg fram som et meir fordelaktig
alternativ. Dette kan være ei viktig forklaring på at handelsstedene
hos oss blomstra opp fra ca 1880.

Utviklinga kan vi lese klart ut av forretningsarkivet til
Bergensfirmaet Herman von Tangens Sønner A/S. I 1877 kom den første
skipninga til von Tangen med dampskipet fra avskipere i Nord-Troms, og
så aukte det på de nærmeste åra. I 1882 finner vi de første skipninger
til Bergen fra Figenschou på Kvitnes og Chr. Figenschou på Helgøy. Med
dette hadde de fleste gamle handelshus i nordfylket, kanskje alle,
igjen etablert kontakt med landsdelens gamle eksportby Bergen. Dit gikk
tørrfisk, tran, rogn, og noe husdyrskinn.

Fra von Tangens firmaarkiv kan vi se at både Kvitnes og Helgøy
fortsatte sine skipninger framover mot århundreskiftet eller lenger,
tildels med store og regulære skipninger. I 1882 sendte således Kvitnes
7 vareparti, mens Helgøy i 1885 sendte 9 vareparti, og i 1886 11. I
1895 sendte Helgøy 12 skipninger til von Tangen, med 207 bunter
tørrfisk, 292 fat tran og noe skinn.

Vi fikk altså overgang fra stevnehandel eller sesonghandel til
heilårsdrift. Fordelen med dette var at varene kunne avskipes og selges
straks de var produsert, eventuelt legges opp i Bergen i påvente av
prisoppgang. Varer som skulle fraktes nordover, kunne tas inn heile
året. Det var derfor unødvendig med store varelager og rentetap.

Også andre Bergensfirmaer var inne i bildet, uten at vi har full
oversikt. Bl.a. kom Johan C. Martens & Co, Johan Thesen & Co og
Mowinckel & Co inn som alternative avtakere for Helgøyprodukta, med
Martens som den viktigste.

Selv om fleire av handelshusa i landsdelen hadde kreditt i Bergen,
var det et generelt trekk i tida at kjøpmennene ikke lenger var
avhengig av Bergenskapital til drifta. Ofte var kreditten sesongprega,
og blei oppgjort etterhvert som hovedskipningene ankom. Det blei også
vanlig at Bergenskjøpmenn, som Herman von Tangens Sønner A/S og J. C.
Martens & Co. skyldte penger til Nordlandsfirmaer, og altså dreiv med
nordnorsk kapital. Dette gav naturligvis de nordnorske handelshus et
langt bedre utgangspunkt i forhandlingene om priser etc.

For Chr. Figenschou på Helgøy ser vi at han i tida 1882-1900 enkelte
år ved årsoppgjøret skyldte von Tangen fra 300,- til 4.300,- kroner,
mens han andre år hadde tilgode beløp på opptil kr. 2.400,-. Kvitnes
synes for en stor del å ha hatt midler stående i Bergen, således hos
von Tangen opptil kr. 9.000,- i åttiåra. Og vi ser det i stor grad ved
arveoppgjøret i 1906.

Det er derfor ikke rart at tilbud om kreditt strømte inn. Som
Martens skreiv til Chr. Figenschou på Helgøy i 1910: Med hensyn til
penge, så vet du jo at alt hva du ønsker, kan du få hos oss .

Handelshusa stod altså friere i sin samhandel med kjøpmennene i
Bergen, og kunne skifte partnere hvis det lønte seg, noe vi ser at
f.eks Chr. Figenschou gjorde. Men enda i 1911 stod han i forbindelse
med von Tangen, etter 30 års samhandel. Vi ser og at Chr. Figenschou på
Helgøy i stor grad konsentrerte sine leveranser til få avtakere,
hovedsakelig Bergensfirmaer, som han da blei en viktig leverandør for.

I 1904 hadde han bare 9 avtakere ialt, hvorav de 3 største (von
Tangen, Martens og Thesen) tok 85 % av varene. I 1898 forhandla Martens
varer fra Helgøy for 24.925,- kroner. Dette førte til at Chr.
Figenschou kunne presse mottakerne maksimalt m.h.t. pris,
betalingsvilkår, vraking og sortering. Stundom gikk dette så langt at
det førte til brudd i forretningsforbindelsen.

Chr. Figenschou konsentrerte også sine innkjøp til et fåtall
firmaer, men spredninga blei her større, fordi det dreide seg om et mye
større vareutvalg. Han handla derfor også med firmaer i Tromsø,
Trondheim og Kristiania, foruten Bergen. I 1906 sørga de 6 største
leverandørene for 53 % av varene til Helgøy.

Vi ser at enkelte leverandører var meget ivrige etter å beholde
Chr. Figenschou som kunde, noe han utnytta i størst mulig grad til sin
fordel. Dette førte ofte til meget konfliktfylte forretningsforhold,
med krangel om priser, rabatter, betalingsvilkår, manko og
reklamasjoner.

Etterhvert som forsendelsene til Bergen kom i gang, og det blei
regulære og store skipninger, var dampskipsselskapa villige til å gjøre
ekstra anløp for å hente last. Det gjaldt både Kvitnes, Helgøy og
Torsvåg. Karlsøy hadde fra før meir regulære anløp av kystrutene.
 
 

Livet på handelsgården

Også andre inntektsbringende aktiviteter enn handel var knytt til
handelsstedene, enten direkte, eller indirekte, ved at det trakk folk og
kunder til stedet. F.eks. stod både Karlsøy og Helgøy for tinghold,
militærsesjoner og herredsstyremøter. Her var også kirkesteder, med det
sosiale liv som hørte med. Også dampskipsekspedisjon og post var knytt
til handelsstedene, og gjestgiveriet var av betydning.

Alle handelsherrene satsa endel på jaktutleie og turister. Det blei
drevet utleie av småviltjakt og reinsdyrjakt til rikfolk fra Sør-Norge
og utlandet. Blant gjestene kan nemnes keiser Wilhelm II som årvisst
besøkte Karlsøy, og i 1892 var gjest hos Chr. Figenschou på Helgøy
under villreinjakt på Andammen.

Og det var glans over handelsstedene, der de lå som sentrum i små
kongeriker, med stor og velstelt bebyggelse under grønne bakker. Her
avspeilte bebyggelsen den varierte næringsaktivitet som hørte til, med
bårstue for tjenerstaben, stabbur, skjåer og bryggerhus, smie, her var
fjøs, løer og staller til det store husdyrhold, og til handel og
fiskeforedling fantes butikk, store brygger, naust, fiskehjeller og
tranbrenneri. På Helgøy blei storbrygga bygd 1886- 87.

I sentrum stod det store, kvitmalte bolighuset i to etasjer. På
Helgøy var huset heile 26 m langt. Det var bygd i 1887, og utvida ca
1900. Her var standsmessig innbo og utstyr, med vakre møbler, malerier,
porselen og russesaker. Våningshuset på Karlsøy var bygd i 1877, og
erstatta et mindre hus fra ca 1855. I 1891 var arvesølvet på Kvitnes
verdsatt til 414 spesiedaler.

Våningshuset var ramma om en livsførsel som var orientert mot det
borgerlige dannelsesideal. Dette var en livsførsel som lå langt unna
almuens liv, med aviser og tidsskrifter, med selskapelighet og egne
spiseskikker. Barna blei opplært av guvernanter eller sendt på skole i
byene, tildels utlandet. I 1898 og 1899 søkte Chr. Figenschou etter
privatlærerinne til sine 3 barn, med opplæring bl.a. i tysk, engelsk og
musikk. Chr. Figenschou veit vi var medlem av frimurerlosjer i Tromsø
og Bergen, og han foretok ofte forretningsreier til Bergen og utlandet.
Kvitnesfamilien hadde eget bolighus eller kirkestue på Karlsøy for bruk
i kirkehelgene. Helberg var den eineste som hadde egen kirkestol i
nykirka på Karlsøy. Alt i alt kunne et handelssted ha opptil 20
bygninger, som på Kvitnes. Dette gav alle tre stedene preg av små
landsbyer, men var den fysiske ramma om ei enkel, men svært variert
bedrift. Til virksomheta svarte et stort og variert hushold, med
sjølvfolk og gjester, med tjenere og leiefolk til onnearbeid og
fiskearbeid. I 1875 hadde Helberg betjent, husjomfru, dreng og 3 piker.
På Helgøy bestod tjenerstaben på det meste av 2 hushjelper, barnepike,
guvernante, husjomfru, 2 betjenter, bryggeformann og 4-5
bryggearbeidere, foruten leiehjelp. I bårstua kunne da være 20-25
personer til bords, foruten at kundene også skulle trakteres. Her var
også plass for 6 kunder til overnatting.

Til gjestgiveriet måtte det sørges for finere traktering og
hotellstandard, f.eks. til tingadministrasjon og jaktselskap. Til daglig
var husholdet basert på selvforsyning, noe som krevde stor innsats i
form av baking, slakting, kjerning, ysting, og matlaging til den store
mengde arbeidsfolk.

