Periode VI

Fra velstand til armod

(1620-1700)
 
1. INNLEDNING.
AVGRENSNING AV PERIODEN.
KILDER.
HVA SKJER I VERDEN?
OMRISS AV PERIODEN LOKALT.
DEN LILLE ISTID.

2. BOSETNING OG BEFOLKNINGSGRUPPER.
BEFOLKNINGSUTVIKLINGA.
SOSIALE KLASSER OG GRUPPER.
HUSMANNSGRUPPA.
UTRORSDRENGENE.
GÅRDSDRENGENE.
TAUSENE.
ENKER OG FADERLØSE.
SJUKE, VANFØRE OG GAMLE.
UTLENDINGER.
FRA SAMISK BYGD TIL EMBEDSMANNSBYGD.

3. DEN SAMISKE BEFOLKNING.
BOSETNINGA.
SAMISK NÆRINGSLIV OG ØKONOMI.
ADMINISTRATIVE FORHOLD.
SAMISKE KULTURTREKK.
FJELLSAMER OG REINDRIFT.
HAR VI SPOR AV KVENER På 1600-TALLET?

4. SAMFUNNSLIV.
EMBEDSVERKET.
TINGLAG OG TING.
LAGRETTEMENNENE.
FUTEN.
SKRIVEREN.
LENSMANNEN.
SKYSS-SKAFFEREN.
POSTEN SKAL FRAM.
ALMUENS BYRDER OG PLIKTER.
SKATTER OG AVGIFTER.
KIRKER OG KIRKESOGN.
KIRKEINVENTARET.
PRESTESKAPET.
SUBSTITUTTENE .
MOT ET HÅRDERE SAMFUNN?
THI KJENNES FOR RETT - I 1662.
HEKSESAKENE.
GRØTTØY-KARI.

 5. NÆRINGSLIVET.
FRA YRKESFISKE TIL KOMBINASJONSFISKE.
FISKET I EI NEDGANGSTID.
BORTEFISKET.
FREMMEDE FISKERE I KARLSØY.
FISKEREDSKAP.
FISKEARTER OG PRODUKT
FISKETIENDE OG TIENDESTEDER.
DET SAMISKE SALGSFISKET.
FISKEVÆRA.
JAKT OG FANGST.
KOBBEFANGSTEN.
KVALFANGST.
DEN KOMMERSIELLE KVALFANGST.
SJØFUGLFANGST.
REINJAKT.
INNSJØFISKE.
JORDBRUKET.
DRIFTSMÅTER OG PRODUKT.
KLIMA, JORDBRUK OG SKOGBRUK.
HÅNDVERK OG HUSFLID.

6. GODS, GÅRD OG GRUNN.
GODSEIERNE.
GODSFORVALTERNE.
MATRIKULERING, SKYLDSETTING, LANDSKYLD OG BYGSEL.
FINNEODELEN.

7. DET LOKALE HANDELS-OG KREDITTSYSTEM.
DET NORDNORSKE HANDELSSYSTEM.
PENGER OG PENGERS VERDI.
HANDELSSTANDEN - REKRUTTERING.
BORGERHANDELEN.
JEKTEFARTA.
LOKALE HANDELSMENN.
BORGERLEIET RØDGAMMEN - DET STORE HANDELSSENTRUM.
HANSEN-KLANEN I NORDSKAR.
HANDELSSTEDET KARLSØY.
TRE BRØR HEGELUND.
DYNASTIGRUNDEREN PÅ KVITNES.
LOKALHANDELEN.
UTREDNING OG LOKAL KREDITT.
INGEN SER SI ARMOD FØR HAN KJEM TIL BERGEN.
MARKEDSHANDEL OG RUSSEHANDEL.
ALMUE OG OVERKLASSE - FATTIG OG RIK?

8. KULTURFORHOLD.
DET INTELLEKTUELLE LIV.
BÅTEN.
BYGGESKIKK.
DRAKTSKIKK.
HUSSTELL OG HEIMELIV.
VI BESØKER 1600-TALLETS MENNESKER.
SAMTALE MELLOM TO SAMBYGDINGER DEN 13/11 1695.
KARLSØYDIALEKTEN På 1600-TALLET.
PERSONNAMNA.

9. STOR ARMOD ER LANDET GERAADEN UDI.
DYRTID OG KRISER.
NEDGANG I FISKE, JEKTEFART OG HANDEL.
DA KRAKKET KOM.
FRAFLYTTING OG ØDEGÅRDER.
STABILISERING CA 1700.

Innledning

Avgrensning av perioden

Ca 1620 står vi ved slutten av den gode tid, og trer inn i en
nedgangsperiode, som skulle vare til ca 1700. Da hadde forholda begynt
å roe seg, etter ei tid med gjennomgripende endringer i samfunnsliv og
økonomi. Folk hadde nå tilpassa seg den nye tilstand, og vi får
deretter ei meir stabil tid, som skulle vare ut heile 1700-tallet. Vi
setter derfor grensen for denne perioden til år 1700.
 

Kilder

Det er lens (fogd) regnskapa som fram til ca 1700 fortsetter å være
de sentrale kilder, dessverre med noen avbrudd, især i 1640- 1660-åra.
I tillegg kommer at i forbindelse med krongodssalget i 1666 solgte
staten en rekke av sine ordinære inntekter fra lenet. Dermed
forsvinner en rekke viktige opplysninger for godt ut av fogdregnskapa.
Til gjengjeld får vi i 1666-67 det første manntallet og den første
matrikkel (jordbruksfortegnelse), og i 1702 et nytt manntall som også
skal brukes her. I tillegg har vi fra 1645 ei skatteliste (koppskatt)
som har med alle voksne personer, også kvinner, og som kan brukes som
en slags folketelling. Fra 1690 kommer et svært viktig nytt
kildetilfang, skifta (dødsbo-oppgjøra), som vi vil legge stor vekt på
for siste del av perioden. Ellers kan vi si at det arkeologiske
materiale, især gårdshaugene, fortsatt kan yte bistand når det gjelder
kulturelle og økonomiske forhold hos oss.
Rettsprotokollene er gått tapt, men vi har noen opplysninger fra
lagmannsarkivet på Steigen, og endel justissaker kan leses ut av
fogdregnskapa.
I tillegg til noe inventar fra kirkene, har vi fra denne periode bevart
den første gjenstand av verdslig art, ei sølvkrus fra Helgøy.
 

Hva skjer i verden?

Perioden går inn med en 30-årig krigsperiode i Europa, kjent som
Tredveårskrigen (1618-1648). Den skal utvilsomt ha en god del av
skylda for de elendige økonomiske forhold i perioden, ved den
forstyrrelse som den brakte i prisforhold og vareomsetning. Viktig var
også en rekke kriger som blei utkjempa mellom Danmark-Norge og Sverige
(1643-45, 1657-60, 1675-79). Danmark og Norge måtte avstå fleire
viktige landområder til Sverige, som nå blei den viktigste og sterkeste
stat i Norden.
En følge av krigen var krigsgjelden, som førte til salg av krongodset i
1666. Det fikk følger også lokalt hos oss. Mindre betydning fikk den
politiske følge av krigen,innføring av eneveldet i 1660. Krigene
førte også til at skattene steig, og mange nye ekstraskatter måtte
utlignes for å dekke krigsomkostningene. Dette var med og tynga den
lokale økonomi.
Ellers i verden var 1600-tallet et viktig århundre i
kolonisasjonsprosessen i Amerika, Afrika og Asia. I religionsforholda
etablerte det seg en slags katolsk-protestantisk våpenstillstand, etter
langvarige og blodige religionskriger.
 

Omriss av perioden lokalt

Tida 1620-1700 var en eineste nedgangsperiode, som særlig var ille
når vi ser den på bakgrunn av den gode tida før 1620. Det var især en
periode under endring. Befolkninga gikk drastisk ned, fiskeværa og
fiskeværskirkene forsvant, og det blei mange ødegårder, især i tida
omkring 1640 og 1670. Det gikk ned med borgerhandelen og den lokale
jektefart. I stedet fikk vi fra ca 1670 framvoksteren av et nytt
handelssystem med 3 sentrale bygdefarjekter, knytt til Kvitnes,
Hansnes og Nord-Grunnfjord. En ny økonomisk basis for lokalhandelen
var de samiske fjordbygder, som nå begynte å bli økonomisk integrert.
En følge av dette var trulig at Lyngen blei overført til Karlsøy
m.h.t. geistlig og verdslig administrasjon. I takt med den økonomiske
og befolkningsmessige nedgang blei områdets sentrumsfunksjoner svekka,
og lensadministrasjonen forsvant ut av området.
 

Den lille istid

Det har lenge vært kjent at klimaet blei markert dårligere i Norge
på 1600-tallet, med mange nye breframstøt, og dette var trulig også
tilfellet hos oss. Lokale breframstøt er registrert fleire steder,
bl.a. i Lyngen og Lenangsfjella. Det er og mulig at de 3 små øybreer
vi har, blei skapt nå. Det var breene oppfor Glemma og ved Solltindan
på Ringvassøy, og bak Vannkista på Vanna. Nå er det så sparsomt med
opplysninger om jordbruket, slik at det er vanskelig å bedømme
virkningene av dette, men endel opplysninger fra ca 1683 tyder på
svært rått værlag, med dårlige høy-år hos oss, og problem med å holde
feet i live. Fra Torne lappmark kjennes det til nedgang i
skogtilveksten alt på slutten av 1500-tallet, og det varte ut heile
1600-tallet, noe som viser til kaldere værlag i vekstsesongen.
Det mest interessante er hva dette kan ha betydd for fisket -- var det
reduserte havtemperaturer som fra ca 1620 reduserte fiskeinnsiga
lokalt og skapte nødstilstander? Fra 1624 nemnes også stormaktig vær,
som kan ha vært av meir langvarig karakter -- fra Senja er og nemnt en
tradisjon om at det var stormvær som ødela det gamle storfisket.
 