Den mengde aktiviteter i handel og hushold stilte store krav til
ledelse og innsats fra handelsherre og hustru. Her var ikke rom for noe
dagdriverliv, heller ikke for barna. På Helgøy måtte datra være med i
fjøsstellet. Chr. Figenschou dreiv selv fiske i sin ungdom, på Lofoten,
etter håkjerring og på seinot. Ei tid var han også styrmann og
skipsfører. I folketellinga i 1875 er han oppført som fisker,
handelsmann, gårdbruker og skipper. De to innehavere på Kvitnes dreiv
heimefiske med drengene, og hadde i sin ungdom reist som sesongfiskere
på Lofoten og Finnmarka. Helberg hadde vært handelsbetjent på Hamnnes
før han kom til Karlsøy. Han beskrives forøvrig som den mest
aristokratiske av alle handelsherrene, og den som stod almuen
fjernest i holdninger og livsstil.
 

Helgøykongen

Av de tre Nessekonger i Karlsøy og Helgøy var utvilsomt Chr.
Figenschou på Helgøy den største. Han var ikke nødvendigvis størst i
form av omsetning, inntekt og formue, men han var den som hadde det
største området, og han var den som i størst grad dominerte sitt område.
De 19 første år fra 1881 dreiv han da også som eineste handelsmann i
heile sognet.

Og det var ei uhyre mangearta virksomhet han deltok i. Lite skjedde
tydeligvis som ikke Chr. Figenschou på en eller annen måte hadde en
finger med i, fra å sende inn oldsaker til Tromsø Museum, til å bygge
kirke. Han var stor lokal jordherre, innehadde tidvis de viktigste
politiske verv i kommunen, var valgmann i rikspolitikken, han var en
viktig arbeidsgiver, han styrte gjennom sitt handelsimperium omtrent
all økonomisk virksomhet i Helgøy, han var utreder og
kredittinstitusjon, grossist og handelspartner for russen, han var
turistvert, jordbruker og mye meir.

På mange måter var Chr. Figenschou nesten enerådende i kommunen, og
innehadde de fleste maktposisjoner, formelle som uformelle. Hans
prestisje var derfor enorm. Til dette bidro også hans patriarkalske og
høvdingaktige utseende og opptreden.

Det er ikke rart at allerede samtida oppfatta Chr. Figenschou som
hersker , og hans virksomhetsområde som et kongerike . Både i
samtida og ettertida blei utnamnet Helgøykongen et velkjent
begrep.

Det er heller ikke rart at Chr. Figenschou blei oppfatta med blanda
følelser av sambygdingene. I ettertid er han blitt gjenstand for en
omfattende legendedannelse, der Helgøyværingenes følelse av avmakt og
underlegenhet kommer klart tilsyne. At det virkelig var en aktiv
opposisjon i samtida mot hans virke, ser vi alt i 1890-åra. I 1894 og
1896 kom det fram offentlige beskyldninger om bruk av ulovlig vekt og
lodd i handelen. Denne motstand kom også fram i forholdet mellom
kommunen og Chr. Figenschou i Guttorm Rastes ordførertid (1892-93). Han
hadde da foreløpig mista ordførervervet, og kommunen ville skjerpe
beskatninga av hans virksomhet. Seinere blei det gjennom sogneprest
Eriksen kanalisert en rekke klagemål mot Chr. Figenschou for bedragersk
adferd, men dette var som ledd i Eriksens store politiske maktkamp, noe
vi skal behandle i et anna kapitel.
 
 

Politiske sider ved Nessekongeveldet

Den dominerende økonomiske rolle Nessekongene spilte, var
bare ei side av deres virksomhet. I takt med at de kommunale funksjoner
begynte å bli viktigere, blei handelsmennene også dominerende innafor
lokalpolitikken. Igjen utgjorde handelsmannen på Kvitnes et unntak i
forhold til Helberg og Chr. Figenschou.

I Karlsøy hadde Adolf Helberg 24 års funksjonstid som ordfører
(1874-98), mens Chr. Figenschou var ordfører i Helgøy i 9 år (1886- 92,
1899-1901). Han var dessuten med i herredsstyret i Karlsøy fra 1872 til
adskillelsen i 1886, og var med i formannskapet i Helgøy 1893-98
(bortsett fra 1895-96). De to satt også i andre sentrale
politiske verv. Helberg var forlikskommisær i 21 år, formann i
fattigkommisjonen i 23 år, overformynder i en årrekke og
kommunekasserer ei tid. Chr. Figenschou var bl.a. forlikskommisær og
formann i skolestyret. Begge var dessuten aktivt med ved Stortingsvalga
som valgmenn for høyre.

Den lokalpolitiske og økonomiske dominans Nesskongene hadde,
blei klart observert av samtida, og gjort til et viktig argument i den
politiske propaganda i tida rundt århundreskiftet. I 1898 blei Helberg
fratatt all kommunalpolitisk makt, og i 1901 blei Chr. Figenschou
avsatt som ordfører. Begge handelsmenn blei også blant de argeste
motstandere, etterhvert som sogneprest Eriksen begynte å stille
spørsmål ved de lokale samfunnsforhold. Dette skal vi behandle meir
inngående i kapitlet om fiskerbondesosialismen.
 
 

Nessekongene , sett i ettertid

Vurdert i ettertid kan man si at Nessekongene , med sin
konsentrasjon av makt , representerte et usympatisk system. Det
var i alle fall et autoritært og undertrykkende system, som innbydde
til maktbruk og politisk dominans. Vi kan da også se tilløp til
opposisjon til systemet allerede i samtida. Men eksemplet Kvitnes
viser oss også at det var rom for store individuelle forskjeller,
avhengig av innehavernes kvaliteter og menneskesyn.

Vurderer vi Nessekongesystemet funksjonelt, altså etter sin
hensiktsmessighet, kan vi si at Nessekongene var ei tidsbestemt
løsning av kapitalbehovet i landsdelen. Systemet fikk lokalsamfunnet til
å virke, og gav rom for vokster både i næringsliv og folketall. Så
lenge ingen statskapital var tilgjengelig, var det bare mulig å skaffe
kapital gjennom overskuddet fra produksjon og handel. Kapitalen blei da
skapt ved at Nessekongene beslagla et overskudd av næringene, som
var større enn driftskostnadene i handelen. På en måte kan vi se dette
som en form for kollektiv trangssparing. Noe av dette overskuddet blei
forbrukt til en standsmessig livsførsel på handelsstedet, noe blei
stående som reservekapital i handelsanlegget, og resten blei fordelt
til produsentene gjennom kreditt som blei gitt til investeringer,
utredning og forbruk. Ofte måtte en god del av dette avskrives som
tapt kapital. Gjennom skattene blei også en del av overskuddet
tilbakeført til lokalsamfunnet, og fordelt til kundene. Det samme
gjelder veldedighet og gaver til samfunnet lokalt, som når A. M.
Helberg gav jord til Steinvoll skole, og arvingene hans gav sølv
lysestaker til Karlsøy kirke. På Kvitnes, blei hver jul delt ut et
kuslakt og 2 vever undertøy til fattige i kundekretsen. Da det gamle
firmaet blei oppløyst ca 1920, blei all utestående gjeld sletta.

Nessekongene var altså et nødvendig onde i et
kapitalfattig samfunn, som Nord-Norge alltid har vært. Før
Nessekongenes tid satt kreditten for en stor del i Bergen,
etterfulgt av en periode i Tromsø by. Nå kom den altså nærmere
produsentene, og det betydde trulig endel fordeler. Handelsstedene blei
bedre utbygd, og fungerte i mangt som kulturbærende små sentra. De
betydde også større lokal selvstendighet og selvforsynthet i handelen
enn noen gang før eller sia.

Blei så kapitalen lettere tilgjengelig for produsentene, fiskerne og
folk flest, når den var disponibel på Helgøy, Karlsøy og Kvitnes, enn
når den satt i Tromsø eller Bergen?

Det er antakelig ikke mulig å svare på er slikt spørsmål. Ett
inntrykk er det imidlertid at tilgangen på kapital, d.v.s. kreditt, fra
Tromsø og kanskje især fra Bergen, var avhengig av den produksjon og
samhandel den enkelte fisker kunne tilby. De uproduktive eller
lågtytende i samfunnet var utelukka fra den kapitalen. Det kan virke som
det var lettere for fattige og ubemidla å få kreditt fra de store
handelsmenn i sognet, selv om dette ikke alltid var begrunna økonomisk.
Det kan med andre ord ha vært tale om en viss sosialhjelp eller
fordeling av midler gjennom handelssystemet, noe det synes å ha vært
eksempler på både fra Helgøy og især Kvitnes. På Karlsøy synes
fordelinga av kreditt å ha vært meir forretningsmessig begrunna. Her
forteller tradisjonen at Helberg opererte med et gradert kredittsystem
på 3 klasser, der hver kunde i protokollene var gitt en, to eller tre
stjerner .