2. Bosetning og befolkningsgrupper

Befolkningsutviklinga

Den generelle utviklinga er at folketallet gikk raskt ned fra 1620,
og stabiliserte seg fra 1630 på et mye lågere nivå. Den lille
oppgangen vi kan spore rundt 1700 trenger heller ikke være reell, men
kan skyldes beregningsmetodene. Slik kildesituasjonen er, kan vi
ellers ikke regne med å få tak i alle mindre endringer som skjedde i
løpet av disse 80 år. At folketallet virkelig var gått ned, ser vi
ikke minst fra alle ødegårdene, som synes å ha et høgdepunkt i tida
1640-1670.
Det er vanskelig å få tak i det reelle tallet på hushold i 1620-
30-åra, fordi talla varierte enormt etter skatteevnen. Det varierte
således mellom 60 og 125 skattemenn. Med utgangspunkt i det siste gode
år, som var 1623, med 147 norske og 3 samiske skattytere, skal vi se
på den videre utvikling.
I 1645 var tallet på familier i koppskattelista 106, noe som trulig er
et nokså reelt tall. I følge folketellinga i 1666 var det 107
familier, når vi trekker ifra 3 byborgere, altså temmelig uendra. Ved
århundrets slutt (1702) var tallet gått opp til 121 familier. Forholdet
mellom de to herreder var stort sett nokså jamnt, men i 1702 lå Helgøy
en god del over Karlsøy (med 65 mot 56 familier).
Den samiske andelen av dette var litt stigende, fra kanskje bare 4
familier ca 1620-45, til 6 i 1666 og 12-13 familier ca 1690-1700,
overveiende alt i Helgøy. Vi kan altså si at det var samene som sørga
for den lille oppgangen som kom i andre halvdel av 1600- tallet, og for
den overvekt Helgøy fikk over Karlsøy.
Hvis vi følger kurven for familier i skattelistene, får vi et anna
utslag: fortsatt nedgang 1645-70, deretter oppgang til 1680, og så
nedgang det siste ti-året 1690-1700. Dette gjelder den norske
befolkninga. Imidlertid avspeiler dette trulig meir de økonomiske kår i
perioden, enn folketallsutviklinga. For samene var heile perioden ei
svak oppgangstid.
 

Sosiale klasser og grupper

Selv om kildene er sparsomme, tillater de oss likevel forsiktig
innsyn i sammensetninga av befolkningsmassen når det gjelder fordeling
i klasser etter økonomiske og sosiale kriterier. Ikke minst gjelder
dette viktige sosiale grupper som barn og fosterbarn, eldre, tjenere,
tauser, enker, husmenn etc. Det er særlig de tre folketellinger eller
manntall fra perioden som gir oss innsyn i dette.
Koppskattelista fra 1645 er den første folketellinga vi har, der både
kvinner og menn er med, ialt 283 innbyggere, med en liten overvekt på
kvinner på 15. Dessverre er det bare folk i ervervsdyktig alder som
er tatt med, altså ikke barn. I alt er her 106 hushold.
Skattelista viser klart at krisa også hadde gått ut over den økonomiske
overklasse og at den økonomiske aktivitet ved denne tid har ligget på
et lågmål. Bare 7-8 hushold betalte høgste skatt. Det var fogd
Hegelund på Elvevoll og hans fullmektig, jekteskipper Hans Hansen på
Lanes, styrmann Gunder Gulliksen på Hersøy og handelsmann Rolf Henriksen
på Rødgammen. Dessuten var tre menn på Vanna med i høgste klasse:
Jens Hansen på Vannstua, Peder Jonsen på Kvitnes og Guttorm Jonsen på
Slettnes. Disse 3 betalte vanligvis høg leidang, hadde tildels stort
tjenerskap, og har trulig vært velstående utredere. Det er
overraskende at sorenskriveren og prestene ikke er med i skattelista,
når fogden betalte. I allefall synes prestestillinga på Karlsøy å være
besatt nå. Når det gjelder skriveren, kan denne ha vært identisk med
den nemnte Jens Hansen på Vannstua, ettersom Vannstua i hvertfall fra
1660-åra var utlagt til skrivergård, men dette mangler bekreftelse i
kildene.
Bildet var ikke stort endra i 1666, da vi får det første egentlige
manntall, altså ei oppregning av mannspersoner. Som i 1645 finner vi
en overklasse av embedsmenn og handelsfolk/utredere på ca 10, eller i
underkant av 10 % av familietallet.
Begge prestene er nå nemnt, likeså sorenskriveren som satt på Karlsøy,
og fogden som satt på Langsundgården. Av handelsfolk finner vi
fortsatt Rolf Henriksen i Rødgammen, og Hans Hansen, men han hadde gitt
opp jektefarta og var flytta tilbake til Nordskar. Det er mulig Peder
Ingebrigtsen i Torsvåg dreiv litt handel. Han overtok seinere etter
svigerfaren Hans Hansen i Nordskar. På Karlsøy dreiv enka Trine
Hofnagel visstnok noe handel, og det samme gjorde sønnen Christen
Knudsen på Reinsvoll, som vi seinere finner på Nordeidet. Der satt nå
styrmann Otte Ottesen fra Trondheim. Det eineste jektebruket hørte
til på Elvevoll (Hansnes), der fogdenka Synnøve Hansdatter residerte.
Det er mulig at hennes sønner Christen og Søren Hegelund alt nå hadde
etablert noe handel som sommerborgere. På Karlsøy satt 3
Trondheimsborgere med sommerhandel, og noe borgerhandel var det
fortsatt i Rødgammen, men borgerhandelen har generelt dårlig dekning i
kildene.
Ved manntallet i 1702 var fogd og skriver flytta vekk fra området, og
tilbake satt 2 prester, ei presteenke og en avsatt fogd, som delvis
virka som fogdfullmektig. De to klokkerne satt i små kår, og må regnes
til almuesklassen. Til embedsklassen hørte altså 4 hushold.
Til den økonomiske overklasse kan vi nå regne 17 familier, når vi tar
med 2 familier i Nordskar og Sørskar som dreiv handel i 1690- åra. Da
regner vi også med enka etter godsforvalteren, Maria, nå oppattgift
med Nils Lemming, og hennes sønn Torsten Hansen Grå, som dreiv litt
småhandel på Helgøy. I tillegg er det oppgitt at 3 ugifte
handelsmannssønner dreiv noe egenhandel, men uten at de var utskilt
med egne hushold. Handelsklassen utgjorde nå 14 % av de 121 hushold,
og hadde altså styrka si stilling fra tidligere i århundret. De ca 100
familier som tilhørte almuen eller fiskerbondegruppa, utgjorde 83 %.
Dette var likevel ingen ensarta gruppe. Her var store variasjoner i
økonomisk standard, fra 3 velstående utrederfamilier på Sør-Grøttøy,
Vannereid og Selnes, til reine fattigfolk. Gruppa omfatta også 3
ugifte, økonomisk selvstendige folk med yrkesfiske som levevei, såkalte
selvfosterkarer .
Manntallet omfatta menn og gutter fra 1 år og oppover. Kvinner kom
med bare som enker, og da uten namn og alder. Bare 4 er oppført, alle
av overklassefamilie. De fattige enkene hadde enten gifta seg oppatt,
eller oppløyst husholdet.
 

Husmannsgruppa

Både i skattematriklene, matrikkelen 1667 og folketellingene 1666
og 1702 får vi to hovedgrupper: jordbrukere (leilendinger) og husmenn.
Det er vanskelig å se hva husmannsgruppa står for, i forhold til
brukerne (bygslerne) av jord. I skattematriklene er det en
skatteklasse , som nok dekker over fleire ulike kategorier, og dette kan
gjelde de øvrige kildetyper og. Ordinære husmenn, slik vi kjenner det
fra nyere tid, som brukere av umatrikulert jord, i et
underordningsforhold til en jordbruker, er noe som vokser fram seint
her, og stort sett hører til 1800-tallet. På 1600-tallet kan husmenn
dekke strandsittere uten noe jord, værfolk (fiskere), inderster,
kårfolk, heimeboende sønner med egne hushold, handelsfolk etc. I 1666
blei de 3 samiske brukere i Dåfjord oppført som husmenn under Helgøy.
I 1688 blei det sagt at husmenn bodde på leilendings grunn . Sosialt
er gruppa uklar, men antakelig stod den noe under brukergruppa. De må
antas å dekke egne familier eller hushold. Mange er oppført med barn,
men enkelte kan ha vært enslige, slik som selvfosterkarene eller
kårfolk. I 1697 står det under enkelte gårder (leilendingsbruk):
husmann til hjelp og i 1699: husmenn i gårdene .
I folketellinga 1666 er det oppgitt 81 jordbrukere eller bygslere av
matrikulert jord og 27 husmenn, mens 1702 har 87 brukere og 33
husmenn. Samtidig ser vi at mens gjennomsnittsalderen for brukere
begge år var 48-49år, var alderen på husmennene gått opp fra 35 år til
43 år. Dette tyder på at husmannsgruppa har hatt ei ugunstig økonomisk
utvikling utover 1600-tallet, og -- som drengene -- har de hatt
problem med å etablere seg som brukere, til tross for at der var
ledige bygseljorder. Bortsett fra enker (uten alder) er ingen av
husmenne så gamle at det kan være tale om kårkaller.
Tallet på brukergruppa viser ellers ikke til noe press på jorda, i
form av jorddeling. I 1666 oppføres 81 jordbrukere. Dessuten oppføres
15 ubebodde matrikkelgårder, men endel av disse var avlsgårder. 6
oppgis ubebodd og ubrukt, altså virkelig øde. I matrikkelen 1667 er
bare 69 brukere oppført, og bare 16 husmenn. 8 gårder var avlsgårder.
Da var 6 matrikkelgårder øde, dessuten oppføres ca 12 enkeltbruk
ledige. Der må ha vært jord i overflod for den som ville etablere
seg, om der fantes brukbare hus på plassen, noe som kanskje er
tvilsomt. Det er uvisst om folketellinga eller matrikkelen har de
mest korrekte tall -- sannsynligvis den siste.
I 1702 var bildet noe bedre. Her var da 87 brukere og 33 husmenn.
Fortsatt var her noen avlsgårder (Lanes, Hessfjord, Spenna, Finnsula,
Vannstua), og av øde matrikkelgårder 4-5 (Jegervatn, Toftefjord,
Breivik, Måsvær-Hermannsfjord). Fortsatt var det altså muligheter for
ledig jord. Det var da også god plass på mange av de bebodde
matrikkelgårder, som f.eks. Nordlenangen og Nord-Grunnfjord, med 1
oppsitter hvert sted.
 