Med tilgang på statskapital og sparebankmidler etter 1900 blei
Nessekongene overflødige, og blei hurtig borte. De representerte
da også et patriarkalsk og udemokratisk samfunnssyn, som tida ikke
lenger ville akseptere.
 
 

Bygdehandlere før 1900

Fra 1857 var det åpna adgang til å opprette nye handelssteder 1 1/2
mil vekk fra sjøen. Dette kunne ikke få store følger hos oss. Det blei
likevel gjort etpar forsøk.

I 1860 søkte Isak Hansen fra Hadsel om handelsbevilling på Hansnes,
og amtstinget anbefalte dispensasjon fra kravet om 1 1/2 mil fra sjøen.
Vi mangler opplysninger om hvordan det gikk med handelen. Isak er nemnt
som handlende på Hansnes i 1861, men han kom egentlig dit for å
gifte seg, og blei iallefall hurtig borte.

I 1863 etablerte så trønderen Olaus Tiller seg som handelsmann på
Hansnes, og dette blei en varig etablering. I 1887 overtok Thomas Hoel
fra Sunnmøre både gården og handelen, og dreiv til 1927, da han blei
etterfulgt av sønnen.

I 1864 forsøkte Johan Johannesen fra Skipsfjord å etablere en
handel i Torsvåg. Han er nemnt som handelsmann året etter, men ellers
veit vi ikke hvordan det gikk med tiltaket. I 1868 heitte det at
landhandelen her var oppsagt.

I 1866 kom så loven som gjorde handelen fri (fra 1868), men det ser
ut til at det gikk tregt med nyetableringer hos oss. Dette har
utvilsomt sammenheng med at all handel var avhengig av kreditt, og det
var få av de nye handelsfolk som stilte med særlig kapital. Det var de
gamle gjestgivere som i første omgang fikk glede av nyordninga.

De øvrige handelsmenn som kom i gang eller forsøkte seg før 1900,
var knytt til Futnes, Ullsnes, Skattøra, Stakkvik, Burøysund,
Mikkelvik, Torsvåg, Sør-Lenangen, Spenna og Helgøy, stundom fleire på
samme sted.

I 1870 forsøkte en handelsmann seg på Futnes i Nord-Lenangen, men
kom tydeligvis ikke riktig i gang. Samme året eller året før etablerte
Knud Knudsen (Esten Knudsen) seg på Ullsnes. I 1887 var firmaet konkurs,
men blei videreført fra 1890 av Peder F. Richardsen.

På Skattøra kom handel i gang i 1878 av P. L. Vigdahl fra Trondheim,
men han gikk konkurs etter ett år eller 2, og det var tydeligvis ingen
som ville fortsette. Vigdahl hadde tidligere vært handelsbetjent hos
Helberg, og det er mulig det egentlig var Helberg som stod bak
tiltaket. Han eide i hvertfall butikkbygninga på Skattøra.

Stakkvik var det neste stedet som fikk handel. I 1884 begynte Ditlef
Olsen handel på Bjørnnes og i 1895 klokkersønnen Charles Jørgensen, som
begge holdt ut til like etter århundreskiftet. I 1892 er Laurits
Josefsen nemnt med handel her.

I Burøysund etablerte Tromsøfirmaet J. C. Dreyer & Søn en
sommerhandel som filial, basert på sommerfiskere og russehandel. Dette
blei ei varig etablering. Det er uklart når handelen her begynte, men
det ser ut til at det skjedde ca 1878, selv om det først blei betalt
handelsskatt fra 1887. Det kan se ut til at Burøysund nå bydde seg fram
som et fordelaktig sted, for Dreyer investerte tydeligvis en god del
kapital her. De øvrige handelsmenn som vi finner nemnt her: Jens Jensen
1888-95, Birger Gi'ver 1896, G. H. Ulich 1897-1900 og L. M. Johnsen
fra 1899, var tydeligvis bestyrere hos Dreyer eller dreiv
kommisjonshandel for Dreyer.

De siste etableringer i Karlsøy sogn skjedde i Sør-Lenangen, der
lærer Anton Haugjord begynte en handel i 1895, og på Spennna, med Gaare
& Co fra 1899. Dermed var det i 1900 9 eller 10 handelsmenn i Karlsøy,
når vi teller med de gamle gjestgivere på Kvitnes og Karlsøy.

I Helgøy sogn var Figenschou på kirkestedet den eineste handel
heilt til 1890. Da kom 2 konkurrenter: Anton Nilsen i Mikkelvik og
Johan Figenschou i Torsvåg. Chr. Figenschou svarte med å opprette
filialer begge steder i 1892, og dermed var det blitt 5 forretninger. I
1899 etablerte Waldemar Figenschou fra Helgøy og Petter Gi'ver fra
Jøvik ei felles forretning på Helgøy og Torsvåg, slik at tallet blei 7
for heile sognet, og 16-17 i prestegjeldet. De fleste var små og
ubetydelig, og fleire av forretningene blei borte like etter 1900. Men
utviklinga mot stadig fleire små bygdehandlere skulle fortsette.
 
 

Bygdehandlere 1900-1950

For å prøve å holde oversikt når det gjelder utviklinga av
lokalhandelen, skal vi her ta hver bygd for seg. Vi starter da vest i
Helgøy. Det har vært litt problem med å skaffe nok opplysninger, og det
er trulig at enkelte årstall bare treffer sånn omtrentlig.

Mikkelvik

Anton Nilsens handel blei fra 1918 videreført av sønnen Peder
Nilsen. I 1955 overtok ge Andreassen, men forretninga blei lagt ned
allerede året etter.

Chr. Figenschous forretning (H. Figenschou) blei først drevet som
kommisjonsforretning av Hans H. Sørensen, sia av bestyrere. Den blei
nedlagt ca 1923.

Litt før 1912 dreiv også Ulrik Hansen ei lita forretning her.

Skogsfjord

Her starta Sivert Raste handel, visstnok ca 1922, seinere videreført
av firmaet Torsteinsen & Raste A/S. I 1949 overtok Eilif Pedersen
(Skogsfjord Handel). Ca 1926-27 nemnes Hilmar Raste med handel ved
Skogsfjordvatn.

Bromnes

I 1927 etablerte Annathon Pedersen handel, seinere videreført av
datra Berthe Antonsen.

Hersøy

I tida omkring 1900-1910 nemnes en liten handel her med fiskebruk,
drevet av Peder L. Henriksen, som seinere var lærer i Sørskar.

Holmesletta

Her kom handel i gang ca 1920 av Ulrik Hansen, videreført fra ca
1940 av Hans A. Hansen.

Dåfjord

Ca 1926 kom Halvdan Olsens handel, fra 1934 Dåfjord Handel A/S.

Nord-Grunnfjord

Ca 1920 nemnes Alfred Johansen med handel. I tida 1920-1928 dreiv
Sigvart Bårdsen fra Stakkenes en liten handel på Langnes. Deretter var
det ikke handel i fjorden før 1946-64 (Harald Johansen)

Helgøy

Chr. Figenschous handel blei fra 1921 videreført av sønnen Iwan og
endelig nedlagt 1928.

I 1908 starta Anton Figenschou forretning, etterfulgt etter siste
krig av sønnen Arild.

Waldemar Figenchous forretning blei avvikla i 1902.

Kammen

Her blei en mindre handel drevet etter krigen av Lillemor og Jakob
Hansen.

Hamre

I Kollvika åpna Othelius Klingenberg handel i 1927, etter å ha
bestyrt et lokalt innkjøpslag fra tidlig i 1920-åra.

Vannereid

I 1945 dreiv Astrid Hansen handel, fra 1948 Jenberg Mikalsen.

Torsvåg

Chr. Figenschous filial blei fra ca 1910 overtatt av sønnen Dmitri
Figenschow, fra 1943 av Dmitris sønn Kristian Fredrik. I 1960 blei
stedet overtatt av Tromsø fryseri og kjøleanlegg.

I 1945-46 dreiv Torsvåg fiskersamvirkelag fiskebruket, mens et eget
samvirkelag dreiv butikk fra 1945 til ca 1952.

Johan Figenschous handel blei ca 1917 overtatt av svigersønnen
Harald M. Solberg, som dreiv til ca 1932.

Ca 1931-33 nemnes Bergstad fiskeforretning, og ved midten av
1920-åra nemnes Walderhaugs fiskebruk i Jørnhollet.

Waldemar Figenschous filial her blei nedlagt i 1902.

Burøysund

Firma J. C. Dreyer blei etterhvert heilårsforretning, leda av
sønnen Wilhelm Dreyer, som bosatte seg her. Fra 1908 leda enka Agnes
Dreyer forretninga, fra ca 1917-18 under namnet A. Dreyers
Efterfølgere (Agnes og Paul Figenschou). Den blei seinere overtatt av
Max Fløystad. Under et avbrudd 1923-24 eide Peder Skatvik handelen.