Utrorsdrengene

Vi har sett at dette var en viktig del av det økonomiske system i
tida 1610-20, egentlig ei gruppe proletarfiskere. Denne gruppa, som
betalte egne skatter, svant hurtig inn med nedgangstida etter 1620. Vi
skal først se på heil-lotts drengene.
I 1623 starter vi med 18 heillottsdrenger. Tallet varierer så med
13-19-14-14, til året 1627 ga en topp på 30. Dette gir et gjennomsnitt
1623-27 på 18 drenger. Deretter kom nærmest avvikling av systemet med
utrorsdrenger, idet tallet videre utover til 1634 lå mellom 3 og 11,
med gjennomsnitt i 1628-34 på 7 drenger. De få oppgaver vi har fra
1640-50-åra viser ingen eller etpar heillønnsdrenger. Utrorsdrengene
var dermed ute av bildet. For halvkarene lå tallet først i perioden fra
1 til 7-10, med seinere variasjoner mellom 0 og 4.
Det var altså stor variasjon i drengeholdet år for år, og vi ser
dessuten stor variasjon innen året. For 1626 da vi har to
skatteinnbetalinger, var det 14 drenger ved hver innbetaling, men det
var bare 8 som holdt seg i tjenesten heile året -- 5 blei borte, og en
skifta oppholdssted. Noen år ser vi og skifte mellom heil-og
halv-lønns tjeneste.
Stort sett lå Helgøy som før over Karlsøy i antall utrorsdrenger, med
gjennomsnitt 1623-34 på 7 for Helgøy og 4 for Karlsøy. For de enkelte
steder, ser vi at drengene tidlig i perioden særlig var knytt til
fiskeværa Karlsøy og Torsvåg, med 3-4 per år i gjennomsnitt, og i en
viss grad til handelstedene Rødgam, Nordskar og Nord-Grunnfjord.
Forøvrig var drengene spredt utover et større område med hovedvekt på
det ytre området. De siste på skansen var handelsstedene Nordskar og
Nord-Grunnfjord.
Også etter 1670 finner vi igjen endel drenger som skattytere. Fortsatt
blei heillønns-og halvlønnsdrengene oppgitt hver for seg, men
forholdet mellom de to var nå snudd om. Heillønnsdrengene var i klart
mindretall, varierende i antall fra ingen (1689-93) til 10 (1672 og
1676). I 1699 var det en slik dreng. Halvlønnsdrengene var stort
sett i fleirtall, men også de med store variasjoner, fra en til 10.
Det er etter dette vanskelig å tolke heillønnsdrengene som
full-lotts-fiskere og halvlønnsdrengene som halv-karer, d.v.s. ungutter
med liten yrkeserfaring. Det må ha skjedd ei endring i status for
disse gruppene ved midten av århundret, enten ved omlegging i
lønnssystemet, eller ved at plaseringa i de to kategorier blei gjort
til et skattespørsmål. De utrorsdrengene som tjente godt, kan ha
blitt skatta som heillønnsdrenger, mens de som tjente dårlig slapp med
halvlønnsskatt.
Det gir da best meining å betrakte begge gruppene samla. For perioden
1670-1700, som vi har statistikk over, varierte tallet for
utrorsdrenger fra 2 (1688) til 20 (1676), med et gjennomsnitt på 8 for
24 år, med en klart fallende tendens. Dette viser ei langt svakere
stilling for utrorsdrengene enn tidligere på 1600-tallet. Også nå ser
vi at denne drengegruppa var svært nær knytt til handelsstedene, med
Rødgammen/Bårset på topp. Dette viser at drengene stadig blei utreda
av ei husbondegruppe og at deres erverv var yrkesfiske. Deres
økonomiske basis ser vi klart ved at de blei skattlagt høgere enn
husmannsgruppa, selv om dette nok også har sammenheng med manglende
forsørgelsesbyrde. I 1699 betalte f.eks heillønnsdrenger 1 daler,
mens halvlønnsdrenger og husmenn betalte daler. I den grad
selvfosterkarer (ugifte selvfiskere) er spesifisert, betalte de enda
høgere skattesatser enn drengene -- de utrusta seg selv og beholdt
selv heile lotten. De hadde som drengene ingen forsørgelsesbyyrde.
 

Gårdsdrengene

At utrorsdrengene blei redusert i takt med den økonomiske krisa, og
tilslutt forsvant ut av skattemanntalla, betyr ikke at drengeholdet
tok slutt. Ved sia av utrorsdrengene eksisterte nemlig en annen type
drenger, gårdsdrengene, og denne gruppa aukte utover 1600-tallet. I
motsetning til utrorsdrengene betalte gårdsdrengene ikke egne skatter,
og de fører derfor en meir anonym tilværelse i kildematerialet.
I den ordinære skattelista for 1644-45 er ingen drenger oppført i
Helgøy tinglag. Går vi over til ekstraskatten i 1645, som var en
koppskatt (personskatt) på alle voksne individ i husholdet, ser vi at
det likevel er oppført 17 drenger, fordelt på 9 hushold. Dette var
bare halvparten av taus-mengden, og de var mye meir konsentrert enn
tjenestejentene, både geografisk og sosialt. 11 av de 17 drengene var
konsentrert om 3 hushold: fogden på Elvevoll (3), skipper Hans Hansen
på Lanes (3), og utreder Peder Jonsen på Kvitnes (5). De øvrige
drengene var meir spredt på gårdene. I alle hushold med drenger
(untatt ett) fantes også tauser, tildels tallrikt. I alt hadde f.eks.
Peder Jonsen på Kvitnes et tjenerskap på 8, to meir enn fogd Hegelund.
Det er sannsynlig at den tjenergruppa vi her kommer på sporet av, har
vært meir knytt til de lokale gårdsaktiviteter enn utrorsdrengene, så
som jordbruk, skogsarbeid, jektefart og handelsaktiviteter. Det er
likevel trulig at en del av dem også har deltatt i de viktigste
sesongfiskeria. Når de ikke er blitt beskatta, må det bety at de har
hatt et anna lønnssystem, i hovedsak basert på fast årslønn i penger og
naturalia, og at de har tjent mindre enn utrorsdrengene.
Overgangen fra et proletariat av yrkesfiskere til et proletariat av
gårdsarbeidere, avspeiler på den eine sida nedgangen i det kommersielle
fisket i perioden, og trulig på den andre side større vekt på
jordbruket, med meir behov for arbeidskraft på gårdene. Det er mulig
at gruppa har eksistert også tidligere enn 1645, ved sia av
utrorsdrengene, men dette gir kildene ingen opplysninger om. Etterhvert
skulle disse gårdsdrengene bli den dominerende gruppe av leiefolk, og
av stor betydning for det økonomiske liv i bygdene.
I 1666 var gruppa blitt fordobla, og utgjorde nå 35, fordelt på 19
hushold. Her har vi ingen skattelister bevart, slik at vi kan
sammenligne med utrorsdrengene, men i 1670 var bare 4 skattedrenger
oppgitt.
Også nå var drengene konsentrert hos overklassen, der vi finner 24 av
drengene. Den største arbeidsgiver var fogdenka på Elvevoll med 5,
noe som må bety at ho fortsatte handel og jektebruk etter sin mann,
seinere overtatt av sønnen Hans. Sorenskriveren på Karlsøy hadde 4,
og han dreiv ihvertfall noe handel i 1670-åra.
Vi får nå også alder oppgitt, og ser at drengestatus ikke bare var ei
overgangstid for ungdommen, men også et livsyrke for ugifte. 9 av
drengene (25 %) var mellom 30 og 60 år, og altså vel etablert.
Omfanget av tjenerholdet hos embedsstanden får vi også i forbindelse
med en ekstraskatt 1683-93. Tydeligvis dreide det seg om
gårdsdrenger, og stort sett fantes både drenger og tauser i alle de 8
hushold som er nemnt, fra en opptil 5-6 tilsammen, avhengig av den
enkeltes næringsaktivitet i tillegg til embedet. På topp stod fogd
Løberg med 4 drenger og 2 tauser, mens sorenskriver Grønbeck bare
hadde ei taus.
Enda en betraktelig utvidelse av drengeholdet skjedde i tida fram til
1702. I manntallet finner vi 94 drenger og fostersønner over 14 år,
fordelt på 40 hushold. Mens det i 1645 var drenger i 8 % av husholda,
og i 1666 i 18 %, var det nå drenger i 33 % av husholda, altså hvert
tredje hushold. Det må bety en heilt ny husholdsstruktur, der leid
arbeidshjelp (innbefatta arbeidsføre fostergutter) var blitt stadig
vanligere. I 1699 var tallet på skattedrenger til sammenligning bare
11. Det som eventuelt fantes av slike drenger i 1702 er naturligvis
med i manntalls-talla.
Likevel var antallet av drenger i husholda ujamnt fordelt, med
variasjoner fra 1 til 9. I 21 hushold var det 1 dreng, 7 hadde 2,
mens de resterende 12 hadde mellom 3 og 9, med gjennomsnitt på 5.
Hovedmassen fordelte seg da også fortsatt på overklassen, især knytt til
jekteleiene og handelstedene: Nord-Grunnfjord (9), Kvitnes (8), Bakkeby
(6), Nordeidet (7), Hansnes (5), Bratrein (5), Søreidet (4), Karlsøy
(3) og Helgøy (3). Skogsfjord, Rødgammen, Bårset og Nordskar hadde
alle 2. Forvalterens ettermann i Langsund hadde 2, og prestene 2-3
hver. 3 velstående utredere på Vannereid, Sør- Grøttøy og Selnes hadde
2-3 hver. Heile 77 % av drengeholdet var knytt til handel, utredning
og øvrighet (72 drenger). Trulig var det nå stort sett slutt med de
reine utrorsdrengene, bortsett fra kanskje de 3 drengene i Sør-Grøttøy
og de 3 på Vannereid, foruten viselagmann Gjert Langes 3 utrorsdrenger
på Karlsøy.
Som i 1666 var fjerdedelen av drengene (24) over 30 år, 10 av dem var
over 40, og fleire over 60. Mange lå også like under 30- års-grensen.
Selv om det fantes bygselledige gårder, tyder dette på at det var
blitt vanskeligere for ubemidla folk å etablere seg med familie og
gård. Å være gårdsdreng har altså vært et alternativ for ubemidla
ungdommer til å stifte familie, selv om noen få eksempler også tyder
på gifte drenger. Det økonomiske overskuddet fra det kommersielle
fisket som utrorsdrengene hadde hatt adgang til, eksisterte ikke
lenger.
 

Tausene

Vi har sett at kvinnene bare kom med i skattelistene når de selv var
hovedperson, d.v.s. som enker. Tausene, tjenestejentene, har vi sett
få glimt av. Vi finner dem samla bare i ett tilfelle, ved koppskatten
1645. Da yrer de til gjengjeld fram, Kjersten og Berit og Lisbet,
Mallin og Sigtrud og Ingeborg, Anna og Merete og Adelus og en rekke
andre uten namn. I alt 43 tauser, fordelt på 33 hushold, d.v.s. de har
utgjort ei stor og viktig gruppe med arbeidskraft til de daglige
gjøremål i hus og fjøs i mange heimer. Dette får vi prøve å ha i
minnet -- det er et tilfeldig møte vi har med dem, og vi skal ikke få
fleire. Det eineste unntaket er at det blei oppgitt tauser hos
embedsmennene i 1683-93, i forbindelse med en ekstraskatt. Hvert
hushold hadde da 1-2 tauser hver. Men de har altså eksistert
tidligere, og de fortsatte nok sin eksistens seinere og.
Tausene var i motsetning til drengene godt fordelt over området, med
tauser i 31 % av husholda i 1645, men med en viss konsentrasjon hos
den økonomiske og sosiale overklasse. Således var der 3 tauser hos
fogden på Elvevoll, 2 hos handelsmannen på Lanes, 3 på Vannstua og 3
på Kvitnes, visstnok begge steder hos utredere eller handelsmenn. Trulig
har de fleste vært unge, men der kan og ha vært eldre ugifte kvinner
og enker iblant.
 

Enker og faderløse

Med stor dødelighet i voksen alder blei det mye enker, enkemenn og
uforsørga barn. For å opprettholde husholdet uten medvirkning av begge
ektefeller, krevdes stort overskudd av ressurser, som få hadde. De
mange stedsønner i manntallet 1702 viser at oppattgifting var svært
vanlig. I 11 familier er det nemnt stedsønner, d.v.s. i forhold til
husfar, og viser til oppattgifting av kvinner. Hvor mange menn som var
oppattgift, er ikke oppgitt.
Alternativet til oppattgifting var oppløsning av familien, og
bortsetting av barna og kanskje tjenerstatus for enka eller enkemann.
Når begge foreldra var døde, eller utsatt for sjukdom og fattigdom,
var bortsetting i alle fall nødvendig.
Både for menn og kvinner kan vi se gifting både 2 og 3 ganger, men og
lange perioder med enslig tilstand. På Karlsøy var f.eks. Barbara
Persdatter to ganger enke i tida 1612-18, begge ganger etter skippere,
og ho satt enda i enkestand i 1627. For Grøttøy-Kari kommer vi på
sporet av 3 ekteskap i tida 1670-1713. Skipper Jeremias Figenschou på
Kvitnes var gift 3 ganger i tida 1685-1720, mens mora hans, Anne
Bloch, var gift 3 ganger i tida 1650-1670 -- med kunstmaler Elias
Figenschou i Bergen, med styrmann Otte Ottesen på Nordeidet, og med
fogd Løberg på Karlsøy. Anne Madsdatter på Helgøy, som i 1618 blei
enke etter skipper Petter Jakobsen, satt derimot fortsatt som enke i
1640, etter over 20 års enkestand.
Det ser ut til at det var lettere for menn enn kvinner å fortsette uten
ektefelle. I 1645 var det oppgitt 4 kvinner som hovedpersoner, mens
heile 16 menn blei oppgitt uten kvinner . Noen av disse var eldre
kårkaller, mens 7 hadde intakte hushold, der tjenestepike erstatta
husmora. I 1666 var det oppgitt 8 enker som jordbrukere og 3 som
husmenn, men vi kjenner ikke tallet på enkemenn. De 4 enker vi møter i
1702 hadde alle høg økonomisk og sosial status. Det var enker etter
en prest, en utreder og 2 handelsmenn, og de dreiv tydeligvis selv
økonomisk virksomhet med drenger. Antallet enkemenn er fortsatt
ukjent.
Den store mengde fosterbarn viser likevel at utveien med bortsetting
ofte var nødvendig. Dette fosterbarnsystemet virka tosidig. Dels var
det en måte å yte sosialhjelp i nødssituasjoner, dels var det en måte
å skaffe seg arbeidshjelp til husholdet, til februk og fiske.
Forutsetninga var at fosterbarna skulle arbeide for føda så snart de
kunne. For fosterbarn gjaldt også sedvaneregler om at de skulle
arbeide heime et visst antall år etter full ervervsalder, for å
godtgjøre fosterforeldra den utgift disse hadde hatt til oppfostring
mens barna var små. Det blei derfor glidende overganger mellom
fosterbarnstatus og tjenerstatus, noe som f.eks. framgår av betegnelsen
fosterdreng . I mange tilfeller møter vi også drenger som bare var
smågutter, og ikke kunne gjøre stor nytte for seg. Det gjelder f.eks.
manntallet i 1666 som hadde 18 drenger under 14 år, fleire nede i 6-8
år.
å ta til seg fosterbarn var ei langsiktig investering, som krevde
overskudd av ressurser. Det er derfor ikke rart at det er blant de
mest velstående vi særlig møter fosterbarna, i første rekke
handelsmennene.
I ei liste over koppskatten fra 1683 møter vi noen slike
fosterbarnforhold. Fogd Løberg hadde da 3 glunter som var små
fattige fosterbarn, som erlanger sin føde og opphold for Guds skyld ,
altså med veldedig begrunnelse. Sorenskriver Broberg hadde også tatt
til seg et fattig faderløst pikebarn på 10 år, godsforvalter Hans Grå
hadde ei fosterdatter under 12, mens presten Peder Arnesen hadde 2
fosterpiker, et fattig faderløst pikebarn på 6 år, og ei 12 års jente
med fattig og blind far.
I manntallet for 1702 er en omfattende fortegnelse over fostergutter,
både små og heimeværende voksne fostersønner, i alt 38. I dette
tallet er regna med endel drenger under 14 år. I alt var 22 av
fosterbarna i forsørgelsestrengende alder, som jeg har satt til 14 år.
Av de 38 var 26 knytt til handelsstedene og storgårdene, der Kvitnes og
Hansnes toppa lista med 5-6 hver. På Kvitnes var fostersønnene kommet
såpass til års at systemet begynte å bære seg -- foruten 2 gutter på 5
og 12 år, var her 4 i alderen 16 til 28 år. På Hansnes krevde de 5
barna adskillig med ressurser -- foruten en 16-åring var barna bare fra
1 år til 12 år.
 