I 1900-02 nemnes landhandler Lars Johnsen, i 1913-14 oppført som
bestyrer. Ca 1909-10 nemnes Ole Chr. Olsen som selvstendig handelsmann
her.

Skorøy

Ca 1903-04 starta Carsten Helberg fra Karlsøy filial her (Skorøy
Handel). I 1918 flytta han hovedforretninga hit, og dreiv stedet til
1927. I tida 1927-46 dreiv Georg Hansen handelsstedet, i 1946
etterfulgt av Skorøy Samvirkelag og Skorøy Produksjonslag. I 1962
overtok Hermann Pettersen, som flytta forretninga til Kristoffervalen
ca 1974 etter brann i 1965.

Valen

1935-36 starta Johannes Vaker handel her, men den blei nedlagt
etter kort tid. I 1947 begynte Bjarne Sandvik handel i Såta, seinere i
Valen.

Nord-Fugløy

I 1900 begynte Nord-Fuglø Interessentselskap å bygge fiskebruk og
handel i Gamvik. Bak tiltaket stod Chr. Figenschou på Helgøy og Fritz
Dreyer i Tromsø, og stedet blei bestyrt av faktorer . De bygde
også ut i Laukvik. I 1923 overtok Bjarne Bottolfsen selskapet, og dreiv
handel til i 1930-åra. 1939 var visstnok siste år det blei kjøpt fisk
her.

Spenna

Håkon Gaares handel fortsatte til ca 1909, da han bosatte seg på
Skorøy. Fra ca 1911 dreiv Karl Hall fiskebruk her, fra 1914 Karl Halls
Efterfølgere og Johan Figenschou. Fra 1914 dreiv Tromsøfirmaet Hans
Jensen, Spenna Handel. I 1926 blei bruket solgt til Hanna Bakkland i
Tromsø, og i 1934 solgt til riving. I tida 1937-43 hadde Karnot
Andersen fiskebruk på Spenna.
 
 

Kvitnes

I 1920 oppgav Søren Figenschou handelsstedet, som nå blei fortsatt
av nevøen Hans Figenschou til 1929. Da blei handelen avvikla.

Vannvåg

I 1917 begynte Ottar Jakobsen handel, men døde året etter. Fra 1922
dreiv Oskar Solberg handel. Fra ca 1938 til 1945 blei handel drevet av
Ragnar Hansen, deretter av Håkon M. Holst.

Lanesøra

Her strarta Torger Sørensen handel ca 1937, fra 1946 etterfulgt av
Henry Solberg.

Karlsøy

I 1902 overtok Adolf Helbergs sønn Carsten handelsstedet og
fortsatte drifta til 1918. Da avvikla han handelen, tok våningshuset
med, og flytta til filialen på Skorøy. Brygga solgte han til Karlsøy
Provianteringsråd.

I 1909 kom Karlsøy handelsforening i gang som konkurrent til
Helberg, utgått av folk i Alfred Eriksens bevegelse. I 1920 overtok den
siste bestyrer, Oskar Ingebrigtsen, og fortsatte til 1951, tildels
under firmanamn A. K. Ingebrigtsen. Fra 1951 overtok Oskar Kaspersen.

I 1920 starta Reidar Jørgensøn butikk i Været, med fiskebruk på
Korsnes fra 1935. Han hadde bestyrt handelsforeninga 1910-18.
Jørgensøns forretning blei nedlagt ca 1940.

Hansnes

Thomas Thoresen Hoel fortsatte handelen til 1927, da sønnen Bjarne
overtok. I 1938 overtok svigersønnen Birger Aspenes.

I 1906 kom ei ny forretning i gang, drevet av Nils Abrahamsen, fra
1936 videreført av Ragnvald og Agnete Abrahamsen.

Lanes/Gamnes

I tida 1901 til ca 1920 dreiv Petter H. Figenschou handel på
Nord-Lanes.

I tida 1920-1945 dreiv Edvard Eilertsen handel på Askjellelva, den
siste tida videreført av Sverre Danielsen.

I 1945-46 etablerte firmaet Zahl-Lillebye forretning på Gamnesøra.

Stakkvik

Ditlef Olsen og Charles Jørgensen avvikla handelen like etter 1904,
og det blei da opphold her til 1938. Da etablerte Kåre Hansen
forretning.

Et kooperativt fiskekjøp, Langsund Produksjonslag, kom i drift i
1946.

Nordeidet I tida 1904-21 er firma Br. Schjølberg nemnt her, i
1922-23 Elmkvist Schjølberg, og noe seinere Pedersen og Schjølberg, mens
den egentlige driver heile tida var Elmkvist, som virka inn i 30-åra.

I 1939/40 starta lærer Alv Gaasland forretning.

Nord-Lenangen

Nils Engeness var første handelsmann her, nemnt fra 1909. Denne
forretninga drives nå av 3. generasjon.

I 1938 begynte Mathias Jacobsen handel. Den opphørte ved hans død
etter krigen. Begge disse forretninger lå på vestre side av vågen. På
østre side kom ca 1950 Alfred Johansen.

Sør-Lenangen

Anton Haugjords handel på Lenangsøra blei 1901 overtatt av Nils O.
J. Dahl fra Russelv. Denne forretninga gikk inn ca 1908.

Fra 1931-34 kom Håkon Olsen, fortsatt fra 1935 av Bendix Olsen.

På den østre side av vågen kom Kristoffer Hansen i 1905. Denne
handelen fortsatte til ca 1970.

Jegervatn

Ca 1920 blei det gjort fleire forsøk på å drive handel, således av
Kristoffersen fra Tromsø, Olsen fra Balsfjord og Hans Olsen fra Lyngen.
Ca 1923-25 dreiv Esten Brynildsen handel. Den blei innstilt da han
drukna.

Ny handel blei åpna 1938-39 av Arthur Rydningen, seinere overtatt av
søstra Laila Rydningen.

Ullsnes

Peder Richardsens handel blei avvikla ca 1920 eller litt før.
 
 

Et handelsproletariat veks fram

Utviklinga i tida fra ca 1890 til 1940-50 gikk i retning av ei
enorm desentralisering av handelen. Det kom en butikk overalt der det
var befolkningsmessig grunnlag for det, og stundom 2. To forretninger
var det f.eks. tidvis på Karlsøy, Hansnes, Helgøy, Mikkelvik, Torsvåg
og Nord-Lenangen. I takt med samfunnsutviklinga blei endel forretninger
lagt ned, som Kvitnes, Spenna og Fugløy. I 1945 var her minst 24
omsetningsskattepliktige forretninger. Noen fleire skulle komme etter
siste krig, som Nord-Grunnfjord, Dåfjord, Laukvikvær, Valen. Utviklinga
etter 1950 vil ellers bli behandla under periode XIII.

Det var da også svær forskjell mellom de gamle Nessekonger og
de nye bygdehandlere. Ofte var det lokale folk som stod bak de nye
forretninger, vanligvis med liten kapital og gjerne med spartanske
anlegg. Noen, som Sør-Lenangen, Hamre og Stakkvik, måtte starte handel
uten dampskipsanløp, slik at varene måtte fraktes i småbåt fra nærmeste
anløp.

Noen starta uhyre beskjedent, med litt krambusalg i ei bu eller en
skjå. Enkelte hadde vært omvandrende kramkarer før de slo seg ned, som
Thomas Hoel, Anton Nilsen og Nils Abrahamsen. Den sist nemnte dreiv
gatehandel på Karlsøy i storhelgene. Når vi ser denne utviklinga under
ett, kan vi godt tale om ei virkelig proletarisering av handelslivet.
En god del av bygdehandlerne gikk forøvrig konkurs i 1920-30-åra, og
måtte rekonstruere forretningene, tildels som aksjeselskap.

De fleste nøyde seg med bygda som kundegrunnlag, og anlegga bestod
gjerne av en butikk og ei lita brygge eller et naust. Det var små
muligheter til kredittgiving utover en viss forbrukskreditt. Et par av
de største, som Dmitri Figenschow i Torsvåg og A. K. Ingebrigtsen på
Karlsøy, kunne og gi kreditt til utrustning og stille noe kapital til
skøytekjøp og lignende i form av lån og kausjon. Begge hadde også et
kundegrunnlag som gikk langt utover egen bygd.

En del av bygdehandlerne nøyde seg med bare butikkhandel, d.v.s.
omsetning av forbruksvarer som kolonial, husholdningssaker, klær,
skotøy og fiskeredskap. Andre dreiv dessuten oppkjøp av tørrfisk og
kjøp av råfisk for produksjon på handelsstedet. Noen kjøpte bare ferdig
tørrfisk, noen kjøpte råfisk fra småbåtfiskerne på stedet vår og høst,
mens andre dreiv råfiskkjøp fra skøyter og tilreisende fiskere i større
omfang.