Sjuke, vanføre og gamle

I forbindelse med den økonomiske krisa og sviktende skatteevne i
tida etter 1620, får vi stundom oppgitt årsaka til skattefritak, som
sjukdom, vanførhet og alderdom.
Alt i 1624 har vi henvisninger til utbredelse av sjukdommer som lepra
(spedalskhet) og Marbo gallico, d.v.s. den franske sjuke, identisk med
syfilis. Det virker av omtalen som dette var sjukdommer som nå var
under spredning. Syfilis kom til Sør-Europa fra Amerika ca 1500, og
trengte altså ca 100 år på å nå Karlsøy, mens lepra var kjent alt i
middelalderen. I 1627 var det 18 skattepliktige som slapp skatt. Av
disse var 6 oppgitt med sjukdom eller vanførhet. Et par var
langsommelig sjuk, en var forderva av gand , trulig nervesjukdom, og
en veit vi fra et tidligere regnskap var forderva av pokker (1624),
som vel står for kopper. I listene fra 1630-åra møter vi lignende
tall. Her er og ei kvinne fra Nord-Grøttøy oppgitt som lemster , det
virka inn på mannens skatteevne.
I 1702-tellinga er 4 personer beskrevet som vanfør, vanskapt, spedalsk
eller med brokk, alle voksne ugifte menn. Særlig uheldig var enka
etter handelsmann Peder Ingebrigtsen i Nordskar, med spedalsk stedsønn
og vannskapt fostersønn. Dette måtte virke sterkt inn på
familieøkonomien.
Hvordan gikk det så med de gamle? Her kan vi la Edis Mogensen på
Kvitnes illustrere et livsløp. Vi har møtt han fra 1610 og utover,
som utreder med drenger, som rorbueier på Nord-Fugløy, som
lagrettemann, som betaler av høg leidang, som tiendekrever for fogden.
I 1624 møter vi han som en aldrende mann, med redusert skatteevne, og i
1632 var han blitt meget gammel og seg ikke kan ernære . Skatten
slapp han, men hadde han sønner som kunne fø han i alderdommen? De som
ikke hadde det, var verst stilt. I 1683 møter vi etpar slike. Ei
gammel, svak og meget skrøpelig kvinne blei da med føde og klær
oppholdt av fogden, mens godsforvalteren hadde tatt til seg en gammel
mann som tjener for skyld .
Hvor mange var det da som oppnådde en høg alderdom? Etter
folketellingene var det få menn som opplevde å bli over 70 år. I 1666
var 7 av 89 menn over 70. 4 var i 70-åra, to var 80 år, eldstemann
var 86 -- han var da også krøpling og husarm . I manntallet for 1702
var det færre over 70, bare 4. Eldste mann var sjøsamen Einer
Villumsen i Mikkelvik på 94.
For kvinnene mangler vi tilsvarende oppgaver, men etter seinere forhold
var det trulig fleire eldre kvinner enn menn.
 

Utlendinger

Vi har i forrige periode sett at der var en stor kategori folk i
vårt område, som var født utenom sognet, enten i Sør-Norge eller i
utlandet.
I 1621-22 var her 8 med tilnamn som viser til nasjonalitet, og her var
13 med tilnamn som trulig viser til innflytting. Omtrent samtlige var
å finne i de ytre områder, de fleste på Karlsøya, Torsvåg, Rødgammen
og Hersøy.
Følger vi denne gruppa videre fra 1620 og utover, ser vi at det var ca
1615-20 at den hadde sin høgste topp. Utover 1620-og 30-åra dalte
kurven meget, og etter 1640 er det få nye vi får.
Mellom 1620 og 1700 kan vi identifisere ca 30 tilflyttere, hvorav ca 10
egentlig kom i forrige periode (ca 20 er nye). Bare 6 av disse finner
vi i de siste 50 åra, resten 1620-1650. Den største gruppa var
skotter, med 10, 5 var tyskere, og 1 holsteiner. Av skandinaver
finner vi 2 jyder, 2 svensker og 4 jemter, av nordmenn 4 sunnmøringer og
2 finnmarkinger. Den siste utlending var Johan Tysk eller Jan Lybsk
som blei borte ca 1687fra Laukvik.
Som tidligere var det mye flytting innen denne gruppa, og noen var
bare ett eller etpar år i tjeneste, mens andre var en årrekke samme
sted. De fleste var drenger, men noen var fast etablerte folk. For
noen var det alternering mellom sen-namn og tilflytternamn.
I tillegg finner vi og enkelte andre namn som antyder tilflyttere,
således 3 personer som heitte Patrik, og av etternamn bl.a. Lunde,
Bonde, Stempel, Kylcher, Reysener, Backer, Daggert, Glad, Jerrenn,
Hofnagel og Gaas, i tillegg til dem vi har møtt i forrige periode. Som
tidligere var tilflyttergruppa især knytt til handels-og
fiskeridistrikta.
Som uttrykk for en tendens , d.v.s. nedgang i tilflyttinga, kan nok
disse talla brukes, men de er ellers svært usikre. I 1645- tellinga er
4 tilflyttere markert med namn, i 1666-mantallet ingen, mens
matrikkelen året etter hadde 2 -- en mindre enn vi ellers har registrert
i kildene.
Går vi fram til folketellinga i 1702, ser vi at innflyttinga ikke hadde
holdt opp, hvis det da ikke betyr at den hadde økt etter en periode
med stillstand. Vi finner her rettnok ingen personer med tilnamn som
viser tilflytting (utover enkelte slektsnamn ), men folketellinga har
notat om fødested for alle som var født utenom prestegjeldet. Det
viser at ialt 33 av de oppførte personer var innflyttere.
Fra andre hold kan vi se at dette ikke er noen fullstendig
registrering. Vi kan derfor legge til 4, så vi får 37. Dette gir oss
ca 11 % tilflyttere av den norske mannlige befolkning (338 personer),
og dette må betraktes som minimumstall. Hvordan det har vært med den
kvinnelige delen, mangler vi holdepunkt for å vurdere. Trulig har
andelen vært mindre. Den samiske delen av folket må vi anta har vært
stabil, med bare kortere flyttinger til og fra Ullsfjord, Lyngen,
Kaldfjord etc.
Det tallene ellers kan fortelle, er at strømmen av utlendinger utenom
Skandinavia, var opphørt. Her er ingen registrert av skotter, tyskere
etc. Også Skandinavia var svakt representert, med 1 svenske og 4
dansker -- jemteinvasjonen var altså også borte. De 4 fra Nord-Norge
er antakelig for lite. Det er ellers av interesse å se at det er
Vestlandet som har gitt flest tilflyttere. Trøndelag og Møre har bare
gitt 5, Fjordane 3 og Stavanger 1, mens Bergen har gitt heile 17.
Dette viser igjen til den nære kontakt mellom vårt område og Norges
største by. Mange av tilflytterne er oppgitt som drenger, men og endel
etablerte familiefolk finnes.
Ingen av disse folk har altså fått sin tilflytterstatus knytt til
namnet, slik som dem vi registrerte på 15-1600-tallet. Dette kan bety
at der i tillegg til dem vi har fått tak i på 15-1600-tallet også kan
skjule seg en del tilflyttere, som i kildene bare er registrert med
vanlige sen-namn. Det kan bety at våre tilflyttertall for den tidlige
del av 1600-tallet er for låge.
 