Stort sett var nå kapital til hus, jord og båt lausrevet fra
handelskreditten, og basert på sparebanker og statlig kreditt. Noen av
handelsmennene gav fortsatt kreditt til utredning, og de fleste måtte
gi noe forbrukskreditt, især under krisa i 1920-30-åra. På Karlsøy
regna handelsmannen med at 1/4 av handelen var kredittsalg ca 1920.
Koblinga av handel og kreditt var derfor enda en realitet for mange.

Selv med mange handelssteder, levde omførselshandelen videre i en
viss grad. Ca 1900 fantes skreppekarer på Jegervatn, Kammen og
Dåfjord, og slike var i sving i mange bygder i 1930-40-åra. Nils
Abrahamsen på Hansnes starta med omførselshandel i 1903.
Gullmamma i Tromsø reiste til fiskeværa Torsvåg og Burøysund med
sine brosjer. I 1952 hører vi om en skreppehandler som reiste i
Nord-Lenangen med ei 60 kilos bør. En av de aller siste var Sofus
Larsen i Sør-Lenangen, som lenge var årviss i enkelte bygder med sine
knappenåler, bånd, knapper, kammer og andre små nytteting. Også Nikolai
Olsen fra Tromsø nemnes som en velkjent kramkar hos oss.

Vi kan her også nemne endel små innkjøpslag for fiskere, som var i
virksomhet fra 1916 og inn i 1920-åra. De kjøpte inn og fordelte endel
av de mest vanlige kolonialvarer, som margarin, tobakk, sukker, sirup,
salt, smør, mel, gryn, kaffe. Slike foreninger kjenner vi fra
Lenangsøyra, Reinsvoll, Hamre, Mellajorda og Skipsfjord. I hvertfall
delvis var disse innkjøpslag knytt til de tidlige
fiskerorganisasjonene.
 

Fiskebruka etableres

På noen av stedene kan vi nå finne ei spesialisering av
produksjonsanlegga i retning av egne fiskebruk , med kai,
tranbrenneri, sløyeskur, pakkhus, ishus, rorbuer etc. Dette gjaldt
særlig de handelsmenn som dreiv i det ytre området, som Fugløy, Spenna,
Kvitnes, Skorøy, Burøysund, Torsvåg og Karlsøy. Her blei det drevet
råfiskekjøp store deler av året for henging, salting og ising, bl.a.
med eksport for øye. Også guano, rogn og tran blei produsert. I Torsvåg
var eget bakeri, beregna på fiskerne. På Spenna var brygge, brenneri, 2
rorbuer og månedskarstua. På slike steder kunne fiskekjøpet være den
viktigste delen av handelen. På steder som Toftefjord og Laukvikvær var
det liten eller ingen butikkhandel. Andre steder dekte butikkhandelen i
første rekke fiskernes varebehov. Litt råfiskkjøp om høsten og vinteren
blei også drevet på mindre steder som Holmesletta, Hamre, Vannvåg,
Skogsfjord og Helgøy.

Vi ser også tilløp til meir spekulasjonsforretninger, tildels basert
på virksomhet utenfor eget område. Ca 1914-15 dreiv Dmitri Figenschow og
faren fiskekjøp i Finnmark. Under 1. verdenskrig hører vi om oppkjøp av
kobbe, håkjerring og sild i Torsvåg og Helgøy. I 1930-åra dreiv Dmitri
også fiskekjøp i Tromsø og Finnmark for eksport. Også brørne Peder og
Jakob Dahl på Bratrein etablerte fiskebruk i Finnmark i 1920-åra.

Virksomheta på fiskebruka var lenge sesongbetont, og dreide seg ved
århundreskiftet om 3-4 måneder årlig, ofte med 4-5 leiefolk. Alt fra
1890-åra begynte tranproduksjonen å bli viktig. Det aller første
tranbrenneri vi hører om, var hos gjestgiver Høeg på Karlsøy i 1864. I
1920-30-åra var tranbrennerier i drift bl.a. i Burøysund, på Kvitnes,
Karlsøy, Spenna, Nordeidet, Torsvåg (2), Fugløy og Skorøy. Noen hadde
også dampkjeler. I 1917 kom et eget fabrikkanlegg for dampproduksjon av
tran i gang på Bratrein, basert på oppkjøp av lever fra et større
distrikt. Det var nå blitt slutt med heimebrenning av tran på gårdene.

På steder som blei søkt av tilreisende fiskere, blei det bygd
rorbuer. Slike fantes i Fugløy (6), Spenna (4), Torsvåg (4) og Burøysund
(1). Mange tilreisende fiskere bodde ombord i skøyter. Disse stedene
hadde alle preg av fiskevær.

Det var ikke få folk som trengtes til sesongarbeid eller delarbeida
på handelsbrygger og fiskebruk i 1920-30-åra, både av fastboende og
tilreisende folk. Noen steder blei det også engasjert folk til telefon,
post, kontorarbeid og butikkekspedering. Det kunne derfor være mange
hender i arbeid på de mest utvikla fiskebruka og handelsstedene.
 
 

Værtvang

For de større handelsmenn var det av interesse å hindre at det kom
konkurrerende bedrifter altfor nær. En vanlig måte å hindre dette, var
gjennom eieforhold eller disposisjon av jordeiendom. Det betydde at ved
salg og utleie kunne det tas forbehold om at den nye eier eller bruker
ikke måtte drive handel eller lignende. Dette er velkjente forhold
mange steder i landsdelen, især i fiskeværa, og kalles gjerne
værtvang . Også hos oss kjennes eksempler på slikt.

På Karlsøy sørga Kirkedepartementet for en effektiv værtvang, ved å
ta inn klausuler i utleiekontraktene til folk om at all handel var
forbudt uten samtykke fra departementet. Det var kommunen som stod bak
den konkurrent som Helberg fikk i 1909, i form av ei handelsforening.

På Helgøy sørga Chr. Figenschou for å kjøpe opp eiendommen etter
Waldemar Figenschou, da denne gikk konkurs i 1902, tydeligvis for å
hindre nye etableringer. Han forsøkte også å kjøpe andre eiendommer,
men kunne ikke hindre en ny konkurrent i å etablere seg i 1908.

I Torsvåg forsøkte Dmitri Figenschou å hindre nyetableringer gjennom
jordeie. Dette førte til store problem, da Havnevesenet gjennom
hamneutbygginga forlangte en viss form for offentlig regulering av
hamnearealet. Det blei da avsatt et areal til almenning for
fiskerne. Seinere blei det rettsak om dette, da fiskerlaget ønska å
benytte dette arealet til fiskersamvirke.

I Burøysund ser vi at firmaet Dreyers eftf. i tida 1926-38 ved salg
av 8 eiendommer tok forbehold om at handel skulle være forbeholdt
firmaet. Også på Skorøy tok innehaveren av handelsstedet (Carsten
Helberg, sia Georg Hansen) i tida 1917-30 forbehold om handel ved en
rekke eiendomssalg.

På Fugløy forsøkte Interessentskapet å hindre fiskerne i å drive
selvproduksjon, ved å nekte dem landføring og hjellplass. Dette blei
omgått ved at en av oppsitterne, som satt med livsfeste, stilte
tørkeplass til disposisjon. Her eide selskapet all jord, og solgte
heller ikke noe.

Andre måter å hindre konkurranse, var f.eks. å motarbeide at
småbygdene fikk direkte dampskipsanløp. Dette gjorde Helberg gjennom
TFDS, der han var med i styret. Dette førte til at handelsmannen i
Sør-Lenangen lenge måtte hente varene på Jegervatn.

På Helgøy fikk Chr. Figenschou sin konkurrent problem med
vareleveransene, ved at firmaer som leverte til Chr. Figenschou, nekta å
levere til Anton Figenschou. Men her veit vi ikke om dette var noe Chr.
Figenschou stod bak. Mest trulig var det spontane aksjoner fra
leverandørenes side.
 
 

Pomorhandelen på topp

I denne periode får vi både høgdepunktet og avviklinga av den
tradisjonelle russehandel, både for almuen og handelsmennene. Når
handelen fikk aukt betydning, har det sammenheng med generell auke i
folketall og oppsving i fisket, foruten at det stadig skjedde en
utvidelse av de tillatte handelsformer. Den blei borte med den russiske
revolusjon i 1917, men hadde da for endel utspilt sin rolle når det
gjaldt melforsyningene. Derimot var handelen fortsatt viktig for
avsetninga av sommerfisken.

Det skjedde for det første en auke i antallet steder som var tillatt
for pomorhandel, fra 2 til 8. Fra før var Flatvær og Burøysund tillatt.
I 1868 kom Torsvåg og Sør-Grøttøy med, i 1876 Helgøy og Karlsøy, i 1879
Grimsholmen, og i 1887 Rødgammen. Utvidelsene skjedde etter søknad fra
kommunen.