Fra samisk bygd til embedsmannsbygd

Ei av de bygdene som opplevde størst endringer i hundreåret mellom
1560 og 1660 var Langsund. Når vi først møter Langsund i skriftlige
kilder midt på 1500-tallet, var det ei rein sjøsamisk bygd. I året
1558 nemnes Langsund for første gang i bevarte skriftlige kilder. Da
fantes der 7 bosatte familier som betalte skatt til Sverige. Langsund
nemnes så i de svenske skattelistene i tida 1558 til 1581, med fra 1
til 11 skattebetalere de enkelte år. Når antallet varierer så sterkt,
kan det skyldes at den norske øvrigheta i området gjorde sitt beste for
å hindre svenskene i å inndrive skatten.
Nå veit vi ikke akkurat hvor folket bodde den gangen. Det er
sannsynlig at det bodde samer på begge sider av sundet. Det er funnet
hustufter fleire steder som synes å være fra denne tida, således på
Hansnes, Prestøra, Stakkvikneset, Reinskar (Vollan), og kanskje
Bratrein og Lilleby. Mange slike tufter er sikkert også gått tapt ved
veibygging og jorddyrking. Antakelig har samene levd av februk, fiske
og jakt.
Nå veit vi heller ikke om alle skattebetalende samer virkelig bodde i
Langsund. Fra 1571 kom nemlig Nord-Grunnfjord inn samtidig med
Langsund, med 5 skattebetalere, og her fortsatte skatteinnkrevinga til
ca 1610. Dette kan tolkes på to måter. Langsund kan fra først av ha
vært et innkrevingssted for sjøsameskatten for folk som har bodd både
i Langsund og Grunnfjord, kanskje også i Dåfjord og Skogsfjord. Men
det kan ikke utelukkes at vi her er vitne til en fordrivelsesprosess:
at alle sjøsamene på Ringvassøy opprinnelig har hatt sin faste boplass
i Langsund, og at vi i ti-året fra 1571 til 1581 får ei utflytting til
Grunnfjord. I alle fall veit vi ikke om at der bodde samer i Langsund
seinere enn i 1581.
Det som synes sikkert, er at det var i denne tida det kom inn ei norsk
befolkning i Langsund. I 1567 fantes nemlig ingen norske oppsittere i
Langsund, og heller ingen i Grunnfjord og Dåfjord. Når vi igjen får
bevarte skattelister fra 1610, hadde sundet fått ei stor norsk
bosetning, fordelt på 6 hovedgårder. Når denne befolkninga så hurtig
har etablert seg, kan det ha sammenheng med at her fra tidligere var
oppdyrka jorder fra den samiske bosetning, som de norske kunne overta.
Om denne prosessen skjedde frivilig eller ved tvang, har vi idag ingen
mulighet for å avgjøre. I svenske kilder påstås det imidlertid at
samene blei fordrevet av nordmennene.
De gårder som ca 1610-12 var bebodd, var følgende: På Reinøy var
Bratrein bebodd, men om gården har ligget på samme stedet som idag, er
kanskje uvisst, ettersom heile området fra Prestøra til Jamteby hørte
med. På Ringvassøysida lå gårdene tettere. Sørligst finner vi
Kragnes, tydeligvis på strekninga Gamnes-Lanes. Så følger Hessfjord,
så Bratberg, som har ligget på strekninga Lauvsletta-Grågården. Så
følger Skipvik, som har ligget mellom Hansnes og Skattøra, og er det
gamle namnet på Nordgårdsbukta. Endelig har vi Skattøra, den sjette
gården i sundet.
Ialt bodde det 11 oppsittere på disse gårdene: Bratrein og Hessfjord
hadde en hver, på Kragnes, Skattøra og i Skipvik bodde 2 oppsittere
hvert sted, mens Bratberg hadde 3. Om alle disse var etablerte
familiefolk, veit vi ikke. Stort sett synes dette å ha vært vanlige
folk med god økonomi. Et klart unntak var Bunde Brock på Bratrein, som
hadde 3-4 drenger og dreiv utredning og kanskje handel. Vi finner
dessuten at 3 av de øvrige 10 oppsittere i Langsund betalte høgste
skattesats. De har antakelig vært velstående bønder og høvedsmenn.
I løpet av den etterfølgende tid får vi her ei særegen utvikling. I
tida 1610-20 kom der inn endel embedsfolk og handelsfolk som overtok de
fleste gårdene. Dels var de fast bosatt her, dels var det folk på
Karlsøy som leide jord her. Etterhvert blei også fleire av de gamle
gårdene slått sammen til ett stort bruk. Dette fikk da til følge at
folketallet i sundet gikk ned. Bratrein.
Her fortsatte Bunde Brock fram til ca 1620, og han bodde tydeligvis
fast her, kanskje i Stakkvik. Men han leide også jorda i Skipvik
1614-20 og i Nord- Grunnfjord 1611-19, der han også holdt drenger. Fra
1620 fram til 1624 var gården bosatt av Margrete Henriksdatter, enka
etter fogden Christen Sørensen. Ho hadde Hessfjord og Skipvik som
underbruk. Deretter kom fogdene Dines Jensen og Hans Sørensen inn som
leiere, men de var begge bosatt andre steder. I 1667 var Bratrein
brukt som underbruk av sorenskriver Hans Knudsen på Karlsøy. Ca 1673
kom handelsmann Hans Hansen Horsens hit og slo seg ned.
Kragnes.
Gården kalles undertiden Lanes, noe som kan ha sammenheng med flytting
av boplassen. Trulig har et tufteanlegg ved Gamneselva like nedfor
skolen vært den opprinnelige Kragnes-gården. Her bodde Karl
Bersvendsen til ca 1645. Da kom lensmann, handelsmann og jekteskipper
Hans Hansen fra Nordskar flyttende inn til Langsund, og bodde trulig
her til ca 1660. Da blei gården underbruk under Bratberg, og fikk
ikke egne oppsittere før 1770-80.
Hessfjord.
Gården var bosatt til 1623. Deretter var den underbruk noen år for
fogdenka Margrete på Bratrein, fra ca 1630 underbruk for fogd Dines
Jensen. Etter noen års ødetid, blei gården underbruk under fogd
Morten Hegelund som bodde på Elvevoll, deretter under fogdgården
Bratberg, og seinere igjen under Hansnes. Ny bosetning kom ikke før
1776.
Bratberg
Gården synes utover 1600-tallet å skifte navn til Langsund. Den blei
etterhvert en hovedgård, med Kragnes og Hessfjord under seg. Fra ca
1660 var fogd Christen Pedersen bosatt her og gården fikk status som
embedsgård for fogden. Fra ca 1680 var gården bebodd av godsforvalter
Hans Grå, og hans etterslekt, noe som seinere førte til nytt
namneskifte: Grågården. Hans Grå bestyrte eiendommene til de
utenlandske godseiere, som fra 1666 eide alle gårdene i Langsund, og
enda mye meir.
Skipvik.
Fra 1614 var gården ikke fast bebodd, men brukt som underbruk av
fogdenka Margrete, og av fogdene Dines Jensen og Hans Sørensen. Fra
1635 oppgis gården som øde, men samtidig kom Elvevoll inn, tydeligvis
i forbindelse med at selve boplassen blei flytta. Elvevollgården har
antakelig ligget mellom de to elvene som renner ut i Nordgårdsbukta.
Der var det før et større tunanlegg (tufter) som er ødelagt av
husbygging. Elvevoll var da fogdgård, brukt og bosatt av fogd Morten
Hegelund ca 1635-1658. Han hadde også Hessfjord som underbruk. I
1667 satt enka Synnøve her, og dreiv handel og jektebruk. Gården var
seinere bebodd av Hegelundslekta fram til Hoel-slekta kom inn ca 1885.
At gården igjen skifta namn til Hansnes, skyldes trulig flytting av
huset ned til neset, der hovedgården seinere stod. Dette har kanskje
skjedd da Hans Hegelund overtok ca 1672.
Skattør
Ca 1616 var gården bebodd av fogd Lauge Jonssen. Deretter var gården
underbruk for presten Erik på Karlsøy 1617-20. Så kom Søren Stempel på
Karlsøy og bosatte seg her noen år til 1625. Han var egentlig
handelsborger fra Trondheim, og har bodd litt sør for selve Skattøra,
på et nes som stadig heiter Stempeltoften. Her ligger et tufteanlegg
nedfor veien. Så kom fogd Dines Jensen inn som bruker, men var ikke
bosatt her, deretter presten Mikkel Lauersen på Karlsøy fra 1630 til
1640, kanskje noe lenger. Både i 1645 og 1666 bodde her to familier,
og gården omtales da som Geitholl. Det må bety at ihvertfall ett av
bruka lå nordfor Skattøra. Namnet eksisterer fortsatt på det ytterste
bruket mot Grunnfjord.
Resultatet av denne utviklinga ser vi klart i de to folketellinger vi
har fra 1645 og 1666. I 1645 var det 4 bosatte gårder i Langsund:
Geitholl, Elvevoll, Bratberg og Kragnes, med 6 oppsittere. I 1666 var
her bare 3 bosatte gårder: Geitholl, Elvevoll og Bratberg med 4
oppsittere, altså en reduksjon til 36 % av det vi fant ca 1610-12. Til
gjengjeld var det mye storfolk å finne. Bortsett fra Geitholl
(Skattøra), var alle gårdene i sundet bosatt eller brukt av embedsmenn
og handelsfolk. Også Skattøra hadde tidligere vært brukt av
embedsmenn.
 

3. Den samiske befolkning

Bosetninga

Ved utgangen av forrige periode var sjøsamene bosatt i alle fjordene
i Tromsen len, og det bodde fortsatt endel samer ute på øyene, som
Ringvassøy (Dåfjord) og Sør-Kvaløy (Rebbeby og Kallfjord). Det er
dessverre problematisk å holde rede på bosetninga i denne periode
p.g.a. kildesituasjonen. Ca 1645 blei sjøsameskatten og finneleidangen
borte fra regnskapa, og fra 1666 blei skattene solgt og borte for
godt. Samene betalte heller ikke ekstraskattene til staten, med unntak
for 1645 og åra 1691-92. De er derfor mangelfullt registrert i
skattelistene, og det samme synes å gjelde folketellingene.
I denne periode blei Lyngensamene lagt inn under Karlsøy, og det er i
Lyngen og Ullsfjord vi finner den største og mest stabile samiske
bosetninga, i motsetning til øyene.
Lyngen hadde i 1666 24 oppsittere, i 1687-92 varierende mellom 22 og
28. I 1702 var familietallet 20.
Ullsfjord hadde ei varierende befolkning på mellom 12 og 19 familier
i tida 1620-45, med litt fallende tendens fra 1630. I 1645 er her
oppgitt 13 familier, med 31 voksne personer. De var tydeligvis bosatt
både i Kjosen og rundt Sørstraumen, i den grad de er spesifisert. I
folketellinga i 1666 er oppgitt 14 familier, fordelt på Bensnes (5),
Jøvik (1), Innerstraumen (4), Ytterstraumen (3) og Botn (1). I disse
familiene var 13 sønner og 4 drenger. I tida 1687-92 lå tallet mellom
19 og 23 familier, og i 1702 var det 17 familier, med 24 sønner og
fostersønner, foruten 2 drenger. Trulig har tallet vært noe meir
stabilt enn skattelistene gir uttrykk for, men ut fra folketellingene
synes her å ha vært litt oppgang utover 1600-tallet. Begge fjordene
hørte altså til de samiske kjerneområder i landsdelen.
På Ringvassøy kom en nedgang i antallet skattebetalere etter
Kalmarkrigen, og i tida 1620-1645 er her bare oppgitt 1-4 skattytere,
alle under Dåfjord. Selv om den reelle befolkninga har vært meir
stabil, avspeiler talla i alle fall et lågmål i samisk bosetning på
øyene hos oss. Nedgangen kan delvis ha vært et utslag av den generelle
økonomiske krisa i perioden, delvis kanskje også et uttrykk for den
svekka stilling samene kom inn i da finneodelen her gikk tapt.
Selvom alle samene er oppgitt under Dåfjord, kan det tenkes at også
Skogsfjord var bosatt. Der var samisk bosetning i tida 1601- 08, og i
1645-46 finnes igjen 2 familier oppgitt i Skogsfjord, mens 2 var
bosatt i Dåfjord. Også i folketellinga i 1666 var begge fjordene bosatt
av samer. Da bodde Nils Andersen Finn som bygsler i Skogsfjord, med
enka Gunnel som husmann. Nils var også bosatt der i 1695. I Dåfjord
bodde 3 samiske oppsittere som husmenn under Helgøy, Einer Villumsen,
Peder Olsen og enka Synnøve. I tillegg finner vi nå Jon Finn på
Reinøens Eide, trulig identisk med Jon Østensen på Søreidet, som var
bygsler der i 1667. Vi kan da lure på om Søreidet hadde hatt samiske
beboere også tidligere? I alt var det nå altså oppgitt 6 samiske
familier.
I åra 1687-92 er samene igjen oppført i skattelistene, og det omtales
nå 11-13 skattebetalende familier, fordelt på Dåfjord og Skogsfjord.
Dette synes å vise til en viss oppgang i befolkninga, kanskje ved
innvandring, som Jon Lapp. To av innbyggerne i Skogsfjord bar
tilnamnet Perkel , samisk for djevel. De har tydeligvis gitt namnet
til Perkelneset på østsida av fjorden, der de kanskje var bosatt. Her
ligger og Pålfinngård, som kan være fra samme periode.
I manntallet i 1702 er samene registrert i en egen rubrikk, med 5
familier i Dåfjord og 5 i Skogsfjord, alle under Mikkelvik. I tillegg
kom en reindriftsutøver med tilnamnet Finn i Dåfjord, på Hamre bodde
Nils Finn, og så fantes 3 finner som drenger hos norske handelsmenn i
Skogsfjord og Bratrein. Dette gir 12 samiske familier og 3 ugifte
voksne, med ialt 30 menn. Forutsetter vi like mange kvinner, har vi
altså rundt 1700 hatt ei samisk befolkning på 60 individ.
Vi kan ellers merke oss en viss tendens til utflytting fra de gamle
samefjordene på Ringvassøy, en tendens som skulle bli meir markert på
1700-tallet. Når det gjelder Sør-Kvaløy , så ser vi ulik utvikling på
Rebbeby og i Kallfjord. Det siste stedet holdt seg stabil som
samefjord, med 6-7 skattytere, ihvertfall fram til 1666, mens Rebbeby
alt ca 1628 var blitt ei rein norsk bygd. Her levde den samiske
fortida videre bare i de norske gårdsnamna Finnvik, Finnes og Finnland,
mens Rebbeby blei underbruk. Ca 1790 var også dette namnet borte. Til
gjengjeld kom det ei viss innflytting av samer i reint norske bygder
tidlig i perioden, som Sandvær i Tromsøysund og Røssholmen i Hillesøy.
Her betalte de også sine tradisjonelle samiske skatter. Fra 1630-33
var de imidlertid borte fra de samiske skattelistene, uten at det
trenger å bety at folket var blitt borte. Trulig er det et uttrykk for
at det gamle skillet mellom den samiske og den norske bosetninga ikke
lenger var så klart.
 

Samisk næringsliv og økonomi

Det er vanskelig å se noen særlig forskjell mellom samene og de
norske innbyggere når det gjeler næringstilpasninger. Begge grupper var
fiskerbønder, som vi ser klart bl.a. fra matrikkelen av 1667. Ikke
minst var jordbruket viktig for samene i Ullsfjord og Lyngen. Trulig
deltok de fortsatt i vår-og sommerfisket ute på øyene. På Rødgammen
beretter tradisjonen at de fortsatt kom dit omkring 1700, og bodde i
rorbuer like ved jekteleiet. På Vanna sier tradisjonen at de brakte
med seg geiter, noe som tyder på at heile familien flytta med.
Ca 1700 ser vi tilløp til nye spesialiseringer på øyene, kanskje som
resultat av magrere ressurser. En same i Mikkelvik ernærte seg da av
sitt skytteri , altså jakt, mens en same i Dåfjord satsa på jakt,
fiske og reindrift. Etter 1700 skal vi møte fleire eksempler på
reindrift. De fleste samer var da oppgitt som arme og usle folk,
altså fattigfolk. Noe kapitaloppsamling har likevel vært mulig, som vi
kan se fra 1639. Fra 2 samer som blei brent for trolldom, inndro
statskassen ei lita sølvkanne på 28 lodd og 3 sølvkjeder på 11 lodd,
tilsammen over kilo sølv.
Samene var nå også vel integrert i det norske handelssystem. At samene
selv dreiv handel, har vi bare ett eksempel på, med Lars Ånetsen som
dreiv en liten handel i Lyfjord i 1690. Derimot utgjorde samene en
viktig økonomisk basis for de norske handelsmenn i området.
Et klart eksempel har vi fra ei leiermålssak i 1684, da Peder Jonsen
Finn i Ullsfjord nemnes med så stor en gjeld at hans ganske bo ikke
halvt kunne tilstrekke . Et anna eksempel er et skifte over Jon Olsen
Finn i Ullsfjord fra 1694. Av verdier eide Jon bare 24 daler, mens han
skyldte bort 61 daler til sin handelsmann Henrik Svendsen, muligens
Trondheimsborger i Laukvik på Senja.
Det finnes ellers lite skiftemateriale fra samiske bygder så tidlig som
dette, men fra dødsbo-oppgjøra til de norske handelsmenn i 1690-åra
får vi godt innblikk i samenes avhengighet av det norske handelssystem.
Handelsmannen på Hansnes hadde 4 finner blant debitorene, delvis fra
Ullsfjord og delvis Ringvassøy. De største var Søren Olsen Finn med
132 våg tørrfisk, og Jon Aslaksen Finn med 118 våg, begge Ullsfjord.
Broren på Helgøy hadde 13 finner av 52 debitorer, altså . De kom
fra et vidt område: Malangen, Ramfjord, Dåfjord og Skogsfjord. Største
skyldner var Lars Poulsen Finn i Ramfjord med 31 våg. Den tredje broren
i Nord-Grunnfjord hadde 5 finner blant debitorene, d.v.s. , fordelt
på Ringvassøy og Kallfjord. De største restanser hadde 2 menn i
Dåfjord, med 110 og 140 våg.
Den største samhandel med samene hadde Knut Christensen på Søreidet,
med minst 37 samiske debitorer i Lyngen, Ullsfjord og Ramfjord. Til
sammenligning hadde han bare 10 identifiserte norske kunder. Bare to
samer hadde så stor gjeld at det må ha dreid seg om regulær utredning
(46-48 våg). De fleste stod til rest med småskyld. I Knuts bo oppgis
også 2 simleskinn som han hadde solgt til Torsvåg. Det viser at han
hadde formidla noe varebytte mellom den samiske og norske kundekrets.
Boet på Hansnes er også interessant ved at det av verdier omfatta endel
finnesølv : 3 kjeder til verdi av 72 daler og 1 forgylt finnebelte til
6 daler. Dette viser at samene vel kunne samle kapital, men også at
de kunne tape dette i samhandel med nordmennene.
Generelt viser materialet at samene ute på øyene var mest avhengig av
utredning og handel, mens fjordsamene stod noe friere. Trulig er det
denne tendens som avspeiler seg i befolkningsutviklinga i perioden.
Den økonomiske krisa ramma øysamene sterkest.
 

Administrative forhold

Den spesielle beskatninga av samene blei opprettholdt, med våg fisk
i leidang og 1 dalers penge i finneskatt . I 1666 blei både disse
skatter og tienden solgt til private, og vi kjenner ikke til hvor
lenge skattene eksisterte i si gamle form. Bare i få tilfeller blei
samene pålagt ekstraskatter, som i 1645 og 1687-92. Lagmannstoll blei
betalt likt av samer og nordmenn, mens samene bare gav våg fisk til
kappellanen på Karlsøy, mot 1 våg fra nordmennene. Seinest i 1670-åra
betalte samene skrivertoll.
I Ullsfjord og Lyngen holdt finneodelen seg til etter 1723, mens den
var avvikla på Ringvassøy før 1666-67. I Skogsfjord fantes nå en
samisk bygsler til 1 punds leie, mens de 3 samene i Dåfjord var
husmenn under Helgøyfolket. Et forsøk nå på å skyldsette Dåfjord som
egen matrikkelgård med 1 våg i skyld, og med samene som bygslere, blei
oppgitt, trulig fordi Helgøyfolket ønska kontroll over skogen inne i
fjorden. Det kan og tenkes at samene selv ønska å være husmenn, for å
hindre at andre skulle komme inn som bygslere og ta gårdene fra dem.
Først i 1693 finner vi den første samiske oppsitter i Dåfjord, Villum
Einersen, med formel bygsel av 1 pund og 6 mark under Helgøy
matrikkelgård. Seinere blei slik bygsel det vanlige også for samene.
Administrativt blei nå Lyngen lagt til Helgøy tinglag, visstnok i
1640-åra, likesom folket geistlig blei lagt under kapellanen på
Karlsøy. Dermed starta et hopehav som skulle vare til slutten av
1700-tallet. Samtidig ser vi at norsk rettsorden stadig trengte lenger
inn i de samiske samfunn, ved bøtelegging for leiermål, ved straff for
tyveri, ved hekseprosesser, og bøter for tingfall. At også fjordsamene
hadde møteplikt på tingmøtet ute på øyene, ser vi bl.a. av at en mann
fra Lyngen blei bøtelagt i 1683. Derimot blei samene konsekvent holdt
ute fra den innflytelsesrike lagretten, med et mulig unntak for 1667.
Da var matrikkelen underskrevet av Aslak Jonsen og Jakob Olufsen,
trulig samer fra Ullsfjord. Men foranledninga var spesiell, da også
fjordsamenes jorder nå skulle takseres.
Det første konkrete eksempel på at fjordsamene deltok aktivt på tinget,
var i 1632, da det blei søkt om at forarma sjøsamer skulle slippe
skatt. På et fellesting for fogderiet i Tromsø blei det satt opp et
tingvitne, undertegna av 6 nordmenn og 6 samer, samtlige edsvorne
lagrettesmenn nordmenn og finner her udi Tromsø len som det heite.
To av samene som undertegna i 1632 var finnelensmennene i Lyngen og
Kvenangen. Slike finner vi i 1620-åra også i Ullsfjord, Kallfjord og
Malangen, mens Ringvassøy ikke synes å ha vært underlagt egen
finnelensmann. Vi kjenner ikke til når systemet blei avvikla, og
heller ikke til deres gjøremål, bortsett fra at de skulle kreve
lappeskatten. Trulig blei de overflødig etterhvert som fjordsamene
begynte å søke tinget.
Også på andre måter ser vi at sjøsamene i større grad blei ansett som
en del av rikets innvånere. Ved forhandling i 1631 om en årlig sum på
50 daler istedet for utskrivning til krigen, godtok nordmennene
summen, under forutsetning av at finnene i lenet skulle delta i
betalinga. Da det i 1683 blei innleda etterforskning på et lagtingsmøte
mot sorenskriver Broberg for embedsforsømmelse, stod det bl.a. fram en
sjøsame fra Lyngen med klager og forlangte skriveren avsatt. Denne
samen, Rasti Eriksen, hadde eget bumerke, på linje med den norske
almue.
Var det langt fra Ullsfjord og Lyngen å fare i tingmøte, så var det
heller ikke lett for dem å søke kirka på Karlsøy når det gjaldt
geistlig betjening. Vi veit ikke om at prestene reiste inn i fjordene
til samene, men at geistlig betjening blei ytt, ser vi av en uttalelse
fra sognepresten i Tromsø i 1666: Jeg har vel så stor umak i mitt
embede for en finn, som for en annens sognemann .
Det vanskeligste kravet var trulig at lika skulle føres utover til
Karlsøya og begraves der. Det førte til at ihvertfall Lyngsfolket
enda på 1600-tallet foretrakk å bruke den gamle lokale gravmåte med å
sette lika inn i ur og fjell. Noe hedensk trenger det da ikke å ligge i
dette -- det var ei praktisk foranstaltning. Dette blei omtalt da
Lyngen fikk egen kirke ca 1730, som en begrunnelse for å bygge kirke
der. Nå fikk de nemlig også egen kirkegård.
 