Handelen var opprinnelig begrensa til en rein byttehandel i verste
makketida. I 1860 blei kontanter tillatt i almueshandelen, i 1874 blei
det tillatt å levere saltfisk, i 1882 å levere tørrfisk. I 1874 blei
makketida utvida fra 1 1/2 måned til 2 1/2 måned, og fra 1882 var det
ingen egentlig tidsbegrensning. Almuens russehandel var da i prinsippet
fri, med de geografiske begrensninger som gjaldt. Likevel blei det
fortsatt en sommerhandel, begrensa til den isfrie tida i Kvitsjøen.

I arbeidet med å få russehandelen utvida, ser vi at Karlsøyværingene
stod sentralt. Spørsmålet om tørrfisksalg blei tatt opp av
kommunestyret i Karlsøy, og saka gikk videre til Stortinget i 1882. Da
det nå blei vedtatt en ny utskipningslov, som i realiteten gav alle
fiskere adgang til tørrfisksalg, blei det likevel ikke nødvendig for
Stortinget å forandre loven om russehandel.

Den utvida rett til russehandel for almuen, især adgang til
tørrfisksalg og utvida tidsrom, blei henimot århundreskiftet sterkt
angrepet av handelsmenn og politikere. Det kom nå fram forslag om å
begrense handelen igjen. Dette vakte stor motstand fra fiskerne, som
bl.a. mobiliserte under et massemøte av fiskere i Torsvåg i 1898. Ved
Stortingsvalga i 1900 og 1903 blei russehandelen et av de viktige
politiske spørsmål.

Fra tollklareringene kan vi se hvordan handelen utvikla seg på de
tillatte steder. Vi skal likevel merke oss at enkelte russeskuter kunne
besøke fleire av stedene på samme sesong, f.eks. Torsvåg og Helgøy,
foruten at de også kunne ta last utenom prestegjeldet. Flatvær
fikk sitt første russe-besøk i 1851, og deretter kom det gjerne ei
skute årlig, etpar år kom det 2, og stundom kom det ingen. Etter 1881
kom færre skuter, og etter 1900 synes det å bli heilt stopp i handelen
her. Skutene lå i Store Varjesund, der russen hadde salteri på en
holme.

Burøysund , som dekte sommerfisket i Grimsholmen, fikk
russeskuter fra 1841. Hit kom det 1-2 skuter, fra 1878 2-3 årlig, i
1891 kom 4 og i 1896 5, så det var ei viss stigning i handelen her.

Grimsholmen har vi ingen opplysninger fra om russehandelen,
men det er mulig noen av lodjene i Burøysund dro ut til Grimsholmen for
å hente fisk. Her var for dårlig hamn for russeskutene å ligge over
lengere tid.

Sør-Grøttøy synes å ha vært svært lite besøkt. I åra 1889- 91
veit vi det lå ei skute hver sommer, og vi kjenner til ei skute her i
1897, ellers har vi få belegg for handel her.

Karlsøy har tydeligvis også bare hatt sporadiske besøk, og
stort sett ikke etter 1900. Ei skute fra Suma er nemnt her den 7/9
1897, i forbindelse med at en matros døde, og blei gravlagt i utmarka.
Etter århundreskiftet blei det kjøpt og salta litt fisk her av en
utplasert russer, som sia frakta fisken til Helgøy for innlasting.

Helgøy fikk et besøk i 1876 og ett i 1883. Fra 1885 begynte en
meir omfattende handel, og det kunne enkelte år ligge her fra 3 til 7
skuter, som i åra 1885-88. Hit kom også enkelte skuter etter
århundreskiftet.

Rødgammen synes å ha hatt svært få russeskuter på besøk, noe
som bl.a. skyldtes at det var for grunt mellom holmene. Noen
russeskuter lå derfor ved Holmesletta noen år. Andre skuter kom til
Rødgammen fra Torsvåg om høsten for å laste inn tørrfisk.

Torsvåg blei stedet som fikk hovedmassen av det oppsvinget
som kom, især fra 1890-åra. Men også her tok det lang tid å opparbeide
stedet for russehandel. I 1874 kom det ei skute, og så blei det årlige
besøk fra 1880. Til å begynne med dreide det seg om ei skute årlig, i
1886 kom 4, i 1888 3, og i 1894 6. Især aukte trafikken etter 1900. I
1904-08 var det 6-7 skuter årlig, i 1909 18, det største antallet vi
kjenner. I 1911-14 kom 10-11, i 1915 6, og deretter en markert nedgang
til 1-2 skuter i åra 1916-19, bortsett fra 1917, da det var 4 skuter.

Skorøy veit vi var besøkt av jakta Nadechda i 1914, og
det var da satt tolloppsyn her. I tida 15/7-26/8 blei det lasta inn 52
tonn sei (86 %), 5 tonn torsk (8,3 %), 2,4 tonn hyse (4 %) og 1 tonn
kveite (1,7 %), ialt 60,4 tonn. Det framgår ikke om Skorøy var besøkt
bare dette året, og heller ikke om det var almuen eller Helbergs
forretning som leverte fisken. I 1867 heitte det at Skorøy var tillatt
for russehandel, men det er ikke funnet bekreftelse på dette i andre
kilder.

Den siste russeskuta hos oss var skonnerten Svetlana av
Archangelsk, som avgikk 29/8 1919 fra Torsvåg, med 11 tonn salta torsk,
kveite, sei, hyse og brosme i rommet. Den markerte slutten på denne
handelen, som under skiftende vilkår, hadde vært drevet i meir enn 150
år. Med det nye bolsjevik-styret i Sovjet-Russland kom nye
handelssystem, der den privatdrevne pomorhandelen ikke blei levna noen
plass.

Russehandelen var altså svakt utvikla fram til ca 1885, og den
store auken skjedde i 1890-åra, især i Torsvåg. I 1892 var prestegjeldet
totalt besøkt av 11 skuter, i 1893 av 7. Ca 1900 anslo Helgøy
herredsstyre antallet av russeskuter i prestegjeldet til 10- 15 hvert
år. Disse skutene lasta hver 8-20.000 pud eller ialt ca 2 millioner
kilo fisk. Oppsvinget må skyldes utvida rettigheter, især fra 1882, og
det forhold at Chr. Figenschou utvikla handelsstedet på Helgøy utover i
1880-åra. De russeskuter som lå på selve Helgøy, dreiv trulig mest
handel med Chr. Figenschou. Utviklinga av russehandelen i Torsvåg har
trulig sammenheng med at Chr. Figenschou etablerte filial her fra 1892,
og at stedet blei besøkt av en stor fiskeralmue i sommertida. At
handelen gikk betraktelig ned fra 1915, tyder på at verdenskrigen og
revolusjonen i Russland satte bom for en handel som ellers hadde
fortsatt et godt stykke utover på 1900- tallet.

Forøvrig skal vi stadig huske på at mange Karlsøyfiskere bytta til
seg vintermelet under fiske i Finnmark. Her berettes det også at det
var bedre priser for fisken, p.g.a. meir konkurranse mellom kjøperne,
mens det ca 1872 blei klaga sterkt over dårlige priser i Flatvær, der
det bare lå ei russeskute.

Endel av oppsvinget i russehandelen skyldes trulig også at
sommerfisket generelt blei viktigere mot slutten av 1800-tallet, fordi
vinter- og vårfisket blei svakere.

Russehandelen utvikla seg etterhvert til en meget tradisjonell
handel, der det gjerne var de samme skuter og de samme skippere som kom
igjen år for år. Det var skutenamn som St. Nikolai , Vaseli ,
Anna , Sasima , Bodsmand , Grigori , og det var
skippere som Antofieff, Afanasieff, Sergosaroff, Koitschen, Belosoff,
Vaadakl'boff og andre.

Mange hørte heime i Archangelsk, men en god del kom fra andre
Kvitsjøhamner, især Kem og Onega. Dessuten hører vi om uthamner som
Suma, Kolisma, Solotiza, Mudjunga, Saroka og Sjuja, steder det kan være
vanskelig å finne på noe kart. Men melet og fisken blei i alle fall
frakta fra og til Archangelsk.

Det skjedde en god del modernisering med Kvitsjøflåten i perioden. I
1853 hører vi om den siste kasmare, i 1861 om den siste ransik, som
begge var mindre fraktefartøy. I 1860-70-åra skjedde dessuten overgang
til nye skipstyper, især skonnerter, foruten en og annen galeas eller
jakt. Den siste lodja hører vi om i 1886, og i 1913 nemnes de første 2
dampskip i farta.

Vanligvis gikk russeskutene først til Tromsø for å klarere, før de
gikk utover til fiskeværa, og så var de tilbake i Tromsø for klarering,
før heimturen begynte. Der var også tolloppsyn i fiskeværa. I 1887
skjedde innklarering i Tromsø i tida 2/7-4/8, mens utklarering for
Archangelsk skjedde i tida 9/8-6/9. Dette kunne variere endel fra år
til år, trulig avhengig av isforholda i Kvitsjøen og børen underveis. I
1890 klarerte alle skutene inn i Tromsø så tidlig som 11/6-2/7.