Samiske kulturtrekk

Selv om samene på 1600-tallet blei sterkt integrert
i det norske samfunnsliv og handelssystem, opprettholdt de likevel
fortsatt sitt språk og sin kultur.
Den samiske boliggamme var fortsatt i bruk, som vi kan se av
registreringer og utgravninger, bl.a. fra Skogsfjord. Et skifte fra
Ullsfjord fra 1694 viser også endel særpreg i materiell kultur. Jon
Olsen Finn hadde rettnok vanlige husdyr og ingen rein, og husa hans er
omtalt slik som i norske bygder. Men hans åttring hadde et gammelt
finnesegel av strie, noe som viser litt avvikende båtstell. Jon
etterlot seg også ei halvslitt kofte av kvit vadmel, noe som synes å
vise til en særegen samisk draktskikk. Han har også vært nokså
opptatt av fangst og fiske, med 1 revejern, 1 laksegarn, 1 not og 1
kobbegarn, selv om dette ikke var enestående.
Vi har i en annen sammenheng omtalt endel finnesølv på Hansnes, noe
som viser at visse typer av sølv var oppfatta som spesielt samiske .
I norske skifter finner vi i 1690-åra også en del bygninger med samisk
tilknytning. Det gjelder finnestabbur på prestegården på Karlsøy,
på Inderby (2 stykker), på Kammen (i 1708), på fogdgården på Karlsøy (2
stykker), og på Skorøy -- på det siste stedet var og ei finnebu .
Dette viser at samtida så forskjell på samisk og norsk byggeskikk, og
at nordmennene ikke hadde noe imot å ha slike bygninger på sine
gårder. Trulig var de av en spesiell type, kanskje på høge påler, med
spesiell nytteverdi. Vi veit ikke hvordan de norske brukere hadde
skaffa seg disse 8 bygninger. De kan ha vært bygd spesielt for
formålet, de kan ha vært overtatt for gjeld og flytta, eller ha vært
overtatt etter tidligere samiske beboere.
 

Fjellsamer og reindrift

Det har vært antatt at reindriftsnomadismen er noe som utvikla seg
utover 15-1600-tallet, etterhvert som villreinstammene gikk ned, og at
den bygger på et eldre, meir avgrensa tamreinhold.
Vi har intet i vårt materiale før 1690-åra som direkte viser til
tamreinhold, og da hos nordmenn. Det er først i 1702 at vi får den
første antydning om spesialisert samisk reindrift på øyene, d.v.s.
Ringvassøy. Det kan ikke utelukkes at denne reindrifta både hos
nordmenn og samer var noe nytt som nå kom inn.
Det som utover 1600-tallet var reindriftssamer, kalles i skattelistene
lapper, eller fjellfinner. De betalte en egen lappeskatt som er kjent
alt fra 1500-tallet. Fra heile lenet dreide det seg om bare 5-10
personer (familier). De har holdt til i innlandet og inne på viddene.
De blei tydeligvis skattlagt når de kom ned i fjordbotna om sommeren,
dels for å utnytte sommerbeitet, dels som det og stadig heiter, for
deres ringe kjøpmannskap . Det betyr at de og dreiv litt handel, enten
med egne husflidsprodukt og næringsprodukt (reinskinn, kjøtt, horn),
eller ved å formidle noe handelsvarer mellom kyst og sørligere deler av
Nordkalotten. Det framgår at lappene kom ned i Kvenangen, Lyngen og
Malangen, men det er uvisst hvor langt utover i fjordene eller
halvøyene de utnytta beitet. De varene som blei avlevert i skatt, var
mest dynevar eller benkedyner (av skinn) som gjerne var 2 alen per
skattyter, reinskinn, fjær og sko eller støvler av skinn, d.v.s.
skaller og komager. Ved ei anledning kom og en melrakk (fjellrev). Det
var finnelensmennene i fjordene som stod for skatteinnkrevinga, og
slike fantes både i Hillesøy, Lyngen og Kvenangen. Disse fjellsamer
var ikke norske statsborgere slik som sjøsamene, ettersom grensen i
fjellet først blei fastsatt 1751.
Det ser altså ut til at alle skattevarene var egne produkt, og at
fjellsamene næringsmessig var svært forskjellig fra de fjordsamiske
fiskerbønder.
Når disse reindriftssamene seinere kom utover halvøyene og øyene, har
det sammenheng med stadig meir spesialisering i tamreindrift og større
flokker, noe som krevde økt tilgang på sommerbeite. Dette førte i sin
tur til konflikter med de fastboende.
De tidligste fjellsamer som kom utover i fjordene og øyene synes
imidlertid å være folk som hadde oppgitt reindrifta.
Allerede i 1622-23 nemnes en Nils Fjellfinn i Ullsfjord. Året etter
var han gitt redusert skatt p.g.a. armod. Trulig var dette en
fjellsame som hadde oppgitt reindrifta, og slått seg ned blant
sjøsamiske fiskerbønder. Det er det første eksempel på at fjellsamer kom
utover i fjordene.
I 1645-46 finner vi og en Poul Svendsen Fjellfinn oppført under
Ramfjord, og i åra 1689-91 Joen Lap i Skogsfjord. Dette er den
første fjellsame vi møter ute på øyene, men det er lite trulig at han
dreiv reindrift.
I folketellinga 1702 finner vi under Helgøy med Dåfjord oppført
Villum Einersen Finn, 40 år gammel, som nærer seg av sine reinsdyr .
Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at vi her har det første
eksempel på spesialisert reindrift ute på øyene, d.v.s. Ringvassøy. Det
er likevel sannsynlig at det ikke var tale om innvandra nomader fra
fastlandet, men om rekruttering fra det lokale sjøsame-miljø. Villum
var tydelig sønn av Einar Villumsen i Dåfjord, som er nemnt både 1666
og 1687 som husmann, med 2 kyr og 12 småfe i 1667 og egen gård. Han
hadde en sønn Villum som var født ca 1660, noe som passer godt med
alderen. Villum var fortsatt bosatt i Dåfjord i 1723, der han bygsla 6
mark (pund), en svært beskjeden eiendom, og vi veit at den lå i
Dåfjordbotn. Da han døde i 1723, vel 60 år gammel, hadde han fortsatt
rein, nemlig 33, men han hadde også noen få husdyr: 1 geit, 4 sauer, 1
kalv. Han eide dessuten laksegarn, kobbegarn, skytevåpen, revjern og
kastenot, noe som viser til en meget allsidig næringsutøvelse.
Reinflokken bestod i 1723 av 17 simler, 4 okser, og 12 reinkalver, og
var i minste laget til å kunne leve av, selv med intensiv drift, men
med tillegg av jakt, fangst og fiske, gav det antakelig et levebrød.
Villum synes altså å ha satsa på ei næringstilpasning utenom landbruket
(februk). Dette synes å være heilt nytt her, og kan være inspirert av
de nomader som begynte å komme utover fjordene og hølvøyene på denne
tida.
 

Har vi spor av kvener på 1600-tallet?

Finnlenderne eller kvenene kom aldri utover til øyene i noe stort
antall, og heller ikke til Lenangen-Ullsfjord. Den store innvandringa
ligger da også i hovedsak etter 1700.
Vi har likevel noen få eksempler som viser at det fantes en åpen
kontaktvei sørover over fjellet til Tornedalen alt på 1600-tallet.
Ifølge folketellinga i 1702 fantes det en etablert familiemann i
Ullsfjord, 50 år gammel og født i Kvenland . I Lyngen fantes 2 kvener,
37 og 43 år gamle. Disse må ha innvandra på slutten av 1600-tallet. I
Ullsfjord fantes også en Nils Kven i 1689 og på Skulgammen en Nils Kven
i 1614-15.