Som før var det rugmelet som var hovedvaren, og det ser ut til at
en overveiende del av melforsyninga nå kom østfra, ihvertfall fram til
ca 1900. Sommerfisket blei dermed et fiske etter mel, der lotten ofte
blei beregna i antall matter rugmel. Slike melmatter kunne og benyttes
som handelsvare og betalingsmiddel i norsk samhandel. Matte og
pud blei da to velkjente begrep for mål og vekt, som vi kan se
når lotten blei regna ut i antall matter eller antall pud. Dette
framgår f.eks. av regnskapa til Chr. Figenschou. I et brev fra en
Karlsøyfisker som i 1907 var på seifiske ved Hjelsmøy, oppgav han at
deres sjøvær var på 300 og 400 pud, men uten å klarlegge om dette
gjaldt vekta på fisken eller om fangsten her var omregna i mel.

Foruten rugmel, kom noe havregryn, hvetemel, kale og snøre. I 1912
blei noe trelast lossa i Torsvåg, og never blei også omsatt til
fiskerne.

Byttevarene var overveiende råfisk, som russen selv salta ned i
skuta. Fisken blei flekka på russernes vis, fra ryggen mot buken,
motsatt den norske måte. Av råfisk blei det tatt i mot alle sorter,
kveite, torsk, lange, brosme, hyse, sei, steinbit. Især i Flatvær og
Burøysund synes kveita å ha vært viktig i samhandelen, mens sei synes å
ha vært hovedvaren i Torsvåg. Det blei og solgt noe tørrfisk
(russeråskjær) og russesaltfisk, foruten saltsild.

For året 1898 har vi oppgave over alt det russerne kjøpte eller
bytta til seg i prestegjeldet, både fra almuen og de lokale kjøpmenn.
Fra Karlsøy sogn kom bare 58 tonn, derav 2 tonn kveite, 4 tonn flyndre,
12 tonn auar, 16 tonn lange, 8 tonn steinbit og 16 tonn sei.
Mesteparten av denne fisken kom trulig fra fisket ved Grimsholmen. Fra
Helgøy sogn kom heile 943 tonn, eller 94 % av totalen. Av dette var
82,4 tonn kveite, 1,6 tonn flyndre, 100 tonn torsk, 30 tonn brosme, 10
tonn lange, 10 tonn steinbit og 709 tonn sei. Det er uvisst hvor stor
andel av dette som blei levert av kjøpmennene. Hovedmengden var
utvilsomt resultat av fiskernes handel med råfisk.

Forholdet mellom råfisk og mel i byttehandelen varierte en god del
i forhold til tilbud og etterspørsel. For kveite var gjerne
bytteforholdet våg om våg , d.v.s. samme vekt i mel som i kveite.
For de øvrige fiskesorter blei det gitt mindre mel, især for seien, som
alltid var regna som en billig vare. I 1873 var bytteforholdet for sei
i Finnmark 2 1/2-3 våg per våg mel, og det var regna som særlig godt.
For 1862 har vi oppgitt følgende priser fra Flatvær, som må avspeile et
dyrt år, eller manglende konkurranse. For 1 pud mel (16,38 kg) blei det
gitt i fisk: 6 våg (111 kg) torsk 2 1/2 våg (46 kg) stor kveite 3
1/2 våg (65 kg) små kveite 8 våg (148 kg) brosme/lange/steinbit.

Det ser ut til at byttehandelen holdt seg til tida 1895- 1910,
da det skjedde ei viss omlegging til råfisk mot kontanter. Etter 1900
ser vi at enkelte skuter hadde lite mel ombord, og fra ca 1910 blei det
gitt mest kontant mot råfisk.

Et viktig trekk ved russehandelen var det fellesspråket som utvikla
seg, russenorsken. Noen Karlsøyfiskere hadde rettnok skaffa seg ei lita
ordbok som var trykt i Tromsø, og kunne bruke de riktige russiske
ord i samhandelen. De fleste beherska noe av russenorsken, som var et
hjelpespråk med et enkelt ordforråd og enkel grammatikk. Det bestod av
ord som var henta både fra russisk, norsk, engelsk og andre europeiske
språk.

Hvordan en samtale kunne foregå når en handel skulle avgjøres, har
Peder Dahl, Bratrein (f. 1878) latt oss få en prøve av, i et notat fra
1962. Det viser oss en tenkt, men reell samtale fra tida ved
århundreskiftet. Mokka var da mel, og gropna gryn, hvetemel
var beli mokka .

Når høvedsmannen kom til borde, hilste han Strasvi , goddag, og
russeskipperen svarte: Strasvi go venn. Kak fisk på jolla ?
Høvedsmannen svarte da ettersom han hadde: seika, treska, subatka,
tiksa, baldasina o.s.v., d.v.s. sei, torsk, steinbit, hyse og kveite.

Kak pris ? var neste spørsmål. Baldasina våg om våg, treska
tri våga dak ådin voga mokka, seika sjetire våga, tiksa subatka pjat
våga og så videre ettersom kjøpelysten var.

Høvedsmannen ville så forhøre seg om melet: Kak go mokka ?
Jes go mokka , melet er godt ville svaret være. Men høvedsmannen
visste at kvaliteten varierte, og tok gjerne en prøve med en prøvepinn
stukket inn i bastmatta. Var melet dårlig med sand eller usmak, sa han
Njet go mokka , men skipperen holdt på sitt: , go venn,
altsamma go mokka . Og handel blei det vanligvis.
 
 

Chr. Figenschou og russen

Handelsmennenes russehandel var tillatt fra 1818 uten noen
begrensning, og vi har sett at gjestgiverne hadde ei viss omsetning av
fisk til russen i 1820-30-åra. Seinere i århundret er det vanskeligere
å følge handelen, før vi gjennom Chr. Figenschous bevarte
forretningsarkiv får endel opplysninger. Vi kjenner til at også Helberg
dreiv noe russehandel, og i 1872 hører vi at Gi'ver på Lyngseidet
sendte ei jakt med russefisk til Karlsøy for innlasting. Det var
imidlertid Chr. Figenschou som var den ledende i heile nordfylket, og
vi skal derfor gå nærmere inn på forholdet mellom han og russen.

Chr. Figenschou uttalte selv at russehandelen er den visseste
fortjeneste i min forretning , og handelen med russen var tydeligvis
viktig både for Helgøy og Torsvåg. Til en viss grad var det rettnok
konkurranse mellom Chr. Figenschou og russen, især etterat tørrfisk
blei tillatt i almueshandelen, men det er uvisst om tørrfisk blei noen
viktig vare i byttehandelen med almuen. Det ser ut til at mesteparten
av tørrfisken blei omsatt gjennom handelsmennene. For råfisk var
forholdet at det stort sett bare var russen som var istand til å kjøpe
råfisk i makketida, unntatt det som gikk som saltfisk. Det var også
mest saltfisk Chr. Figenschou produserte for salg til russen, ved sia
av endel tørka russeråskjær. Det var også den fordel at russen ikke
kjøpte lever eller tran. All levra, f.eks. fra det rike seifisket ved
Torsvåg, blei solgt av fiskerne til Chr. Figenschou, og gikk inn i hans
ordinære handel med tran, mens russen tok råfisken.

På Helgøy fikk russen lov å bruke Chr. Figenschou si brygge som
lagerplass. Når skipperen ikke selv var tilsvars, hendte det at Chr.
Figenschou utleverte russemel fra brygga til fiskerne. Noen ganger gav
han dem kontanter som de trengte i sin handel, og det foregikk endel
klarering i Chr. Figenschou sine kontobøker av oppgjør mellom russerne
og deres kunder. Når russerne ikke hadde mel eller penger klar til
oppgjør med fiskerne, hendte det at Chr. Figenschou leverte ut mel
eller kontant som han seinere fikk godtgjort fra dem.

De første år Chr. Figenschou dreiv handel i Torsvåg, leide han bort
pakkhuset til russerne, som også fikk enerett til innkjøp og salting av
råfisk der. Han hadde da kontrakt med dem om at han skulle overta
fiskernes brosme og lange, som han tørka på hjell. For denne fisken
klarerte han selv fiskerne mel. Senere i 90-årene dreiv han oppkjøp av
vanlig råfisk for produksjon til russefisk, som han omsatte til russen.
Forøvrig blei det til russen levert fisk fra både Mikkelvik og Helgøy.
Det var tildels fisk som var oppkjøpt og salta andre steder.
Mesteparten av råskjæren kom fra Helgøy, som var hovedsentret for
tørrfisk, mens det hovedsakelig blei levert saltfisk fra de andre
stedene. Vanligvis gikk russeskutene først til Torsvåg for å hente
fisken, og så til Helgøy for å losse varer og ta meir fisk ombord.

Russeråskjæren var vintertørka torsk, som var levert av Chr.
Figenschou sine kunder. Saltfisken var for det meste sei og kveite,
foruten litt torsk, steinbit og brosme. Forøvrig leverte Chr.
Figenschou store mengder salt og endel vanlige butikkvarer til russen.

Handelen med russeråskjær kan i bøkene følges tilbake til 1887,
mens den viktige handelen med saltfisk og råfisk tok et kraftig
oppsving fra 1894. Fra russen overtok Chr. Figenschou en god del
trelast, never, usalta smør, hirsegryn, havregryn, hvetemel, kjerra,
kjøtt, snøre, the, nøtter og sukkertøy. Hovedvaren var rugmel, av samme
type som det fiskerne fikk.

Foruten oppgjør i varer, altså rein byttehandel, blei noe fisk også
gjort opp kontant i rubler eller kroner. Stundom blei det også ytt
kreditt. Kreditten kunne da bli gjort opp før russerne forlot landet,
f.eks. i Finnmark, men det hendte også at kreditten først blei oppgjort
fra Archangelsk.

P.g.a. si erfaring, og p.g.a. si sentrale stilling i handelen med
russen, blei Chr. Figenschou ofte anmoda av de andre handelsmenn i
Nord-Troms om å formidle salg til russen av deres russeråskjær, bl.a.
fra Karlsøy og Kvitnes. I 1898 formidla han salg fra 5 kolleger til et
beløp av minst kr. 2.500,- og året etter for kr. 4.000,-. Denne fisken
blei gjort opp kontant, eller bytta i mel, gryn, the, nøtter, never og
bord. Det totale omfanget av Chr. Figenschous russehandel lar seg
ikke beregne, men noen eksempler viser at det har vært betydelig. I
1893 leverte han 1934 pud (31 tonn) tørrfisk og saltfisk til to
russeskippere, bl.a. mot mel. I 1898 leverte han salt, fisk og
kjøpmannsvarer til 10 russeskippere for kr. 4.985,-, men trulig har vi
ikke fått tak i heile salget. I 1899 leverte han bare til en skipper
fiskevarer for kr. 10.758,-. Dette var tørrfisk og saltfisk fra
hovedhandelen på Helgøy, fra filialene i Mikkelvik og Torsvåg, og sei
og kveite som var innkjøpt til formålet fra Vesterålen. For beløpet tok
Chr. Figenschou mel, gryn, never etc for kr. 2.200,-, resten blei
oppgjort i kontanter, anvisninger eller kreditt.

Chr. Figenschou var kjent for å stå i et usedvanlig godt forhold
til russen. Når russeskutene lå på Helgøy, blei heile familien ofte
invitert ombord lørdagskvelden, og beverta med the, vodka, nøtter,
kjeks, kringler og syltetøy. I heimen sin hadde Chr. Figenschou en
mengde russesaker, som beinskrin og porselen. Russen fikk også lov å
bake brød i steikeromnen i bårstua på handelsstedet. Et særlig uttrykk
for det hjertelige forhold som rådde, er at Chr. Figenschou gav barna
russiske namn, som Iwan, Dmitri og Jalanka. Og Helgøyværingenes
kj'lenamn på Chr. Figenschou og kona var gamle Trofanoff og
gamle Kopeka !

Fra Chr. Figenschou si datter Charlanka (f. 1885) har vi bevart ei
beretning fra 1965 om forholdet mellom russen og folket på Helgøy i
hennes barndom:

Så snart russeskutene kom, ble vi barn overlykkelige. Da visste
vi at mor, far, vi barna og hushjelpen ble invitert om bord. Russerne
var snille, godmodige og gjestfrie folk. Vi ble traktert med den
deiligste teen de hadde, kandiserte frukter, vodka, små sibirske
nøtter, russe-bonbon som var innpakket i fargeglad papir, kjeks, ekstra
godt syltetøy (jordbær, bringebær), kringler og kavringer. Båtene var
godt innredet etter datidens målestokk med salong og lugarer.
Kapteinens salong lå bak i båten mens mannskapets lå foran. Midt i
kapteinens salong stod et langbord og på begge sider av det benker som
var trukket med skinn. Mannskapskosten bestod av grovbrød (kljeba) og
saltet fisk. Etterpå drakk de noe som heter kvas . Det var mel
blandet med surdeig og vann. Når dette hadde stått en tid, silte de
vannet fra og drakk det. Det smakte syrlig og friskt.

Oppholdet varte lenge. Som oftest sovnet vi barna mens far snakket
russenorsk , drakk te og gjorde forretninger . Oftest hadde
kapteinen hele familien med, også barnepike. Jeg hørte at noen av
fruene benyttet nasjonaldrakter. En kaptein Antofioff var ofte her med
hele sin familie. Men det var mange, mange andre som jeg nå ikke husker
navnene på. Jeg glemmer aldri at vi rodde om bord i de stille, lyse
sommerkveldene.

Lørdagskveldene kom matrosene på land for å holde danseoppvisning
mens stedets ungdom stod eller satt rundt og så på. Så danset da Pjotr
eller Feodor så søleskvettene sprutet om ørene på dem. De danset på
planker som var lagt ut på veien nedenfor gården for å beskytte
en mot den verste gjørmen. De hoppet og spratt og danset på huk i de
lange støvlene (bakjiler) så svetten silte og håret flagret i pannen på
dem. Mens dansen gikk på det lystigste over tilje og det begynte
å li mot midnatt, kunne det hende at et vindu i øverste etasje ble
åpnet. Et hode med sølvkvitt, bølget hår som rakk til skuldrene og
skjegg som nådde til midt på brystet, stakk ut. Da runget det ut i
nattestillheten: Ruski på skip -- på morradagsspr'k, på prinsepal på
piger på land . Dette ble forstått, og på et øyeblikk var det ikke et
liv å se rundt huset. I stygt vær foregikk dansen i bårstua. Det hendte
at stedets unge piker ble engasjert til dans, men det var få som klarte
å følge med i den voldsomme takten. Av og til fikk de unge pikene brev
fra mannskapet. Disse brevene ble lagt på tomtønner som stod nede i
fjæra, men hvem forstod bokstavene og innholdet?

I de lyse sommerkveldene kunne matrosene sitte på båtdekket og
spille sitt hjemlands vemodige melodier på trekkspill, mens vi unger
hang rundt skuta i småbåter og forsøkte å lære oss disse sangene ,
avslutter Lanka si beretning.
 
 

Russehandelen, sett i ettertid

Det er tydelig at folk hadde ei positiv holdning til russernes
handel. Russehandelen gjorde sommerfisket til et svært viktig fiske.
Gjennom det blei melet, basismaten for husholdet, sikra for heile året.
Det gav en egen trygghet for familien, selv om vinter- og vårfisket
skulle slå feil. Selv småbåter fiska som oftest nok mel til
vinterforsyninga. En god sommerlott var 5-6 matter russemel, men mange
hadde nok mindre. Det var et næringsrikt og godt mel, selv om det
stundom kunne inneholde noe sand, trulig fra malinga. I forhold til
melet spilte andre russevarer mindre rolle, og ser helst ut til å ha
vært formidla gjennom de lokale handelsmenn.

Generelt var folks holdning til russerne også velvillig, tross de
store kulturelle forskjeller, ikke minst når det gjaldt det religiøse.
Begravelse på de kristne , d.v.s. lutherske kirkegårder, var f.eks.
ikke vanlig når russerne døde. Fra 1864 har vi ei opplysning om at
russerne tidligere hadde hatt en egen gravplass på Helgøy, et stykke
utenfor den vanlige kirkegård, tydeligvis lenger øst mot handelsstedet.
Vi har eksempler på at en og annen russ slo seg ned lokalt, og det var
heller ikke heilt fritt for litt fraternisering . Det finnes
ellers endel opplysning om stive melpriser, når det var lite
konkurranse om fisken, mens lurerier med varer og veiing synes å ha
vært reine unntak. Stundom blei høvedsmennene invitert ombord til
skipperne når det var bolsjoi prasnik , festsøndag, og traktert
med the og kvas , en gjæra rugmelsdrikk. Alle avtaler var
muntlige, og blei alltid overholdt.

Det var følt som et stort tap da handelen gikk ned under første
verdenskrig, og heilt tok slutt i 1919. Dette var ikke fordi det var
vanskelig å få tak i mel, men fordi melet nå ikke lenger kunne kjøpes
for den unyttige sommerfisken, som det var lite marked for i det
norske handelssystem.  henge fisken i den varmeste årstida, var det
samme som å mate makkeflua og hennes avkom, blei det sagt.

På denne bakgrunn er det vi må se fiskernes massive motstand ca
1898-1900 mot det nye lovforslag, som tok sikte på å redusere
russehandelen for almuen.